Jeg har ikke alltid vært like stolt av høyden min. Jeg var 183 cm som 11 åring, da var jeg faktisk den høyeste på barneskolen inkludert lærere. Jeg sluttet å vokse som 14 år da jeg nådde hele 192 cm. Nå er jeg straks 21, og er 193 cm høy. Hormonbehandling begynte jeg med som 10 åring da jeg målte 173 cm, og fortsatt med behandlingen i 2 år. Med andre ord har jeg alltid vært høy. Helt fra jeg var baby har jeg fått kommentarer på det at jeg var stor.
1 år og str 4 år i klær var såpass overrasskende for mange at det var verdt en kommentar fra deres side. Det blei veldig mye pes og jeg hørte kommentarer i fra alle ender, så jeg blei naturligvis lei. Jeg begynte etterhvert å bli veldig lei at folk ikke så meg som person, men så kun høyden min. Var det bare det ved meg som var verdt å kommentere? Jeg var veldig sårbar inni meg, men jeg prøvde så godt jeg kunne å ingorere det, og late som det ikke påvirket meg. På ungdomsskolen var det veldig mange nye mennesker. Jeg var ikke redd for å bli mobbet, for det var ikke et veldig stort problem på barneskolen. Der kjente de meg jo, og de var vant til at jeg alltid har vært høy. Men på ungdomsskolen fikk jeg enormt mye respekt i fra andre barn.
Etter hvert da jeg hadde kommet litt ut i ungdomsskolen, fant jeg ut at jeg hadde hele tiden så mye respekt for de var redde for meg. De turte ikke kødde med meg, og da trodde jeg at jeg fikk respekt fordi de likte meg. Jeg blei knust inni meg, men enda tøffere på utsiden. Jeg fant ut at det er mye bedre å få respekt av andre fordi de liker meg, og ikke fordi de er redde for meg. Jeg hatet høyden min. Hvorfor kunne ingen prøve i det minste å gi meg en sjanse? Det tenkte jeg mye på. Men etterhvert var det et eller annet som skjedde inni meg. Jeg klarte å akseptere høyden min, og det er noe av det beste som har skjedd meg. For hadde jeg ikke klart det, så hadde jeg fremdeles hatet meg selv.
Nøkkelen til å trives med seg selv er å akseptere hvordan og hvem man er. Det er en ting å bli fortalt det, men det er en annen ting å klare det selv. Alle legene opp igjennom årene har sagt at det er «flott å være høy». Jeg blei faktisk kjempesur når jeg hørte det. For jeg følte det ikke selv. Men nå kan jeg det. Jeg hørte av legene om og om igjen at jeg må ha rett rygg. For da bærer jeg høyden flottere, og det var bra at jeg allerede gjorde det. Men når man retter seg i ryggen og blir vant til det, så er det et eller annet inni kroppen som skjer. Man klarer å ha følelsene med den bevegelsen. Jeg lærte å være stolt, og det har jeg vært helt siden jeg var 17-18 år. Men alle kan få nok.
En kveld var jeg på et gatekjøkken i Kragerø, der jeg skulle spise med en kompis. Da vi kom inn satt det 4-5 mennesker fra ca 20 – 25 år og de så meg med en gang. Da begynte de å hviske, prikke i hverandre og le. De pekte rett og slett på meg og lo! De hadde hendene foran ansiktet og hadde et utrykk i ansiktet som at de tenkte «WOW!» og det var etterfulgt av en rå latter. Det er liksom ikke til å ta feil av. Og jeg hogg blikket mitt i dem for å vise dem at jeg visste hva dem dreiv med. Han ene så det, men det stoppet ikke de andre. De ga seg ikke heller. De måtte bare glo, og det var ordentlig ubehagelig.
Jeg blei veldig lei meg. Det er første gangen jeg har tenkt at «her vil jeg ikke være», og rett og slett reist. Jeg har aldri gitt meg, jeg har alltid pleid å fullføre det jeg kom dit for de gangene jeg har møtt reaksjoner andre plasser. Jeg forstår at folk kan stirre, for det er ikke hverdagskost å se en dame på 196 cm (i 3 cm hæler), det kan jeg forstå. Jeg vet at det alltid kommer til å vekke reaksjoner, men de trenger ikke la det gå utover meg.
Resultatet av deres trang til å tilfredstille deres behov av nysgjerrighet fikk meg i dag til å tenke at jeg ikke vil til Kragerø igjen. Det fikk meg til å tenke at jeg ikke vil ut døra noe mer. Folk kan reagere så mye de vil, men det trenger ikke såre meg. De må ikke reagere på den måten. Men det er det for få som tenker over. Jeg har hørt høye mennesker si at «huff, det er ikke bra å være over 190 cm og jente. Stakkars». Hvorfor er det synd på dem? Hvorfor er det ikke lett å være over 190 cm og jente? og nå skal jeg fortelle deg hvorfor: Fordi det er visse mennesker her i verden som har fordommer. Til og med dem en regnet med at ikke hadde det fordi de er høye selv.
Du som har fordommer mot høye jenter er den som gjør det vanskelig for jenter å være høye! Hadde vi oppdratt barna våre til å ikke reagere på slikt, hadde du som har fordommer sluttet å reagert, så hadde det ikke vært noe problem. Sett at de høye jentene er komfortable med høyden sin selv, sånn som meg. Det er ikke lett å jobbe med å bære høyden sin med stolthet når andre jobber mot det ubevisst, bevisst og indirekte.
Så jeg ber deg tenke over det til neste gang du reagerer på noe «annerledes». Enten det er en person som kler seg annereldes, eller en som er høy, har sykdommer eller noe annet som skiller seg ut. Vær så snill. Det kan være morsomt å gjøre narr av andre, men er det verdt det? For oss som blir gjort narr av? Jeg hever meg over dette, men det er ikke sikkert andre hadde klart det.
– Tonje Kathrine, 20 år oog 193 cm
Høye Damer i Høye Hæler 