5 Årsjubileum 

11. august var Høye Damer i Høye Hæler 5 år! Vi var 11 ukjente damer som møttes på Egertorget i 2012, i dag er vi 2 787 medlemmer. Det er ubeskrivelig!

Første treffet 11. august 2012

Første treffet 11. august 2012

Det har vært mange treff siden den gang, her er noen få:

Middagstreff på Aker brygge, sommer 2015

Middagstreff på Aker brygge, sommer 2015

Middagstreff, vinter 2015/16

Middagstreff, vinter 2015/16

Middagstreff, vinter 2012/13

Middagstreff, vinter 2012/13

Treff i Porsgrunn

Treff i Porsgrunn

2 Årsjubileum, Foto: Marius Hansson Vervik

2 Årsjubileum, Foto: Marius Hansson Vervik

«God morgen Norge» på tv2, 22. mai 2014

Middagstreff på Aker brygge, sommer 2013

Middagstreff på Aker brygge, sommer 2013

Photoshoot med KK

Photoshoot med KK, sommer 2015

Klestreff med lange nok bukser

Klestreff med lange nok bukser

Jeg er så takknemlig, jeg har sagt det før, jeg sier det nå og kommer til å si det igjen. Jeg er så stolt av alle disse damene, hvordan de har støttet, hjulpet og oppmuntret hverandre i disse 5 årene, stand tall, stand proud! 

Nå som vi har blitt så mange var jeg redd de gode relasjonene skulle vannes ut, men det ser ikke ut til å skje. Nå går vi for fremtiden, sammen!

The sky is the limit!

Vennlig hilsen Anne Marie Guldahl Jernquist, leder

Reklamer

Skille seg ut?

 

Jeg har ikke alltid vært like stolt av høyden min. Jeg var 183 cm som 11 åring, da var jeg faktisk den høyeste på barneskolen inkludert lærere. Jeg sluttet å vokse som 14 år da jeg nådde hele 192 cm. Nå er jeg straks 21, og er 193 cm høy. Hormonbehandling begynte jeg med som 10 åring da jeg målte 173 cm, og fortsatt med behandlingen i 2 år. Med andre ord har jeg alltid vært høy. Helt fra jeg var baby har jeg fått kommentarer på det at jeg var stor.
image

1 år og str 4 år i klær var såpass overrasskende for mange at det var verdt en kommentar fra deres side. Det blei veldig mye pes og jeg hørte kommentarer i fra alle ender, så jeg blei naturligvis lei. Jeg begynte etterhvert å bli veldig lei at folk ikke så meg som person, men så kun høyden min. Var det bare det ved meg som var verdt å kommentere? Jeg var veldig sårbar inni meg, men jeg prøvde så godt jeg kunne å ingorere det, og late som det ikke påvirket meg. På ungdomsskolen var det veldig mange nye mennesker. Jeg var ikke redd for å bli mobbet, for det var ikke et veldig stort problem på barneskolen. Der kjente de meg jo, og de var vant til at jeg alltid har vært høy. Men på ungdomsskolen fikk jeg enormt mye respekt i fra andre barn.

Etter hvert da jeg hadde kommet litt ut i ungdomsskolen, fant jeg ut at jeg hadde hele tiden så mye respekt for de var redde for meg. De turte ikke kødde med meg, og da trodde jeg at jeg fikk respekt fordi de likte meg. Jeg blei knust inni meg, men enda tøffere på utsiden. Jeg fant ut at det er mye bedre å få respekt av andre fordi de liker meg, og ikke fordi de er redde for meg. Jeg hatet høyden min. Hvorfor kunne ingen prøve i det minste å gi meg en sjanse? Det tenkte jeg mye på. Men etterhvert var det et eller annet som skjedde inni meg. Jeg klarte å akseptere høyden min, og det er noe av det beste som har skjedd meg. For hadde jeg ikke klart det, så hadde jeg fremdeles hatet meg selv.

Nøkkelen til å trives med seg selv er å akseptere hvordan og hvem man er. Det er en ting å bli fortalt det, men det er en annen ting å klare det selv. Alle legene opp igjennom årene har sagt at det er «flott å være høy». Jeg blei faktisk kjempesur når jeg hørte det. For jeg følte det ikke selv. Men nå kan jeg det. Jeg hørte av legene om og om igjen at jeg må ha rett rygg. For da bærer jeg høyden flottere, og det var bra at jeg allerede gjorde det. Men når man retter seg i ryggen og blir vant til det, så er det et eller annet inni kroppen som skjer. Man klarer å ha følelsene med den bevegelsen. Jeg lærte å være stolt, og det har jeg vært helt siden jeg var 17-18 år. Men alle kan få nok.

