Klestreff og Ladies night

I går var det dagen for klestreff og damekveld, jeg gikk i høye hæler og mer eller mindre pratet i 12 timer, så i dag er jeg sliten. Både klestreffet i Kolbotn og kvelden på Olivia var en stor suksess.

Mellom 30 og 40 damer fikk seg lange nok bukser og vinterjakker som var lange nok på ermene og hadde livet på riktig sted. En dame som holdt på å prøve en penjakke kom til meg og sa at den var jo alfor lang på armene, jeg måtte jo bare si som sant var, «Nei, den er ikke for lang, du er bare ikke vant med at klærne passer.». For det er vi faktisk ikke.

12208325_10156318009235624_3947007394621030200_n

Det er så givende og gøy å se gleden og lettelsen til damer i alle aldere som smetter inn i den ene buksen etter den andre og da står overfor et dilemma de aldri har hatt før, hvilken bukse skal jeg legge igjen? Følelsen av bukser som hviler på vristen er så undervurdert.

Etter endt klestreff var det bare å kaste skrotten innom hjemme for et lynraskt klesskift, så hoppe i bilen med nesa mot Aker brygge. Halvveis fremme til Aker brygge oppdager jeg at jeg hadde sett en time feil og kunne hatt tid til å sette meg ned et par minutter. Men jeg hadde på meg disse styltene fra Jeffrey Campbell, så en time ekstra føltes ikke så altfor mye likevel.

image

Først møttes ca 20 av damene på Friday’s Bar, hvor de har fantastisk sjokolade milk shake. Det er fint å treffes litt uhøytidelig før middagen, et sted hvor man kan slappe av i en dyp sofa og skravle litt. Kvart på åtte gikk jeg til Olivia for å ta i mot damene som gikk rett dit, og jeg lurte vel litt på hva som var i den sjokolade milk shaken da jeg så kjekt skulle lede damene til lokalet vårt og blanta både sko, knær og panna rett i en låst glassdør. Jeg kunne da ikke vite at de hadde endret på «kjøremønsteret».

La oss bare si at Olivia nok aldri har vært så stille med fullsatt restaurant noen gang. De to servitørene som stod og så det hele var stive av skrekk. Om det var en to meter høy dame eller forsøk på innbrudd på vinlageret som gjorde dem så redde vet jeg ikke. De bare stirret og stirret, sa ikke et ord. Et øyeblikk så det ut som de ventet på at jeg bare skulle tippe over. Men vi, damer med noen ekstra cm, er ofte drevne i å slå hodet inn i harde ting, så jeg, svært lattermildt, måtte snakke de ut av sjokket slik at de kunne vise oss veien vi skulle gå. Jeg må innrømme, slike ting, som jeg jo strengt tatt gjør hele tiden, blir ikke mindre flaut med årene. Og ja, jeg har vondt i panna i dag.

image

Jeg er så ubeskrivelig stolt av klubben vår, at vi kan møtes på tross av alder, oppvekst og interesser og ha det så fantastisk hyggelig sammen. En eneste enkel ting felles, vi er over gjennomsnittet. Det høres så lite ut, men det gjør at vi alle sammen både blir møtt og møter verden på en annen måte og har plutselig mange felles preferanser likevel. Fantastisk mat, suveren betjening, god stemning og høye damer er en flott oppskrift på en bra kveld!

image

Se på denne fine gjengen, noen måtte gå før bildet ble tatt, men jeg fikk dele kvelden med 30 fantastiske damer fra 19 til 63 år. At 11 damer i august 2012 skulle bli til 2049 i november 2015 hadde jeg ikke trodd i min villeste fantasi. Jeg får stadig spørsmål om hvordan jeg får tid til alt, familie, jobb, skole, leder for to klubber, all baking og håndarbeidssysler. I går spurte ei av damene om jeg har fått utdelt flere timer i døgnet enn andre. Jeg kan vel bare si at jeg kanskje har litt mer energi enn mange og når noe er gøy, så er den energien nesten utømmelig. Slik som å se overlykkelige damer med lange nok bukser og hvordan noen virkelig retter seg opp for første gang i sitt liv og eier seg selv. Man finner alltid timer til slikt.

