Eg er takknemleg for å vere med I gruppa “Høye damer I Høye Hæler”!

Eg blei med I april-14 å etter at eg blei med har eg ikkje bare komme over min egen sperre på å gå i høge heler igjen, eg har og komme over det med å faktisk bruke dei kler eg vil og høge hele, noke som har vuri ein terskel I mitt hue meir enn noke anna stad. 

Eg har vokse som person følar eg. Hører ikkje så mykje på det negative mine vener seier om høgde min heller, korfor skal eg? Det er jo mitt val. Siden desember I fjor har eg brukt heler mykje meir mest pga. at det er den beste medisinen for min rygg. Krasje ryggen min går eg rundt i leilegheita i ti femten minuttar å sjå er ryggen fin etterpå.

Siden eg no i august begynte i praksis har eg ikkje brukt heler like aktiv i jobb, mest fordi eg stange lampane i taket viss eg bare har meir enn 5cm ekstra, men hima er dei på eller når eg treffer vener! Eg ønskjer å få kjøpt noken meir både kule og pene sko eg kan bruke når eg følar for det, men akkurat no er det lita som skjer der. Dels handlar det om mangelplass i garderoben… men og den der økonomien som bør vere på plass. Men eg Nyter kvar dag eg har anledning til å gå i heler!

Mitt neste innkjøp av sko er å finne pene svarte sko på maks 5cm, å ha på jobb å dei synast eg er meget vanskeleg å finne. Men eg gir ikkje opp! Å sjå ønskjer eg eit par kule sko, lita annorlunda, ein sko som ikkje så mange har… men eg veit fortsatt ikkje heilt kva det er eg vil ha så vi får vel sjå kva eg ender opp med.  Å eg har funnet ei sko av Nike og Reebook med høg hel (sjå bilte), dei er så tøffe men og så vanskelege å finne i Skandinavia.. eg fant ei sport-side i UK som solte dei, men då blir jo toll-avgift ofte så høg.. Så eg gjettar på at det må til ein tur til UK for å finne ut av dette. Så eg gleder meg allereie no for den turen uansett når den blir av!

Frå andre innlegg har eg snappe opp at mange av oss har vanskelegheitar med å finne kler… Eg må sei at eg er glad for det eg finner som voksen idag, idag er utbudd så mykje betre enn når eg var barn! Som tenåring måtte eg (å det er sikker noken som kjenner igjen seg her) gå på herreavdeling for å finne trøyer som var lange nok i ermane å jeans (olabukse) som hadde riktig lengde men aldri som sat i midja, nei dei hovna på hoftene… Eg har slitt så masse med å finne bukser som sitter der dei skal sitte. Eg blei på mange moter ei «tomboy» pga. klarne.
Men idag prøvar eg å sy det eg kan, å kan eg ikkje sy prøvar eg meg fram tils det blir som det skal. For sta for å gi opp å lære meg å sy som voksen! Eg trur vi alle prøvar på våras måtar for å finne ut kva vi kan gjere, å det er bra!

Eg er takknemleg for alle mulige tips i gruppa! Støtte vi har oss imellom uansett kva det gjeldar. Å eg veit at det er mange som ikkje sei så mykje men som får ei «boost» av å lese det som blir skrivet, så fortsatt med det damer!

Vi treng kvarandre!

Vennlig hilsen Mia-Simone (189cm uten skor).

Reklamer

Klestreff og Ladies night

I går var det dagen for klestreff og damekveld, jeg gikk i høye hæler og mer eller mindre pratet i 12 timer, så i dag er jeg sliten. Både klestreffet i Kolbotn og kvelden på Olivia var en stor suksess.

Mellom 30 og 40 damer fikk seg lange nok bukser og vinterjakker som var lange nok på ermene og hadde livet på riktig sted. En dame som holdt på å prøve en penjakke kom til meg og sa at den var jo alfor lang på armene, jeg måtte jo bare si som sant var, «Nei, den er ikke for lang, du er bare ikke vant med at klærne passer.». For det er vi faktisk ikke.

12208325_10156318009235624_3947007394621030200_n

Det er så givende og gøy å se gleden og lettelsen til damer i alle aldere som smetter inn i den ene buksen etter den andre og da står overfor et dilemma de aldri har hatt før, hvilken bukse skal jeg legge igjen? Følelsen av bukser som hviler på vristen er så undervurdert.

