«Passkontroll»

pass

Jeg driver for tiden og planlegger Londontur! *glis*

I den forbindelse fant jeg ut at det var på tide med nytt pass.
Det hadde for øvrig vært nyttig å fornyet det for noen år siden, da det gikk ut i 2009.
Med andre ord ikke den som er mest bereist…

Uansett… Litt ivrig på å få meg pass reiste jeg innom på drop-in i dag, selv om jeg egentlig hadde bestilt meg time til det 19.juni.
Rakk akkurat å sette meg før det var min tur, og så kom de vanlige spørsmålene med hårfarge, øyefarge, og til sist HØYDE!
I passet fra jeg var 15år står det 182cm, og damen skulle til å taste det inn da jeg stoppet henne, og sa at jeg tror nok jeg har vokst litt siden det, men er usikker på hvor høy jeg er.
Sannheten er at jeg har blitt målt til 184,5 og 185cm etter dette, men etter at jeg ble med i denne gruppa har det nesten blitt litt «Oi, er jeg ikke høyere?», så jeg var nysgjerrig på om jeg hadde vokst mer.

«Ok, da må vi ut i gangen og måle» sier damen, og vi reiser oss.
«Og du har høye hæler?» fortsetter hun i et tonefall som før jeg ble medlem av denne gruppen hadde fått meg til å krype ytterligere sammen.
«Nei!» svarte jeg tilbake med rak rygg, og stort smil.
Damen kikket ned på skoene mine som om hun ikke trodde meg, og ruslet ut i gangen.

Vel ute i gangen strakk jeg meg så lang jeg er, og damen sto på tå for å se tallet.
«Nei, jeg tror ikke dette ble riktig, så vi får måle en gang til.» sier hun.
Jeg innunder enda en gang, og så sier hun «Jeg tror det er best om du leser av selv».
Hun var vel selv det jeg regner som ganske gjennomsnittlig høy, med andre ord rundt 170cm tipper jeg, men hun klarte ikke å lese av uten å flytte på den.
«185,6» leser jeg høyt.
«Ja, 185cm altså» sier damen halvhøyt på vei tilbake bak pc’n.
Det er første gang jeg nesten har protestert, og fått de til å runde opp!
Og selv om det kommer til å stå 185 i passet, så er jeg sikker på at jeg kommer til å tenke «Komma seks» hver gang jeg leser det.

Takk til denne gruppa(!!), som snur selvtilliten min angående høyden! J

– Julie 185(,6)cm,  26år

Reklamer

Lange kvinner, lange rygger?

Jeg er en kvinne på 183 cm, var tidlig innlagt på sykehus da jeg vokste i et alt for høyt tempo. Hadde store smerter i alle ledd og strekkmerker før jeg var 12år, men mine foreldre sa heldigvis nei til hormonbehandling.

Det jeg egentlig vil frem til et at jeg idag sitter med en rygg som konstant plager meg. Ryggvirvlene er dratt fra hverandre max, mange prolapser men vil ikke opereres selv etter flere tilbud. Det ble sagt til meg at jeg hadde ca 60 % sjans for å få det bedre. Det er alt for dårlige odds spørr du meg. Er det noen av dere andre der ute som har erfaringer med dette og evt gode tips.

Hilsen Ann-Bjørg, 52 med en laaaang overkropp

Femtenhundre!

Det er utrolig, det er fantastisk og det er litt uvirkelig hvordan vi snegler oss oppover i medlemstall. Nå er det 1500 damer i Høye Damer i Høye hæler. Jeg ønsker alle nye velkommen! 

De siste månedene har for meg vært noe fjerne da jeg holder på med siste innspurt av Bachelorgraden min i bibliotek og informasjonsvitenskap.  På tross av dette ser jeg dere jobber i deres egne kretser og sprer gruppen ut til både kjente og fremmede.

Jeg er svært takknemlig for dette!

Håper alle har en fin pinsehelg, i både flate og høye sko!

 

The sky is the limit!

– Anne Marie, Leder

Ett år har gått.

I dag er det ett år siden Høye damer i Høye Hæler var på God Morgen Norge på tv2. Mye har skjedd siden da, vi har senket alderen til 16 år og er nesten 1500 damer.