En stor takk til alle dere som bidro til en flott dag og kveld! Dere gjør all jobbingen verdt det!

The sky is the limit!

Vennlig hilsen
Anne Marie Guldahl Jernquist
Leder

Reklamer

«HØYDESKREKK»

«Kvinner skal være høye, sterke, tydelige og selvstendige!» sa alltid pappa til meg.

Dette sa han trøstende til den 15 år gamle, 183 cm lange versjonen av meg, som gråt og var lei meg fordi jeg «var verdens høyeste dame». «Absolutt ingen kommer noen gang til å like meg, pappa!» hikstet jeg. «Joda, men kun en som er verdt deg – og vet å sette pris på det!» sa han.

Gjett om jeg hadde – og fortsatt har – den beste pappa`n!!!

Jeg kommer fra en høy familie; oldefaren min var 210 cm høy, bestefar var 196 cm, mamma 185 cm og jeg 183cm. Pappa var «pygmeen» i familien på vare 178cm. At han var kortere enn mamma enset han aldri en tanke til. «Jeg synes bare hun var råflott!» er hans svar på dette spørsmålet. De var jo litt sjeldne på 1960 og 70-tallet med den lange damen og den noe mindre mannen.. men for meg var det jo slik det var; kvinner skulle være lange, sterke, selvstendige og tydelige. Det var jo slik min familie var; Det hadde jo pappa sagt!

På ungdomskolen oppdaget jeg raskt en ny virkelighet.

Der var jeg plutselig «hun høye» som alltid måtte stå bakerst på klassebilde eller sitte for å jevne ut balansen. Alle gutter skygget unna, og i ettertid har jeg hørt «joda, du var jo pen og greier, men du var jo så høy! Og så var vi jo litt redd deg, for du hadde jo en tydelig mening om alt og elsket å diskutere!»

Og nettopp der avslørte de seg….

Mange av oss høye jenter har følt oss alt for høye og ukomfortable med oss selv i løpet av livet.

Noen sliter i forhold til menn også. (Bemerkelsesverdig er det at de kvinner som velger kvinner aldri har problemer med om partneren er høy..). Vi som ikke passer inn i stereoptypen «kvinne» – altså standardstørrelsen168 cm høy – blir sett på som utskudd, akkurat som de overvektige og de kortvokste. Og kommentarene lar seg ikke vente.. «Herregud, hvor lang tid tar det å barbere de bena der?» er en kommentar (et såkalt kompliment) jeg har fått. «Deg ville jeg aldri ha ville sloss med!» (??) osv..

Pappa hadde rett. Det kom en som var verdt det – og som satte pris på det.

Min mann og jeg er like lange, og han ser gjerne at jeg blir høyere enn han. Det har aldri vært et problem. «Jeg eeeeeeeeeeeelsker lange bein!» (sitat) og insisterer på høye hæler. Selv om jeg da rager 10 cm høyere enn han. Han synes det er lekkert, og får meg til å føle meg lekker. Han får meg til å føle at de tydelige meningene,  den høye latteren og at jeg tar mye plass – både fysisk og i sjel – er TOPPEN! At det er slik det skal være! For vi behøver noen som er vår støttespiller; vår cheerleader, noen i vårt hjørne – DA kan vi vokse enda sterkere!

Altså: ´»Høydeskrekk» bunner rett og slett i frykt.

