Hormonbehandling, avisoppslag i Varden

For en tid tilbake fikk jeg mail av en journalist fra Varden. Hun lurte på om vi i De Høyes Klubb (Hvor jeg også er leder), kjente noen som hadde blitt hormonbehandlet på sykehuset i Skien i Telemark, eller om vi kunne tipse om hvor hun kunne finne noen. Jeg la ut en medling i DHK og i Høye Damer i Høye Hæler og fikk svar fra en mor hvor datteren hadde blitt behandlet. Jeg fortalte også at jeg er fra Telemark og ble vurdert behandlet da jeg var 10 år. Hun ringte meg noen dager senere for et telefonintervju og jeg fikk lese saken på mail. Eller ikke hele saken, jeg fikk kun lese det hun siterte meg på. Greit nok, jeg visste at hun skulle intervjue en lege og denne andre jenta og tenkte at, jeg ble jo aldri behandlet så min stemme er svært uviktig i denne saken.

Hun ba om å få noen bilder av meg i helfigur som jeg sendte over. Det gikk noen dager og så fikk jeg en sms om det var greit at det kom en fotograf å fotograferte meg. Jeg tenkte at det var mye styr for ei som bare skulle ha en sidekommentar, men sa at det var bare å ta kontakt.

Jeg er den som trives best bak kamera, jeg gruer meg i lang tid om jeg vet at noen skal ta bilder av meg. Jeg fikk sms av en fotograf og vi avtalte å ta bilder ved Østensjøvannet og ikke nede i asfaltjungelen. En hyggelig mann møtte opp og det har så mye å si hvem som fotograferer! Det ble mye latter og mange bilder. Selv om han måtte stå på tå noen ganger for å få riktig vinkel, jeg hadde selvfølgelig høye hæler, så følte jeg meg aldri utilpass. Stor cred til Joakim s. Enger!

image

«Han lille fotografen på 170!» – Joakim s. Enger, fotograf Varden

Han sa det skulle ta 15 minutter, men det tok 45, tiden bare fløy av sted. Jeg måtte jo selvfølgelig ta et bilde av han og jeg sa at han kom til å få eget innlegg på bloggen. «Haha, ja han lille fotografen på 170!», svarte han. Jeg hadde til og med på meg kjole, og når jeg tenker på det var det lettere å bli fotografert da. Hvorfor? Aner ikke, da var kanskje alt så langt utenfor komfortsonen min at

Jeg gruer meg alltid før jeg skal i media, intervjuene plager meg ikke så veldig. Bortsett fra om det er direkte tv eller radio, da kjenner jeg jo at det kiler i magen. Det jeg synes er ille er når det blir sendt eller trykket, å se seg selv eller lese klønete formuleringer. De sier at øvelse gjør mester, det siste året har det blitt 6-7 forsider/medieinnslag. Jeg er langt fra en mester og jeg blir like nervøs før publisering. Når da i tillegg saken blir utsatt mange ganger pga akutte nyheter går det faktisk på natttesøvnen. Det som betyr aller mest er å spre ordet om disse to gruppene, så håper vi at flere finner oss!

Forsiden av Varden

Forsiden av Varden 29.04.2015

Saken kom til slutt, bildene er godkjent av mamma og jeg overlevde denne gangen også.

Artikkelen «Friske jenter hormonbehandles», kan du lese her.

– Anne Marie, Leder

 

Advertisements

Shopping i Shanghai

Jeg skulle på jobbtur til Kina og hadde i utgangspunktet 1,5 timer på å bytte fly i Frankfurt. Det er OK med tid, men ikke for mye på en flyplass av den størrelsen. Da flyet fra Oslo ble 45 minutter forsinka innså min kollega og jeg at vi nok måtte forte oss litt i Tyskland. Så det gjorde vi. Etter noe som føltes som et maratonløp på glatte fliser (med innlagte hindre i form av sikkerhetskontroll) rakk vi svette fram til flyet i siste liten og sank gjennomsvette ned på setene våre. 11,5 timer seinere landa vi i Shanghai.

Ved bagasjebåndet ble det tynnere og tynnere i rekken etter hvert som folk fikk koffertene sine. Da det til slutt kom en tilsynelatende tom plastkasse rundt båndet for tredje gang kikka vi oppi. «Ms. Torpe and Ms. Eide, please contact Lufthansa service, your luggage is delayed.» Det viste seg da (kanskje ikke så overraskende egentlig) at koffertene våre ikke hadde løpt like fort som oss for å rekke flyet i Frankfurt.