Etter endt klestreff var det bare å kaste skrotten innom hjemme for et lynraskt klesskift, så hoppe i bilen med nesa mot Aker brygge. Halvveis fremme til Aker brygge oppdager jeg at jeg hadde sett en time feil og kunne hatt tid til å sette meg ned et par minutter. Men jeg hadde på meg disse styltene fra Jeffrey Campbell, så en time ekstra føltes ikke så altfor mye likevel.

image

Først møttes ca 20 av damene på Friday’s Bar, hvor de har fantastisk sjokolade milk shake. Det er fint å treffes litt uhøytidelig før middagen, et sted hvor man kan slappe av i en dyp sofa og skravle litt. Kvart på åtte gikk jeg til Olivia for å ta i mot damene som gikk rett dit, og jeg lurte vel litt på hva som var i den sjokolade milk shaken da jeg så kjekt skulle lede damene til lokalet vårt og blanta både sko, knær og panna rett i en låst glassdør. Jeg kunne da ikke vite at de hadde endret på «kjøremønsteret».

La oss bare si at Olivia nok aldri har vært så stille med fullsatt restaurant noen gang. De to servitørene som stod og så det hele var stive av skrekk. Om det var en to meter høy dame eller forsøk på innbrudd på vinlageret som gjorde dem så redde vet jeg ikke. De bare stirret og stirret, sa ikke et ord. Et øyeblikk så det ut som de ventet på at jeg bare skulle tippe over. Men vi, damer med noen ekstra cm, er ofte drevne i å slå hodet inn i harde ting, så jeg, svært lattermildt, måtte snakke de ut av sjokket slik at de kunne vise oss veien vi skulle gå. Jeg må innrømme, slike ting, som jeg jo strengt tatt gjør hele tiden, blir ikke mindre flaut med årene. Og ja, jeg har vondt i panna i dag.

image

Jeg er så ubeskrivelig stolt av klubben vår, at vi kan møtes på tross av alder, oppvekst og interesser og ha det så fantastisk hyggelig sammen. En eneste enkel ting felles, vi er over gjennomsnittet. Det høres så lite ut, men det gjør at vi alle sammen både blir møtt og møter verden på en annen måte og har plutselig mange felles preferanser likevel. Fantastisk mat, suveren betjening, god stemning og høye damer er en flott oppskrift på en bra kveld!

image

Se på denne fine gjengen, noen måtte gå før bildet ble tatt, men jeg fikk dele kvelden med 30 fantastiske damer fra 19 til 63 år. At 11 damer i august 2012 skulle bli til 2049 i november 2015 hadde jeg ikke trodd i min villeste fantasi. Jeg får stadig spørsmål om hvordan jeg får tid til alt, familie, jobb, skole, leder for to klubber, all baking og håndarbeidssysler. I går spurte ei av damene om jeg har fått utdelt flere timer i døgnet enn andre. Jeg kan vel bare si at jeg kanskje har litt mer energi enn mange og når noe er gøy, så er den energien nesten utømmelig. Slik som å se overlykkelige damer med lange nok bukser og hvordan noen virkelig retter seg opp for første gang i sitt liv og eier seg selv. Man finner alltid timer til slikt.

En stor takk til alle dere som bidro til en flott dag og kveld! Dere gjør all jobbingen verdt det!

The sky is the limit!

Vennlig hilsen
Anne Marie Guldahl Jernquist
Leder

Nedenfra og opp

image

Datteren min på snart 5 år står sammen med meg på badet om morgenen. Hun ser i speilet, måler seg selv, og meg. «Mamma, jeg er nesten blitt like høy som deg!», konstaterer hun stolt siden hun nå rekker meg nesten til livet. De fleste barn i den alderen, faktisk alle jeg har møtt, er svært opptatt av å vokse og bli høyere. De er opptatt av å komme dit hvor de synes og kan ta plass blant oss voksne.

Det jeg kom til å tenke på da jeg stod ved siden av dette stolte, lille barnet, som strakk seg så lang hun var for å bli så høy som mulig, var hva skjedde med oss? Ikke alle, og forhåpentligvis de færreste, men av og til tror jeg vi, vi damer over gjennomsnittet, er innom følelsen de fleste av oss, behovet for å ikke synes, behovet for å være litt gjennomsnittlig, bare for en liten stund.

Det krever mot å vokse opp og bli den du egentlig er.