En stor takk til alle damene som stilte opp den dagen!

Se klippet her!

– Anne Marie, Leder

17 år og passe utilpass

Jeg er ca 17 år, og venter på toget.

To japanske herrer med dress og stresskoffert prater litt seg i mellom mens de skotter bort på meg. Før de tar mot til seg og spør om de kan få ta bilde med meg. Jeg var som sagt tenåring, ca 1.85m med hæler, og kan tenke meg jeg ser passe halvklein ut der jeg står (for med norsk høflighet inntakt, sier man jo ja). I dag hadde jeg nok heller posert mer givende og tatt det humoristisk!

Og ærlig talt synes jeg det er vittig å forestille meg at jeg kanskje er avbildet i et album i et japansk hjem, under sidetittelen «Vikings in Norway»!

– Mie, 180 cm og 28 år

Jeg er kvinne!

Gratulerer med dagen! Vi har mange grunner til å feire i dag; Grunnlov, fred og frihet. Frihet er så mye og så forskjellig for hver enkelt. Mye av friheten vår tar vi forgitt, som for eksempel ytringsfrihet i alle dens variasjoner, som denne bloggen. Vi er kanskje ikke banebrytende eller ekstreme, men tenk hvor mange damer som ikke kan ha det fellesskapet vi har.

Jeg har skrevet dikt i mange år, så lenge jeg kan huske egentlig. Det er en fin måte å utrykke mye med lite. Jeg fant igjen dette diktet, det er over to år gammelt. Det er i seg selv ikke så gammelt egentlig, jeg har dikt som er over 20 år gamle, men det er ikke om høye hæler i dem. Vi er kvinner alle sammen, for noen er flate sko et must. Jeg derimot, elsker alle sko, men det er de høye hælene som har fått plass i dette diktet. Noen justeringer har jeg gort i dag. Barnet er ikke to år, men fire og jeg er enda gladere over alle mine centimeter nå enn for to år siden. Høye Damer i Høye Hæler har gjort mye godt for meg også. 

kvinne

Jeg elsker å elske

Jeg elsker
å være kvinne
å være myk, tøff, omsorgsfull og kreativ

Føttene mine elsker
å løpe på jord og mosefylt skogbunn
under trehimmelen

Leggene mine elsker
å få på seg sko
med perfekt plassert hæl på 8-12 cm

Lårene mine elsker
å kjenne sin egen styrke
da de sykler med henger og unge
opp de tøffeste bakkene

De lange bena mine som helhet elsker
å slikke sol
bli gyldenbrune som en kastanje

Magen min elsker
å være mett
å le
å bære frem et liv

Ryggen min elsker
å kjenne de sterke hendene dine
når du stryker meg kjærlig
når vi står i kø på butikken
eller om kvelden før vi sovner

Brystene mine elsket
å kunne være eneste næringskilde
til verdens vakreste, lille jente

Hendene mine elsker
å stryke over kinnet
til det nydelige barnet mitt

Armene mine elsker
å ta i mot en lattermild fireåring
som kommer løpende mot meg

Nakken min elsker
å kjenne varmen fra pusten din
når de myke leppene dine
kysser meg

Kroppen min elsker
å være 20 centimeter over gjennomsnittet
å være sterk, stolt og støttende

Munnen min elsker
å kysse deg
varsomt og trøstende
mykt og lidenskapelig

ørene mine elsker
å høre stemmen til en savnet venn
å høre favorittsangen ut av det blå på radioen
å høre mine kjære le

øynene mine elsker
å se lyset i øynene dine
når du smiler

– Anne Marie, leder

Kiropraktor

Jeg hadde fått en låsning i nakken og etter halvanna uke med å snu hele meg i stedet for å vri hodet mot høyre bestilte jeg time hos kiropraktor. Jeg ble overrasket over at han var så lav da jeg kom inn, men til gjengjeld så han ut som om han konkurrerte i bodybuilding, så jeg husker jeg tenkte at han sikkert kan mye både om skjelett og muskler. Han virka veldig grundig og dyktig, og etter en grundig innledende runde med spørsmål og testing av «balansene» i kroppen masserte han først musklene i nakken og skuldrene varme mens jeg lå på benken. Deretter knakk han opp litt, før han gjentok det samme mens jeg satt på benken.

