london

Snakkesalige butikkansatte

Anne Marie Guldahl Jernquist Legg igjen en kommentar

Det var min siste dag i London. Jeg gledet meg til å komme hjem, og smilte fornøyd etter å ha hatt en morsom opplevelse på Madame Tussauds. Som turister flest følte jeg fremdeles en uforklarlig gnagende trang til å kjøpe suvenirer. Øyeblikket etter sto jeg i kassen for å betale for et mobildeksel.

Mannen som sto i kassen så opp på meg med beundring, og spurte om hvor høy jeg var. Dette er i og for seg ikke et uvanlig spørsmål, men jeg likte måten han sa det på, for så deretter å gjette høyden min før jeg rakk å svare. Han gjettet riktig! Jeg ble imponert.

Ute på gata dukket plutselig fyren som vi hadde kjøpt Hop-on hop-off bussbilletter av opp foran oss. Vi hadde passert ham flere ganger etter billettkjøpet allerede, og han hadde vært en nyttig guide for oss. En veldig hyggelig og festlig fyr! Vi fortalte at det var siste dagen vår. Han ga oss en fin avskjed. Men den relevante delen av historien er vennen hans, som han denne gangen sto sammen med. Vi hadde ikke sett vennen før. Før jeg visste ordet av det, klemte han meg. Det skjedde så fort at klemmen automatisk ble veldig strategisk plassert. Uten tvil med vilje! Situasjonen var såpass morsom, at jeg overså frekkheten. Vanligvis pleier jeg å ha tid til å bøye meg for å motta klemmer, for å unngå nettopp slike situasjoner!

Senere samme dag, i taxfree-butikken, snakket jeg med en butikkansatt som hjalp den ene venninna mi å finne en ny klokke. Butikkdamen sa til meg at hun følte seg veldig lav ved siden av meg. Dette er jo et utsagn som lett kan gjøre oss høye mennesker forlegne, og er ikke alltid like lett å ha noe svar til. Men hun sa det på en veldig hyggelig måte, så jeg svarte henne med et oppriktig smil.

Mitt svar på dette var: ”Jeg er nok ikke den beste personen å sammenligne seg med, ettersom jeg er den høyeste personen som jeg har sett i dag, i hele London!” Hun måtte si seg enig i det.

Etter dette ble jeg veldig overrasket da hun senere i samtalen fortalte meg at mannen hennes var høyere enn meg. Hva kan ha vært grunnen til at hun likevel følte seg lav + kommenterte det? Det funderte jeg litt på i etterkant. Noen teorier?

– Elida, 22 år, 191 cm

Lave kjendiser som turistattraksjon

Anne Marie Guldahl Jernquist Legg igjen en kommentar

Dette var mitt andre besøk på Madame Tussauds. Det var ikke lenge siden sist, så jeg bestemt meg for å gi oppmerksomheten min et litt annet fokusområdet enn sist. Med et lurt smil om munnen planla jeg å gjøre en liten research av personlig interesse.

Voksfigurene skal være tro kopier av kjente personer, på alle områder. Dette inkluderer selvfølgelig høyde! I stedet for å patetisk bla opp kjendisene en og en på IMDb, hadde jeg nå en enestående mulighet til å kartlegge kjendisenes avstand fra bakkenivå. Så nysgjerrige meg, snek seg mellom kjendisene for å sammenlignet høyde på amatørmåten: øyemål. Med bilder av meg som raget over de nusselige små kjendisene som bevismateriale.

Etter å ha sneket meg forbi dem en etter en, på en ikke fullt så diskre måte, var konklusjonen klar!

shrek

Jeg er høyere enn dem alle, med kun to unntak: Shrek og Hulken.

I etterkant har tanken slått meg, etter å ha behandlet disse kjendisene som rene (turist)attraksjoner for å dokumentere høydeforskjell, at dette ikke er så langt unna virkeligheten. Jeg har selv opplevd dette ved en rekke anledninger!

Jeg var fullt klar over at denne dokumentasjonsaktiviteten på Madame Tussauds ville vært passe uforskammet om jeg hadde gjort dette med virkelige personer.

– Elida, 22 år, 191 cm

Hemningsløs stirring

Anne Marie Guldahl Jernquist Legg igjen en kommentar

Høy har jeg vært hele mitt liv, så selvfølgelig er jeg vant med blikk som refleksivt kikker opp når jeg passerer. Det er naturlig å legge merke til folk som skiller seg ut, men vanligvis prøver folk å være diskre med hvor de retter blikkene sine.

Dette gir meg vanligvis muligheten til å ignorere det aller meste. Dersom jeg har noe annet å tenke på, enser jeg ikke blikkene engang, og kan leve i den tro at jeg glir elegant inn i folkemengden, på lik linje med andre.

Da jeg nå nylig var i London opplevde jeg noe uventet på stirrefronten. London er kjent for å være et sted der det å skille seg ut i mye større grad blir akseptert og normalisert. Av den grunn var jeg ikke forberedt da jeg tok på meg høye hæler for første gang ute om kvelden i Londons gater. (10 cm i tillegg til mine 191.) Det jeg ble møtt med var folk som stirret, Hemningsløst! Store deler av dem stoppet opp for å fortsette å stirre, og unngikk dermed multitasking.

Om jeg hadde vært forberedt, hatt nok til å distrahere meg eller god nok indre stemning, kunne jeg lett ha ignorert dette i mye større grad. Men det krevde virkelig indre styrke å fortsette å gå gjennom en bokstavelig talt stoppende folkemengde, uten å bli påvirket. Jeg møtte bevisst ingen blikk, men kunne se dem i sidesynet. Blikkene var ikke av den fasinerte eller naivt overraskede typen, men snarere forbausede blikk av skepsis, som når du ser på et sirkusnummer som er litt for kontroversiell og du ikke helt vet hva du skal mene.

Jeg har promotert mye for høye hæler. Men uansett hvor mye jeg tuller med at jeg er høy uansett om jeg tar på meg noen ekstra centimeter eller ikke, så blir disse ekstra centimeterne lagt merke til. Utvilsomt! Det er litt trist at det som for en gjennomsnittlig dame er verdens mest naturlige pensko å gå i, fører til så mye uønsket oppmerksomhet for andre, kun på grunn av høyde. Jeg føler av og til at jeg bryter med en sosial norm, ettersom jeg blir ”for høy” når jeg går med høye hæler.  Dette fører til at

Helt fremmede mennesker begynner å danne seg egne meninger om dette nye fenomenet; mens de passerer meg på gata! Og midt oppi all den stirringen går jeg, og får overblikket over denne tankeprosessen.

– Elida, 22 år og 191 cm