  • Edward Estlin Cummings

Jeg er heldig, slike følelser og tanker har jeg sjelden. Jeg er glad for å være høy. Men hvorfor slutter noen å være stolte av målet, om å vokse, synes og strekke seg? Lar det «å synes» sluke hele selvfølelsen og selvbildet. Nei, vi «lar» ikke det å vokse sluke selvbildet vårt, erfaringen sier meg at noen tar det fra oss. En tankeløs kommentar for mye, fra en sjef, en klassekamerat eller kanskje en søster eller onkel, noen ganger er det ikke fra noen du kjenner en gang.  Kommentaren kommer bare akkurat den dagen du er ubeskyttet eller litt ekstra sliten, eller den kommer altfor ofte, at vi er for høye, eller hvorfor skal vi få lov til å gå med hæler. Få lov? De med langt flott hår, er det noen som sier til dem at, «Nei, du må ta håret ditt i strikk. , for jeg har så tynt hår jeg, så da må ikke du vise frem ditt hår!», eller er det noen som sier til smekre damer eller menn at «Ikke gå med klær som passer for jeg har ikke så fin kropp og da er det urettferdig at du viser frem din!». Det er heller ingen som sier til intelligente, dyktige mennesker at de må slutte å løse komplekse oppgaver for de får oss til å føle oss dumme eller utilstrekkelige.

Så da spør jeg, hvorfor skal noen få lov til å si at vi er for høye? Eller at vi har for lange ben?

Jeg har som mål, muligens et uoppnåelig ett, men ved å starte damegruppen Høye Damer i Høye Hæler ønsket og ønsker jeg fortsatt og å styrke selvfølelsen til de i gruppen som trenger det. En noe naiv tanke, men når jeg ser alle disse flotte damene, innsiden ut, som deler, bidrar og hjelper hverandre, så kjenner jeg på sinne mot alle de der ute som i både tankeløs og med mening har prøvd å trekke oss ned til ønske om å være gjennomsnittlig.

Ei deg selv, du er den beste og eneste utgaven av deg, du er unik!

The sky is the limit!

  • Anne Marie Guldahl Jernquist, leder

image

Plus size?

kommentar godsommer

Jeg sitter i sofaen etter en lang dag, jeg har vært på bena i ca 13 timer. Jeg slenger kroppen i vater og slår på tven, zapper meg av gårde og på tv2 vises God Sommer Norge. Jeg ser vanligvis ikke så mye på live-tv, og det er ikke gjestene som får meg til å stoppe. I kommentarstrømmen på siden legges det ut kommentarer fra damer ang begrepet plus size som også NRK skrev om i går. Det som får meg til å stoppe er ikke at plus size er et feilslått og forvrengt begrep, men det slår meg at noen av damene som kommenterer oppgir at de er over 180 cm.

Jeg bruker også 44 i gensere, skjorter, bluser, topper og jakker, og jeg er ikke plus size! Jeg er right size! Jeg sier ikke at større eller mindre er feil, for vi er alle right size. Vi er ikke pluss eller minus, vi fyller oss selv. Jeg vet at mange av damene i Høye Damer i Høye Hæler bruker 44 eller større. Høye flotte damer! At vi skal kalles pluss size bare fordi vi har flere høydecentimeter enn normalen og da naturligvis også får flere centimeter andre veien, det heter proporsjoner.

Ut med plus size, in med right size. Og det hadde ikke gjort noe om vi fikk én eneste butikk til Norge som solgte klær som har riktige proporsjoner også.

  • Anne Marie, leder

Sommertreffet 2015

Lørdag 4. juli arrangerte jeg sommerens treff for Høye Damer i Høye Hæler. Hva har man på seg, det er varmt, det blir kanskje kaldt, det er Norge i et nøtteskall.

Det ble shorts og bluse, med cardigan i vesken. Det ble prøvd en del sko, ikke alle er med på dette bildet en gang. Min kjære ektemann fikk siste ordet og det ble hvite pumps til hvit shorts og navy-farget bluse.

image

Planene var å ha de sorte skoene fra Buffalo, men dagen var ikke helt der da jeg tok de på og husbondens kommentar løste problemet, «Du trenger ikke alltid være på høyden, vet du!». Så da ble det de hvite på 10 cm fra Tamaris og sandalene fra Laura Bellariva i vesken.

Først møttes vi på Friday’s Bar på Aker Brygge for å nyte alt fra milk shake til Chablis. Jeg hadde reservert bord til 15 damer, da ca 12 var påmeldt, men gledelig nok møtte 20 stykker på det litt impulsive vorspielet. Stemningen var upåklagelig høy og jeg bar stoler og puffer til det store gullmedalje med 10 cm hæler. Jeg har stor forståelse for at flere synes det er nervepirrende å komme på treff første gang. Man kjenner ingen, kanskje man har sett noen profilbilder på Facebook, som man jo i bunn og grunn ikke kan vite om det er et ekte menneske bak.

