Du er den beste deg!

Jeg vil bare si en ting. Ikke prøv å gjemme deg bort, ikke lut ryggen for gjøre deg usynlig, men reis deg opp og ei deg selv!

image

Ingen i verden er bedre til å være deg enn du er!

Ha en fin kveld!

– Anne Marie, Leder

Advertisements

En historie fra 70-tallet

Jeg fikk så lyst til å dele en litt artig historie fra da jeg var ung på 70-tallet.

En av de mest populære utestedene på den tiden het Skansen, og lå helt nede ved havna. Dit kom det ofte utenlandske marinegaster. Denne kvelden var intet unntak, og snart var det dusinvis av små franske marinegaster rundt oss.

Jeg var selvfølgelig den lengste i venninneflokken, men det vistes egentlig ikke så godt, for jeg har det meste av lengden i beina. Det tok ikke lang tid før det kom en kjekk, ung og fransk gast bort til bordet vårt og lurte på om jeg ville danse.

Jeg sa: Nei takk, jeg tror ikke du vil danse med meg. Jo da, sa han, jeg vil danse med deg. Jeg prøvde et par ganger til å få han til å gå, jeg hadde ikke lyst til at han skulle bli ydmyket ved at jeg reiste meg, men han sto på sitt. Så da var det ikke annet å gjøre, enn å reise seg. Ansiktsutrykket på den stakkars marinegasten kommer jeg nok aldri til å glemme, og heller ikke latteren til kameratene hansJ Men all ære til min dansepartner, han danset en hel dans med meg! Han fikk nok en artig historie å fortelle, og det fikk jeg ogsåJ

– Elisabeth, 57 år

Kort shorts, lange ben

Jeg har vært på ferie i Bulgaria med familien, to voksne, to ungdommer og ett barn. Hotellet var bra, været var dårlig, men temperaturen var deilig. Jeg kan nevne at plassen i flyet (Thomas Cook/Ving) var fantastisk t/r, har reist med dem tidligere og hatt lite plass. Det var store fly med masse benplass, da vi gikk av flyet i Bulgaria slo, på den beste måten tenkelig, varmen i ansiktet og jeg priste meg lykkelig over de tre korte shortsene som lå i kofferten og ventet på å bli brukt. Jeg kjente raskt at det ikke ble annet en skjørt og shorts i den påfølgende uken og det var nettopp det jeg hadde håpet på.

Da jeg bestilte turen for over hundre dager siden, dere kan tro det er noen unger som har ventet på dette, bestilte jeg med frokost. Det er alfa og omega for oss å ha frokost på hotellet, slik at blodsukkernivået kommer seg på et akseptabelt nivå før dagen begynner. Den første morgenen jeg våkner på hotellet, finner jeg en shorts og en t-skjorte for å gå ned å spise med mann og barn. Jeg er den som har på vekking og passer på at alle som ønsker det blir med ned før serveringen stenger.

Tre av oss går i forveien, ikke overraskende kommer ungdommene i siste liten. Vi finner oss et bord i den flotte, store salen og jeg blir virkelig imponert over utvalget av mat, det er noe for enhver smak! Jeg går sammen med datter på fire og plukker frokost. På vei tilbake til bordet føler jeg at noen stirrer, dere vet, når du kjenner noen ser på deg uten at du egentlig har sett det selv. Jeg ser opp, og joda, der sitter det en mann med kone/kjæreste eller noe slikt og stirrer usjenert på bena mine. Det som overrasket meg kanskje mest er at kona/kjæresten eller noe slikt, gjør akkurat det samme. Jeg passerer dem og på bordet bak sitter det også en mann og stirrer, på bena mine. Fremme ved bordet sjekker jeg smekken, den var lukket.

Frokosten dagen etter forløper på samme måte, jeg kjenner ikke igjen alle menneskene, men det stirres. Det stirres når jeg går for å hente mat og når jeg sitter og spiser. Shortsen jeg bruker dekker både rumpe og trusekant både i topp og bunn, t-skjorten dekker både skuldre, pupper, er tettvevd og løs i modellen. Det er hovedsakelig menn som stirrer, samt noen sure damer. Vi snakker ikke om å kaste et blikk for så å fortsette med sitt. Det er snakk om og feste blikket med nagle og meisel og bli hengende.

