5 Årsjubileum 

11. august var Høye Damer i Høye Hæler 5 år! Vi var 11 ukjente damer som møttes på Egertorget i 2012, i dag er vi 2 787 medlemmer. Det er ubeskrivelig!

Første treffet 11. august 2012

Første treffet 11. august 2012

Det har vært mange treff siden den gang, her er noen få:

Middagstreff på Aker brygge, sommer 2015

Middagstreff på Aker brygge, sommer 2015

Middagstreff, vinter 2015/16

Middagstreff, vinter 2015/16

Middagstreff, vinter 2012/13

Middagstreff, vinter 2012/13

Treff i Porsgrunn

Treff i Porsgrunn

2 Årsjubileum, Foto: Marius Hansson Vervik

2 Årsjubileum, Foto: Marius Hansson Vervik

«God morgen Norge» på tv2, 22. mai 2014

Middagstreff på Aker brygge, sommer 2013

Middagstreff på Aker brygge, sommer 2013

Photoshoot med KK

Photoshoot med KK, sommer 2015

Klestreff med lange nok bukser

Klestreff med lange nok bukser

Jeg er så takknemlig, jeg har sagt det før, jeg sier det nå og kommer til å si det igjen. Jeg er så stolt av alle disse damene, hvordan de har støttet, hjulpet og oppmuntret hverandre i disse 5 årene, stand tall, stand proud! 

Nå som vi har blitt så mange var jeg redd de gode relasjonene skulle vannes ut, men det ser ikke ut til å skje. Nå går vi for fremtiden, sammen!

The sky is the limit!

Vennlig hilsen Anne Marie Guldahl Jernquist, leder

Advertisements

Skjørt, høst og selvfølelse

I dag tok jeg på meg det jeg ville uten å tenke. Favoritt sko, skjørt i høstfarge å et enkelt skjørt. Grønn ulljakke, den jeg fikk av en venninne som i tillegg er meget lavere enn meg. Jakken var for stor for venninna mi, men perfekt for meg.

høstklær

Men uansett. .. Jeg har hatt en høy terskel når det kommer til å ha kort skjørt og høye hæler. Kanskje jeg begynner å komme over den kneika nå. Men så slo det meg, på vei til bussen at jeg ikke likte tanken på å gå rett bak en gjeng gutter fra videregående. Hvor dette kom fra vet jeg ikke. Hvorfor «driter jeg i» hva andre tenker om meg men plutselig ikke klarer å tenke slik med tenåringer. Uansett, er jeg på byen i dag i klær jeg lenge har hatt vanskelig å kombinere. Nyter det!

  • Mia Simone, 37 år og 189 cm

hørstklær2

Det beste med å være høy (6)

«Det beste med å være høy» er utdrag fra svarene til damene i Høye Damer i Høye Hæler da jeg spurte dem hvorfor og hva de liker ved høyden sin. Det var enorm respons. Jeg vet selv at jeg elsker hver cm, det er en stor del av meg. Og det er fantastisk å se at de fleste av oss både vet å bruke høyden og å nyte den! Jeg har trukket ut ett sitat som vil følge alle innleggene, for det gir essensen av hvordan det er å være en av oss.

«Hadde aldri trodd at en Facebook-side kunne gi meg så mye selvtillit. Tusen takk alle høye damer»

(Alle svar er gjengitt etter tillatelse)

  • Mitt beste svar er en refleksjon fra da jeg jobbet på Polet: det er lett å nå opp på øverste hylle
  • Jeg elsker at jeg rekker opp til alt jeg trenger! Samt elsker jeg at høyden min landet en plass til meg i Norges fremste modellbyrå og dermed lar kreativiteten min og selvtillitten min utfolde seg på det holdet!
  • Jeg elsker at alt av high-end designerklær ser ut som poser på jentene på 165cm, men råflott ut på meg! Jeg elsker at jeg får oppmerksomhet de dagene jeg har gjort en innsats for å se bra ut.
  • Når alltid frem til den bakerste ferske frukten i fruktdisken og ned til de ferskeste ferskvarene i kjøledisken
  • Jeg elsker at selv om jeg veier noen kilo for mye jevner det seg ut på grunn av høyden min på kroppen, og at jeg kan få lov til å representere både høye og frodige jenter som elsker klær og høye hæler
  • Flott, praktisk, elegant. » Har bein som en gaselle»
  • Folk husker meg bedre. Deg har jeg hilst på før sier de. Min lille venninne på 1.59 får sjelden høre det. Vi er ofte på messer og innkjøp sammen, og da er det jo hyggelig at man blir husket blant flere hundre som er innom
  • Man blir huska og lagt merke til. Kan være litt flaut når man ikke har samme evnen
  • Har alltid skilt meg ut fra mengden, så jeg trenger ikke å late som på andre måter
  • Er lærer. Skrur på og av prosjektoren uten problemer selv om fjernkontrollen er over alle hauger.
  • Eg kan male taket mens vennane mine kan male listane.

