Vi er like forskjellige som vi er mange, vi opplever derfor alt det folk får seg til å si på svært forskjellige måter. Tross dette, så er vi vel hovedsakelig enige om at det er underfundig hvordan noen finner det naturlig å kommentere vårt utseende. Vi er ikke de eneste som er utenfor normen, men noen trives ikke der, og de er ikke alene om det heller. Det hjelper ikke alltid å være en del av noe, mine problemer er størst, fordi de er mine. 

Jeg føler av og til, that I’m preaching to the choire. De fleste av dere vet at jeg er svært komfortabel med å være høy og det gleder meg at mange av dere også er det. Det som gleder meg enda mer er at dere som ikke alltid har vært det, og kanskje ikke enda har blitt komfortable med høyden deres, finner styrke og motivasjon i Høye Damer i Høye Hæler. Jeg har brukt mange år av livet på å være sint på alt som er gjort meg urett. Jeg har brukt masse energi på hat og å bære nag og skyte med kanoner og det som verre er om noen skulle pelle meg på nesen.

Jeg er veldig glad for at jeg, etter svært mange år med «selvutvikling», bruker betydelig mindre energi på hva andre mener og sier til meg. De som kjenner meg personlig vet at jeg fortsatt har tydelige meninger, men har ikke behovet for å hevde dem til enhver tid. Jeg har jobbet mye med noe som kanskje kommer lett for noen, å la tankeløse kommentarer ikke gå inn på meg.

Jeg har en datter på fire år som går i barnehagen. Den pedagogiske lederen på avdelingen hennes har siden jul ved flere anledninger kommentert hvor høy jeg er. Hun har jo helt rett, når jeg kommer i bhg med hæler på opp til 10 cm og blir da rundt 196 cm. Men, og her kommer det, når noen gjentattet ganger kommer med samme kommetaren i situasjoner hvor jeg er helt «naken». Da kjenner jeg at jeg begynner å ruge litt på hva slags meninger som ligger bak. Jeg er der ene og alene for å møte datteren min og når da en tilsyneslatende profesjonell person ikke klarer å motstå fristelsen til å kommentere det opplagte, for hun tror vel virkelig ikke at jeg ikke er klar over hvor høy jeg er?! Da kjenner jeg at dette må jeg til livs.

Og i går var dagen. Så med mentaliseringskunnskapen på baklomma og zen i sinnet, tok jeg på meg ti cm kilehæl for å gå på foreldresamtale. Jeg hadde en plan, og det er det som er hemmeligheten. For det er det å bli tatt på sengen, i såre/ubeskyttede situasjoner, som ofte vipper oss av pinnen. Jeg ønsker at det ikke skal være nødvendig for noen, å måtte ha forsvaret klart til enhver tid, men lets face it, hos noen går ikke heisen helt opp og vi får hjelpe dem til trappa.

Jeg kommer en god stund før samtalen skal starte for å bruke litt tid på avdelingen sammen med de andre ansatte og barna. Ingen, hverken barn eller voksne, kommenterer høyden. Så kommer den pedagiske lederen for å hente oss inn til samtalen og jeg ser det i øynene hennes, det vil komme. Vi går inn på rommet hvor samtalen skal finne sted, hun går bak bordet hvor hun skal sitte. Hun setter seg nesten ned før hun reiser seg og kommer ut på siden av bordet igjen. Hun måler meg opp og ned og sier, «Jeg må bare se, du er så høy!».

«Ja det er jeg, og er jeg ikke heldig?», svarer jeg med et smil. «Jo, veldig heldig!» svarte hun kontant.

Vi kan vel si at selv om vi var to foreldre til samtale var det kun meg hun så i øynene, i 42 minutter…

Mitt råd, ei deg selv! Det kan ta tid, men et sted må man begynne. Vi kan ikke forandre alle mennesker der ute og det skal vi ikke gjøre heller, men vi kan styrke oss selv.

Man fanger flere fluer med sukker enn med eddik.

– Anne Marie, leder