Jeg er også spent og nervøs før hvert treff, men det er aldri for å møte dere. Jeg er livredd for at dere ikke skal ha det bra, at det ikke skal være en fin opplevelse og at jeg ikke har gjort jobben min. Så har vi det med skoene, og jeg er jo glad i sko og elsker høye hæler, men hva damene går i er for meg helt uviktig bare de kommer på treff. En dame hadde sitt første treff i vinter, hvor hun hadde møtt i ballerinasko, på treffet på lørdag, hadde hun 10 cm hæl.

image

Seks stykker av oss var på plass til avtalte tid og det fyltes raskt opp. Jeg passet på å se døren da høye, flotte, litt nervøse og søkende damer er forholdsvis lette og få øye på. Med en gang et slikt menneske viste seg rakk jeg enten opp armen eller reiste meg opp for å vise at de var kommet riktig. To av damene som kom sammen var veldig målrettet mot bordet og det var som sagt lett å se at de hørte til oss. De smilte fra øre til øre og hadde en morsom opplevelse og meddele. Da de hadde kommet fram til baren hadde de spurt en servitør om han hadde sett noen høye damer, hvorpå han hadde med tidenes bredeste smil, fortalt at ja, det hadde han og det var noe av det mest fantastiske han hadde sett og hørt om noen gang!

Da klokken nærmet seg middag, gikk vi mot Olivia og det er nå jeg blir ekstra stolt av å være en av dere. Der går vi altså, ca 20, høyreiste damer i alderen 25 til over 60 år. Vi er så forskjellige som natt og dag, med forskjellige liv, hobbyer, jobber og historier, og den ene tingen som fører oss sammen er alle være centimeter over bakken. At dette fantastiske privilegiet, å få være høy, gjør at vi kan stoppe alle på Aker brygge i å snakke, å spise, å le, det er helt fantastisk. Det er ikke mange meterne bort til restauranten, men jeg skal si at den boosten det er å gå samlet, satt sine spor, spesielt hos førstereis damene.

Det er deilig å ha et eget avlukke, og på Olivia får vi et eget lokale som kan stenges av, jeg trakk for gardinene, da vi hindret de andre gjestene i å få i seg maten. Servicen er ikke noe å si på og maten er fantastisk. Det så ut til at alle koste seg og jeg med mitt loppefylte blod rullerte som jeg pleier. Det ble til at vi snakket om følelsen av å gå samlet fra Friday’s og en dame hadde merket seg at ingen hadde sagt noe negativ til oss. Jeg bare svarte at, «Nei, hvorfor skulle de det. De er jo bare fascinert.».

Da klokken ble 23 var kvelden over for min del og snilleste Jorun førte damene videre ut i natten, men før vi kom så langt så møttes over 20 stykker av oss utenfor restauranten for å ta et gruppebilde og da kan jeg vel bare kort oppsummere at det igjen ble kaos på Aker brygge.

Takk for en fantastisk kveld damer! Jeg er utrolig heldig som får lov å møte dere!

The sky is the limit!

– Anne Marie, leder

image

Kort shorts, lange ben

Jeg har vært på ferie i Bulgaria med familien, to voksne, to ungdommer og ett barn. Hotellet var bra, været var dårlig, men temperaturen var deilig. Jeg kan nevne at plassen i flyet (Thomas Cook/Ving) var fantastisk t/r, har reist med dem tidligere og hatt lite plass. Det var store fly med masse benplass, da vi gikk av flyet i Bulgaria slo, på den beste måten tenkelig, varmen i ansiktet og jeg priste meg lykkelig over de tre korte shortsene som lå i kofferten og ventet på å bli brukt. Jeg kjente raskt at det ikke ble annet en skjørt og shorts i den påfølgende uken og det var nettopp det jeg hadde håpet på.

Da jeg bestilte turen for over hundre dager siden, dere kan tro det er noen unger som har ventet på dette, bestilte jeg med frokost. Det er alfa og omega for oss å ha frokost på hotellet, slik at blodsukkernivået kommer seg på et akseptabelt nivå før dagen begynner. Den første morgenen jeg våkner på hotellet, finner jeg en shorts og en t-skjorte for å gå ned å spise med mann og barn. Jeg er den som har på vekking og passer på at alle som ønsker det blir med ned før serveringen stenger.

Tre av oss går i forveien, ikke overraskende kommer ungdommene i siste liten. Vi finner oss et bord i den flotte, store salen og jeg blir virkelig imponert over utvalget av mat, det er noe for enhver smak! Jeg går sammen med datter på fire og plukker frokost. På vei tilbake til bordet føler jeg at noen stirrer, dere vet, når du kjenner noen ser på deg uten at du egentlig har sett det selv. Jeg ser opp, og joda, der sitter det en mann med kone/kjæreste eller noe slikt og stirrer usjenert på bena mine. Det som overrasket meg kanskje mest er at kona/kjæresten eller noe slikt, gjør akkurat det samme. Jeg passerer dem og på bordet bak sitter det også en mann og stirrer, på bena mine. Fremme ved bordet sjekker jeg smekken, den var lukket.