Til sist skulle jeg stå oppreist mens han la armene mine til over brystet og skulle «løfte-knekke» ved å dra opp mens han stod bak meg.  Han rykker til uten at noe skjer. Sier «hm» og legger til armene mine i posisjon igjen og prøver enda et rykk som ikke knekker. Han slipper armene mine ned og sier «Hvor høy er du egentlig…?» i et litt forsiktig tonefall. Med mine 187 på strømpelesten var jeg faktisk for høy til at han klarte å få til riktig posisjon og retning på rykket. Jeg spurte om jeg kunne stå på kne så han kunne rekke opp, men det ville gi feil holdning, så da endte det med at han henta en skammel i barnehjørnet på venterommet og stod på den selv. 

– Borghild, 34 år

Ta tyren ved hornene

Vi er like forskjellige som vi er mange, vi opplever derfor alt det folk får seg til å si på svært forskjellige måter. Tross dette, så er vi vel hovedsakelig enige om at det er underfundig hvordan noen finner det naturlig å kommentere vårt utseende. Vi er ikke de eneste som er utenfor normen, men noen trives ikke der, og de er ikke alene om det heller. Det hjelper ikke alltid å være en del av noe, mine problemer er størst, fordi de er mine. 

Jeg føler av og til, that I’m preaching to the choire. De fleste av dere vet at jeg er svært komfortabel med å være høy og det gleder meg at mange av dere også er det. Det som gleder meg enda mer er at dere som ikke alltid har vært det, og kanskje ikke enda har blitt komfortable med høyden deres, finner styrke og motivasjon i Høye Damer i Høye Hæler. Jeg har brukt mange år av livet på å være sint på alt som er gjort meg urett. Jeg har brukt masse energi på hat og å bære nag og skyte med kanoner og det som verre er om noen skulle pelle meg på nesen.

Jeg er veldig glad for at jeg, etter svært mange år med «selvutvikling», bruker betydelig mindre energi på hva andre mener og sier til meg. De som kjenner meg personlig vet at jeg fortsatt har tydelige meninger, men har ikke behovet for å hevde dem til enhver tid. Jeg har jobbet mye med noe som kanskje kommer lett for noen, å la tankeløse kommentarer ikke gå inn på meg.

Jeg har en datter på fire år som går i barnehagen. Den pedagogiske lederen på avdelingen hennes har siden jul ved flere anledninger kommentert hvor høy jeg er. Hun har jo helt rett, når jeg kommer i bhg med hæler på opp til 10 cm og blir da rundt 196 cm. Men, og her kommer det, når noen gjentattet ganger kommer med samme kommetaren i situasjoner hvor jeg er helt «naken». Da kjenner jeg at jeg begynner å ruge litt på hva slags meninger som ligger bak. Jeg er der ene og alene for å møte datteren min og når da en tilsyneslatende profesjonell person ikke klarer å motstå fristelsen til å kommentere det opplagte, for hun tror vel virkelig ikke at jeg ikke er klar over hvor høy jeg er?! Da kjenner jeg at dette må jeg til livs.

Og i går var dagen. Så med mentaliseringskunnskapen på baklomma og zen i sinnet, tok jeg på meg ti cm kilehæl for å gå på foreldresamtale. Jeg hadde en plan, og det er det som er hemmeligheten. For det er det å bli tatt på sengen, i såre/ubeskyttede situasjoner, som ofte vipper oss av pinnen. Jeg ønsker at det ikke skal være nødvendig for noen, å måtte ha forsvaret klart til enhver tid, men lets face it, hos noen går ikke heisen helt opp og vi får hjelpe dem til trappa.

Jeg kommer en god stund før samtalen skal starte for å bruke litt tid på avdelingen sammen med de andre ansatte og barna. Ingen, hverken barn eller voksne, kommenterer høyden. Så kommer den pedagiske lederen for å hente oss inn til samtalen og jeg ser det i øynene hennes, det vil komme. Vi går inn på rommet hvor samtalen skal finne sted, hun går bak bordet hvor hun skal sitte. Hun setter seg nesten ned før hun reiser seg og kommer ut på siden av bordet igjen. Hun måler meg opp og ned og sier, «Jeg må bare se, du er så høy!».

