Små menn

«HØYDESKREKK»

Anne Marie Guldahl Jernquist Legg igjen en kommentar

«Kvinner skal være høye, sterke, tydelige og selvstendige!» sa alltid pappa til meg.

Dette sa han trøstende til den 15 år gamle, 183 cm lange versjonen av meg, som gråt og var lei meg fordi jeg «var verdens høyeste dame». «Absolutt ingen kommer noen gang til å like meg, pappa!» hikstet jeg. «Joda, men kun en som er verdt deg – og vet å sette pris på det!» sa han.

Gjett om jeg hadde – og fortsatt har – den beste pappa`n!!!

Jeg kommer fra en høy familie; oldefaren min var 210 cm høy, bestefar var 196 cm, mamma 185 cm og jeg 183cm. Pappa var «pygmeen» i familien på vare 178cm. At han var kortere enn mamma enset han aldri en tanke til. «Jeg synes bare hun var råflott!» er hans svar på dette spørsmålet. De var jo litt sjeldne på 1960 og 70-tallet med den lange damen og den noe mindre mannen.. men for meg var det jo slik det var; kvinner skulle være lange, sterke, selvstendige og tydelige. Det var jo slik min familie var; Det hadde jo pappa sagt!

På ungdomskolen oppdaget jeg raskt en ny virkelighet.

Der var jeg plutselig «hun høye» som alltid måtte stå bakerst på klassebilde eller sitte for å jevne ut balansen. Alle gutter skygget unna, og i ettertid har jeg hørt «joda, du var jo pen og greier, men du var jo så høy! Og så var vi jo litt redd deg, for du hadde jo en tydelig mening om alt og elsket å diskutere!»

Og nettopp der avslørte de seg….

Mange av oss høye jenter har følt oss alt for høye og ukomfortable med oss selv i løpet av livet.

Noen sliter i forhold til menn også. (Bemerkelsesverdig er det at de kvinner som velger kvinner aldri har problemer med om partneren er høy..). Vi som ikke passer inn i stereoptypen «kvinne» – altså standardstørrelsen168 cm høy – blir sett på som utskudd, akkurat som de overvektige og de kortvokste. Og kommentarene lar seg ikke vente.. «Herregud, hvor lang tid tar det å barbere de bena der?» er en kommentar (et såkalt kompliment) jeg har fått. «Deg ville jeg aldri ha ville sloss med!» (??) osv..

Pappa hadde rett. Det kom en som var verdt det – og som satte pris på det.

Min mann og jeg er like lange, og han ser gjerne at jeg blir høyere enn han. Det har aldri vært et problem. «Jeg eeeeeeeeeeeelsker lange bein!» (sitat) og insisterer på høye hæler. Selv om jeg da rager 10 cm høyere enn han. Han synes det er lekkert, og får meg til å føle meg lekker. Han får meg til å føle at de tydelige meningene,  den høye latteren og at jeg tar mye plass – både fysisk og i sjel – er TOPPEN! At det er slik det skal være! For vi behøver noen som er vår støttespiller; vår cheerleader, noen i vårt hjørne – DA kan vi vokse enda sterkere!

Altså: ´»Høydeskrekk» bunner rett og slett i frykt.

Mange menn er livredde for høye kvinner, fordi de føler seg demaskulinisert av det. Dette igjen bunner i selvbildet. Og nå må ikke alle dere menn gå rett i forsvar og fortelle meg hvilket fantastisk selvbilde dere har, og at dere rett og slett ikke liker høye kvinner. For det handler ikke bare om dere. Dette handler om ren folkeskikk og hvordan dere skal væremed på å oppdra fremtidens menn og kvinner med verdighet! Så er det sagt…

https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/5/5d/Amazons_tishbein.jpg

Historisk sett var jo høye kvinner kalt Amazoner. I sagn fortelles om denne klanen høye, sterke, krigerske og blodtørstige kvinner som var foretrukket i kamp – fordi de skapte frykt i små, sarte mannehjerter og sjeler. Kun dem som var sterke i seg selv, kunne hamle opp med en Amazone!