     

     

    Ha en fin søndag!

Fra barnemunn

lange ben_am

Jeg har en datter på 4 og et halvt år og hver kveld leser vi bok før hun skal legge seg. Jeg pleier å sitte på gulvet inne på det lille barnerommet og hun pleier å sitte på fanget mitt. Hun velger bok selv og igjen blir det boken om kroppen og hun ønsket å lese siden om musklene for førtiandregang. Hun vil gå ut i stua å fortelle at hun nå har lært forskjell på Biceps og Triceps og går mot døren. Hun legger ikke merke til at jeg trekker til meg bena slik at døren skal gå opp, hun bråstopper og ser skrekkslagen på meg i det hun får åpnet døren uten problemer, «Mamma, har du krympet!?!?!». Jeg svarer betryggende at neida, ingen fare for det, «Så du har fortsatt lange ben?», spør hun bekreftene. Jeg smiler og nikker, vi må nok lese litt mer om vekst og sjelett neste gang…

– Anne Marie, Leder

Fokus

For noen dager siden var jeg sammen med ei venninne på et kjøpesenter i Oslo og vi skulle gå å kose oss på café. Det er sommer og jeg har på shorts og hæler på ca 8-10 cm. Da vi er på vei mot rulletrappen går vi forbi noen bord hvor det sitter mennesker i feriemodus og slapper av. Jeg hører hun sier «Hei!» til noen, men vi går videre med en gang. Litt nedi rulletrappa sier hun, «Han så meg ikke han!». Jeg aner ikke hvem hun snakker om og spør hvem det var. «Det var bare en bekjent, han så rett mot oss, men jeg tror han var så opptatt av bena dine at han ikke så meg!».

– Anne Marie, Leder

Kort shorts, lange ben

Jeg har vært på ferie i Bulgaria med familien, to voksne, to ungdommer og ett barn. Hotellet var bra, været var dårlig, men temperaturen var deilig. Jeg kan nevne at plassen i flyet (Thomas Cook/Ving) var fantastisk t/r, har reist med dem tidligere og hatt lite plass. Det var store fly med masse benplass, da vi gikk av flyet i Bulgaria slo, på den beste måten tenkelig, varmen i ansiktet og jeg priste meg lykkelig over de tre korte shortsene som lå i kofferten og ventet på å bli brukt. Jeg kjente raskt at det ikke ble annet en skjørt og shorts i den påfølgende uken og det var nettopp det jeg hadde håpet på.

Da jeg bestilte turen for over hundre dager siden, dere kan tro det er noen unger som har ventet på dette, bestilte jeg med frokost. Det er alfa og omega for oss å ha frokost på hotellet, slik at blodsukkernivået kommer seg på et akseptabelt nivå før dagen begynner. Den første morgenen jeg våkner på hotellet, finner jeg en shorts og en t-skjorte for å gå ned å spise med mann og barn. Jeg er den som har på vekking og passer på at alle som ønsker det blir med ned før serveringen stenger.

Tre av oss går i forveien, ikke overraskende kommer ungdommene i siste liten. Vi finner oss et bord i den flotte, store salen og jeg blir virkelig imponert over utvalget av mat, det er noe for enhver smak! Jeg går sammen med datter på fire og plukker frokost. På vei tilbake til bordet føler jeg at noen stirrer, dere vet, når du kjenner noen ser på deg uten at du egentlig har sett det selv. Jeg ser opp, og joda, der sitter det en mann med kone/kjæreste eller noe slikt og stirrer usjenert på bena mine. Det som overrasket meg kanskje mest er at kona/kjæresten eller noe slikt, gjør akkurat det samme. Jeg passerer dem og på bordet bak sitter det også en mann og stirrer, på bena mine. Fremme ved bordet sjekker jeg smekken, den var lukket.