Siden vi da hadde forflytta oss fra vårfriske Oslo til Shanghai som holdt 36 grader og veldig høy luftfuktighet, var vi ikke akkurat riktig kledd. Når man i tillegg tar med at vi hadde løpt oss gjennomsvette og deretter sovet på flyet i de samme klærne var det ikke så mye å lure på – vi måtte shoppe.

Her er det kanskje verd å nevne at min kollega er ei helt vanlig norsk kvinne, ca 168 og mellom str S og M. Jeg er 187 og bruker vanligvis str L. Hun slet litt med å finne ting hun likte, jeg slet veldig med å finne ting jeg fikk på meg.

Vi gikk innom butikk etter butikk og jeg prøvde en kjole med strikk-overdel der jeg kunne velge om det elastiske feltet skulle gå fra under puppene og halvveis opp (jeg så over lovlig løs ut) eller plassere elstikken over puppene (jeg så ut som en gravid som har tatt på seg et telt) og kollegaen min holdt på å falle om av latter. Artig det. Etter X antall butikker stoppet jeg å kikke selv og spurte i stedet, men de små ekspeditrisene nærmest gjemte seg mellem klesstativene mens de fnisende målte meg opp og ned og ristet på hodet til spørsmålet om de hadde noe i min størrelse.

Til slutt hadde jeg fått kjøpt et par korte kjoler (OK lengde som t-skjorter) en piratbukse (til rett under kneet) og en maxikjole (til det kjipe stedet midt på leggen) og et par Adidas flip-flops (de eneste skoene i str 41 som ikke var utpreget mannlige) og innså at jeg ikke akkurat hadde lyst til å bruke det samme svette undertøyet noe særlig lenger heller. Altså – undertøysshopping i Kina. Først en vanlig rimelig undertøysbutikk med salg. BHene så ut til å være laget til 10-åringer. Trusene også. Men jeg fant til slutt en tre-fire truser i str XL som så ut til å kunne nå rundt rompa mi. Det viste det seg senere at det gjorde de også, men dessverre rakk de ikke helt opp. Truse som stopper ca midt på sprekken er ikke så behagelig i leverandørmøter!

Og kronen på verket var da jeg innså at jeg måtte finne en eksklusiv undertøysbutikk for å finne BH. De stakkars damene så fortvila på puppene mine (ikke akkurat overdrevent store, helt alminnelige egentlig) og leita gjennom skuffer og skap etter den størrelsen jeg ba om mens de mumla seg imellom (sannsynligvis noe om at den størrelsen da vitterlig ikke finnes). Til sist fant de faktisk en BH i tilsynelatende rett størrelse, og jeg tok den letta med meg inn i prøverommet. Det viste seg at jeg bare fikk plass til en og en halv pupp i BHen, noe jeg prøvde å formidle til de hektiske damene utenfor forhenget. Hvorpå sjefen for butikken konkluderer «Nei, da kan vi ikke hjelpe deg, for du skjønner – asiatiske kvinner vil at BHen skal løfte puppene inn og opp, ikke sånn sånn som dere europeiske kvinner ønsker; ned og ut til siden!»

(Det hele endte med en kveld med massasje i Shanghai uten BH, og neste morgen var min egen svette BH nyvasket og fin på hotellet)

– Borghild, 34 år

Ja, de snakker om oss

Det er bare én ting i verden som er verre enn å bli snakket om, og det er ikke å bli snakket om.

– Oscar Wilde

Det å være over normalen fører også oppmerksomhet med seg. Det at vi ikke har valgt selv å være høye, bryr ikke folk seg om. Jeg har ikke rosa hår (det gjorde jeg ferdig på ungdomskolen), jeg har ikke tatovert panna mi, jeg går ikke i bikini om vinteren eller har tre hoder, men selv med flate sko så synes jeg godt i terrenget med mine 20 ekstra centimeter mot himmelen.

Jeg personlig trives her oppe. Jeg liker overblikket og oppmerksomheten plager meg ikke nevneverdig. Stort sett er oppmerksomheten positiv, de få gangene den ikke er det, så føler jeg at negativiteten ikke gjelder meg, men den stakkars personen som uttrykker sin misnøye. Sjalusi, misunnelse, undring, uvitenhet, det er strengt tatt ikke midt problem og jeg tar et skritt unna og lar det passere.