Overført til idag: Mange menn er livredde (dog ville aldri innrømme det..) overfor kvinner som har høyere stilling enn dem, tjener mer enn dem, er tydelige og klare, har meninger, ler høyt .. og er høyere enn dem. Det er ikke ansett som «feminint» å være alt dette. Kvinner skal være standardstørrelse eller helst mindre enn dem, ha meninger – men ikke være for tydelige, le – men ikke for høyt, tjene mye – men ikke for mye osv..  Da kommer trollene frem! Hvor mange kvinner som står frem med noe har ikke opplevd denne sjikaneringen? Troll som skal voldta, torturere, drepe og plage dem som står for det de mener? Og siden dette innlegget handler om oss høye: Kun dem som er sterke nok i seg selv, kan hamle opp med og akseptere en høy og tydelige kvinne.

Så kan vi jo agumentere med at «Det er jo jeg selv som ikke er komfortabel med en mann som er kortere enn meg!»

Ja; men hvor kommer denne ukomfortable følelsen fra? Hvem har skapt den? Den kommer av de normer og konformer som finnes i samfunnet, og den ballasten vi får hjemmefra. Kommer vi fra hjem og samfunn hvor man fremelsker det vi representerer, vil alt utenfor normen oppleves som greit. Hvis ikke vil vi føle en form for ubehag.

Dessuten behøver vi påfyll av denne fremelskingen og aksepten regelmessig, siden samfunnet til stadighet forsøker å fortelle oss av vi ikke passer inn. Bare så det er sagt: dette gjelder selvfølgelig ikke bare oss høye – men alle som ikke såkalt passer inn! Men nå handler DETTE innlegget om oss høye.

Jeg har den beste pappa`n.

For han er alle like – kvinner og menn, høye og lave, ekstroverte og introverte.Ergo

Men han krever at man står for noe.

At man er tydelige og står for sine meninger.

At man er villig til å gå i en diskusjon om noe – uten at den ene parten må gripe til «skitne metoder» – nemlig å krenke den andre parten.

Ergo: en mann som er sikker i sin egen identitet og seg selv, vil oppdra barn som er sikre i seg selv. De vil respekterer og akseptere oss høye og tydelige damer for dem vi er – og bli gode partnere for oss.

Alt annet får være…

Gatekommentatoren

Anne Marie Guldahl Jernquist Legg igjen en kommentar

Berlin er en fin by! Jeg har en lang rekke med tyske matvarer som jeg simpelten elsker, men desverre har problemer med å hamstre hjem til Norge. Synd at mange av dem er melkeprodukter!

Så der gikk jeg i Berlins gater, overlykkelig! Med Buttermilch i hånda, og på vei for å møte ei venninne. Sol på himmelen, og omgitt av tysktalende folk. Kan det bli bedre?

Plutselig snakket en rufsete fyr til meg fra veikanten, der han sto lent til et eller annet. Dette var i utkanten av sentrummet og gata var forhåldsvis tom. Så det var ingen tvil om hvem han snakket til da han kommenterte sin mening om at jeg var for høy, og at jeg ikke burde fått lov å bli høyere! Jeg gikk forresten ikke med hæler den dagen, og ble selvfølgelig overrasket, men fortsatte å få mens jeg studerte ham i sidesynet.

Da jeg hadde gått forbi ropte han etter meg at det jeg drakk var for sundt! «Drikk noe usunt!» var beskjeden jeg fikk.

Håper at han kun kommenterte meg, med mine 191 centimeters høyde, og ikke alle som gikk forbi.

Jeg håper inderlig sånne frekke folk har en høy terskel for å kommentere!

– Elida, 22 år, 191 cm

Hei alle dere vakre mennesker!

Anne Marie Guldahl Jernquist Legg igjen en kommentar

Jeg tenkte å dele noen av mine erfaringer og tanker rundt dette å være høyere enn gjennomsnittet. Jeg er 22 år gammel og er 1.82 på strømpelesten. jeg vokste opp på et veldig lite sted og jeg var alltid ett hode høyere enn alle andre på min alder, inkludert guttene. I tillegg var jeg også mye tynnere. Dermed ble jeg hver dag kalt flaggstang, stankelbein, skjelett osv noe som gikk hardt utover selvtilliten. Jeg pleide alltid å se i golvet når jeg gikk og ønsket helst å være usynlig. Dette pågikk egentlig helt til videregående.

Så var det den ene dagen hvor jeg greide å fortelle meg selv at jeg faktisk var bra nok som jeg er. Jeg turte å ta på meg høye hæler (og i mitt hode er de ikke høye før der er over 10cm.) Dette ga naturlig nok flere blikk og enda flere kommentarer, men jeg greide å se positivt på det og heve meg over de negative bemerkningene, selv om dett ikke alltid er så lett.

