Skille seg ut?

 

Jeg har ikke alltid vært like stolt av høyden min. Jeg var 183 cm som 11 åring, da var jeg faktisk den høyeste på barneskolen inkludert lærere. Jeg sluttet å vokse som 14 år da jeg nådde hele 192 cm. Nå er jeg straks 21, og er 193 cm høy. Hormonbehandling begynte jeg med som 10 åring da jeg målte 173 cm, og fortsatt med behandlingen i 2 år. Med andre ord har jeg alltid vært høy. Helt fra jeg var baby har jeg fått kommentarer på det at jeg var stor.
image

1 år og str 4 år i klær var såpass overrasskende for mange at det var verdt en kommentar fra deres side. Det blei veldig mye pes og jeg hørte kommentarer i fra alle ender, så jeg blei naturligvis lei. Jeg begynte etterhvert å bli veldig lei at folk ikke så meg som person, men så kun høyden min. Var det bare det ved meg som var verdt å kommentere? Jeg var veldig sårbar inni meg, men jeg prøvde så godt jeg kunne å ingorere det, og late som det ikke påvirket meg. På ungdomsskolen var det veldig mange nye mennesker. Jeg var ikke redd for å bli mobbet, for det var ikke et veldig stort problem på barneskolen. Der kjente de meg jo, og de var vant til at jeg alltid har vært høy. Men på ungdomsskolen fikk jeg enormt mye respekt i fra andre barn.

Etter hvert da jeg hadde kommet litt ut i ungdomsskolen, fant jeg ut at jeg hadde hele tiden så mye respekt for de var redde for meg. De turte ikke kødde med meg, og da trodde jeg at jeg fikk respekt fordi de likte meg. Jeg blei knust inni meg, men enda tøffere på utsiden. Jeg fant ut at det er mye bedre å få respekt av andre fordi de liker meg, og ikke fordi de er redde for meg. Jeg hatet høyden min. Hvorfor kunne ingen prøve i det minste å gi meg en sjanse? Det tenkte jeg mye på. Men etterhvert var det et eller annet som skjedde inni meg. Jeg klarte å akseptere høyden min, og det er noe av det beste som har skjedd meg. For hadde jeg ikke klart det, så hadde jeg fremdeles hatet meg selv.

Nøkkelen til å trives med seg selv er å akseptere hvordan og hvem man er. Det er en ting å bli fortalt det, men det er en annen ting å klare det selv. Alle legene opp igjennom årene har sagt at det er «flott å være høy». Jeg blei faktisk kjempesur når jeg hørte det. For jeg følte det ikke selv. Men nå kan jeg det. Jeg hørte av legene om og om igjen at jeg må ha rett rygg. For da bærer jeg høyden flottere, og det var bra at jeg allerede gjorde det. Men når man retter seg i ryggen og blir vant til det, så er det et eller annet inni kroppen som skjer. Man klarer å ha følelsene med den bevegelsen. Jeg lærte å være stolt, og det har jeg vært helt siden jeg var 17-18 år. Men alle kan få nok.

En kveld var jeg på et gatekjøkken i Kragerø, der jeg skulle spise med en kompis. Da vi kom inn satt det 4-5 mennesker fra ca 20 – 25 år og de så meg med en gang. Da begynte de å hviske, prikke i hverandre og le. De pekte rett og slett på meg og lo! De hadde hendene foran ansiktet og hadde et utrykk i ansiktet som at de tenkte «WOW!» og det var etterfulgt av en rå latter. Det er liksom ikke til å ta feil av. Og jeg hogg blikket mitt i dem for å vise dem at jeg visste hva dem dreiv med. Han ene så det, men det stoppet ikke de andre. De ga seg ikke heller. De måtte bare glo, og det var ordentlig ubehagelig.

Jeg blei veldig lei meg. Det er første gangen jeg har tenkt at «her vil jeg ikke være», og rett og slett reist. Jeg har aldri gitt meg, jeg har alltid pleid å fullføre det jeg kom dit for de gangene jeg har møtt reaksjoner andre plasser. Jeg forstår at folk kan stirre, for det er ikke hverdagskost å se en dame på 196 cm (i 3 cm hæler), det kan jeg forstå. Jeg vet at det alltid kommer til å vekke reaksjoner, men de trenger ikke la det gå utover meg.

Resultatet av deres trang til å tilfredstille deres behov av nysgjerrighet fikk meg i dag til å tenke at jeg ikke vil til Kragerø igjen. Det fikk meg til å tenke at jeg ikke vil ut døra noe mer. Folk kan reagere så mye de vil, men det trenger ikke såre meg. De må ikke reagere på den måten. Men det er det for få som tenker over. Jeg har hørt høye mennesker si at «huff, det er ikke bra å være over 190 cm og jente. Stakkars». Hvorfor er det synd på dem? Hvorfor er det ikke lett å være over 190 cm og jente? og nå skal jeg fortelle deg hvorfor: Fordi det er visse mennesker her i verden som har fordommer. Til og med dem en regnet med at ikke hadde det fordi de er høye selv.