Frokosten dagen etter forløper på samme måte, jeg kjenner ikke igjen alle menneskene, men det stirres. Det stirres når jeg går for å hente mat og når jeg sitter og spiser. Shortsen jeg bruker dekker både rumpe og trusekant både i topp og bunn, t-skjorten dekker både skuldre, pupper, er tettvevd og løs i modellen. Det er hovedsakelig menn som stirrer, samt noen sure damer. Vi snakker ikke om å kaste et blikk for så å fortsette med sitt. Det er snakk om og feste blikket med nagle og meisel og bli hengende.

Så kommer vi til dag tre, jeg er stolt av bena mine, huden kunne vært glattere og de kunne sikkert vært brunere, slik vi ofte tenker om oss selv, men formen på dem er jeg stolt av. De er muskuløse og lange, jeg bryr meg i hovedsak ikke om at folk stirrer. De kan se så mye de ønsker for min del, men på en annen side følte jeg at det var noe med dynamikken som ble skjev nede ved frokosten. Jeg tar frem shortsen, som min kjære ektemann faktisk har vært med å velge ut, og forteller at jeg kanskje skal ta på meg en bukse i stedet. Men da, åh jeg er så glad i den mannen, hever han stemmen bryskt, mot alle de som ikke var til stede, og sier, «Hvorfor i alle dager skal ikke du få gå i det du vil bare fordi du har lange flotte ben!?!».

Så da var det avgjort, det er godt med litt støtte, det ble shorts til frokost hver dag. Dagen for avreise hadde jeg faktisk bukse da vi skulle dra rett etter frokost. Og bare for å ha sagt det, folk stirret da også…

– Anne Marie, Leder

Gullskoene

Som dere nok har fått med dere var det Høydetreff i Stavanger 12-14 juni. Jeg har også tidligere skrevet om at jeg kan synes det er vanskelig å gå med høye hæler, nei, det var feil, det er skjørt og kjoler jeg har problemer med. Jeg kan med glede fortelle at jeg gikk med skjørt/kjole på begge treffene, og selvfølgelig høye hæler.
image

På festmiddagen hadde jeg på meg skoene på bildet under, de er ca 10 cm høye og utrolig gode å gå på. Jeg tenker egentlig ikke så mye over dem, det er sko, bare et par av 125 og de passer til antrekket. Når jeg kommer til middag får de mye oppmerksomhet, det er veldig hyggelig og det fortjener de.

image

Det var ei på treffet som hadde på seg høye hæler for første gang. Hun har kun flate sko, ikke lave, men flate, men i anledning treffet haddde hun på seg hæler på 7-8 cm. Jeg synes dette er fantastisk. Ikke for at alle må gå med høye hæler til en hver tid, men for at man skal få lov til å eie seg selv. Det hanlder om å bryte grenser.

Og så skjer jo det som skjer så og si hvert treff. De som kan, vil prøve skoene mine. Så da gikk de på rundgang. Noen måtte holde seg i veggen, andre spradet rundt, men alle syntes at de var gode på benet.
image

image

 

– Anne Marie, Leder

 

 

Strømpebukse

Den følelsen når man skal noe, i bursdag, på fest, på jobb eller hva som helst.  Man har dårlig tid, man skal ha skjørt eller kjole og har prøvd et nytt strømpebuksemerke, man tar den ut av pakningen, trekker den på, kjenner man svetter litt fordi man skulle begynt å gjøre seg i stand litt tidligere og så… Så står man der, igjen, med en strømpebukse som stopper akkurat over kneet. Altså, man har kjøpt den største størrelsen butikken hadde, men for det, rett over kneet, så går man i skapet og henter frem jeansen i steden.