En kveld var jeg på et gatekjøkken i Kragerø, der jeg skulle spise med en kompis. Da vi kom inn satt det 4-5 mennesker fra ca 20 – 25 år og de så meg med en gang. Da begynte de å hviske, prikke i hverandre og le. De pekte rett og slett på meg og lo! De hadde hendene foran ansiktet og hadde et utrykk i ansiktet som at de tenkte «WOW!» og det var etterfulgt av en rå latter. Det er liksom ikke til å ta feil av. Og jeg hogg blikket mitt i dem for å vise dem at jeg visste hva dem dreiv med. Han ene så det, men det stoppet ikke de andre. De ga seg ikke heller. De måtte bare glo, og det var ordentlig ubehagelig.

Jeg blei veldig lei meg. Det er første gangen jeg har tenkt at «her vil jeg ikke være», og rett og slett reist. Jeg har aldri gitt meg, jeg har alltid pleid å fullføre det jeg kom dit for de gangene jeg har møtt reaksjoner andre plasser. Jeg forstår at folk kan stirre, for det er ikke hverdagskost å se en dame på 196 cm (i 3 cm hæler), det kan jeg forstå. Jeg vet at det alltid kommer til å vekke reaksjoner, men de trenger ikke la det gå utover meg.

Resultatet av deres trang til å tilfredstille deres behov av nysgjerrighet fikk meg i dag til å tenke at jeg ikke vil til Kragerø igjen. Det fikk meg til å tenke at jeg ikke vil ut døra noe mer. Folk kan reagere så mye de vil, men det trenger ikke såre meg. De må ikke reagere på den måten. Men det er det for få som tenker over. Jeg har hørt høye mennesker si at «huff, det er ikke bra å være over 190 cm og jente. Stakkars». Hvorfor er det synd på dem? Hvorfor er det ikke lett å være over 190 cm og jente? og nå skal jeg fortelle deg hvorfor: Fordi det er visse mennesker her i verden som har fordommer. Til og med dem en regnet med at ikke hadde det fordi de er høye selv.

Du som har fordommer mot høye jenter er den som gjør det vanskelig for jenter å være høye! Hadde vi oppdratt barna våre til å ikke reagere på slikt, hadde du som har fordommer sluttet å reagert, så hadde det ikke vært noe problem. Sett at de høye jentene er komfortable med høyden sin selv, sånn som meg. Det er ikke lett å jobbe med å bære høyden sin med stolthet når andre jobber mot det ubevisst, bevisst og indirekte.

Så jeg ber deg tenke over det til neste gang du reagerer på noe «annerledes». Enten det er en person som kler seg annereldes, eller en som er høy, har sykdommer eller noe annet som skiller seg ut. Vær så snill. Det kan være morsomt å gjøre narr av andre, men er det verdt det? For oss som blir gjort narr av? Jeg hever meg over dette, men det er ikke sikkert andre hadde klart det.

– Tonje Kathrine, 20 år oog 193 cm

Innlegget ligger også på Tonje Kathrines blogg, klikk her.

Høy dame redder dagen

Forestill deg en bedrift som nettopp har pusset opp og skal ha åpning dagen etter. Et lokale som er nedstøvet. Dagen etter skal alt være klart til å servere mat til flere hundre sultne middagsgjester. Du har sammen med noen få andre fått i oppdrag å vaske hele lokalet. Stoler og bord har enda ikke blitt fraktet til lokalet, og bare det å få plassert og vasket dem vil ta lang tid.

Jeg spesifiserer: det var ingen stoler i nærheten!

Hva betyr det for  en gjennomsnittlig høy person som utgjør den store majoriteten av befolkningen? Det, min gode venn,  betyr at de aller fleste kun rekker halvveis opp på alle nedstøvede vinduer og vegger, hyller og dører i lokalet. Med hjelp av en stol kunne mine medarbeidere ha rukket opp, men en slik luksuriøs tilgang på inventarer hadde vi altså ikke. Under tidspress hjelper det forresten lite å vente på stoler når en såpass stor andel av dagens arbeidsoppgaver bokstavelig talt er uoppnåelige.