Så gikk jeg på folkehøgskole i Hønefoss ett år, og skulle en kveld ut på byen – hvor jeg møtte 3 jenter på toalettet som var helt forbauset over hvor høy jeg var (195 for anledningen). De ville til og med ta bilde sammen med meg, og jeg følte meg egentlig bare som en slags sirkusattraksjon. Bare for å toppe hele greia sa hun ene til meg «Så rart, som regel synes jeg de fleste høye jenter er veldig uattraktive, men du er jo kjempepen».
Denne kommentaren satte meg litt ut, selv om det var ment som ett kompliment føltes det mer ut som en generalisering av høye jenter og at vi ofte blir sett på som noe unaturlig og muligens litt skremmende, noe som gjør meg trist, siden vi er som alle andre-pluss noen ekstra cm.

På en annen side; hvorfor går nesten alle i høye hæler? Jo nettopp for å virke høyere! Og hvem sier vel neitakk til lange, smekre bein?

Ser mange diskuterer klær og sko som passer oss giraffer og jeg personlig sliter med å finne klær som passer både høyden og bredden min. Jeg er tynn, bruker str XS og 32/34 i klær. Som regel er disse størrelsene en del kortere i ermene blant annet, noe jeg har løst med å stort sett rulle opp ermene ca 5cm. For de som bryr seg om dette kan det å vise litt håndledd virke både slankende og feminint – så da gjør det ingenting om de ikke er lange nok.

Ellers vil jeg bare minne om at dere alle er vakre mennesker uansett hvor høye, tjukke, tynne, skeive, sikre eller usikre dere er! Jeg er i alle fall på god veg til å akseptere og like kroppen min akkurat som den er, enda hvor høy og formløs den er 🙂

Dette er meg forresten. (Bilde inn under her)

Og til slutt – jeg opplever ofte at menn som er lavere enn meg er de som gjerne forsøker å sjekke meg opp. Hva er deres erfaringer når det kommer til å dating og forhold til menn som er lavere?

Klemmer fra meg!

-Guro, 22 år

guro

Kiropraktor

Anne Marie Guldahl Jernquist Legg igjen en kommentar

Jeg hadde fått en låsning i nakken og etter halvanna uke med å snu hele meg i stedet for å vri hodet mot høyre bestilte jeg time hos kiropraktor. Jeg ble overrasket over at han var så lav da jeg kom inn, men til gjengjeld så han ut som om han konkurrerte i bodybuilding, så jeg husker jeg tenkte at han sikkert kan mye både om skjelett og muskler. Han virka veldig grundig og dyktig, og etter en grundig innledende runde med spørsmål og testing av «balansene» i kroppen masserte han først musklene i nakken og skuldrene varme mens jeg lå på benken. Deretter knakk han opp litt, før han gjentok det samme mens jeg satt på benken.

Til sist skulle jeg stå oppreist mens han la armene mine til over brystet og skulle «løfte-knekke» ved å dra opp mens han stod bak meg.  Han rykker til uten at noe skjer. Sier «hm» og legger til armene mine i posisjon igjen og prøver enda et rykk som ikke knekker. Han slipper armene mine ned og sier «Hvor høy er du egentlig…?» i et litt forsiktig tonefall. Med mine 187 på strømpelesten var jeg faktisk for høy til at han klarte å få til riktig posisjon og retning på rykket. Jeg spurte om jeg kunne stå på kne så han kunne rekke opp, men det ville gi feil holdning, så da endte det med at han henta en skammel i barnehjørnet på venterommet og stod på den selv. 