Så kommer vi til dag tre, jeg er stolt av bena mine, huden kunne vært glattere og de kunne sikkert vært brunere, slik vi ofte tenker om oss selv, men formen på dem er jeg stolt av. De er muskuløse og lange, jeg bryr meg i hovedsak ikke om at folk stirrer. De kan se så mye de ønsker for min del, men på en annen side følte jeg at det var noe med dynamikken som ble skjev nede ved frokosten. Jeg tar frem shortsen, som min kjære ektemann faktisk har vært med å velge ut, og forteller at jeg kanskje skal ta på meg en bukse i stedet. Men da, åh jeg er så glad i den mannen, hever han stemmen bryskt, mot alle de som ikke var til stede, og sier, «Hvorfor i alle dager skal ikke du få gå i det du vil bare fordi du har lange flotte ben!?!».

Så da var det avgjort, det er godt med litt støtte, det ble shorts til frokost hver dag. Dagen for avreise hadde jeg faktisk bukse da vi skulle dra rett etter frokost. Og bare for å ha sagt det, folk stirret da også…

– Anne Marie, Leder

Gullskoene

Som dere nok har fått med dere var det Høydetreff i Stavanger 12-14 juni. Jeg har også tidligere skrevet om at jeg kan synes det er vanskelig å gå med høye hæler, nei, det var feil, det er skjørt og kjoler jeg har problemer med. Jeg kan med glede fortelle at jeg gikk med skjørt/kjole på begge treffene, og selvfølgelig høye hæler.
image

På festmiddagen hadde jeg på meg skoene på bildet under, de er ca 10 cm høye og utrolig gode å gå på. Jeg tenker egentlig ikke så mye over dem, det er sko, bare et par av 125 og de passer til antrekket. Når jeg kommer til middag får de mye oppmerksomhet, det er veldig hyggelig og det fortjener de.

image

Det var ei på treffet som hadde på seg høye hæler for første gang. Hun har kun flate sko, ikke lave, men flate, men i anledning treffet haddde hun på seg hæler på 7-8 cm. Jeg synes dette er fantastisk. Ikke for at alle må gå med høye hæler til en hver tid, men for at man skal få lov til å eie seg selv. Det hanlder om å bryte grenser.

Og så skjer jo det som skjer så og si hvert treff. De som kan, vil prøve skoene mine. Så da gikk de på rundgang. Noen måtte holde seg i veggen, andre spradet rundt, men alle syntes at de var gode på benet.
image

image

 

– Anne Marie, Leder

 

 

Hemningsløs stirring

Høy har jeg vært hele mitt liv, så selvfølgelig er jeg vant med blikk som refleksivt kikker opp når jeg passerer. Det er naturlig å legge merke til folk som skiller seg ut, men vanligvis prøver folk å være diskre med hvor de retter blikkene sine.

Dette gir meg vanligvis muligheten til å ignorere det aller meste. Dersom jeg har noe annet å tenke på, enser jeg ikke blikkene engang, og kan leve i den tro at jeg glir elegant inn i folkemengden, på lik linje med andre.

Da jeg nå nylig var i London opplevde jeg noe uventet på stirrefronten. London er kjent for å være et sted der det å skille seg ut i mye større grad blir akseptert og normalisert. Av den grunn var jeg ikke forberedt da jeg tok på meg høye hæler for første gang ute om kvelden i Londons gater. (10 cm i tillegg til mine 191.) Det jeg ble møtt med var folk som stirret, Hemningsløst! Store deler av dem stoppet opp for å fortsette å stirre, og unngikk dermed multitasking.

Om jeg hadde vært forberedt, hatt nok til å distrahere meg eller god nok indre stemning, kunne jeg lett ha ignorert dette i mye større grad. Men det krevde virkelig indre styrke å fortsette å gå gjennom en bokstavelig talt stoppende folkemengde, uten å bli påvirket. Jeg møtte bevisst ingen blikk, men kunne se dem i sidesynet. Blikkene var ikke av den fasinerte eller naivt overraskede typen, men snarere forbausede blikk av skepsis, som når du ser på et sirkusnummer som er litt for kontroversiell og du ikke helt vet hva du skal mene.

