Nesten ingenting

image

Jeg skal fortelle noe, noe jeg ikke hadde tenkt å fortelle. Jeg har ikke bevisst tatt noe valg om å la være å si noe om det, men nå, da jeg stod på kjøkkenet så tenkte jeg på denne bloggen. Jeg tenkte på alt vi skriver her og at det også er rom for andre ting som er mer enn bare teite kommentarer fra tankeløse mennesker eller frykten for å gå i skjørt. Det jeg skal fortelle skjedde, nesten. Jeg vet ikke hva det kunne vært, kanskje ingen ting, kanskje alt.

Jeg var på Høydetreff i Stavanger med De Høyes Klubb. Det er et årlig arrangement som går fra fredag til søndag i løpet av hver sommer, i fjor var det i Bergen og i år som sagt i Stavanger. På lørdagen i hvert høydetreff er det festmiddag, god mat, pent tøy og fine folk. Jeg hadde lånt bilen til venninnen jeg bodde hos slik at jeg ikke trengte å passe på busstider, bussnummer og busstopp. Jeg kjørte fra Sandnes til Stavanger og parkerte i et lett tilgjengelig parkeringshus. Det var ganske fult og jeg måtte ned tre etasjer for å finne plass. Dette var et slikt parkeringshus som ikke ligger under en bygning og jeg fant kun en smijernstrapp for å komme meg opp i dagslyset igjen. Jeg klakket i vei på mine høye hæler og oppmerksomhet i varierende underholdningsgrad lot ikke vente på seg.

Det er ikke denne oppmerksomheten jeg skal fortelle om her. Det er ikke den gode maten vi fikk å spise eller de hyggelige menneskene jeg spiste middagen med, det jeg vil fortelle er hva som skjedde da festmiddagen var over og jeg skulle gå hjem. Ingen ting utenom det vanlige da jeg gikk fra restauranten, jeg ringte mannen min som jeg pleier å gjøre om jeg skulle være ute sent på kvelden. Det er enten han eller mamma, bare for å ikke ha følelsen av å gå alene. Som sagt var det lørdag og det var i tillegg fint vær, mange mennesker moret seg og noen hadde tatt mer enn ett glass vin til maten, noen hadde nok ikke hatt noen mat til vinen i det hele tatt, og det var nok ikke vin som var blitt drukket heller.

Jeg gikk inn i parkeringshuset og skulle betale billetten, da måtte jeg legge på telefonen, for å ha ledige hender. Jeg betalte og gikk innover i parkeringshuset. Helt innerst lå trappen som førte nedover i etasjene og jeg gikk målrettet mot den. Noen meter før jeg er fremme ser jeg det kommer to guttemenn ut fra siden av en bil, de hadde måtte lette på «vinen» som var drukket for å komme i festhumør. Han ene så rett på meg, før han tok et skritt tilbake mot kameraten. Fremme ved trappen gikk jeg raskt nedover mot bilen og av en eller annen grunn dunket hjerte veldig fort, jeg hørte ingen skritt bak meg, men hørte bare lystige mennesker i det fjerne.

Hodet mitt var låst på en tanke, «kom deg inn i bilen og lås døra, bare kom deg inn i bilen!». Jeg gikk ganske fort nedover trappene tross mine 10 cm hæler, men hørte fortsatt ikke noen bak meg. Vel nede var bilen jeg skulle kjøre på nærmeste plass til trappen. Jeg låste opp, satt meg inn, låste bilen og slo på tenningen. Da slo baklysene seg på og der så jeg tre guttemenn som stod bak bilen. Da lysene traff dem, snudde de og løp opp igjen trappen jeg akkurat var kommet ned.

Så det skjedde igjen ting og jeg prøvde å ringe manne min, men det var ikke dekning nede i garasjen. Jeg vet ikke hva de ville, de guttemennene, kanskje de ikke ville noen ting, kanskje bare prate, tulle, skremme. Uansett, er jeg glad jeg slapp å finne det ut.