– Borghild, 34 år

I militæret

Anne Marie Guldahl Jernquist 1 kommentar

Etter eget ønske og lang tids drøm ble jeg endelig innkalt til militæret høsten 2013. Jeg hadde gledet meg hele sommeren og var virkelig spent og klar for alt som skulle møte meg. Jeg visste at den største delen av troppen kom til å være gutter, noe jeg ikke hadde noe imot, og jeg regnet også med at av de få av oss som var jenter ville jeg være den høyeste, som alltid. Det stemte selvsagt, for med mine 186 cm er det sjelden jeg møter jenter som er høyere eller i det minste på samme høyde som meg. Men det som også viste seg var at jeg var blant de høyeste også blant gutta. Det var bare et par av gutta i troppen på over 80 rekrutter som var høyere enn meg. Moro!
Allerede i løpet av de første dagene kom utfordringene. Da folkene på depot skulle gi oss uniformer, og de så meg med min høyde, ga de meg automatisk de største uniformene de fant. Det gikk noen uker før jeg fant ut at det var på tide å bytte dem inn mot litt mindre, for bredden og høyden stemte ikke overens med mitt utseende, og uniformene slang rundt kroppen min som potetsekker. Og da vi etterhvert skulle få oss flotte paradeuniformer viste det seg at selv XX-lang jentebukse nådde meg ca til midten av leggen. Løsningen ble å få skreddersydd paradebukse, og guttebukse på permuniformsbuksa. Men jeg skal si jeg jammen er glad det var at jeg var høy som var problemet og ikke at buksene var for store. De litt små jentene i troppen slet gjennom hele tjenesten med at buksene var alt for lange, og sydamene på depot ble etter hvert lei av å legge opp for dem. Og de ordinære uniformene passet fint for meg, for de var nemlig unisex og skulle passe for enhver mann. Da var det synd for de korte jentene at det er få menn i dette landet på under 160 cm….
Å være høy jente i forsvaret har også fordeler på et helt annet nivå. Det har seg nemlig slik at ikke alle menn som velger å bli befal er særlig mye over 170 cm høye. Og da hjelper det ikke, samme hvor mange stjerner og vinkler de har. De vil fortsatt se små ut ved siden av en helt vanlig menig jente på 186 cm. Alle må da være enig i at det ikke er noe galt med å more seg litt med dette, og at å se et mannlig befal, med stor brystkasse, rak rygg, bulende armmuskler, velstelt uniform og et ganske så strengt blikk, lene hodet sitt bakover og se laaangt opp mot himmelen for å kunne møte blikket til menig X, det er det lov å fnise litt av, ihvertfall inni seg til han har gått forbi. Alle lærte seg fort navnet mitt, for jeg skilte meg ut i mengden, og etter hva jeg har hørt senere var det noen befal som helst ikke sto så veldig i nærheten av meg… Så som i alt annet her i livet var det å utføre militærtjeneste heller ikke så værst som høy jente!
– Anonym dame

På fest

Anne Marie Guldahl Jernquist Legg igjen en kommentar

For mange år siden var jeg på fest. Jeg kom til å danse polka med en som var ca 20 cm kortere enn meg. Ikke lett for ham å svinge meg under armen. Jeg skjemtes ikke over mine 182 cm, så jeg tok like godt og svingte ham under min arm. Gikk greit det. Men det jeg ikke visste, var hvor store komplekser han hadde fordi han var så kort. Det ble ikke så vellykket, dessverre

– Ragnhild, 55 år

Fremmed mann

Anne Marie Guldahl Jernquist Legg igjen en kommentar

Sist lørdag fikk jeg en kommentar jeg aldri hadde hørt før. Jeg var på julebord med jobben, iført en (om jeg skal si det selv) veldig pen kjole, og nydelige sko på 10 cm til anledningen. Liker å gå i høye hæler, men velger dem dessverre ofte bort for ikke å tiltrekke meg for mye oppmerksomhet. Med 10 centimeters sko ender jeg tross alt opp med å tårne opp 201 cm. Men denne kvelden var jeg i et fantastisk humør, og på slike kvelder kan jeg virkelig rocke høye hæler! (hehe).

Så der var jeg, på en nesten tom bar, sammen med det som var igjen av julebordfølget. En kollega hadde nettopp tatt på meg de høye hælene mine igjen (hadde gått fra julebordlokalet til baren med andre sko), og så gikk jeg til skranken for å hente en drink. Der satt det en fremmed mann og en dame, sammen på hver sin barstol. Så skjedde det.

Plutselig kommenterte den fremmede mannen om hvor lav han ville vært og hvor langt han ville rukket opp på meg om vi hadde hatt sex.

Jeg bare så dumt på han og svarte: ”Så fint at det aldri kommer til å skje da”, og gikk tilbake til dansegulvet.

Som en person som skiller seg litt ut med høyden, er jeg vant med å få kommentarer. Man blir som en magnet for merkelige folk! Men denne kommentaren skilte seg virkelig ut, og er derfor verdt å dele!

Det hører med til historien at da jeg var tilbake på dansegulvet kom det en annen fremmed fyr bort til meg. I den ene hånden holdt han en knøttliten gullsko, som han insisterte på at jeg skulle ta på meg. (Av alle merkelige ting som kan skje). Jeg bare lo, i godt humør som jeg var, og svarte fint: ”Jeg er ikke Askepott!”, og så fortsatte jeg å danse.

