Datteren min på snart 5 år står sammen med meg på badet om morgenen. Hun ser i speilet, måler seg selv, og meg. «Mamma, jeg er nesten blitt like høy som deg!», konstaterer hun stolt siden hun nå rekker meg nesten til livet. De fleste barn i den alderen, faktisk alle jeg har møtt, er svært opptatt av å vokse og bli høyere. De er opptatt av å komme dit hvor de synes og kan ta plass blant oss voksne.

Det jeg kom til å tenke på da jeg stod ved siden av dette stolte, lille barnet, som strakk seg så lang hun var for å bli så høy som mulig, var hva skjedde med oss? Ikke alle, og forhåpentligvis de færreste, men av og til tror jeg vi, vi damer over gjennomsnittet, er innom følelsen de fleste av oss, behovet for å ikke synes, behovet for å være litt gjennomsnittlig, bare for en liten stund.

Det krever mot å vokse opp og bli den du egentlig er.

• Edward Estlin Cummings

Jeg er heldig, slike følelser og tanker har jeg sjelden. Jeg er glad for å være høy. Men hvorfor slutter noen å være stolte av målet, om å vokse, synes og strekke seg? Lar det «å synes» sluke hele selvfølelsen og selvbildet. Nei, vi «lar» ikke det å vokse sluke selvbildet vårt, erfaringen sier meg at noen tar det fra oss. En tankeløs kommentar for mye, fra en sjef, en klassekamerat eller kanskje en søster eller onkel, noen ganger er det ikke fra noen du kjenner en gang.  Kommentaren kommer bare akkurat den dagen du er ubeskyttet eller litt ekstra sliten, eller den kommer altfor ofte, at vi er for høye, eller hvorfor skal vi få lov til å gå med hæler. Få lov? De med langt flott hår, er det noen som sier til dem at, «Nei, du må ta håret ditt i strikk. , for jeg har så tynt hår jeg, så da må ikke du vise frem ditt hår!», eller er det noen som sier til smekre damer eller menn at «Ikke gå med klær som passer for jeg har ikke så fin kropp og da er det urettferdig at du viser frem din!». Det er heller ingen som sier til intelligente, dyktige mennesker at de må slutte å løse komplekse oppgaver for de får oss til å føle oss dumme eller utilstrekkelige.

Så da spør jeg, hvorfor skal noen få lov til å si at vi er for høye? Eller at vi har for lange ben?

Jeg har som mål, muligens et uoppnåelig ett, men ved å starte damegruppen Høye Damer i Høye Hæler ønsket og ønsker jeg fortsatt og å styrke selvfølelsen til de i gruppen som trenger det. En noe naiv tanke, men når jeg ser alle disse flotte damene, innsiden ut, som deler, bidrar og hjelper hverandre, så kjenner jeg på sinne mot alle de der ute som i både tankeløs og med mening har prøvd å trekke oss ned til ønske om å være gjennomsnittlig.

Ei deg selv, du er den beste og eneste utgaven av deg, du er unik!

The sky is the limit!

• Anne Marie Guldahl Jernquist, leder