Du som har fordommer mot høye jenter er den som gjør det vanskelig for jenter å være høye! Hadde vi oppdratt barna våre til å ikke reagere på slikt, hadde du som har fordommer sluttet å reagert, så hadde det ikke vært noe problem. Sett at de høye jentene er komfortable med høyden sin selv, sånn som meg. Det er ikke lett å jobbe med å bære høyden sin med stolthet når andre jobber mot det ubevisst, bevisst og indirekte.

Så jeg ber deg tenke over det til neste gang du reagerer på noe «annerledes». Enten det er en person som kler seg annereldes, eller en som er høy, har sykdommer eller noe annet som skiller seg ut. Vær så snill. Det kan være morsomt å gjøre narr av andre, men er det verdt det? For oss som blir gjort narr av? Jeg hever meg over dette, men det er ikke sikkert andre hadde klart det.

– Tonje Kathrine, 20 år oog 193 cm

Innlegget ligger også på Tonje Kathrines blogg, klikk her.

Advertisements

Duppeditter (1)

Jeg liker duppeditter, små dingser om forsterker mitt personlige uttrykk.  Jeg har for eksempel en liten sølvsko med høy hæl på nøkkelknippet mitt. En duppeditt de færreste ser da det nøkkelknippet enten ligger et sted i en veske eller er et sted jeg ikke helt har kontroll på.

Jeg kjøper ikke hva som helst og ikke alt jeg kommer over, og nettopp dette er et eksempel på det.

Skotrekk TGR

For dette blir til og med for sært for meg. Jeg kunne aldri tatt på meg pumps en dag det øspøsregnet og tatt på et slikt trekk. Det er en god idé, men jeg går litt for å kle seg etter forholdene.

Ha en fin dag!

  • Anne Marie, leder

Å bli sett

Ja, å bli sett, vi tror vi blir det hele tiden. Ofte blir vi nok det også, her vi svever oppi skyene, men å bli sett. Som menneske, personen, bak hår, sminke, høyde og hva enn vi måtte benytte oss av for å fremheve eller skjule hvem vi er.

Jeg er meg selv, i større og større grad ettersom årene går. Jeg ikke bare er meg selv, men jeg tørr å vise hvem jeg er også. Jeg snakker stadig med fremmede, om jeg sitter på en benk eller står i kø. Jeg er den som gjerne hjelper den litt forvirrede mannen med å finne sugerør til kona og av en eller annen grunn er jeg alltid den som blir stoppet på gaten og spurt om veien, uavhengig av land. Jeg gir mye av meg selv og det kan være på godt og vondt, men erfaring er mest godt, det bare tok meg litt tid å komme hit.

For eksempel når jeg er på butikken, skobutikk, klesbutikk eller kiwi, så er det hyggelig med et par fraser med betjeningen hvis det faller seg naturlig. Noen ganger er det de som åpner, andre ganger er det jeg. Denne gangen jeg nå skal fortelle om var det egentlig ikke noen som åpnet en samtale, det hendte for ett og et halvt år siden. Det var rett etter Høye Damer i Høye Hæler hadde vært på God Morgen Norge på tv2.

Jeg var på Manglerud senter. Det var markedsdager, jeg hadde med min lille datter og plutselig så er det et bord med bare sko, lekre sko, sko jeg med min studentlommebok vanligvis ikke har råd til. Jeg ser det ene lekre paret etter det andre og til min store fornøyelse så er det 299,- for alle parene uansett førpris. Jeg forgaper meg i et brunsemsket sandalpar med ca 10 cm hæler. De er en fryd for øyet og merket er Chicas.

Damen i boden er særdeles hyggelig og vi prater naturligvis om sko og så forteller hun at hun så oss på God Morgen Norge. Hun forteller at hun har mange damer i vår høyde innom butikken, men at de fleste av dem overhodet ikke tør å ta på seg høye hæler. Hun får en liten bunke med visittkort og jeg tar med meg mine brune skjønnheter hjem.

