Hei og god lørdag
(Bare litt tanker, uten vin og annen stimuli enn kjøpesenter i Oslo på en lørdag….)

Jeg, som sikkert mange av dere, har utfordringer, ikke av de enorme, men dog, med å finne for eksempel skjorter, bluser, skjørt, kjoler og jakker som faktisk har livet, puppene og hoftene der de er ment å være, eller plassert på min kropp i hvert fall. Nå er ikke jeg så veldig innsvingt rundt midjen uansett, men det blir noe rart når livet ender under puppene et sted, hoftene, som jeg heller ikke har fått så mye av buler ut der hvor jeg faktisk har livet og puppene, ja, jeg har vel ikke fått kjøpt en skjorte jeg får kneppet igjen og som stemmer liv+pupper, siden jeg var 12. Jeg må ofte velge, telt eller lufteluke. Så av og til så har jeg en singlet under lufteluka, eller en cardigan over teltet.

Jeg har forstått at det finnes flotte butikker i dag, spesielt LTS, som har klær med riktige proporsjoner, men jeg sitter nå og ser på zalando og finner en nydelig parkas, som faktisk har livet under puppene. Den skal altså være slik, men det kunne aldri falt meg inn å kjøpe den, nettopp på grunn av at jeg er vant til at de som er feil i snittet ender der også. Slik har jeg det også med bukser. Det har vært moderne med både bukser som går rett over ankelen og bukser som er sprettet opp nederst. Det er bare ikke aktuelt å kjøpe noen av delene, de bare minner meg på da jeg ikke fikk bukser, og det eneste alternativet til å gå i shorts hele året, var enten å sprette ned buksen eller gå med en for kort en.

Per i dag har jeg ikke problemer med å få meg klær, man lærer seg løsninger og triks og finner en bukse her og der, men sparer og sparer på de som er lange og fine og bruker det samme slitte rælet hjemme og til barnehagehenting. Jeg vet egentlig ikke hvor jeg vil med denne teksten, jeg bare tenkte på de rare tankene og begrensningene jeg lager for meg selv, også tenkte jeg på dere, for dere, noen i hvert fall, kjenner dere sikkert igjen i hva jeg prøver å si her.

Jeg har veid fra 60-105 kg i voksen alder og det er jo ikke til å legge under en stol at jeg vet hva en spiseforstyrrelse er, jeg vet hvordan det er å være utilpass i egenkropp, og da hjelper det ikke, at uansett hvor lite eller mye jeg har veid så er det ikke lettere eller vanskeligere å få klær. For selv om jeg har veid gjennomsnittlig så er høyden 20 cm utenfor.

Jeg er ikke utilpass i kroppen min lenger, både takket være dere, fantastiske damer (både dere jeg har møtt personlig og som jeg har fått tilbakemeldinger fra her på facebook) og min fantastiske ektemann.

Da vi hadde Diana Rydell fra Tallvibes her i høst merket jeg at noen av dere hadde tydelig de samme issuene som meg, i forskjellig versjoner. Man kan ikke bruke slike bukser, eller slike jakker, nei jeg går ikke i kjole, og plutselig, når det var klær som var i riktige proporsjoner, så var det svært mange som kjøpte seg noe de aldri ville gjort ellers.

Vi bestemmer oss for at vi ikke kler noe, eller at vi ikke passer i de klærne, men det er jo feil. Det er ikke vi som ikke passer, det er klærne som er feil og det er stakkars dem som ikke får bli båret av våre flotte, lange kropper!

Jeg tror vi damer, og det er uavhengig av cm, lager oss mentale hinderløyper, av og til får vi svært god hjelp, mens andre ganger har vi kun oss selv å takke, men til syvende og sist, jeg er sjeleglad for at kroppen min ikke er gjennomsnittlig. Den passer til min personlighet!

– Anne Marie, Leder