Kommentarer

Hei mine vakre høye damer (og andre lesere). Jeg er på Palma Nova nå. Her er solsenger og sengene for korte. Jeg er jo bare 186 cm høy.

I går gikk vi rundt i Palma Nova. Min bedre halvdel, la merker til folk som målte høyden min. Jeg har lagt merke til det hele uken. Folk både smiler og kommentere min høyde. Jeg går rundt her i 6 cm høye sko og korte shorts. Så det blir jo lange bein!


HN

En dame klarte å si at jeg ikke skulle gå i hæler. Jeg spurte hvorfor, hun sa: du plager de som er lave! Jeg svarte: slik er det og slik blir det! Men her nede er det ikke så mange høye kvinner. De som er høye går med 10-12 cm hæler. Men det må seg si. For tre år siden, hadde jeg aldri turt å gå i shorts eller høye hæler. Takk for at denne gruppen finnes og alle støtte.

HN2

Noen synes det var svært stas at jeg har alle mine cm!

  • Henriette, 31 år og 186 cm

 

Advertisements

Skravlekjerringer

Jeg er heldig som stort sett trives med høyden min, så situasjoner som oppleves som kjipe der og da blir fort til gode historier jeg forteller vennene mine. Og siden jeg er like høy som deg [Anne Marie] og trives godt i mine halvhøye ecco-støvletter (ca 6cm)  får jeg jo høre litt av hvert.
Som i dag da flyet fra Molde til Oslo landa og alle stod i midtgangen og venta på at dørene skulle åpne og noen damer et par rader bak meg nok slet med propper i ørene (går jeg ut fra siden de snakket ganske høyt).

«Oj! Hun er et hode høyere enn alle jo! Til og med høyere enn mannfolka framover i flyet!»
«Det er ei dame sant??»
«Ja, guri, hun må da være over 1, 90!!»

Vurderte å snu meg og si at det bare er hælhøyden som lyver, jeg er egentlig bare 168, men stod så trangt at jeg droppa det. Hahaha!

– Borghild, 34 år

Shopping i Shanghai

Jeg skulle på jobbtur til Kina og hadde i utgangspunktet 1,5 timer på å bytte fly i Frankfurt. Det er OK med tid, men ikke for mye på en flyplass av den størrelsen. Da flyet fra Oslo ble 45 minutter forsinka innså min kollega og jeg at vi nok måtte forte oss litt i Tyskland. Så det gjorde vi. Etter noe som føltes som et maratonløp på glatte fliser (med innlagte hindre i form av sikkerhetskontroll) rakk vi svette fram til flyet i siste liten og sank gjennomsvette ned på setene våre. 11,5 timer seinere landa vi i Shanghai.

Ved bagasjebåndet ble det tynnere og tynnere i rekken etter hvert som folk fikk koffertene sine. Da det til slutt kom en tilsynelatende tom plastkasse rundt båndet for tredje gang kikka vi oppi. «Ms. Torpe and Ms. Eide, please contact Lufthansa service, your luggage is delayed.» Det viste seg da (kanskje ikke så overraskende egentlig) at koffertene våre ikke hadde løpt like fort som oss for å rekke flyet i Frankfurt.

Siden vi da hadde forflytta oss fra vårfriske Oslo til Shanghai som holdt 36 grader og veldig høy luftfuktighet, var vi ikke akkurat riktig kledd. Når man i tillegg tar med at vi hadde løpt oss gjennomsvette og deretter sovet på flyet i de samme klærne var det ikke så mye å lure på – vi måtte shoppe.

Her er det kanskje verd å nevne at min kollega er ei helt vanlig norsk kvinne, ca 168 og mellom str S og M. Jeg er 187 og bruker vanligvis str L. Hun slet litt med å finne ting hun likte, jeg slet veldig med å finne ting jeg fikk på meg.