Jeg har promotert mye for høye hæler. Men uansett hvor mye jeg tuller med at jeg er høy uansett om jeg tar på meg noen ekstra centimeter eller ikke, så blir disse ekstra centimeterne lagt merke til. Utvilsomt! Det er litt trist at det som for en gjennomsnittlig dame er verdens mest naturlige pensko å gå i, fører til så mye uønsket oppmerksomhet for andre, kun på grunn av høyde. Jeg føler av og til at jeg bryter med en sosial norm, ettersom jeg blir ”for høy” når jeg går med høye hæler.  Dette fører til at

Helt fremmede mennesker begynner å danne seg egne meninger om dette nye fenomenet; mens de passerer meg på gata! Og midt oppi all den stirringen går jeg, og får overblikket over denne tankeprosessen.

– Elida, 22 år og 191 cm

På tå?

Det er kun ett menneske som kan snakke til meg på måten som følger i dette innlegget uten at jeg på noen måte tar det ille opp eller føler at det er noe feil med høyden min.  Det er et menneske jeg har kjent i 13 år, vi er som natt og dag i både personlighet og utseende, men bedre venn i verden finnes ikke!

Vi bodde sammen på 11 kvadrat i 9 måneder for 13 år siden, jeg rotet så fælt at hun flyttet ut i 2 uker, men jeg er i tillegg så distré at jeg ikke la merke til det. Hun var forlover da jeg giftet meg i fjor og er den jeg ringer til både når jeg er på topp og på bunn. Vår største synlige forskjell er at våre toppunkt har en differanse på 25 cm. I tillegg elsker jeg hæler, mens hun foretrekker flate sko, så høydeforskjellen blir fort over 30 cm.

I forbindelse med De Høyes Klubb sitt årlige Høydetreff, som i år holdes i Stavanger, benyttet jeg sjansen til å ta et fly en dag tidligere for å ha litt kvalitetstid med dette mennesket. Utover kvelden, etter barn er i seng, ble det som vanlig lagt store planer om fremtiden og verdensproblemer ble løst. Et av temaene denne gangen var min lange kropp og min utfordring med å finne bukser og kjoler. Vi snakket om Høye Damer i Høye Hæler og at jeg av og til kan være heldig å finne kjoler som er lange nok, men at de da ofte blir for brede ellers.

Venninnen min er veldig flink til å sy og har sydd mange kjoler til datteren min, jeg spør om hun ikke kan sy en til meg. Vi finnner et mønster jeg liker og prøver å finne et stoff som har mønsteret på langs slik at kjolen kan bli lang nok, etter en stund sier hun, «Vi bør nok ta med mønsteret på Stoff & Stil så de får se hvor høy du er.». Jeg presiserer, «Husk at jeg skal ha høye hæler også!». Hun blir stille noen sekunder,»Hmmm, vi må nok ha en del stoff, ja!».

En veldig avslappende og lattermild kveld avsluttes på badet hvor hun stiller seg ved siden av meg, vi står et hundredelssekund og ser i speilet før hun utbryter, «Herregud så høy du egentlig er, er du sikker på at du ikke står på tå?», begge blir stående å fascinert se i speilen før vi totalt knekker sammen i latter. Hun snur seg mot meg, bitteliten, bøyer hodet bakover, «Når jeg ser deg sånn som dette så er du jo ikke høy!».

image

Jeg ber henne gå bak meg og… borte ble hun.
image

– Anne Marie, Leder (som ikke står på tå på noen av bildene)

Gravid med stil!

gravid

Dette er slik jeg opplever hverdagen nå, og selv om det ofte er enklere for høye personer så er det ingen garanti for at det går så fint.

Fordeler ved å være høy og gravid ; når du som tvillinggravid gjentatte ganger får høre hvor nett og fint du bærer magen, vel vitende om at du siden 6.mnd har sprengt alt av kurver med magemål for enlinger -også de som er fødeklare.

– Anonym dame, 31 år

København, shopping-rapport

Jeg har gledet meg til å dra på en minitur med kjæresten til København. Jeg hadde bestemte planer om å dra på Next, for å prøve klær som er laget for oss lange damer. Vel fremme i København, en halvtime for sent på grunn av heftig vær natterstid, satte vi nesen mot sentrum. Først gikk vi på Throvaldsens museum, virkelig å anbefale, hvor det er store majestetiske marmorskulpturer og uansett hvor høy man er er man bare en liten pingle i denne sammenhengen.

image

Etter å ha sett alle disse fantastiske skulpturene gikk vi mot Strøget og den første butikken jeg legger merke til, etter å ha vært på Disney og kjøpt prinsesse til datteren min på fire år, er Top Shop. Jeg jubler, da jeg har hørt fra mange i Høye Damer i Høye Hæler at de har TALL-avdeling. Inne i butikken finner jeg ikke andre bukser enn 34’’ og blir litt sur, men fortsetter innover og innover i lokalet med ektemannen på slep. Og der, der troner det store TALL-skilt og det henger bukser og klær i en egen avdeling.