Dette har jeg gjort så utrolig mange ganger, kjenner sinnet  og frustrasjonen. Ikke fordi jeg har lange ben, jeg elsker bena mine, men fordi det skal være så vanskelig å få en lang nok strømpebukse. Heldigvis så finnes damene i Høye Damer i Høye Hæler, de har mange tips og erfaringer om noe så alvorlig og viktig som strømpebukser. Jeg har samlet noen av tipsene her.
snapstrømpebukse

I dag fikk jeg frydfult testet ut et av tipsene. Jeg går svært skjeldent med både kjole og skjørt, men prøver av og til å gå i dette. I dag var det bursdag og jeg tok på en helt vanlig kjole og hadde kjøpt meg ulltights fra Pierre Robert, og milde himmel for en glede, den var til og med altfor lang. Og jeg gikk i kjole, uten å måtte dra opp strømpebuksen en eneste gang, fantastisk!

image

Takk damer!

– Anne Marie, leder

Benplass

image

Jeg er en av dem som liker å ta offentlig kommunikasjon. Jeg liker å ta buss, trikk og t-bane, men jeg liker ikke å sitte trangt, få hakk i knærne eller at alle som går forbi dulter borti bena mine fordi jeg ikke får plass til dem foran setet. Men noen ganger,  så tar jeg offentlig kommunikasjon når ikke alle andre gjør det og da er det deilig å kunne ta plassen uten noen hindringer på mange meter frem.

Underholdning fikk jeg også,  fra mannen som satt og stirret på bena mine fra Montebello til Majorstua. Kanskje det bare var regn-flekken han så på…

-Anne Marie, Leder

Rumpe og lår

At en fremmed som tilsynelatende finner noe vakkert/tiltrekkende/opphissende ved en annen persons eksteriør, altså kropp, og synes det filterløst er «ok!» og rope dette ut, i full offentlighet, er meg uforståelig. Jeg har aldri forstått det, jeg har aldri funnet det smakfullt eller satt noe særlig pris på slike tilnærmelser. Jeg har ledd mye av slikt, nå er ikke jeg ei som får slike utbrudd vendt mot meg i hytt og vær, men det har hendt opp gjennom årene i forskjellige settinger og alvorlighetsgrader. Jeg har lange ben, de er helt ok, de er for så vidt slanke. Jeg har ok rumpe, ingen store komplekser med tanke på den, den er litt liten, men det har aldri plaget meg noe større. Jeg gjør ikke mer for å fremheve hverken ben eller rumpe enn en gjennomsnittdame på min alder.

Det er sommer, jeg går i shorts til midt på låret, shortsen er nok lenger på en gjennomsnittskvinne, da jeg rager 20 cm over en slik, men midt på låret er helt ok. Jeg går i hvit bluse som henger over rumpen. Vanlig mørkeblå cardigan og blå sandaler. Mitt spørsmål vender tilbake, hvordan kan en fremmed, og da mener jeg han ser meg for første gang, synes det er naturlig, på noen som helst måte å gå mot meg, helt opp til ryggen min og si høyt og tydelig, «Du har så fine pornolår, du har så fin pornorumpe!». Hvordan i alle dager skal dette være greit? Jeg svarer ikke, jeg går, ler litt inni meg da det er bare for tragisk. Men så, så er det ikke tragisk lenger, og det er langt fra noe å smile av, jeg har gått vel hundre meter og snur meg og da går han rett bak meg, stirrende, på meg, og jeg vet jo hva han «mener» om min «pornorumpe».

Jeg kjenner at det hele er trykkende og ubehagelig og famler opp en mobil, ringer og kjenner lettelsen over at den i andre enden svarer, snur meg igjen og vips er mannen borte. Jeg går dit jeg skal og må vente på den jeg skal møte, legger ikke på telefonen. Etter noen minutter går mannen som fulgte etter meg forbi og forsvinner i mylderet av mennesker. Jeg kjenner hjertet slå, jeg kjenner at dette er min kropp, jeg kjenner at ingen ting skjedde og at det mest sannsynlig ikke hadde skjedd noe heller, men det jeg kjenner aller mest er sinnet over at noen gir seg selv rom til å både kalle mine helt normale ben og helt litt under gjennomsnittet store rumpe for slik og gi meg den frykten og usikkerheten, på en høylysdag mitt blant alle de andre fremmede menneskene.

