Gatekommentatoren

Berlin er en fin by! Jeg har en lang rekke med tyske matvarer som jeg simpelten elsker, men desverre har problemer med å hamstre hjem til Norge. Synd at mange av dem er melkeprodukter!

Så der gikk jeg i Berlins gater, overlykkelig! Med Buttermilch i hånda, og på vei for å møte ei venninne. Sol på himmelen, og omgitt av tysktalende folk. Kan det bli bedre?

Plutselig snakket en rufsete fyr til meg fra veikanten, der han sto lent til et eller annet. Dette var i utkanten av sentrummet og gata var forhåldsvis tom. Så det var ingen tvil om hvem han snakket til da han kommenterte sin mening om at jeg var for høy, og at jeg ikke burde fått lov å bli høyere! Jeg gikk forresten ikke med hæler den dagen, og ble selvfølgelig overrasket, men fortsatte å få mens jeg studerte ham i sidesynet.

Da jeg hadde gått forbi ropte han etter meg at det jeg drakk var for sundt! «Drikk noe usunt!» var beskjeden jeg fikk.

Håper at han kun kommenterte meg, med mine 191 centimeters høyde, og ikke alle som gikk forbi.

Jeg håper inderlig sånne frekke folk har en høy terskel for å kommentere!

– Elida, 22 år, 191 cm

Advertisements

Hemningsløs stirring

Høy har jeg vært hele mitt liv, så selvfølgelig er jeg vant med blikk som refleksivt kikker opp når jeg passerer. Det er naturlig å legge merke til folk som skiller seg ut, men vanligvis prøver folk å være diskre med hvor de retter blikkene sine.

Dette gir meg vanligvis muligheten til å ignorere det aller meste. Dersom jeg har noe annet å tenke på, enser jeg ikke blikkene engang, og kan leve i den tro at jeg glir elegant inn i folkemengden, på lik linje med andre.

Da jeg nå nylig var i London opplevde jeg noe uventet på stirrefronten. London er kjent for å være et sted der det å skille seg ut i mye større grad blir akseptert og normalisert. Av den grunn var jeg ikke forberedt da jeg tok på meg høye hæler for første gang ute om kvelden i Londons gater. (10 cm i tillegg til mine 191.) Det jeg ble møtt med var folk som stirret, Hemningsløst! Store deler av dem stoppet opp for å fortsette å stirre, og unngikk dermed multitasking.

Om jeg hadde vært forberedt, hatt nok til å distrahere meg eller god nok indre stemning, kunne jeg lett ha ignorert dette i mye større grad. Men det krevde virkelig indre styrke å fortsette å gå gjennom en bokstavelig talt stoppende folkemengde, uten å bli påvirket. Jeg møtte bevisst ingen blikk, men kunne se dem i sidesynet. Blikkene var ikke av den fasinerte eller naivt overraskede typen, men snarere forbausede blikk av skepsis, som når du ser på et sirkusnummer som er litt for kontroversiell og du ikke helt vet hva du skal mene.

Jeg har promotert mye for høye hæler. Men uansett hvor mye jeg tuller med at jeg er høy uansett om jeg tar på meg noen ekstra centimeter eller ikke, så blir disse ekstra centimeterne lagt merke til. Utvilsomt! Det er litt trist at det som for en gjennomsnittlig dame er verdens mest naturlige pensko å gå i, fører til så mye uønsket oppmerksomhet for andre, kun på grunn av høyde. Jeg føler av og til at jeg bryter med en sosial norm, ettersom jeg blir ”for høy” når jeg går med høye hæler.  Dette fører til at

Helt fremmede mennesker begynner å danne seg egne meninger om dette nye fenomenet; mens de passerer meg på gata! Og midt oppi all den stirringen går jeg, og får overblikket over denne tankeprosessen.

– Elida, 22 år og 191 cm