Det er riktig nok ikke mye å velge i, hoveddelene av buksene er hullete og helt ærlig, å henge shorts i en TALL avdeling er meningsløst, alle har en rumpe å skjule og bena stikker utenfor om du er 150 eller 190! Også disse ubeskrivelig teite magetoppene (som jeg ikke har kunnet gå med på 15 år grunnet latskap, fødsel og hat mot moten), hvorfor har så mange TALL-butikker lagt sin elsk på disse minne tøystykkene? Er det for å spare stoff? I stedet for å forlenge plaggene bare kutter de dem av på midten og sier seg fornøyd?

image

Min manglende begeistring er kanskje merkbar. Jeg plukker ned noen bukser, ser på dem noe skeptisk, legger dem mot kroppen og ser de stopper midt på leggen. Jeg leser på merkelappen, det står at det er «Super Stretch», jeg er ikke overbevist. De skal strekke seg til 36’’/91 cm. Jeg plukker med meg noen og går inn i prøverommet. På meg har jeg fra før en Super Stretch fra Vero Moda i 34’’ som er mer en lang nok, og tenker at jeg får gi denne superbuksen en sjanse.

Jeg er 186 (187 på en god dag) og bruker 89-92 cm i innnersøm. Buksen koster 450 danske kroner og er svært tynn, mer en tights. Jeg drar den på, den er fin og høy i livet, men IKKE 91 cm i beninnerlengde. Sur og fornærmet henger jeg buksene tilbake og starter jakten på Next. Men ingen Next var å finne. Jeg hadde nok forberedt meg litt dårlig i alt eksamenskaoset, og glemte å finne adressen før vi dro. Så det ble ingen klær for lange meg, da jeg rett og slett var helt utslitt etter nattens bergogdalbane over Skagerak. Men til info så ligger Next i Nygade 1, så jeg passerte den to ganger uten å klare å få det med meg. Og for dere som finner passende klær på TopShop (mulig jeg bare har blirr for gammel og grinete) så ligger den i Østregade 34.

Tilbake på båten hadde min kjære, fantastiske ektemann litt vondt av sin slitne, klesfrustrerte kone og vi gikk en tur på taxfreebutikken for å bare se litt. Der fant jeg disse fantastiske skjønnhetene.

image

De er vandrende torturinstrumenter i mer en dobbelt forstand, men de ser fantastiske ut på bena og er svimlende høye. Jeg var ikke sikker på om jeg skulle kjøpe dem, jeg har som noen vet over 120 par fra før. Mannen min stod og så på mens jeg prøvde og plutselig kom han med hundre gode grunner til å kjøpe dem og om jeg så ikke kommer til å bruke dem så kunne vi ha dem på peishylla, så gikk han og betalte. ..

Nå er jeg et par sko rikere, det ble ingen bukse, men det er juni og ferie. Jeg har gått 4 dager uten sokker og håper på mange dager med sol og kanskje en mulighet til å bruke disse skjønnhetene.

Ønsker alle en fin dag!

– Anne Marie, Leder

Sommer, dermed basta!

Det er juni, kalenderen sier i hvert fall det. Jeg gikk i skjørt på søndag og barbent i skoene. Jeg kjente solen varmet og smeltet snøfnuggene under huden. Jeg satt i t-skjorte og nøt hvert sekund. Jeg elsker sommer, sol og bare føtter. Sommeren i Norge er altfor kort og altfor kald, så jeg prøver å holde på det lille vi får så best jeg kan.

I går da jeg skulle levere barnet i barnehagen tok jeg på meg kjole, bare en grå, enkel hverdagskjole fra H&M, men kjole. En maxikjole som faktisk hviler på føttene når jeg står. Jeg sjekket gradestokken, 13 grader, jeg lot kjolen bli værende på og fant frem sandaler med hæler. Tok på meg skinnjakken og så dro vi i barnehagen. Jeg vil ha sommer, helst i går!

image

Ønsker alle en deilig dag, uansett vær!

