Amazone

Jeg var på kostymejakt med tantebarnet, hun er 175. Ekspeditøren i butikken sier at hun må opp en str på grunn av høyden. Så peker hun på meg og sier «har du sett hun der?». Jeg målte 195 cm inkl hæler, den mannlige ekspeditøren på ca 165 bare smiler, «Hun teller ikke, hun er en amazone!».

Made my day!

– Anne Marie, Leder

 

 

Reklamer

På Rema 1000

Her om dagen var jeg og handlet som folk flest gjør når kjøleskapet ikke har nok til en full middag. I kassen sitter en blid, ung herremann. Det er en del mennesker før meg i køen, men denne herremannen (guttemannen), kikker stadig bort på meg. Da det er min tur får jeg et høflig «Hei». Han ser opp på meg mellom hver vare og midt i varestrømmen reiser han seg opp og lite skjult får bekreftet sin misstanke om at jeg er betydelig høyere enn han, hvorpå han bare smiler som en sol og ønsker meg en «Fin dag videre».

Fascinasjon, rett og slett! Jeg kunne jo ikke annet enn å smile selv da jeg gikk ut av butikken.

– Anne Marie, Leder

Her oppe

Jeg ser jo nå, på slike bilder at det er et stykke ned til resten av verden.
But who cares? Jeg elsker hver centimeter! ( I tog mot mobbing)

tog

– Anne Marie, Leder

 

Jeg må ikke

Jeg må ikke gå i høye hæler.
Jeg må ikke ha lange nok bukser, jeg må ikke sitte med bena rett på bussen, jeg må ikke se kassadamen i butikken (pga skilt som henger i veien), jeg må ikke ha strømpebukser som går høyere enn midt på lårene, jeg må ikke ha livet på kjolene der jeg faktisk har livet, jeg må ikke sitte godt på fly eller trene på elipsemaskina uten å sllå knærne blå.

Noe kan jeg ikke gjøre noe med, andre ting er allerede forbedret, men og det er et men, ingen skal få fortelle meg at jeg ikke kan gå i høye hæler, med den eneste begrunnelsen at jeg er så høy fra før.

– Anne Marie, Leder

Mentale hinderløyper

Skrevet 29.11.14

Hei og god lørdag
(Bare litt tanker, uten vin og annen stimuli enn kjøpesenter i Oslo på en lørdag….)

Jeg, som sikkert mange av dere, har utfordringer, ikke av de enorme, men dog, med å finne for eksempel skjorter, bluser, skjørt, kjoler og jakker som faktisk har livet, puppene og hoftene der de er ment å være, eller plassert på min kropp i hvert fall. Nå er ikke jeg så veldig innsvingt rundt midjen uansett, men det blir noe rart når livet ender under puppene et sted, hoftene, som jeg heller ikke har fått så mye av buler ut der hvor jeg faktisk har livet og puppene, ja, jeg har vel ikke fått kjøpt en skjorte jeg får kneppet igjen og som stemmer liv+pupper, siden jeg var 12. Jeg må ofte velge, telt eller lufteluke. Så av og til så har jeg en singlet under lufteluka, eller en cardigan over teltet.

Jeg har forstått at det finnes flotte butikker i dag, spesielt LTS, som har klær med riktige proporsjoner, men jeg sitter nå og ser på zalando og finner en nydelig parkas, som faktisk har livet under puppene. Den skal altså være slik, men det kunne aldri falt meg inn å kjøpe den, nettopp på grunn av at jeg er vant til at de som er feil i snittet ender der også. Slik har jeg det også med bukser. Det har vært moderne med både bukser som går rett over ankelen og bukser som er sprettet opp nederst. Det er bare ikke aktuelt å kjøpe noen av delene, de bare minner meg på da jeg ikke fikk bukser, og det eneste alternativet til å gå i shorts hele året, var enten å sprette ned buksen eller gå med en for kort en.

Per i dag har jeg ikke problemer med å få meg klær, man lærer seg løsninger og triks og finner en bukse her og der, men sparer og sparer på de som er lange og fine og bruker det samme slitte rælet hjemme og til barnehagehenting. Jeg vet egentlig ikke hvor jeg vil med denne teksten, jeg bare tenkte på de rare tankene og begrensningene jeg lager for meg selv, også tenkte jeg på dere, for dere, noen i hvert fall, kjenner dere sikkert igjen i hva jeg prøver å si her.