«Ja det er jeg, og er jeg ikke heldig?», svarer jeg med et smil. «Jo, veldig heldig!» svarte hun kontant.

Vi kan vel si at selv om vi var to foreldre til samtale var det kun meg hun så i øynene, i 42 minutter…

Mitt råd, ei deg selv! Det kan ta tid, men et sted må man begynne. Vi kan ikke forandre alle mennesker der ute og det skal vi ikke gjøre heller, men vi kan styrke oss selv.

Man fanger flere fluer med sukker enn med eddik.

– Anne Marie, leder

Skravlekjerringer

Jeg er heldig som stort sett trives med høyden min, så situasjoner som oppleves som kjipe der og da blir fort til gode historier jeg forteller vennene mine. Og siden jeg er like høy som deg [Anne Marie] og trives godt i mine halvhøye ecco-støvletter (ca 6cm)  får jeg jo høre litt av hvert.
Som i dag da flyet fra Molde til Oslo landa og alle stod i midtgangen og venta på at dørene skulle åpne og noen damer et par rader bak meg nok slet med propper i ørene (går jeg ut fra siden de snakket ganske høyt).

«Oj! Hun er et hode høyere enn alle jo! Til og med høyere enn mannfolka framover i flyet!»
«Det er ei dame sant??»
«Ja, guri, hun må da være over 1, 90!!»

Vurderte å snu meg og si at det bare er hælhøyden som lyver, jeg er egentlig bare 168, men stod så trangt at jeg droppa det. Hahaha!

– Borghild, 34 år

Gi mer faen

Gjør som Per Fugelli sier; Gi mere faen!

Du har ett liv og fikk de kortene du fikk. Bruk de som best du kan, gjør mer av det du liker å gjøre, tenk mer på det som gjør deg glad og fornøyd, hold oppmerksomheten din på det du gjør i løpet av dagen mer enn å ha et kritisk vurderende blikk på deg selv. Drit i høyden, finn deg en mann som kanskje er lavere enn deg, husk at alle er likeverdige enten vi er høye, lave, tynne, tykke, stygge, pene, ditt og datt.

Livet er for kort til å lese dumme moteblader med «perfekte» jenter og deretter gruble på hvorfor du ikke er som «alle andre». Negative følelser om deg selv oppstår KUN når du sammenligner deg med andre! stå rett opp og ned, lukk øynene og flytt oppmerksomheten din inn i kroppen. Kjenn etter hvordan du kan kjenne/vite at du faktisk lever, at du «er», at du har en kropp, den mest fantastiske, vidunderlige og det mest avasnerte og intelligente system du noengang vil være i besittelse av. Jeg vedder på at du ikke kan «kjenne» at du er høy ; ).

Å være «for høy» er å gi seg selv en merkelapp, en negativ verdi. Å sanse seg selv har ingen spesiell positiv eller negativ verdi, kun å sanse at du er akkurat her og nå. Strekk deg ut i kroppen, slipp pusten fri og nyt det du kan nyte! Jeg ser mange høye unge jenter i Asker hver dag, noen er høyere enn meg (182). De er alle flotte!

Og bruk kroppen din! Elsk, tren, le, gråt, vær nysgjerrig på livet og igjen; gi mere faen! Ikke la de teite negative tankene og følelsene ødelegge livslykken for deg. Hvem har bestemt at 186 er for høyt? Finnes det bevis på at det er for høyt? For høyt for hva da? Et fantastisk mangfold blir det, med så mange forskjellige mennesker som det er i landet vårt. Og du er så heldig at du slipper å være usynlig, vanlig, medium eller middelmådig (et valg, hvordan vil du se på deg selv  og tenke om din høyde).

Varm klem

– Hege Karin

En merkedag!

I dag er for meg en enormt stor dag! Så stor at det nok kan virke rart for noen. Jeg har jobbet mye og hardt for dette, nesten døgnet rundt til tider. Å sjonglere familie, studier, hobbyer og to klubber for høye mennesker, har til tider vært heftige tak. 