Mange menn er livredde for høye kvinner, fordi de føler seg demaskulinisert av det. Dette igjen bunner i selvbildet. Og nå må ikke alle dere menn gå rett i forsvar og fortelle meg hvilket fantastisk selvbilde dere har, og at dere rett og slett ikke liker høye kvinner. For det handler ikke bare om dere. Dette handler om ren folkeskikk og hvordan dere skal væremed på å oppdra fremtidens menn og kvinner med verdighet! Så er det sagt…

https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/5/5d/Amazons_tishbein.jpg

Historisk sett var jo høye kvinner kalt Amazoner. I sagn fortelles om denne klanen høye, sterke, krigerske og blodtørstige kvinner som var foretrukket i kamp – fordi de skapte frykt i små, sarte mannehjerter og sjeler. Kun dem som var sterke i seg selv, kunne hamle opp med en Amazone!

Overført til idag: Mange menn er livredde (dog ville aldri innrømme det..) overfor kvinner som har høyere stilling enn dem, tjener mer enn dem, er tydelige og klare, har meninger, ler høyt .. og er høyere enn dem. Det er ikke ansett som «feminint» å være alt dette. Kvinner skal være standardstørrelse eller helst mindre enn dem, ha meninger – men ikke være for tydelige, le – men ikke for høyt, tjene mye – men ikke for mye osv..  Da kommer trollene frem! Hvor mange kvinner som står frem med noe har ikke opplevd denne sjikaneringen? Troll som skal voldta, torturere, drepe og plage dem som står for det de mener? Og siden dette innlegget handler om oss høye: Kun dem som er sterke nok i seg selv, kan hamle opp med og akseptere en høy og tydelige kvinne.

Så kan vi jo agumentere med at «Det er jo jeg selv som ikke er komfortabel med en mann som er kortere enn meg!»

Ja; men hvor kommer denne ukomfortable følelsen fra? Hvem har skapt den? Den kommer av de normer og konformer som finnes i samfunnet, og den ballasten vi får hjemmefra. Kommer vi fra hjem og samfunn hvor man fremelsker det vi representerer, vil alt utenfor normen oppleves som greit. Hvis ikke vil vi føle en form for ubehag.

Dessuten behøver vi påfyll av denne fremelskingen og aksepten regelmessig, siden samfunnet til stadighet forsøker å fortelle oss av vi ikke passer inn. Bare så det er sagt: dette gjelder selvfølgelig ikke bare oss høye – men alle som ikke såkalt passer inn! Men nå handler DETTE innlegget om oss høye.

Jeg har den beste pappa`n.

For han er alle like – kvinner og menn, høye og lave, ekstroverte og introverte.Ergo

Men han krever at man står for noe.

At man er tydelige og står for sine meninger.

At man er villig til å gå i en diskusjon om noe – uten at den ene parten må gripe til «skitne metoder» – nemlig å krenke den andre parten.

Ergo: en mann som er sikker i sin egen identitet og seg selv, vil oppdra barn som er sikre i seg selv. De vil respekterer og akseptere oss høye og tydelige damer for dem vi er – og bli gode partnere for oss.

Alt annet får være…

Jubileum

Logo ©

For tre år siden snudde jeg livet på hodet, eller for å se det på en annen måte, jeg snudde livet riktig vei. Jeg sluttet på jobb, jeg begynte å studere noe jeg hadde ønsket meg i mange år, jeg skilte meg og til sist, men ikke minst, på dagens dato 11. august 2012 startet jeg Høye damer i Høye hæler.

Første treffet 2012

Første treffet 2012

Vi var 11 damer som møttes på Egertorget og siden august 2012 har jeg flyttet, giftet meg på nytt og fullført en bachelorgrad i bibliotek og informasjonsvitenskap (ansett meg gjerne). Jeg har kjøpt mange nye sko og kastet noen som er utslitt eller gitt bort noen som trenger et nytt hjem.

Høye Damer i Høye Hæler er i dag 1565 damer! Et fantastisk knippe damer/jenter fra 16 år og oppover. Alle med hver sin bakgrunn og opplevelse av å leve over gjennomsnittet, alle med sine erfaringer om å være kvinne, og alle har sine preferanser når det kommer til sko, klær og kropp. Det eneste vi har felles er høyden.

