Min første kveld med høye hæler

Det er enkelte kvelder som man bare ikke glemmer. Sånn som første gang jeg turte å gå med høye hæler på fest. Når jeg tenker tilbake på det, så er jeg litt stolt.

De eneste gangene jeg hadde gått på disse skoene før var hjemme i stua, der jeg (bokstavelig talt) måtte støtte meg til tak og vegger med armene for å holde meg oppreist! Jeg måtte jobbe hardt for ikke å bøye knærne når jeg gikk den kvelden, og gikk latterlig sakte for å opprettholde en viss ”eleganse”. Dette var litt over to år siden. Selv om kvelden var fin, følte jeg meg utilpass ved flere anledninger. Å rocke høyden sin er ingen selvfølge!

Det var én kommentar jeg fikk den kvelden som sitter igjen. Jeg var en tur på toalettet og sto foran speilet, da en ukjent dame begynte å snakke til meg. Først på engelsk, deretter slo vi over på tysk. Hun sa til meg at hun syntes det var så utrolig kult at jeg som er så høy likevel velger å gå med høye hæler. Måten hun oppriktig sa det på, som en del av en hyggelig samtale, fikk meg til å stå igjen med en veldig god følelse. Slike kommentarer elsker jeg! Jeg får så alt for ofte slengkommentarer som ”Åj, du var høy”, eller ”Nå følte jeg meg lav”. Kommentarer som kun fokuserer på én ukontrollerbar detalj ved mitt utseende, som jeg ikke kan vri meg unna reaksjonene på. Men det å faktisk få en kommentar knyttet til noe jeg har gjort eller måttet jobbe for…. Det finnes ikke noe bedre!

Er det flere enn meg som synes det er slitsomt å måtte sitte igjen med følelsen av at uansett hva du gjør eller hvordan du går kledd, så vil førsteinntrykket andre får alltid være høyden?
Dette prøver jeg å ikke tenke for mye på, men får stadig påminnelsen. Vanligvis kun gjennom blikk eller en kort kommentar, men situasjonene er mangfoldige!

For eksempel situasjoner der en mann kommer bort til meg og en lav venninne og insisterer på å klemme oss etter tur for å, quote: ”sammenligne følelsen”. Eller situasjoner der læreren ber den høyeste og laveste i klassen stille seg opp ved siden av hverandre, foran alle, for at de andre skal få se høydeforskjellen mellom oss.

Ikke særlig behagelig. I sistnevnte situasjon ba riktignok læreren om unnskyldning, men

… til den lave!

Jeg skrev om et korrelasjonsproblem mellom høyde og alder i mitt forrige blogginnlegg. Dette problemet kan også overføres til tålegrense. De mange slengkommentarene vi får, er jeg ganske sikker på at vi ikke hadde fått dersom vi var lavere. Det er akkurat som om terskelen for vår allment anerkjente tålegrense blir ansett som høyere, kun basert på høyde!

Jeg har hatt både positive og negative opplevelser iført høye hæler. Eller uten hæler, for den slags skyld. For høyere er jeg jo uansett! Jeg har til og med påpekt dette som svar til noen kommentarer av typen: ”Hvorfor ønsker du å se høyere ut?”. Til slike type spørsmål/kommentarer har jeg for eksempel svart (sant som det er): ”Jeg er høyere enn deg uansett, 10 cm mer eller mindre utgjør ingen forskjell”. Til og med jeg er uenig i min egen uttalelse. Men svaret fremhever et poeng som jeg står ved; Nemlig at vi er høyere enn de fleste uansett, og ikke bør drive å kjempe den umulige kampen med å prøve å se lavere ut.

Jeg vil konkludere med at alt har to sider. Høyde har et hav av både fordeler og ulemper. Mange bra historier oppleves som følge av høyden. Noen av dem verdt å dele! Både historier som var ubehagelige å bli utsatt for, men også historier som jeg er stolt av å være høy nok til å kunne få oppleve! Det å gå med høye hæler er ikke et enkelt valg. Det understreker høyden, og skaper større bevissthet på høyden både hos deg selv og dine omgivelser. Valget er tøft, men jeg mener det er verdt det!

– Elida, 21 år, 191 cm

Reklamer

Det usagte

image

Sko fra Bianco, 8 cm hæl.

Fem personer går inn i en heis,  Mamma på 179 cm (pluss 4 cm hæler) og jeg på 195 (inkl hæler), samt tre fremmede. De andre tre er der sammen, ingen sier noe. Damen som står ovenfor meg er rundt 175 cm og ca. i 70 årene slik som mamma. Damen står og ser på meg, stirrer, jeg ser på henne, ser på den pinlig berørte datteren/svigerdatteren som stirrer på henne igjen. Jeg ser på heisdøren og tilbake på damen som ikke har veket blikket en millimeter. Jeg ser henne rett i øynene, og vi står der, i en liten evighet, og stirrer på hverandre. Jeg klarer ikke,  for en gangs skyld, å tolke blikket hennes, om det er sjokk, fascinasjon, frykt eller avsky og jeg kjenner jeg tar på meg beskyttelsesblikket mitt og hun slår øynene ned.

På denne heisturen,  fra 1. til 6. etasje på et sykehus hvor heisene går umåtelig sakte, får jeg den «sinnafølelsen», en følelse jeg ikke har hatt på lenge. Jeg kjenner svært sjeldent slike blikk. Det er nok ikke fordi de ikke er der, men det er ikke ofte man må stå ansikt til ansikt med slike mennesker i limbo og ikke ha mulighet til å gå sin vei.

Jeg vil spørre henne rett ut, «Plager jeg deg?», men da stopper heisen og det er min etasje, flaks for damen. Da vi går av sier jeg høyt og tydelig til mamma, «For en utrolig uforskammet dame!», så hører jeg heisen lukker seg bak meg.

– Anne Marie, Leder