I dag fikk jeg endelig brev fra Patentstyret med kongemerket på. Åh, jeg kjenner jeg får klump i halsen. I dag er Høye damer i Høye Hæler registrert i patentregisteret, ingen kan røre oss!

Logo ©

Høye Damer i Høye Hæler ©

For 2 år 11 måneder og 3 dager siden postet jeg bildet under, i De Høyes Klubb på Facebook. Jeg hadde glemt pengene mine da jeg gikk inn i denne butikken, heldigvis hadde jeg med en god venninne som la ut for meg og så var det i gang!

Screenshot_2015-05-05-11-21-24

Det skapte liv, reaksjoner og det er starten på Høye Damer i Høye Hæler! At noe så lite kan starte noe så stort og ha så stor betydning for så mange! Under følger samtalen:

Screenshot_1Screenshot_2

Screenshot_3

Gjengitt med tillatelse

Det var mange med i samtalen, fra hele Norge, og 11.08.2012 møttes 11 fremmede damer på Egertorget. Alle med hæler, fordi jeg var så dum og satt det som et kriterium. Hæltvangen forsvant svært fort da jeg så et behov som for meg var fremmed. Jeg var vant med å gå med hæler, jeg elsker hver centimeter og vil gjerne ha fler. I dag, nesten tre år etter og klok av skade, så er det overhodet ingen hæltvang. Jeg ønsker at man skal gå i det man ønsker og trives i. Det kan være langt nok utenfor komfortsonen å komme på treff om ikke jeg skal gjøre avstanden enda større.

Første treffet 2012

Første treffet,  11.08.2012

I dag er vi 1468 damer/jenter, det er helt fantastisk! Jeg er så glad for at dere finnes, at vi er så forskjellige, tolerante og sympatiske med hverandre. Ingen klubb i verden bør ha større takhøyde enn hos oss!

Takk for alt dere bidrar med, takk for gleder og sorger, klestips og blogginnlegg. Takk til dere som gir umiddelbar respons til dem som trenger hjelp og takk til dere som lar være. Det viktigst er at alle kan si noe når de ønsker det. Hver og en er viktig å ha i klubben, da har jeg tall med tyngde å slå i bordet med når jeg kjemper vår sak.

Ben

The sky is the limit!

Vennlig hilsen
Anne Marie Guldahl Jernquist
Leder

Min første kveld med høye hæler

Det er enkelte kvelder som man bare ikke glemmer. Sånn som første gang jeg turte å gå med høye hæler på fest. Når jeg tenker tilbake på det, så er jeg litt stolt.

De eneste gangene jeg hadde gått på disse skoene før var hjemme i stua, der jeg (bokstavelig talt) måtte støtte meg til tak og vegger med armene for å holde meg oppreist! Jeg måtte jobbe hardt for ikke å bøye knærne når jeg gikk den kvelden, og gikk latterlig sakte for å opprettholde en viss ”eleganse”. Dette var litt over to år siden. Selv om kvelden var fin, følte jeg meg utilpass ved flere anledninger. Å rocke høyden sin er ingen selvfølge!

Det var én kommentar jeg fikk den kvelden som sitter igjen. Jeg var en tur på toalettet og sto foran speilet, da en ukjent dame begynte å snakke til meg. Først på engelsk, deretter slo vi over på tysk. Hun sa til meg at hun syntes det var så utrolig kult at jeg som er så høy likevel velger å gå med høye hæler. Måten hun oppriktig sa det på, som en del av en hyggelig samtale, fikk meg til å stå igjen med en veldig god følelse. Slike kommentarer elsker jeg! Jeg får så alt for ofte slengkommentarer som ”Åj, du var høy”, eller ”Nå følte jeg meg lav”. Kommentarer som kun fokuserer på én ukontrollerbar detalj ved mitt utseende, som jeg ikke kan vri meg unna reaksjonene på. Men det å faktisk få en kommentar knyttet til noe jeg har gjort eller måttet jobbe for…. Det finnes ikke noe bedre!