Folk sier mye rart, de spør om mye rart og noe som er viktig for meg er å ikke gå «ned» til deres nivå. Ikke det at jeg er på et høyere nivå i utgangspunktet, men når folk setter seg i søla som fireåringer og kaster sølekaker på meg så tenker jeg at de har sine egne problemer de sliter med. Slike teite kommentarer preller forholdsvis lett av og og det er helt ærlig så uhyre sjeldent jeg opplever dem, kanskje jeg er for skummel.

Faktisk, sånn helt ærlig, en ting jeg har hatt litt problemer med, er å omfavne all rosen jeg får. Tørre å ta imot all skryten for lange flotte ben eller generelt hvor «høy og flott» jeg er. Jeg blir pinlig berørt, selv om jeg elsker å være høy, jeg elsker å synes og jeg vet jo at jeg har lange ben (selv om jeg til tider kunne ønske at de var enda lenger).

Men tenk da dere, tenk om vi var gjennomsnittlige.

Og ingen snakket om oss…

– Anne Marie, Leder

I militæret

Etter eget ønske og lang tids drøm ble jeg endelig innkalt til militæret høsten 2013. Jeg hadde gledet meg hele sommeren og var virkelig spent og klar for alt som skulle møte meg. Jeg visste at den største delen av troppen kom til å være gutter, noe jeg ikke hadde noe imot, og jeg regnet også med at av de få av oss som var jenter ville jeg være den høyeste, som alltid. Det stemte selvsagt, for med mine 186 cm er det sjelden jeg møter jenter som er høyere eller i det minste på samme høyde som meg. Men det som også viste seg var at jeg var blant de høyeste også blant gutta. Det var bare et par av gutta i troppen på over 80 rekrutter som var høyere enn meg. Moro!
Allerede i løpet av de første dagene kom utfordringene. Da folkene på depot skulle gi oss uniformer, og de så meg med min høyde, ga de meg automatisk de største uniformene de fant. Det gikk noen uker før jeg fant ut at det var på tide å bytte dem inn mot litt mindre, for bredden og høyden stemte ikke overens med mitt utseende, og uniformene slang rundt kroppen min som potetsekker. Og da vi etterhvert skulle få oss flotte paradeuniformer viste det seg at selv XX-lang jentebukse nådde meg ca til midten av leggen. Løsningen ble å få skreddersydd paradebukse, og guttebukse på permuniformsbuksa. Men jeg skal si jeg jammen er glad det var at jeg var høy som var problemet og ikke at buksene var for store. De litt små jentene i troppen slet gjennom hele tjenesten med at buksene var alt for lange, og sydamene på depot ble etter hvert lei av å legge opp for dem. Og de ordinære uniformene passet fint for meg, for de var nemlig unisex og skulle passe for enhver mann. Da var det synd for de korte jentene at det er få menn i dette landet på under 160 cm….
Å være høy jente i forsvaret har også fordeler på et helt annet nivå. Det har seg nemlig slik at ikke alle menn som velger å bli befal er særlig mye over 170 cm høye. Og da hjelper det ikke, samme hvor mange stjerner og vinkler de har. De vil fortsatt se små ut ved siden av en helt vanlig menig jente på 186 cm. Alle må da være enig i at det ikke er noe galt med å more seg litt med dette, og at å se et mannlig befal, med stor brystkasse, rak rygg, bulende armmuskler, velstelt uniform og et ganske så strengt blikk, lene hodet sitt bakover og se laaangt opp mot himmelen for å kunne møte blikket til menig X, det er det lov å fnise litt av, ihvertfall inni seg til han har gått forbi. Alle lærte seg fort navnet mitt, for jeg skilte meg ut i mengden, og etter hva jeg har hørt senere var det noen befal som helst ikke sto så veldig i nærheten av meg… Så som i alt annet her i livet var det å utføre militærtjeneste heller ikke så værst som høy jente!
– Anonym dame

Bursdag og sko

image

Jeg hadde bursdag for noen dager siden og fikk blant annet gavekort av min kjære ektemann. Jeg hadde mange planer for hva de pengene skulle gå til, men som de fleste vet blir ikke alle planer realiserte. Jeg var på et kjøpesenter og skulle på Kitch’n for å handle bakeutstyr, da jeg hadde fått et eget gavekort til dette av ei venninne. Da jeg kommer opp av rulletrappa er det første jeg ser DNA, ja, skobutikken DNA, hvor man vel mildt sagt kan si at jeg har lagt igjen noen kroner i årenes løp. Denne dagen har jeg noen timer for meg selv, ingen nydelig fireåring som vil i lekebutikken eller kjøpe is og ingen fantastisk ektemann som strengt tatt kan klare seg uten skobutikker.