Frokosten dagen etter forløper på samme måte, jeg kjenner ikke igjen alle menneskene, men det stirres. Det stirres når jeg går for å hente mat og når jeg sitter og spiser. Shortsen jeg bruker dekker både rumpe og trusekant både i topp og bunn, t-skjorten dekker både skuldre, pupper, er tettvevd og løs i modellen. Det er hovedsakelig menn som stirrer, samt noen sure damer. Vi snakker ikke om å kaste et blikk for så å fortsette med sitt. Det er snakk om og feste blikket med nagle og meisel og bli hengende.

Så kommer vi til dag tre, jeg er stolt av bena mine, huden kunne vært glattere og de kunne sikkert vært brunere, slik vi ofte tenker om oss selv, men formen på dem er jeg stolt av. De er muskuløse og lange, jeg bryr meg i hovedsak ikke om at folk stirrer. De kan se så mye de ønsker for min del, men på en annen side følte jeg at det var noe med dynamikken som ble skjev nede ved frokosten. Jeg tar frem shortsen, som min kjære ektemann faktisk har vært med å velge ut, og forteller at jeg kanskje skal ta på meg en bukse i stedet. Men da, åh jeg er så glad i den mannen, hever han stemmen bryskt, mot alle de som ikke var til stede, og sier, «Hvorfor i alle dager skal ikke du få gå i det du vil bare fordi du har lange flotte ben!?!».

Så da var det avgjort, det er godt med litt støtte, det ble shorts til frokost hver dag. Dagen for avreise hadde jeg faktisk bukse da vi skulle dra rett etter frokost. Og bare for å ha sagt det, folk stirret da også…

– Anne Marie, Leder

På tå?

Det er kun ett menneske som kan snakke til meg på måten som følger i dette innlegget uten at jeg på noen måte tar det ille opp eller føler at det er noe feil med høyden min.  Det er et menneske jeg har kjent i 13 år, vi er som natt og dag i både personlighet og utseende, men bedre venn i verden finnes ikke!

Vi bodde sammen på 11 kvadrat i 9 måneder for 13 år siden, jeg rotet så fælt at hun flyttet ut i 2 uker, men jeg er i tillegg så distré at jeg ikke la merke til det. Hun var forlover da jeg giftet meg i fjor og er den jeg ringer til både når jeg er på topp og på bunn. Vår største synlige forskjell er at våre toppunkt har en differanse på 25 cm. I tillegg elsker jeg hæler, mens hun foretrekker flate sko, så høydeforskjellen blir fort over 30 cm.

I forbindelse med De Høyes Klubb sitt årlige Høydetreff, som i år holdes i Stavanger, benyttet jeg sjansen til å ta et fly en dag tidligere for å ha litt kvalitetstid med dette mennesket. Utover kvelden, etter barn er i seng, ble det som vanlig lagt store planer om fremtiden og verdensproblemer ble løst. Et av temaene denne gangen var min lange kropp og min utfordring med å finne bukser og kjoler. Vi snakket om Høye Damer i Høye Hæler og at jeg av og til kan være heldig å finne kjoler som er lange nok, men at de da ofte blir for brede ellers.

Venninnen min er veldig flink til å sy og har sydd mange kjoler til datteren min, jeg spør om hun ikke kan sy en til meg. Vi finnner et mønster jeg liker og prøver å finne et stoff som har mønsteret på langs slik at kjolen kan bli lang nok, etter en stund sier hun, «Vi bør nok ta med mønsteret på Stoff & Stil så de får se hvor høy du er.». Jeg presiserer, «Husk at jeg skal ha høye hæler også!». Hun blir stille noen sekunder,»Hmmm, vi må nok ha en del stoff, ja!».

En veldig avslappende og lattermild kveld avsluttes på badet hvor hun stiller seg ved siden av meg, vi står et hundredelssekund og ser i speilet før hun utbryter, «Herregud så høy du egentlig er, er du sikker på at du ikke står på tå?», begge blir stående å fascinert se i speilen før vi totalt knekker sammen i latter. Hun snur seg mot meg, bitteliten, bøyer hodet bakover, «Når jeg ser deg sånn som dette så er du jo ikke høy!».

image

Jeg ber henne gå bak meg og… borte ble hun.
image

– Anne Marie, Leder (som ikke står på tå på noen av bildene)

Hei alle dere vakre mennesker!