Jeg har veid fra 60-105 kg i voksen alder og det er jo ikke til å legge under en stol at jeg vet hva en spiseforstyrrelse er, jeg vet hvordan det er å være utilpass i egenkropp, og da hjelper det ikke, at uansett hvor lite eller mye jeg har veid så er det ikke lettere eller vanskeligere å få klær. For selv om jeg har veid gjennomsnittlig så er høyden 20 cm utenfor.

Jeg er ikke utilpass i kroppen min lenger, både takket være dere, fantastiske damer (både dere jeg har møtt personlig og som jeg har fått tilbakemeldinger fra her på facebook) og min fantastiske ektemann.

Da vi hadde Diana Rydell fra Tallvibes her i høst merket jeg at noen av dere hadde tydelig de samme issuene som meg, i forskjellig versjoner. Man kan ikke bruke slike bukser, eller slike jakker, nei jeg går ikke i kjole, og plutselig, når det var klær som var i riktige proporsjoner, så var det svært mange som kjøpte seg noe de aldri ville gjort ellers.

Vi bestemmer oss for at vi ikke kler noe, eller at vi ikke passer i de klærne, men det er jo feil. Det er ikke vi som ikke passer, det er klærne som er feil og det er stakkars dem som ikke får bli båret av våre flotte, lange kropper!

Jeg tror vi damer, og det er uavhengig av cm, lager oss mentale hinderløyper, av og til får vi svært god hjelp, mens andre ganger har vi kun oss selv å takke, men til syvende og sist, jeg er sjeleglad for at kroppen min ikke er gjennomsnittlig. Den passer til min personlighet!

– Anne Marie, Leder

Over skyene er himmelen alltid blå

Skrevet 05.01.15

Jo, så var det den berømte flyreisen da. Jeg har vært på ferie og flyreisen var i nesten 6 timer. På vei hjem er jeg strålende fornøyd da jeg setter meg ned, det er jo 4 cm frem til setet foran, jeg kan jo danse cha-cha-cha. Så letter flyet, jeg aner fred og ingen fare, setebeltelyset er fortsatt på og da skal jo alle stolrygger være oppe, men dæven døtte der tok jeg feil. Den bittebitttebittelille damen i setet foran meg kjører setet bakover så fort at jeg det blir helt turbulent i hodet mitt. «Unnskyld!!», roper jeg, tydeligvis uten lyd og knærne mine må jo ha gitt henne ribbensbrudd. Jeg orker ikke ta noen diskusjon om seterygger og høyde, hun har sikkert sin grunn, men ikke pokker om hun skal slippe lettvint fra det.

Hun blir sittende et par timer og gni ryggen sin frem og tilbake over mine fantastiske spisse knær og etter maten er spist kommer det forventede dobesøket. Hun spretter opp og går frem og tilbake, frem og tilbake, mens hun titter ned på bena mine. Jeg sitter taus. Så går hun mot toalettet, jeg gir mannen min beskjed om å passe på så den seteryggen ikke kommer lenger bak og spretter etter henne. Jeg tar henne igjen nedi midtgangen og det er ikke første gangen mitt nærvær har fått noen til å snu seg uten at jeg trenger å lage en eneste lyd. Det er mulig det var alle som kikket på meg da jeg ganske bestemt gikk etter henne, altså, David og Goliat (kun sammenlignbart i størrelse for øvrig), er vel en passende ligning. Hun snudde seg nå i hvert fall, og uten et hørbart ord, men jeg skal si hun sa mye, for det første møtte øynene hennes meg rett i puppene, og hun kikket oppover og oppover som Jack og bønnestengelen. Jeg smilte ikke, jeg bare så ned på denne bittelille gamle damen og så gikk jeg på toalettet.

Da jeg kom tilbake hadde min kjære mann holdt setet på plass i det hun hadde prøvd og prøvd å presse ryggen bakover. I det jeg satt meg, fortsatt uten et ord, spratt hun rundt, og kom med en laaaaaaaaaaaaang tale om et nyoperert kne, altså dama hadde hatt plass oppi håndveska mi, men hun forstod hvor ubehagelig dette hadde vært for meg så fra nå av skulle hun ha setet fremover.

– Anne Marie, Leder