Jeg skal egentlig lese på eksamen, men som verdens beste procastination-lady går jeg en snartur bortom likevel. Jeg går sakte inn i butikken for å få overblikk og de første meterene inn var det ikke en eneste sko av interesse, det hender faktisk det også. Jeg tenker for meg selv, at dette var jo easypeasy, og skal til å snu og gå ut igjen da jeg skimter noen smashing heels og røde salgsskilt innerst i lokalet. Da er jeg ikke vanskelig å be, det koster jo ikke noe å titte litt.

image

Jeg titter litt rundt i hyllene og plukker med meg fire par, jeg har strengt tatt ikke tenkt å kjøpe alle fire, maks to. Jenta i butikken er kjempehyggelig, selvfølgelig. Hun ser jo stjernene i øynene mine når jeg holder opp nok et Jeffrey Campbell par i min størrelse og til 70% avslag, og tenker nok, «Yess, provisjon!». Uansett, det er hyggelig betjening og hun henter alle parene. Jeg får sitte litt for meg selv å prøve, noen jeg setter stor pris på.

JC skoene passer perfekt, noe jeg visste da jeg har to par fra før. Så prøver jeg de fornuftige kakigrønne med kilehæl og vinterfór, disse sitter som hånd i hanske enda de bare er 40 og jeg for det meste bruker 41. Jeg prøver også et par boots som raskt blir satt på plass i hyllen igjen. Så står jeg igjen med de fantastiske highheelsene fra Buffalo. De fleste damer/jenter som er født på slutten av 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet har et elsk/hat forhold til Buffalo, jeg også.

Jeg tar de på meg, forventer smerte, overstrekk og vingling, men neida. De smetter rett på og er overaskende gode på foten. Bak meg hører jeg noen prate med ekspeditrisen og det er to menn som skal levere noe til butikken. De snakker norsk seg i mellom, til de oppdager den to meter lange damen og slår pluttselig over til polsk (tror jeg), før de blide forsvinner ut igjen. Jeg tar av meg skoene og setter meg på puffen, jeg har kommet til den vanskelige avgjørelsen…

Det er 70 % på to av parene og 50% på det ene. Jeg har et gavekort med meg på 1000,- og min spede studentlommebok har ikke råd til å bli tæret på av høye hæler denne dagen. Mens jeg sitter og ikke helt klarer å bestemme meg, kommer den blide ekspeditrisen bort og spør hvordan det går. Jeg svarer, faktisk uten baktanker, at det er dumt at det ikke er 70% på alle tre. Vi snakker litt om Høye Damer i Høye Hæler og hvor fine skoene er og så sier hun, «Om du kjøper alle tre kan du få 70% på alt». Jeg sier helt ærlig, etter å ha takket en del, at da må hun regne ut sluttsummen først. Så ja, for å oppsummere kort et resultat dere nok ante for lenge siden så er jeg eier av tre nydelige par sko og studentlommeboken måtte kun ut med 19 kroner og 40 øre.

Og bare for å ha sagt det, jeg er mye heller med datter og ektemann enn å kjøpe sko.

– Anne Marie, leder

 

Korrelasjonsproblemet

sko

Høyde er vidt anerkjent som både elegant og sexy. Det å være høy som dame er et ideal, og noe folk ser opp til. Likevel er flere av høydens biprodukter ikke like idealistisk ansett. Et stjerneeksempel på dette er komplekser med skostørrelse.

I dag kan jeg se tilbake og le av alt det føttene mine måtte gjennomgå bare for å passe inn i sko som jeg ikke en gang likte. Flere kilometer jogging som resulterte i at jeg måtte dusje vekk blod, og vaske skoene i vaskemaskinen. Flere finsko jeg gikk med på trass, selv om de presset og gnagde på føttene fra alle vinkler. Tydeligvis må jeg ha foretrukket den flere timer lange smerten framfor å gå med mine oppgitte skoalternativer. Det skremmer meg å innse at med det utvalget jeg ble presentert i min faktiske skostørrelse, ville jeg mest sannsynlig gjort de samme valgene i dag!

For meg har det å finne sko hovedsakelig handlet om to ting: tidsbruk og kompromisser. Jeg følte meg stadig presset til å kjøpe sko som jeg ikke følte var ”meg”. Utvalget var dystert. Valget besto av: Enten å si ja til et kompromiss, eller si nei, og ha underlagt reisen forgjeves samt sløst bort andres tid i prosessen. Vi har alle sett hvilke sko som selges i de store skostørrelsene. Hva er korrelasjons-logikken?