Jeg tenkte å dele noen av mine erfaringer og tanker rundt dette å være høyere enn gjennomsnittet. Jeg er 22 år gammel og er 1.82 på strømpelesten. jeg vokste opp på et veldig lite sted og jeg var alltid ett hode høyere enn alle andre på min alder, inkludert guttene. I tillegg var jeg også mye tynnere. Dermed ble jeg hver dag kalt flaggstang, stankelbein, skjelett osv noe som gikk hardt utover selvtilliten. Jeg pleide alltid å se i golvet når jeg gikk og ønsket helst å være usynlig. Dette pågikk egentlig helt til videregående.

Så var det den ene dagen hvor jeg greide å fortelle meg selv at jeg faktisk var bra nok som jeg er. Jeg turte å ta på meg høye hæler (og i mitt hode er de ikke høye før der er over 10cm.) Dette ga naturlig nok flere blikk og enda flere kommentarer, men jeg greide å se positivt på det og heve meg over de negative bemerkningene, selv om dett ikke alltid er så lett.

Så gikk jeg på folkehøgskole i Hønefoss ett år, og skulle en kveld ut på byen – hvor jeg møtte 3 jenter på toalettet som var helt forbauset over hvor høy jeg var (195 for anledningen). De ville til og med ta bilde sammen med meg, og jeg følte meg egentlig bare som en slags sirkusattraksjon. Bare for å toppe hele greia sa hun ene til meg «Så rart, som regel synes jeg de fleste høye jenter er veldig uattraktive, men du er jo kjempepen».
Denne kommentaren satte meg litt ut, selv om det var ment som ett kompliment føltes det mer ut som en generalisering av høye jenter og at vi ofte blir sett på som noe unaturlig og muligens litt skremmende, noe som gjør meg trist, siden vi er som alle andre-pluss noen ekstra cm.

På en annen side; hvorfor går nesten alle i høye hæler? Jo nettopp for å virke høyere! Og hvem sier vel neitakk til lange, smekre bein?

Ser mange diskuterer klær og sko som passer oss giraffer og jeg personlig sliter med å finne klær som passer både høyden og bredden min. Jeg er tynn, bruker str XS og 32/34 i klær. Som regel er disse størrelsene en del kortere i ermene blant annet, noe jeg har løst med å stort sett rulle opp ermene ca 5cm. For de som bryr seg om dette kan det å vise litt håndledd virke både slankende og feminint – så da gjør det ingenting om de ikke er lange nok.

Ellers vil jeg bare minne om at dere alle er vakre mennesker uansett hvor høye, tjukke, tynne, skeive, sikre eller usikre dere er! Jeg er i alle fall på god veg til å akseptere og like kroppen min akkurat som den er, enda hvor høy og formløs den er 🙂

Dette er meg forresten. (Bilde inn under her)

Og til slutt – jeg opplever ofte at menn som er lavere enn meg er de som gjerne forsøker å sjekke meg opp. Hva er deres erfaringer når det kommer til å dating og forhold til menn som er lavere?

Klemmer fra meg!

-Guro, 22 år

guro

Forandring i tiden…

Da jeg vokste opp i nærheten av Hamar for 50 år siden, var jeg med mine 182 lenger enn alle. Heldigvis  var det ei til som var ganske lang, som de kalte det. Jeg var heldigvis god i håndball, til og med venstrehenft, så jeg fant min plass og ble lite mobbet. Men å være så lang førte med seg mange kommentarer, liten selvtillit og få kjærester. Min mor toppet det hele da hun kom fra en bytur og sa, «Idag så jeg ei lang dame, da! Hu måtte tilogmed være lenger enn deg!!»

Da følte jeg meg enn mer utilpass.

Det verste(beste) er, at etter at jeg fant dere, er jeg litt lei meg for at jeg bare er 182 cm. Skulle gjerne vært mer! Går gjerne med litt hæler!  (Og jeg fant for 30 år siden min mann, og han er noen cm lenger enn meg) Jeg er stolt av å være en av dere!!

– Ragnhild, 55 år

«Passkontroll»

pass

Jeg driver for tiden og planlegger Londontur! *glis*

I den forbindelse fant jeg ut at det var på tide med nytt pass.
Det hadde for øvrig vært nyttig å fornyet det for noen år siden, da det gikk ut i 2009.
Med andre ord ikke den som er mest bereist…

Uansett… Litt ivrig på å få meg pass reiste jeg innom på drop-in i dag, selv om jeg egentlig hadde bestilt meg time til det 19.juni.
Rakk akkurat å sette meg før det var min tur, og så kom de vanlige spørsmålene med hårfarge, øyefarge, og til sist HØYDE!
I passet fra jeg var 15år står det 182cm, og damen skulle til å taste det inn da jeg stoppet henne, og sa at jeg tror nok jeg har vokst litt siden det, men er usikker på hvor høy jeg er.
Sannheten er at jeg har blitt målt til 184,5 og 185cm etter dette, men etter at jeg ble med i denne gruppa har det nesten blitt litt «Oi, er jeg ikke høyere?», så jeg var nysgjerrig på om jeg hadde vokst mer.