– Anne Marie, Leder

Advertisements

Rumpe og lår

At en fremmed som tilsynelatende finner noe vakkert/tiltrekkende/opphissende ved en annen persons eksteriør, altså kropp, og synes det filterløst er «ok!» og rope dette ut, i full offentlighet, er meg uforståelig. Jeg har aldri forstått det, jeg har aldri funnet det smakfullt eller satt noe særlig pris på slike tilnærmelser. Jeg har ledd mye av slikt, nå er ikke jeg ei som får slike utbrudd vendt mot meg i hytt og vær, men det har hendt opp gjennom årene i forskjellige settinger og alvorlighetsgrader. Jeg har lange ben, de er helt ok, de er for så vidt slanke. Jeg har ok rumpe, ingen store komplekser med tanke på den, den er litt liten, men det har aldri plaget meg noe større. Jeg gjør ikke mer for å fremheve hverken ben eller rumpe enn en gjennomsnittdame på min alder.

Det er sommer, jeg går i shorts til midt på låret, shortsen er nok lenger på en gjennomsnittskvinne, da jeg rager 20 cm over en slik, men midt på låret er helt ok. Jeg går i hvit bluse som henger over rumpen. Vanlig mørkeblå cardigan og blå sandaler. Mitt spørsmål vender tilbake, hvordan kan en fremmed, og da mener jeg han ser meg for første gang, synes det er naturlig, på noen som helst måte å gå mot meg, helt opp til ryggen min og si høyt og tydelig, «Du har så fine pornolår, du har så fin pornorumpe!». Hvordan i alle dager skal dette være greit? Jeg svarer ikke, jeg går, ler litt inni meg da det er bare for tragisk. Men så, så er det ikke tragisk lenger, og det er langt fra noe å smile av, jeg har gått vel hundre meter og snur meg og da går han rett bak meg, stirrende, på meg, og jeg vet jo hva han «mener» om min «pornorumpe».

Jeg kjenner at det hele er trykkende og ubehagelig og famler opp en mobil, ringer og kjenner lettelsen over at den i andre enden svarer, snur meg igjen og vips er mannen borte. Jeg går dit jeg skal og må vente på den jeg skal møte, legger ikke på telefonen. Etter noen minutter går mannen som fulgte etter meg forbi og forsvinner i mylderet av mennesker. Jeg kjenner hjertet slå, jeg kjenner at dette er min kropp, jeg kjenner at ingen ting skjedde og at det mest sannsynlig ikke hadde skjedd noe heller, men det jeg kjenner aller mest er sinnet over at noen gir seg selv rom til å både kalle mine helt normale ben og helt litt under gjennomsnittet store rumpe for slik og gi meg den frykten og usikkerheten, på en høylysdag mitt blant alle de andre fremmede menneskene.

Det er ikke greit, mine ben, min rumpe, ikke gi den stygge navn, det er ikke din rett, ikke tru meg med ditt nærvær, min trygghet er også min rett. Jeg har like mye lov til å gå i shorts, som en dame på 167 uten å bli trakassert, mulig hun også blir det, hva vet jeg, men det er våre kropper, det er høylys dag. Personen jeg skulle møte, var mamma, kjære, skumle, mamma. Jeg frykter henne ikke, men det burde du gjøre, kjære mann! Hun fikk høre om hendelsen og så en stresset datter, resten av dagen har hver eneste stakkars mann som har sjekket ut bena mine fått en streng mine fra denne fantastiske 70 åringen. Vi går i stenersgata, møter mange mennesker, plutselig sier hun «Han ble flau han!». Jeg aner ikke hva hun snakker om, men da har hun stirret i senk en mann som sjekket ut bena mine.

Jeg har ikke alltid med mamma, og det er vi nok glade for begge to, men jeg skulle gjerne hatt en par slike øyne på skulderen som pisket på plass lange øyne, eller pornolår-kommentarer. Men det jeg egentlig vet og som er det som uroer meg mest, er at de lange øynene, de er helt ufarlige, men det er den personen som faktisk bryter grensen fra å bare være fremmed, til å gjøre sine tanker til kjenne, som nok mammas øyne aldri ville hjulpet på.

– Anne Marie, Leder