Denne korrelasjonen mellom høyde og en mer ”konservativ” sko eller klesstil er tydeligvis ganske utbredt. Sist gang jeg var i Tyskland, tok jeg og søstera mi en dagstur til Düsseldorf for å shoppe på Long tall Sally! Vi ville gjenoppleve den suksessen vi hadde opplevd i London!

Da jeg kom inn i butikken fikk jeg den merkeligste kommentaren fra en av de butikkansatte. Jeg hadde kikket litt rundt etter noe annet enn bukser, bare for å se om de hadde en langarmet genser (en stadig mangelvare i mitt klesskap). Den ansatte kom bort og spurte om jeg trengte hjelp. (Damen var forresten veldig lav, noe som gjør det hun sa enda merkeligere). Jeg takket ja, og spurte om de hadde noe som var litt mer passende for min alder. Utvalget var ikke så bra der som i London. Hun så opp på meg, og sa med forklarende bestemt stemme: ”Dieses ist ein Spezialgeschäft für große Frauen!” – oversatt à ”Dette er en spesialbutikk for høye damer!”.

Det var måten hun sa det på som virkelig overrasket meg, og satte i gang diverse indre tankeprosesser. Hennes logiske resonnement tilsa altså at det at denne butikken var en spesialbutikk for høye damer automatisk betydde at min alder ikke var en målgruppe. Akkurat som om høyde og alder korrelerer.

Til og med jeg innser at det gjennomsnittlige klientellet til LTS kan være eldre enn meg, ettersom yngre folk ofte nøyer seg med å finne andre kreative og ofte billigere løsninger på sine klesproblemer. Sånn som mine triks med svarte skjørt under kjolene mine for å gjøre dem lange nok, eller kjøp av store strømpebuksestørrelser for å kunne strekke dem langt nok i lengden. Men likevel må jeg innrømme at den kommentaren gjorde meg litt frustrert. For første gang ble korrelasjonstankegangen mellom høyde og alder uttrykt med faktiske ord, rett foran meg.

(En annen tolkning av situasjonen kan jo være at damen syntes jeg så for lav ut for butikken, men med mine 191 cm går jeg for min korrelasjonsteori). Den ansatte fikk meg til å føle meg feilplassert rundt de eneste klærne på mils omkrets som ville være lange nok for meg. Ganske godt gjort! Er litt imponert egentlig!

Da jeg var mindre ble jeg utsatt for akkurat den samme ”korrelasjons-holdningen” fra ansatte i skobutikker, som snakket som om sko jeg må ha vært minst 30 år for ung for, ville være pene på meg. Tanken om at jeg som høy jente ville gå i ungdommelige sko var tydeligvis fjern for dem!

Gleden av å kjøpe et nytt par sko er fremdeles forholdsvis ny for meg. Internett har vært en åpenbaring, og ”piffet opp” opp skoskapet mitt til nye høyder (bokstavelig talt). Høyhælte sko var en av de tingene jeg i mange år lengselsfullt ønsket meg, men som butikkene rett og slett ikke hadde. Det at det faktisk finnes et marked for høyhælte sko i store størrelser, gjør meg overlykkelig, og er på sett og vis heller ingen selvfølge!

Høyde og skostørrelse er, i motsetning til høyde og alder, noe som faktisk korrelerer!

Jeg har stadig blitt fortalt at jeg ikke kan gå i høye hæler på grunn av høyden min. Det at jeg likevel gjorde det var 100% på eget initiativ. Denne gruppen har gjort meg enda mer sikker i min sak! Så tenker jeg også (egoistisk som jeg er), at jo flere av oss høye damer med store skostørrelser som kjøper høye hæler, jo større vil utvalget i norske nettbutikker etter hver bli!

(Har jo fremdeles mange år med manglende shoppingglede å ta igjen).

– Elida, 21 år, 191 cm

Er du høyere enn deg selv?

tbane

Jeg stod på en full T-bane i dag, i går, i fjor, i morgen. Folk ser litt på meg, det gjør ingen ting. Jeg er jo ikke «så høy», tenker jeg for meg selv. Noen gutter, rundt fjorten år, titter og jenta rundt tyve i hjørnet sender stjålne blikk opp fra mobilen. Jeg er jo ikke «så høy», tenker jeg igjen, lener meg inntil veggen da det er trangt og varmt. Da oppdager jeg at flere titter på meg, ikke stirrer, men stjeler noen blikk og fortsetter med sitt, så reiser jeg meg skikkelig opp, retter ryggen og ser at jeg er den høyeste på hele T-banen, av både kvinner og menn!! Men jeg står på mitt, jeg er ikke «så høy»! Jeg er akkurat passe.