Jeg vil takke de som har vært med i tre år, jeg vil takke de som fant oss etter saken på NRK.no eller God Morgen Norge, jeg vil takke dere som har snakket med fremmede damer på butikken og de damene som har funnet oss etter slike møter, jeg vil takke de som kom for fem dager siden og du som kom til oss i dag! Tusen takk for at vi sammen kan ha det samholdet, felleskapet, gleden og erfaringsutvekslingen!

Nå går vi for enda et år!

The sky is the Limit!

– Anne Marie Guldahl Jernquist, Leder

2 årsjubileum 2014

2 årsjubileum 11.08.2014

image

De to øverste er mine. Og ble brukt på første treffet.

Ta tyren ved hornene

Vi er like forskjellige som vi er mange, vi opplever derfor alt det folk får seg til å si på svært forskjellige måter. Tross dette, så er vi vel hovedsakelig enige om at det er underfundig hvordan noen finner det naturlig å kommentere vårt utseende. Vi er ikke de eneste som er utenfor normen, men noen trives ikke der, og de er ikke alene om det heller. Det hjelper ikke alltid å være en del av noe, mine problemer er størst, fordi de er mine. 

Jeg føler av og til, that I’m preaching to the choire. De fleste av dere vet at jeg er svært komfortabel med å være høy og det gleder meg at mange av dere også er det. Det som gleder meg enda mer er at dere som ikke alltid har vært det, og kanskje ikke enda har blitt komfortable med høyden deres, finner styrke og motivasjon i Høye Damer i Høye Hæler. Jeg har brukt mange år av livet på å være sint på alt som er gjort meg urett. Jeg har brukt masse energi på hat og å bære nag og skyte med kanoner og det som verre er om noen skulle pelle meg på nesen.

Jeg er veldig glad for at jeg, etter svært mange år med «selvutvikling», bruker betydelig mindre energi på hva andre mener og sier til meg. De som kjenner meg personlig vet at jeg fortsatt har tydelige meninger, men har ikke behovet for å hevde dem til enhver tid. Jeg har jobbet mye med noe som kanskje kommer lett for noen, å la tankeløse kommentarer ikke gå inn på meg.

Jeg har en datter på fire år som går i barnehagen. Den pedagogiske lederen på avdelingen hennes har siden jul ved flere anledninger kommentert hvor høy jeg er. Hun har jo helt rett, når jeg kommer i bhg med hæler på opp til 10 cm og blir da rundt 196 cm. Men, og her kommer det, når noen gjentattet ganger kommer med samme kommetaren i situasjoner hvor jeg er helt «naken». Da kjenner jeg at jeg begynner å ruge litt på hva slags meninger som ligger bak. Jeg er der ene og alene for å møte datteren min og når da en tilsyneslatende profesjonell person ikke klarer å motstå fristelsen til å kommentere det opplagte, for hun tror vel virkelig ikke at jeg ikke er klar over hvor høy jeg er?! Da kjenner jeg at dette må jeg til livs.

Og i går var dagen. Så med mentaliseringskunnskapen på baklomma og zen i sinnet, tok jeg på meg ti cm kilehæl for å gå på foreldresamtale. Jeg hadde en plan, og det er det som er hemmeligheten. For det er det å bli tatt på sengen, i såre/ubeskyttede situasjoner, som ofte vipper oss av pinnen. Jeg ønsker at det ikke skal være nødvendig for noen, å måtte ha forsvaret klart til enhver tid, men lets face it, hos noen går ikke heisen helt opp og vi får hjelpe dem til trappa.

Jeg kommer en god stund før samtalen skal starte for å bruke litt tid på avdelingen sammen med de andre ansatte og barna. Ingen, hverken barn eller voksne, kommenterer høyden. Så kommer den pedagiske lederen for å hente oss inn til samtalen og jeg ser det i øynene hennes, det vil komme. Vi går inn på rommet hvor samtalen skal finne sted, hun går bak bordet hvor hun skal sitte. Hun setter seg nesten ned før hun reiser seg og kommer ut på siden av bordet igjen. Hun måler meg opp og ned og sier, «Jeg må bare se, du er så høy!».