Det har blitt flere sko fra den butikken, det har blitt mange hyggelige samtaler med denne damen. Senest på lørdag, da det igjen var markedsdag og etter at lille snupp og jeg hadde vært på høytlesning på biblioteket, tok vi t-banen ned til senteret. Og der var bordet og damen. Og denne gangen utarter det seg litt annerledes, hun smiler blidt da hun ser meg, jeg rekker hendene bort til noen flotte semskede pumps, samtidig som jeg skryter av et par bak henne, hvorpå hun avbryter «Nei, men de er jo for lave!» (5 cm hæl). Åh, som jeg koser meg, noen som har forstått det, og som vet hva jeg liker, innen sko vel og merke. Jeg prøver de semskede pumpsene (ca 8-9 cm), de smetter rett på, så bøyer ekspeditrisen seg litt frem og sier, «Jeg plukker alltid ut et par som jeg tror du liker!».

Sko

Unødvendig å si, nå står de nye skoene i hyllen, mamma og pappa spanderer denne gangen, da jeg er midt i en jobbsøkerprosess og de er så glade og stolte for alt jeg har fått til med Høye Damer i Høye hæler. Jeg føler meg privilegert, jeg føler meg sett og glad. Det har ingen ting med skoene å gjøre, det har med menneskene bak!

Ha en fin søndag!
The Sky is the Limit!

  • Anne Marie Guldahl Jernquist, leder

Nedenfra og opp

image

Datteren min på snart 5 år står sammen med meg på badet om morgenen. Hun ser i speilet, måler seg selv, og meg. «Mamma, jeg er nesten blitt like høy som deg!», konstaterer hun stolt siden hun nå rekker meg nesten til livet. De fleste barn i den alderen, faktisk alle jeg har møtt, er svært opptatt av å vokse og bli høyere. De er opptatt av å komme dit hvor de synes og kan ta plass blant oss voksne.

Det jeg kom til å tenke på da jeg stod ved siden av dette stolte, lille barnet, som strakk seg så lang hun var for å bli så høy som mulig, var hva skjedde med oss? Ikke alle, og forhåpentligvis de færreste, men av og til tror jeg vi, vi damer over gjennomsnittet, er innom følelsen de fleste av oss, behovet for å ikke synes, behovet for å være litt gjennomsnittlig, bare for en liten stund.

Det krever mot å vokse opp og bli den du egentlig er.

  • Edward Estlin Cummings

Jeg er heldig, slike følelser og tanker har jeg sjelden. Jeg er glad for å være høy. Men hvorfor slutter noen å være stolte av målet, om å vokse, synes og strekke seg? Lar det «å synes» sluke hele selvfølelsen og selvbildet. Nei, vi «lar» ikke det å vokse sluke selvbildet vårt, erfaringen sier meg at noen tar det fra oss. En tankeløs kommentar for mye, fra en sjef, en klassekamerat eller kanskje en søster eller onkel, noen ganger er det ikke fra noen du kjenner en gang.  Kommentaren kommer bare akkurat den dagen du er ubeskyttet eller litt ekstra sliten, eller den kommer altfor ofte, at vi er for høye, eller hvorfor skal vi få lov til å gå med hæler. Få lov? De med langt flott hår, er det noen som sier til dem at, «Nei, du må ta håret ditt i strikk. , for jeg har så tynt hår jeg, så da må ikke du vise frem ditt hår!», eller er det noen som sier til smekre damer eller menn at «Ikke gå med klær som passer for jeg har ikke så fin kropp og da er det urettferdig at du viser frem din!». Det er heller ingen som sier til intelligente, dyktige mennesker at de må slutte å løse komplekse oppgaver for de får oss til å føle oss dumme eller utilstrekkelige.

Så da spør jeg, hvorfor skal noen få lov til å si at vi er for høye? Eller at vi har for lange ben?

Jeg har som mål, muligens et uoppnåelig ett, men ved å starte damegruppen Høye Damer i Høye Hæler ønsket og ønsker jeg fortsatt og å styrke selvfølelsen til de i gruppen som trenger det. En noe naiv tanke, men når jeg ser alle disse flotte damene, innsiden ut, som deler, bidrar og hjelper hverandre, så kjenner jeg på sinne mot alle de der ute som i både tankeløs og med mening har prøvd å trekke oss ned til ønske om å være gjennomsnittlig.

Ei deg selv, du er den beste og eneste utgaven av deg, du er unik!

The sky is the limit!

  • Anne Marie Guldahl Jernquist, leder

image

Hud og makeup (Treff)

På mandag var 12 av damene fra Høye Damer i Høye Hæler på hud og sminke-kurs. For min del er sminken det morsomste. Jeg fikk plukket med meg noen tips, selv om jeg kunne det meste fra før. Da hun som hadde kurset kommenterte at hun ikke så behovet for at vi skulle gå med høye hæler, så jeg 11 damer som bet seg i leppa rundt bordet. Bortsett fra en slik teit og tankeløs kommentar så var det mye latter og en fin kveld.

image

På tirsdagsmorgen var det bare å stupe ned i sminkepungen for å leke seg litt.

image

sminke

  • Anne Marie, leder