Det er så deilig å stå der, se over alle hodene. En dag slo det meg, alle disse hodene jeg speider over, de ser ingen ting de, stakkars.

– Anne Marie, Leder

Klestreff

Hei damer.

Det er vår og kanskje trenger du nye klær, kanskje du ikke trenger det en gang, men bare har lyst på en bukse som er lang nok. Diana Rydell kommer lørdag 02. mai med et stort lass med klær. Klær som er lange nok og riktig proposjonert for oss. Sist treff var det mange åpenbaringer og selv fikk jeg meg dressbukse i 38″.
Melding fra Diana:
«Vi har både nya kläder och skor i större storlekar denna gången (42-45)»

På dette treffet er det ingen aldersgrense og du kan ta med søstre, mamma, tanter, venninner eller nabokona.

Dato: 02.05.15
Tid: 11-16

Meld deg på her

Nettside: www.tallvibes.se

Ikkje huk dæ!

Snart fyller min kjære farmor 90 år, og i mine kjipe tenåringsår fra jeg begynte å skyte opp i lufta til jeg «endelig» sluttet å vokse, ga hun meg det beste rådet jeg noen gang kunne fått: «Ikke huk deg! Du kommer til å bli ei høy jente, og det må du bare være stolt av! Og husk at du aldri må huke deg. Skal du først være høy så vær det, og bær det. Du må ha ei god holdning. Da blir farmor glad.»

Det var litt tungt innimellom, å være den høyeste på barneskolen. Å bli ertet for høyden min. Å se alle vennene mine i Buffalo-sko, mens jeg ikke ville for jeg ville ikke bli høyere. Men jeg huket meg ikke fordetom. Ungdomsskolen kom og jeg ble fri fra de som plaget meg, og selvtilliten min begynte etterhvert å fylle kroppen min helt opp til den 183. centimeteren. Etter jeg kom dit har jeg så og si aldri tenkt over at jeg har vært et hode høyere enn vennene mine. Det brydde meg ikke lenger. Av og til skulle jeg ønske guttene var høyere og at jeg kunne brukt litt høyere hæler i diverse sammenhenger, men det var med sjeldenhetene. Det jeg fokuserte mest på var å være rakrygget, og det er jeg utrolig takknemlig for at farmor bestandig minte meg på: at jeg ikke måtte huke meg.

Nå er jeg 183 cm og går i hælene mine med hodet hevet og ryggen rak – og det takket være en liten dame på såvidt 165 cm som visste hvor høyden min kom til å ende, og ba meg bære det med stolthet!

Takk farmor! 🙂

– Trude, 31 år

Skjørt, fortsettelse…

It is outside the comfort zone the magic happens!

Da har jeg gått i skjørt, mange ganger.  Det går bedre og bedre og i uken som har gått hadde jeg kanskje livets siste forelesning på Høyskolen i Oslo og Akershus. Jeg tenkte at det var en gylden anledning til å knuse noen komfortgrenser. Så da ble det både skjørt og hæler. Nå er jeg som dere vet ikke særlig redd for å gå i høye hæler, men til hverdags og til skjørt så er det anderledes. Det er jo ikke til å legge skjul på at en dame på 195 (inkl hæler) synes, flaks at jeg elsker det!

image

Det er som når man har farget håret, eller klippen ble for kort, kanskje man har tatt på seg en farge man vanligvis ikke bruker eller man har en bukse med en snitt som man egentlig ikke liker, man tror alle ser det. Men det gjør de ikke, de ser meg. Medstudentene på skolen er vant til at jeg er høy, om jeg har skjørt eller ikke er det ikke en sjel som bryr seg om. Men veiarbeiderene utenfor skolen likte det…

image

 
Jeg er travel, har alltid mange tanker jobbende i hodet og ser ikke mye rundt meg når jeg er i de travleste peroiodene. Denne gangen, selv om eksamen og bachelor henger som en kvelende boa rundt halsen min, valgte jeg bevisst å se opp. Jeg ville vite om denne frykten for skjørtet var berettiget. Og konklusjon: Bortsett fra han som glemte å kjøre da det ble grønt lys på helsfyr, fordi han stirret på noen lange ben på andre siden av veien, så er skjørt ufarlig. Det er noen som ser her og der, det er fascinasjon og jeg tar det ene og alene som et kompliment.