«Ok, da må vi ut i gangen og måle» sier damen, og vi reiser oss.
«Og du har høye hæler?» fortsetter hun i et tonefall som før jeg ble medlem av denne gruppen hadde fått meg til å krype ytterligere sammen.
«Nei!» svarte jeg tilbake med rak rygg, og stort smil.
Damen kikket ned på skoene mine som om hun ikke trodde meg, og ruslet ut i gangen.

Vel ute i gangen strakk jeg meg så lang jeg er, og damen sto på tå for å se tallet.
«Nei, jeg tror ikke dette ble riktig, så vi får måle en gang til.» sier hun.
Jeg innunder enda en gang, og så sier hun «Jeg tror det er best om du leser av selv».
Hun var vel selv det jeg regner som ganske gjennomsnittlig høy, med andre ord rundt 170cm tipper jeg, men hun klarte ikke å lese av uten å flytte på den.
«185,6» leser jeg høyt.
«Ja, 185cm altså» sier damen halvhøyt på vei tilbake bak pc’n.
Det er første gang jeg nesten har protestert, og fått de til å runde opp!
Og selv om det kommer til å stå 185 i passet, så er jeg sikker på at jeg kommer til å tenke «Komma seks» hver gang jeg leser det.

Takk til denne gruppa(!!), som snur selvtilliten min angående høyden! J

– Julie 185(,6)cm,  26år

Gi mer faen

Gjør som Per Fugelli sier; Gi mere faen!

Du har ett liv og fikk de kortene du fikk. Bruk de som best du kan, gjør mer av det du liker å gjøre, tenk mer på det som gjør deg glad og fornøyd, hold oppmerksomheten din på det du gjør i løpet av dagen mer enn å ha et kritisk vurderende blikk på deg selv. Drit i høyden, finn deg en mann som kanskje er lavere enn deg, husk at alle er likeverdige enten vi er høye, lave, tynne, tykke, stygge, pene, ditt og datt.

Livet er for kort til å lese dumme moteblader med «perfekte» jenter og deretter gruble på hvorfor du ikke er som «alle andre». Negative følelser om deg selv oppstår KUN når du sammenligner deg med andre! stå rett opp og ned, lukk øynene og flytt oppmerksomheten din inn i kroppen. Kjenn etter hvordan du kan kjenne/vite at du faktisk lever, at du «er», at du har en kropp, den mest fantastiske, vidunderlige og det mest avasnerte og intelligente system du noengang vil være i besittelse av. Jeg vedder på at du ikke kan «kjenne» at du er høy ; ).

Å være «for høy» er å gi seg selv en merkelapp, en negativ verdi. Å sanse seg selv har ingen spesiell positiv eller negativ verdi, kun å sanse at du er akkurat her og nå. Strekk deg ut i kroppen, slipp pusten fri og nyt det du kan nyte! Jeg ser mange høye unge jenter i Asker hver dag, noen er høyere enn meg (182). De er alle flotte!

Og bruk kroppen din! Elsk, tren, le, gråt, vær nysgjerrig på livet og igjen; gi mere faen! Ikke la de teite negative tankene og følelsene ødelegge livslykken for deg. Hvem har bestemt at 186 er for høyt? Finnes det bevis på at det er for høyt? For høyt for hva da? Et fantastisk mangfold blir det, med så mange forskjellige mennesker som det er i landet vårt. Og du er så heldig at du slipper å være usynlig, vanlig, medium eller middelmådig (et valg, hvordan vil du se på deg selv  og tenke om din høyde).

Varm klem

– Hege Karin

Det er aldri for sent

Mitt møte med Høye damer i høye hæler.

For meg har det vært en fantastisk god opplevelse å møte så mange andre damer jeg kan stå å se rett i øynene mens jeg prater med dem. Jeg har vært på 3 treff med disse flotte damene og det har gjort noe med meg. Selv om jeg aldri har vært krokete er jeg i dag enda rakere i ryggen og går med mer hevet hode enn noen gang.

Aldri i mitt nå over 60 år gamle liv har jeg følt meg mer vel og stolt med høyden min. Disse damene har gitt meg et selvbilde jeg aldri har greid å opparbeide før. Jeg kjenner jeg blir rakere i ryggen og fastere i blikket for hvert treff.