Det er ikke greit, mine ben, min rumpe, ikke gi den stygge navn, det er ikke din rett, ikke tru meg med ditt nærvær, min trygghet er også min rett. Jeg har like mye lov til å gå i shorts, som en dame på 167 uten å bli trakassert, mulig hun også blir det, hva vet jeg, men det er våre kropper, det er høylys dag. Personen jeg skulle møte, var mamma, kjære, skumle, mamma. Jeg frykter henne ikke, men det burde du gjøre, kjære mann! Hun fikk høre om hendelsen og så en stresset datter, resten av dagen har hver eneste stakkars mann som har sjekket ut bena mine fått en streng mine fra denne fantastiske 70 åringen. Vi går i stenersgata, møter mange mennesker, plutselig sier hun «Han ble flau han!». Jeg aner ikke hva hun snakker om, men da har hun stirret i senk en mann som sjekket ut bena mine.

Jeg har ikke alltid med mamma, og det er vi nok glade for begge to, men jeg skulle gjerne hatt en par slike øyne på skulderen som pisket på plass lange øyne, eller pornolår-kommentarer. Men det jeg egentlig vet og som er det som uroer meg mest, er at de lange øynene, de er helt ufarlige, men det er den personen som faktisk bryter grensen fra å bare være fremmed, til å gjøre sine tanker til kjenne, som nok mammas øyne aldri ville hjulpet på.

– Anne Marie, Leder

Long legs

Jeg elsker dager som i dag, med lav sol, så bena ser enda lengre ut!

image

Jeg ønsker meg alltid litt lengre ben.

– Anne Marie, Leder

Over skyene er himmelen alltid blå

Skrevet 05.01.15

Jo, så var det den berømte flyreisen da. Jeg har vært på ferie og flyreisen var i nesten 6 timer. På vei hjem er jeg strålende fornøyd da jeg setter meg ned, det er jo 4 cm frem til setet foran, jeg kan jo danse cha-cha-cha. Så letter flyet, jeg aner fred og ingen fare, setebeltelyset er fortsatt på og da skal jo alle stolrygger være oppe, men dæven døtte der tok jeg feil. Den bittebitttebittelille damen i setet foran meg kjører setet bakover så fort at jeg det blir helt turbulent i hodet mitt. «Unnskyld!!», roper jeg, tydeligvis uten lyd og knærne mine må jo ha gitt henne ribbensbrudd. Jeg orker ikke ta noen diskusjon om seterygger og høyde, hun har sikkert sin grunn, men ikke pokker om hun skal slippe lettvint fra det.

Hun blir sittende et par timer og gni ryggen sin frem og tilbake over mine fantastiske spisse knær og etter maten er spist kommer det forventede dobesøket. Hun spretter opp og går frem og tilbake, frem og tilbake, mens hun titter ned på bena mine. Jeg sitter taus. Så går hun mot toalettet, jeg gir mannen min beskjed om å passe på så den seteryggen ikke kommer lenger bak og spretter etter henne. Jeg tar henne igjen nedi midtgangen og det er ikke første gangen mitt nærvær har fått noen til å snu seg uten at jeg trenger å lage en eneste lyd. Det er mulig det var alle som kikket på meg da jeg ganske bestemt gikk etter henne, altså, David og Goliat (kun sammenlignbart i størrelse for øvrig), er vel en passende ligning. Hun snudde seg nå i hvert fall, og uten et hørbart ord, men jeg skal si hun sa mye, for det første møtte øynene hennes meg rett i puppene, og hun kikket oppover og oppover som Jack og bønnestengelen. Jeg smilte ikke, jeg bare så ned på denne bittelille gamle damen og så gikk jeg på toalettet.

Da jeg kom tilbake hadde min kjære mann holdt setet på plass i det hun hadde prøvd og prøvd å presse ryggen bakover. I det jeg satt meg, fortsatt uten et ord, spratt hun rundt, og kom med en laaaaaaaaaaaaang tale om et nyoperert kne, altså dama hadde hatt plass oppi håndveska mi, men hun forstod hvor ubehagelig dette hadde vært for meg så fra nå av skulle hun ha setet fremover.

– Anne Marie, Leder