Jeg fikk dagens beste kommentar fra en medstudinne på 152 cm, «Du må jo gå i skjørt så ofte du kan med de bena der!»
Made my day!

Så gikk vi sammen nedover pilestredet med ca. 40 cm mellom oss, hun hadde mindre hæler enn meg den dagen.

Ja og til sist, det er ikke skjørtet som er kort, det er bena som er lange, and I love it!

– Anne Marie, Leder

Boost

Jeg ønsker å dele en fantastisk opplevelse med dere! Det var virkelig en selvtillitsboost utover det vanlige, og opplevd iført veldig høye hæler!

Fordi høye hæler er elegant, og føles som en nødvendig supplement til de fleste kjoler, går jeg med dem ofte! Som regel har jeg vært litt tilbaketrukken, og valgt å bruke de høyere hælene kun for mer private anledninger.

Jeg var redd for å føle meg utilpass med å være annerledes, og at det ville ende opp med å ødelegge kvelden! Blant fremmede folk med alkohol i blodet, fryktet jeg at terskelen for å slenge ”en kommentar eller to” ville være lavere. Dette har ikke hindret med fra å kjøpe sko med høye hæler! Eller å ta lengselsfulle blikk inn i skoskapet, før jeg likevel har endt opp med en trygg hælhøyde på 5 cm.

Denne kvelden hadde jeg bestemt meg for å ta på meg mine høyeste hæler: 15 cm!

Som en liten innføring i min tidlige erfaring med høye sko kan jeg kort si følgende. Med min høyde er oppmerksomhet noe jeg får, uansett om jeg ber om den eller ikke. Spørsmålet er hvilken type oppmerksomhet jeg får.

Når jeg er i et strålende humør har jeg gjennomgående opplevd masse positiv respons og flotte kommentarer! (Selvfølgelig kan jeg ikke se bort ifra muligheten om at jeg med godt nok humør ikke legger merke til negativitet). Dette endrer likevel ikke det faktum at de positive kommentarene er mye mer varierte enn den dagligdagse ”du er høy”! Spørsmål om hælhøyde har av den grunn for meg ofte vært et spørsmål om grad av selvtillit (det burde ikke være sånn).

Kvelden gikk ut over all forventning! For det første brakk jeg ikke beina mine der jeg tårnet over folkemengden på brosteinen. Det å være høyest på utestedet ble positivt oppfattet! Fikk faktisk ikke en eneste kommentar om høyden min (Vanskelig ikke å legge merke til). Men igjen så var jeg så opplagt mye høyere enn alle andre der, at jeg tviler på at noen følte ”behovet” for å kommentere. Tvert imot virket mange interessert i å ta en prat, og jeg snakket, lo og følte meg helt topp!

Konklusjon: Jeg anbefaler alle å prøve ut høye hæler, uansett anledning! Det er også en fin måte å akseptere seg selv på, for den man er, nemlig høy! Ingen grunn til ikke å være stolt av det!

– Elida, 21 år, 191 cm

Ny uke…

… nye muligheter!
Så da håper jeg denne t-skjorten er en god påminnelse!

image

Keep your heels, head and standards high!

-Anne Marie, Leder

BH-betroelse fra høyde 186

Jeg har gått og ledd av meg selv det siste halve året: tenk at jeg måtte krysse 60-års-grensen før jeg skjønte hemmeligheten bak et av de viktigste premissene for å tørre å rette seg helt opp! Glem høye hæler og lange nok ermer og buksebein et øyeblikk – først må alt det indre på plass. Være komfortabel i sin egen kropp, eie alle centimeterne sine. Hva innebærer det? Heve hode og nakke, rette opp ryggen, og, tørre å stikke puppene godt frem! Puppene frem – aldri i verden! Da kan jo brystvortene synes, og det er kjempeflaut! Tenkte jeg, med mine Sloggi upolstrede bomulls-bh’er som tålte 60grader i vaskemaskinen og kunne byttes hver dag. Med den følge at jeg alltid har lutet litt, eller gjemt meg i to nummer for store klær, eller brukt lag-på-lag teknikken. Det finnes ikke ett bilde av meg med tettsittende klær fra før jeg fylte 60!

Så kom den store åpenbaringen: Det finnes bh’er med litt polstring, nok til å skjule brystvorter som knupper seg, men diskree nok til at man ikke virker mer barmfager enn man ønsker å være. En ny verden! Og under over alle under – Marks & Spencer gir gratis bh-veiledning bare man bestiller time dagen i forveien. En slik time fikk jeg nå i januar på England-besøk. En proff dame målte og forklarte hva som karakteriserer en bh som sitter riktig, og jeg endte opp med fem nye, perfekt sittende eksemplarer i en helt annen størrelse enn den jeg har trodd jeg har hatt! Ikke 90a, men 85b cup.