«Ja det er jeg, og er jeg ikke heldig?», svarer jeg med et smil. «Jo, veldig heldig!» svarte hun kontant.

Vi kan vel si at selv om vi var to foreldre til samtale var det kun meg hun så i øynene, i 42 minutter…

Mitt råd, ei deg selv! Det kan ta tid, men et sted må man begynne. Vi kan ikke forandre alle mennesker der ute og det skal vi ikke gjøre heller, men vi kan styrke oss selv.

Man fanger flere fluer med sukker enn med eddik.

– Anne Marie, leder

Hormonbehandling, avisoppslag i Varden

For en tid tilbake fikk jeg mail av en journalist fra Varden. Hun lurte på om vi i De Høyes Klubb (Hvor jeg også er leder), kjente noen som hadde blitt hormonbehandlet på sykehuset i Skien i Telemark, eller om vi kunne tipse om hvor hun kunne finne noen. Jeg la ut en medling i DHK og i Høye Damer i Høye Hæler og fikk svar fra en mor hvor datteren hadde blitt behandlet. Jeg fortalte også at jeg er fra Telemark og ble vurdert behandlet da jeg var 10 år. Hun ringte meg noen dager senere for et telefonintervju og jeg fikk lese saken på mail. Eller ikke hele saken, jeg fikk kun lese det hun siterte meg på. Greit nok, jeg visste at hun skulle intervjue en lege og denne andre jenta og tenkte at, jeg ble jo aldri behandlet så min stemme er svært uviktig i denne saken.

Hun ba om å få noen bilder av meg i helfigur som jeg sendte over. Det gikk noen dager og så fikk jeg en sms om det var greit at det kom en fotograf å fotograferte meg. Jeg tenkte at det var mye styr for ei som bare skulle ha en sidekommentar, men sa at det var bare å ta kontakt.

Jeg er den som trives best bak kamera, jeg gruer meg i lang tid om jeg vet at noen skal ta bilder av meg. Jeg fikk sms av en fotograf og vi avtalte å ta bilder ved Østensjøvannet og ikke nede i asfaltjungelen. En hyggelig mann møtte opp og det har så mye å si hvem som fotograferer! Det ble mye latter og mange bilder. Selv om han måtte stå på tå noen ganger for å få riktig vinkel, jeg hadde selvfølgelig høye hæler, så følte jeg meg aldri utilpass. Stor cred til Joakim s. Enger!

image

«Han lille fotografen på 170!» – Joakim s. Enger, fotograf Varden

Han sa det skulle ta 15 minutter, men det tok 45, tiden bare fløy av sted. Jeg måtte jo selvfølgelig ta et bilde av han og jeg sa at han kom til å få eget innlegg på bloggen. «Haha, ja han lille fotografen på 170!», svarte han. Jeg hadde til og med på meg kjole, og når jeg tenker på det var det lettere å bli fotografert da. Hvorfor? Aner ikke, da var kanskje alt så langt utenfor komfortsonen min at

Jeg gruer meg alltid før jeg skal i media, intervjuene plager meg ikke så veldig. Bortsett fra om det er direkte tv eller radio, da kjenner jeg jo at det kiler i magen. Det jeg synes er ille er når det blir sendt eller trykket, å se seg selv eller lese klønete formuleringer. De sier at øvelse gjør mester, det siste året har det blitt 6-7 forsider/medieinnslag. Jeg er langt fra en mester og jeg blir like nervøs før publisering. Når da i tillegg saken blir utsatt mange ganger pga akutte nyheter går det faktisk på natttesøvnen. Det som betyr aller mest er å spre ordet om disse to gruppene, så håper vi at flere finner oss!

Forsiden av Varden

Forsiden av Varden 29.04.2015

Saken kom til slutt, bildene er godkjent av mamma og jeg overlevde denne gangen også.

Artikkelen «Friske jenter hormonbehandles», kan du lese her.

– Anne Marie, Leder