Vi gikk innom butikk etter butikk og jeg prøvde en kjole med strikk-overdel der jeg kunne velge om det elastiske feltet skulle gå fra under puppene og halvveis opp (jeg så over lovlig løs ut) eller plassere elstikken over puppene (jeg så ut som en gravid som har tatt på seg et telt) og kollegaen min holdt på å falle om av latter. Artig det. Etter X antall butikker stoppet jeg å kikke selv og spurte i stedet, men de små ekspeditrisene nærmest gjemte seg mellem klesstativene mens de fnisende målte meg opp og ned og ristet på hodet til spørsmålet om de hadde noe i min størrelse.

Til slutt hadde jeg fått kjøpt et par korte kjoler (OK lengde som t-skjorter) en piratbukse (til rett under kneet) og en maxikjole (til det kjipe stedet midt på leggen) og et par Adidas flip-flops (de eneste skoene i str 41 som ikke var utpreget mannlige) og innså at jeg ikke akkurat hadde lyst til å bruke det samme svette undertøyet noe særlig lenger heller. Altså – undertøysshopping i Kina. Først en vanlig rimelig undertøysbutikk med salg. BHene så ut til å være laget til 10-åringer. Trusene også. Men jeg fant til slutt en tre-fire truser i str XL som så ut til å kunne nå rundt rompa mi. Det viste det seg senere at det gjorde de også, men dessverre rakk de ikke helt opp. Truse som stopper ca midt på sprekken er ikke så behagelig i leverandørmøter!

Og kronen på verket var da jeg innså at jeg måtte finne en eksklusiv undertøysbutikk for å finne BH. De stakkars damene så fortvila på puppene mine (ikke akkurat overdrevent store, helt alminnelige egentlig) og leita gjennom skuffer og skap etter den størrelsen jeg ba om mens de mumla seg imellom (sannsynligvis noe om at den størrelsen da vitterlig ikke finnes). Til sist fant de faktisk en BH i tilsynelatende rett størrelse, og jeg tok den letta med meg inn i prøverommet. Det viste seg at jeg bare fikk plass til en og en halv pupp i BHen, noe jeg prøvde å formidle til de hektiske damene utenfor forhenget. Hvorpå sjefen for butikken konkluderer «Nei, da kan vi ikke hjelpe deg, for du skjønner – asiatiske kvinner vil at BHen skal løfte puppene inn og opp, ikke sånn sånn som dere europeiske kvinner ønsker; ned og ut til siden!»

(Det hele endte med en kveld med massasje i Shanghai uten BH, og neste morgen var min egen svette BH nyvasket og fin på hotellet)

– Borghild, 34 år

Wrestler?

wrestler

Illustrasjon

 

Våren 2010 var jeg på studietur til Japan. Vi fartet rundt for å se alt fra templer til sumobryting, Tokyotower og Harajuku. På vei til en av disse attraksjonen tok vi et lokaltog. Toget var relativt fullt, så jeg fikk ståplass. Ikke noe stress – med mine 180 cm hadde jeg full oversikt over mine medstudenter ved å enkelt kikke over hodet på alle japanerne. Etter kort tid registrerer jeg at det er en godt voksen mann som sitter og stirrer opp på meg. Jepp, opp. Han sitter på et av setene, og hadde sikkert knapt nådd meg til skulderen om han hadde reist seg. Etter å ha stirret ganske åpenlyst på meg en stund, gliser han godt og sier: «You! Plofessional wlestlel?!» (Professional wrestler)

Jeg ble temmelig paff, men smilte til han og svarte «No, just norwegian!»

– Torill, 27 år og 180 cm

På reise

I fjor gikk jeg på folkehøyskole, og da reiste vi på tur til Afrika. En dag skulle vi gå å handle på et marked i Nairobi, og jeg (184 cm) og ei venninne (186 cm) gikk sammen. I nesten ALLE bodene på markedet ble vi alltid møtt med «You are so tall! Are you from Holland?». Tydeligvis har vi vokst opp i feil land.
– Ingvild, 20 år