Kroppsholdningsmessig er dette mitt største vendepunkt siden jeg sluttet å vokse i 18-års-alderen. At det skulle ta ca 40 år før jeg skjønte betydningen av bh-faktoren, er nesten utrolig, og jeg ler fortsatt av det, men sånn kan det altså gå når man er blyg nok og ikke har omgivelser (f.eks. en mor eller søster) som vennlig kommer med noen hint! Kjære dere som har tenåringsdøtre nå eller i anmarsj – spar dem for akkurat denne unødvendige engstelsen – spander en time til bh-fitting på dem (eller deg selv)! Marks & Spencer har for øvrig verdens største utvalg bh’er til en tredjedel av prisen i de fleste norske butikker!

– Hilsen glad dame som nå strekker seg lenger enn langt uten å ha angst for en viss detalj

Skjørt

Ja, skjørt. Jeg skal gå med skjørt, tror jeg. Nå har jeg kjøpt hverdagsskjørt og håper på at ikke motet svikter. Jeg har litt komplekser for å gå med skjørt, føler fort at jeg blir beglodd og får oppmerksomhet jeg ikke vil ha. Som når man går med dyp utrigning og har store pupper. Jeg går med skjørt til fest og fine anledninger, av en eller annen grunn er det mer greit. Det er til hverdags jeg har satt en rar tanke i hodet om at skjørt er feil.

Skjørt fra Lindex

Skjørt fra Lindex

Grunnen til at jeg deler dette er at jeg fant et skjørt fra Lindex som faktisk er fantastisk i lengden. Jeg kan ha det godt opp i livet og samtidig går det ned til knærne. Jeg ser en gjenganger rundt om i butikkene, det er inn med skjørt til nedenfor kneet. Jeg personlig er ingen stor tilhenger, men fordelen er at da blir de riktig lengde på oss med ekstra centimeter.

Bluse fra Vero Moda

Bluse fra Vero Moda

Jeg har tenkt å ha en hvit bluse til og grå/sort heldekkende strømpebukse fra Lindex, den er lang nok i bøtter og spann. Jeg er opptatt av å ha kun ett plagg med mønster, men kan godt ha farger, så lenge det er ensfarget. Lakserosa er veldig fint til grått og jeg ser at det endelig er på vei inni butikkene igjen.

Skjerf fra Kiomi

Skjerf fra Kiomi

Skjerf fra Anna Field

Skjerf fra Anna Field

Skjerf fra Pieces

Skjerf fra Pieces

Skjerf fra Espirit

Skjerf fra Espirit

 

Cardigan fra Vero Moda

Cardigan fra Vero Moda

Siden vinteren ikke slipper taket med det første har jeg denne Cardiganen fra Vero Moda. Den kjøpte jeg fordi den går til skjørtene og alle toppene jeg har. Den er lang, slik at stilen blir litt mykere og hverdags. Man kan raskt bytte den ut med en blazer eller skinnjakke og vips er man kledd for byen. Grå er kjedelig, men safe og fint som basisplagg. Man kan alltid freshe opp med skjerf, smykke eller en knallfarge på blusen, eller skoene, glem for all del ikke skoene.

Boots fra Stocholm

Boots fra Stocholm, store i størrelsen. Bruker 41 til vanlig, måtte ha 39 i disse.

Da det er snakk om hverdagsklær her går jeg for boots, ja jeg går uten hæler, ofte også! Det paret jeg har som jeg har betalt mest for, merket er Stocholm og jeg lette lenge etter blå skinnboots. Nå derimot finner jeg det over alt. Det er ikke de dyreste skoene jeg har, men jeg bare måtte ha dem og kunne ikke vente på noe salg. Da gråt studentlommeboken min en stund.

Skoletter fra Bianco

My all time favorite! Skoletter fra Bianco, 8 cm hæl.

Selv om jeg frykter skjørt, så er det det enkleste plagget og gjøre om fra hverdag til fest, og siden jeg har 119 par sko, hvor 65 har høy hæl, så skal det ikke være vanskelig. Det blir ikke for vane og legge ut kles-innlegg som dette. Jeg liker ikke rosa-blogger, men jeg vil bare skryte litt av meg selv. Jeg prøver noe nytt, utenfor komfortsonen, babysteps.

– Anne Marie, leder