Er det flere enn meg som synes det er slitsomt å måtte sitte igjen med følelsen av at uansett hva du gjør eller hvordan du går kledd, så vil førsteinntrykket andre får alltid være høyden?
Dette prøver jeg å ikke tenke for mye på, men får stadig påminnelsen. Vanligvis kun gjennom blikk eller en kort kommentar, men situasjonene er mangfoldige!

For eksempel situasjoner der en mann kommer bort til meg og en lav venninne og insisterer på å klemme oss etter tur for å, quote: ”sammenligne følelsen”. Eller situasjoner der læreren ber den høyeste og laveste i klassen stille seg opp ved siden av hverandre, foran alle, for at de andre skal få se høydeforskjellen mellom oss.

Ikke særlig behagelig. I sistnevnte situasjon ba riktignok læreren om unnskyldning, men

… til den lave!

Jeg skrev om et korrelasjonsproblem mellom høyde og alder i mitt forrige blogginnlegg. Dette problemet kan også overføres til tålegrense. De mange slengkommentarene vi får, er jeg ganske sikker på at vi ikke hadde fått dersom vi var lavere. Det er akkurat som om terskelen for vår allment anerkjente tålegrense blir ansett som høyere, kun basert på høyde!

Jeg har hatt både positive og negative opplevelser iført høye hæler. Eller uten hæler, for den slags skyld. For høyere er jeg jo uansett! Jeg har til og med påpekt dette som svar til noen kommentarer av typen: ”Hvorfor ønsker du å se høyere ut?”. Til slike type spørsmål/kommentarer har jeg for eksempel svart (sant som det er): ”Jeg er høyere enn deg uansett, 10 cm mer eller mindre utgjør ingen forskjell”. Til og med jeg er uenig i min egen uttalelse. Men svaret fremhever et poeng som jeg står ved; Nemlig at vi er høyere enn de fleste uansett, og ikke bør drive å kjempe den umulige kampen med å prøve å se lavere ut.

Jeg vil konkludere med at alt har to sider. Høyde har et hav av både fordeler og ulemper. Mange bra historier oppleves som følge av høyden. Noen av dem verdt å dele! Både historier som var ubehagelige å bli utsatt for, men også historier som jeg er stolt av å være høy nok til å kunne få oppleve! Det å gå med høye hæler er ikke et enkelt valg. Det understreker høyden, og skaper større bevissthet på høyden både hos deg selv og dine omgivelser. Valget er tøft, men jeg mener det er verdt det!

– Elida, 21 år, 191 cm

Det beste med å være høy (5)

«Det beste med å være høy» er utdrag fra svarene til damene i Høye Damer i Høye Hæler da jeg spurte dem hvorfor og hva de liker ved høyden sin. Det var enorm respons. Jeg vet selv at jeg elsker hver cm, det er en stor del av meg. Og det er fantastisk å se at de fleste av oss både vet å bruke høyden og å nyte den! Jeg har trukket ut ett sitat som vil følge alle innleggene, for det gir essensen av hvordan det er å være en av oss.

«Hadde aldri trodd at en Facebook-side kunne gi meg så mye selvtillit. Tusen takk alle høye damer»

(Alle svar er gjengitt etter tillatelse)

  • God oversikt på uteplassa!
  • Mista dattera mi på en stor leketøysbutikk for ei stund tilbake…»Takk Gud for at du e høy mamma, for da e det lett å se dæ! «
  • Jeg kan ha mer i ryggsekken siden høyden bringer med seg mer vekt. Så jeg kan pakke rasjoner for to uker av gangen, uten å bli ødelagt
  • «Alle» tror jeg er slank selv om jeg er egentlig litt rund, da høyden skjuler kiloene
  • Alle vennene mine er kjempe missunnelige på de lange beina mine
  • Sikkert innbilsk men. Eg blir litt brydd når eg går i hverdagsskjørt og kjoler. Litt for fin, liksom. Ser mer pynta ut med lange bein.
  • Liker å bli hentet for å rekke opp til noe. Da skrider eg frem; -unna vei, nå skal eg ordne opp!
  • Å sjokkere med å stå på gulvet og skifte lyspære i taklampa. Og med å sette meg ned på pulten på skolen.