Folk kan virkelig være merkelige! Gla jeg var i det rette humøret + følte meg pen

– Elida, 21 år og 191 cm

«Lille» mann?

Anne Marie Guldahl Jernquist Legg igjen en kommentar

I helgen fikk jeg den merkeligste kommentaren. Hvor høy er du? Jeg er 186 cm. Det kan jo ikke være lett å være så høy! Hvorfor sier du det, svarte jeg da. Han sa da, du går vel ikke med høye hæler. Selvfølgelig gjør jeg det, og hentet skoene mine (bare 6 cm høye). Jeg spurte igjen hvorfor ikke jeg kan gå i høye hæler. Han sa at jeg ikke måtte få guttene til å føle seg små. Så jeg spurte igjen, hva mente du med at det ikke var lett? Det svarte han ikke på. Så jeg sa til han, jeg er høy og går i høye hæler og er stolt av det!!!!!

Men jeg sitter igjen og lurer på hvorfor det ikke er lett å være høy?
Jeg ser ikke problemet med å være høy, bortsett fra å få lange nok bukser!

– Henriette, 31 år

Nettdating

Anne Marie Guldahl Jernquist Legg igjen en kommentar

Om dette med internettdating og juksing med alt fra meter til cm. I mange år har jeg prøvd meg på nettopp dette med internettdating fordi jeg synes det er litt flaut å gå bort til en type å spørre om han er singel.

For noen år siden bodde jeg i Lille i Frankrike og fransken min var sådær… ble ikkeno hell på datingfronten av min gjengivelse av sangteksten, Volez vous ( Molin Rouge) osv. Selvfølgelig etter en hel del prøvesmaking av vin som seg hør og bør når man er i vin-produserende land, må jo sjekke eksporten, så polet får inn de riktige varene! Blir mye flinkere til å gå på høye hæler med litt vin også, eller det syns jeg sjøl hvertfall. Hoftene løsner litt og man får litt mer dreisen på den derre vrikkinga, men det har jeg fått motbevist mer enn en gang også, så det har hendt mer enn en gang at jeg har kommet hjem barbeint med skoa i handa.
Men tilbake til internett. Jeg hadde da fått kontakt med en nederlender på 202cm som bodde i utkanten av Amsterdam, og var særdeles fornøyd. Han virket koselig og grei, men hver gang jeg nevnte at vi skulle møtes ble han litt vag og det passet som regel ikke. Etter 3mnd med chatting så ringte jeg og sa at nok er nok, nå tar jeg toget til Amsterdam og du får bare møte meg der for nå klarer jeg ikke vente lenger. Som sagt så gjort, endelig skulle jeg møte dette vidunderet på 202cm.

Jeg kunne nesten ikke holde meg på bakken, det kriblet i hver eneste cm på kroppen min. Og så sto jeg der på togstasjonen og ventet, men ingen dukket opp. Nå har du skremt bort stakkaren, tenkte jeg for meg selv og snudde meg for å finne ut når neste tog gikk tilbake til Lille. Og så plutselig hører jeg noen som roper navnet mitt, «Annaaaa!». Jeg snur meg, ser ingen og tenker at jaja det er jo ett ganske vanlig navn de fleste steder i verden. Hører navnet mitt bli ropt igjen, denne gangen litt nærmere, snur meg, ingen mann på 202 der. Hmm dette var da rart, så jeg snur meg tilbake og går mot tavla med avganger. Da kjenner jeg plutselig at noen napper litt nederst i jakka mi, jeg snur meg og ser ingen. Jeg ser ned, og der står han, ehhhh jeg ble så lang i maska. Du vet sånn når kjeven nesten går ut av ledd fordi den slamrer så hardt ned i gulvet. Der var han, i egen ”lave” person. Han var dverg! Jeg tuller ikke, 125cm på strømpelesten. Han så at jeg ble en SMULE overrasket, og sa at han hadde hatt lyst til å fortelle meg det, men turte ikke fordi jeg hadde gjort så stort nummer ut av 202.

I min målløshet og absolutte skuffelse som jeg med større anstrengelser prøvde å skjule, ble jeg med han på middag, og folk stoppet og glante åpenlyst på oss og lurte på om vi kom fra ett sirkus. Vel det ble en hyggelig middag, men merkelig nok har vi ikke snakket sammen siden hehehehe..
Så jenter , sier dem at dem er 202 på nettet så kan du banne på at de har lagt til ett par cm.

 

– Anna, 36 år