– Anne Marie, Leder

Hei alle dere vakre mennesker!

Jeg tenkte å dele noen av mine erfaringer og tanker rundt dette å være høyere enn gjennomsnittet. Jeg er 22 år gammel og er 1.82 på strømpelesten. jeg vokste opp på et veldig lite sted og jeg var alltid ett hode høyere enn alle andre på min alder, inkludert guttene. I tillegg var jeg også mye tynnere. Dermed ble jeg hver dag kalt flaggstang, stankelbein, skjelett osv noe som gikk hardt utover selvtilliten. Jeg pleide alltid å se i golvet når jeg gikk og ønsket helst å være usynlig. Dette pågikk egentlig helt til videregående.

Så var det den ene dagen hvor jeg greide å fortelle meg selv at jeg faktisk var bra nok som jeg er. Jeg turte å ta på meg høye hæler (og i mitt hode er de ikke høye før der er over 10cm.) Dette ga naturlig nok flere blikk og enda flere kommentarer, men jeg greide å se positivt på det og heve meg over de negative bemerkningene, selv om dett ikke alltid er så lett.

Så gikk jeg på folkehøgskole i Hønefoss ett år, og skulle en kveld ut på byen – hvor jeg møtte 3 jenter på toalettet som var helt forbauset over hvor høy jeg var (195 for anledningen). De ville til og med ta bilde sammen med meg, og jeg følte meg egentlig bare som en slags sirkusattraksjon. Bare for å toppe hele greia sa hun ene til meg «Så rart, som regel synes jeg de fleste høye jenter er veldig uattraktive, men du er jo kjempepen».
Denne kommentaren satte meg litt ut, selv om det var ment som ett kompliment føltes det mer ut som en generalisering av høye jenter og at vi ofte blir sett på som noe unaturlig og muligens litt skremmende, noe som gjør meg trist, siden vi er som alle andre-pluss noen ekstra cm.

På en annen side; hvorfor går nesten alle i høye hæler? Jo nettopp for å virke høyere! Og hvem sier vel neitakk til lange, smekre bein?

Ser mange diskuterer klær og sko som passer oss giraffer og jeg personlig sliter med å finne klær som passer både høyden og bredden min. Jeg er tynn, bruker str XS og 32/34 i klær. Som regel er disse størrelsene en del kortere i ermene blant annet, noe jeg har løst med å stort sett rulle opp ermene ca 5cm. For de som bryr seg om dette kan det å vise litt håndledd virke både slankende og feminint – så da gjør det ingenting om de ikke er lange nok.

Ellers vil jeg bare minne om at dere alle er vakre mennesker uansett hvor høye, tjukke, tynne, skeive, sikre eller usikre dere er! Jeg er i alle fall på god veg til å akseptere og like kroppen min akkurat som den er, enda hvor høy og formløs den er 🙂

Dette er meg forresten. (Bilde inn under her)

Og til slutt – jeg opplever ofte at menn som er lavere enn meg er de som gjerne forsøker å sjekke meg opp. Hva er deres erfaringer når det kommer til å dating og forhold til menn som er lavere?

Klemmer fra meg!

-Guro, 22 år

guro

Forandring i tiden…

Da jeg vokste opp i nærheten av Hamar for 50 år siden, var jeg med mine 182 lenger enn alle. Heldigvis  var det ei til som var ganske lang, som de kalte det. Jeg var heldigvis god i håndball, til og med venstrehenft, så jeg fant min plass og ble lite mobbet. Men å være så lang førte med seg mange kommentarer, liten selvtillit og få kjærester. Min mor toppet det hele da hun kom fra en bytur og sa, «Idag så jeg ei lang dame, da! Hu måtte tilogmed være lenger enn deg!!»

Da følte jeg meg enn mer utilpass.

Det verste(beste) er, at etter at jeg fant dere, er jeg litt lei meg for at jeg bare er 182 cm. Skulle gjerne vært mer! Går gjerne med litt hæler!  (Og jeg fant for 30 år siden min mann, og han er noen cm lenger enn meg) Jeg er stolt av å være en av dere!!

– Ragnhild, 55 år