Kort sagt: de trengte meg.

Jeg rakk selvsagt opp til ALT. Ingen problem!

En av de vanskeligere delene av jobben var å fjerne tapen som var klistret uproporsjonert over store delene av vinduene. Tapen holdt oppe en rekke plakater med info om oppussingen. Den personen som hadde hengt opp disse må ha vært litt vel ivrig, for ikke å snakke om stått på noe høyt! Heldigvis greide min lange utstrakte kropp å rekke opp til dette klisteret, som forresten var et herk å få fjernet! Tapen satt som støpt!

Høydepunktet den dagen var da jeg sto utstrakt utenfor inngangen til lokalet. Der trasket folk forbi. Jeg smilte tilfreds for meg selv der jeg gjorde noe som ingen levende sjel på mils omkrets kunne drømt om. Jeg så ikke bak meg, men bare visste at folks blikk var rettet mot meg. Nysgjerrige og imponerte øyne som stjal et blikk på den flittige, høye, sexy damen med gummihansker, fille og jif, som fryktløst pusset de øverste delene av vinduene.

  • Elida, 191 cm, 22 år

Jubileum

Logo ©

For tre år siden snudde jeg livet på hodet, eller for å se det på en annen måte, jeg snudde livet riktig vei. Jeg sluttet på jobb, jeg begynte å studere noe jeg hadde ønsket meg i mange år, jeg skilte meg og til sist, men ikke minst, på dagens dato 11. august 2012 startet jeg Høye damer i Høye hæler.

Første treffet 2012

Første treffet 2012

Vi var 11 damer som møttes på Egertorget og siden august 2012 har jeg flyttet, giftet meg på nytt og fullført en bachelorgrad i bibliotek og informasjonsvitenskap (ansett meg gjerne). Jeg har kjøpt mange nye sko og kastet noen som er utslitt eller gitt bort noen som trenger et nytt hjem.

Høye Damer i Høye Hæler er i dag 1565 damer! Et fantastisk knippe damer/jenter fra 16 år og oppover. Alle med hver sin bakgrunn og opplevelse av å leve over gjennomsnittet, alle med sine erfaringer om å være kvinne, og alle har sine preferanser når det kommer til sko, klær og kropp. Det eneste vi har felles er høyden.

Jeg vil takke de som har vært med i tre år, jeg vil takke de som fant oss etter saken på NRK.no eller God Morgen Norge, jeg vil takke dere som har snakket med fremmede damer på butikken og de damene som har funnet oss etter slike møter, jeg vil takke de som kom for fem dager siden og du som kom til oss i dag! Tusen takk for at vi sammen kan ha det samholdet, felleskapet, gleden og erfaringsutvekslingen!

Nå går vi for enda et år!

The sky is the Limit!

– Anne Marie Guldahl Jernquist, Leder

2 årsjubileum 2014

2 årsjubileum 11.08.2014

image

De to øverste er mine. Og ble brukt på første treffet.

Lave kjendiser som turistattraksjon

Dette var mitt andre besøk på Madame Tussauds. Det var ikke lenge siden sist, så jeg bestemt meg for å gi oppmerksomheten min et litt annet fokusområdet enn sist. Med et lurt smil om munnen planla jeg å gjøre en liten research av personlig interesse.

Voksfigurene skal være tro kopier av kjente personer, på alle områder. Dette inkluderer selvfølgelig høyde! I stedet for å patetisk bla opp kjendisene en og en på IMDb, hadde jeg nå en enestående mulighet til å kartlegge kjendisenes avstand fra bakkenivå. Så nysgjerrige meg, snek seg mellom kjendisene for å sammenlignet høyde på amatørmåten: øyemål. Med bilder av meg som raget over de nusselige små kjendisene som bevismateriale.

Etter å ha sneket meg forbi dem en etter en, på en ikke fullt så diskre måte, var konklusjonen klar!

shrek

Jeg er høyere enn dem alle, med kun to unntak: Shrek og Hulken.

I etterkant har tanken slått meg, etter å ha behandlet disse kjendisene som rene (turist)attraksjoner for å dokumentere høydeforskjell, at dette ikke er så langt unna virkeligheten. Jeg har selv opplevd dette ved en rekke anledninger!

Jeg var fullt klar over at denne dokumentasjonsaktiviteten på Madame Tussauds ville vært passe uforskammet om jeg hadde gjort dette med virkelige personer.

– Elida, 22 år, 191 cm

Hei alle dere vakre mennesker!

Jeg tenkte å dele noen av mine erfaringer og tanker rundt dette å være høyere enn gjennomsnittet. Jeg er 22 år gammel og er 1.82 på strømpelesten. jeg vokste opp på et veldig lite sted og jeg var alltid ett hode høyere enn alle andre på min alder, inkludert guttene. I tillegg var jeg også mye tynnere. Dermed ble jeg hver dag kalt flaggstang, stankelbein, skjelett osv noe som gikk hardt utover selvtilliten. Jeg pleide alltid å se i golvet når jeg gikk og ønsket helst å være usynlig. Dette pågikk egentlig helt til videregående.

Så var det den ene dagen hvor jeg greide å fortelle meg selv at jeg faktisk var bra nok som jeg er. Jeg turte å ta på meg høye hæler (og i mitt hode er de ikke høye før der er over 10cm.) Dette ga naturlig nok flere blikk og enda flere kommentarer, men jeg greide å se positivt på det og heve meg over de negative bemerkningene, selv om dett ikke alltid er så lett.

Så gikk jeg på folkehøgskole i Hønefoss ett år, og skulle en kveld ut på byen – hvor jeg møtte 3 jenter på toalettet som var helt forbauset over hvor høy jeg var (195 for anledningen). De ville til og med ta bilde sammen med meg, og jeg følte meg egentlig bare som en slags sirkusattraksjon. Bare for å toppe hele greia sa hun ene til meg «Så rart, som regel synes jeg de fleste høye jenter er veldig uattraktive, men du er jo kjempepen».
Denne kommentaren satte meg litt ut, selv om det var ment som ett kompliment føltes det mer ut som en generalisering av høye jenter og at vi ofte blir sett på som noe unaturlig og muligens litt skremmende, noe som gjør meg trist, siden vi er som alle andre-pluss noen ekstra cm.

På en annen side; hvorfor går nesten alle i høye hæler? Jo nettopp for å virke høyere! Og hvem sier vel neitakk til lange, smekre bein?

Ser mange diskuterer klær og sko som passer oss giraffer og jeg personlig sliter med å finne klær som passer både høyden og bredden min. Jeg er tynn, bruker str XS og 32/34 i klær. Som regel er disse størrelsene en del kortere i ermene blant annet, noe jeg har løst med å stort sett rulle opp ermene ca 5cm. For de som bryr seg om dette kan det å vise litt håndledd virke både slankende og feminint – så da gjør det ingenting om de ikke er lange nok.

Ellers vil jeg bare minne om at dere alle er vakre mennesker uansett hvor høye, tjukke, tynne, skeive, sikre eller usikre dere er! Jeg er i alle fall på god veg til å akseptere og like kroppen min akkurat som den er, enda hvor høy og formløs den er 🙂

Dette er meg forresten. (Bilde inn under her)

Og til slutt – jeg opplever ofte at menn som er lavere enn meg er de som gjerne forsøker å sjekke meg opp. Hva er deres erfaringer når det kommer til å dating og forhold til menn som er lavere?

Klemmer fra meg!

-Guro, 22 år

guro

Forandring i tiden…

Da jeg vokste opp i nærheten av Hamar for 50 år siden, var jeg med mine 182 lenger enn alle. Heldigvis  var det ei til som var ganske lang, som de kalte det. Jeg var heldigvis god i håndball, til og med venstrehenft, så jeg fant min plass og ble lite mobbet. Men å være så lang førte med seg mange kommentarer, liten selvtillit og få kjærester. Min mor toppet det hele da hun kom fra en bytur og sa, «Idag så jeg ei lang dame, da! Hu måtte tilogmed være lenger enn deg!!»

Da følte jeg meg enn mer utilpass.

Det verste(beste) er, at etter at jeg fant dere, er jeg litt lei meg for at jeg bare er 182 cm. Skulle gjerne vært mer! Går gjerne med litt hæler!  (Og jeg fant for 30 år siden min mann, og han er noen cm lenger enn meg) Jeg er stolt av å være en av dere!!

– Ragnhild, 55 år