La det ikke være noe tvil, dette er en gjeng med masse humor og selvironi, ja vi sender av og til noen sleivspart nedover, men langt mindre og med mye mer glimt i øyet enn vi noen gang har måttet tåle andre veien. Men vi tar også opp mer problematiske og vanskelige tema som plass på fly og annen offentlig transport, hvilke biler passer best for oss, klær og sko og masse andre små og store hverdagslige utfordringer. Hva med barna? Et viktig tema for mange, skal man gå inn å stoppe høydevekst og ikke minst hvorfor og hvordan.

Vi deler erfaringer når det gjelder klær og sko. Når jeg endelig i en alder av over 60 år kan finne klær og sko som passer min kropp, ja da må jeg få lov å synes det er herlig og være stolt av den nettopp jeg er. Da må jeg få lov å gå litt amok i skobutikken og kjøpe mine første sko med hæler. For meg er det et eventyr å være i butikken Store Sko og kunne velge å vrake i alle typer damesko og støvletter, med lave eller høye hæler, til og med finne ut at noen av disse dameskoene er for store for min fot.

Vi har jo i utgangspunktet bare denne ene tingen felles, høyden, men allikevel får en følelse av fellesskap og av å «komme hjem». Alle blir inkludert og mottatt med åpne armer på treffene. Så har du ennå ikke vært på treff bør du prøve, det er absolutt verd det.

– Inger 62 år (187 cm)

Mentale hinderløyper

Skrevet 29.11.14

Hei og god lørdag
(Bare litt tanker, uten vin og annen stimuli enn kjøpesenter i Oslo på en lørdag….)

Jeg, som sikkert mange av dere, har utfordringer, ikke av de enorme, men dog, med å finne for eksempel skjorter, bluser, skjørt, kjoler og jakker som faktisk har livet, puppene og hoftene der de er ment å være, eller plassert på min kropp i hvert fall. Nå er ikke jeg så veldig innsvingt rundt midjen uansett, men det blir noe rart når livet ender under puppene et sted, hoftene, som jeg heller ikke har fått så mye av buler ut der hvor jeg faktisk har livet og puppene, ja, jeg har vel ikke fått kjøpt en skjorte jeg får kneppet igjen og som stemmer liv+pupper, siden jeg var 12. Jeg må ofte velge, telt eller lufteluke. Så av og til så har jeg en singlet under lufteluka, eller en cardigan over teltet.

Jeg har forstått at det finnes flotte butikker i dag, spesielt LTS, som har klær med riktige proporsjoner, men jeg sitter nå og ser på zalando og finner en nydelig parkas, som faktisk har livet under puppene. Den skal altså være slik, men det kunne aldri falt meg inn å kjøpe den, nettopp på grunn av at jeg er vant til at de som er feil i snittet ender der også. Slik har jeg det også med bukser. Det har vært moderne med både bukser som går rett over ankelen og bukser som er sprettet opp nederst. Det er bare ikke aktuelt å kjøpe noen av delene, de bare minner meg på da jeg ikke fikk bukser, og det eneste alternativet til å gå i shorts hele året, var enten å sprette ned buksen eller gå med en for kort en.

Per i dag har jeg ikke problemer med å få meg klær, man lærer seg løsninger og triks og finner en bukse her og der, men sparer og sparer på de som er lange og fine og bruker det samme slitte rælet hjemme og til barnehagehenting. Jeg vet egentlig ikke hvor jeg vil med denne teksten, jeg bare tenkte på de rare tankene og begrensningene jeg lager for meg selv, også tenkte jeg på dere, for dere, noen i hvert fall, kjenner dere sikkert igjen i hva jeg prøver å si her.

Jeg har veid fra 60-105 kg i voksen alder og det er jo ikke til å legge under en stol at jeg vet hva en spiseforstyrrelse er, jeg vet hvordan det er å være utilpass i egenkropp, og da hjelper det ikke, at uansett hvor lite eller mye jeg har veid så er det ikke lettere eller vanskeligere å få klær. For selv om jeg har veid gjennomsnittlig så er høyden 20 cm utenfor.

Jeg er ikke utilpass i kroppen min lenger, både takket være dere, fantastiske damer (både dere jeg har møtt personlig og som jeg har fått tilbakemeldinger fra her på facebook) og min fantastiske ektemann.

Da vi hadde Diana Rydell fra Tallvibes her i høst merket jeg at noen av dere hadde tydelig de samme issuene som meg, i forskjellig versjoner. Man kan ikke bruke slike bukser, eller slike jakker, nei jeg går ikke i kjole, og plutselig, når det var klær som var i riktige proporsjoner, så var det svært mange som kjøpte seg noe de aldri ville gjort ellers.

Vi bestemmer oss for at vi ikke kler noe, eller at vi ikke passer i de klærne, men det er jo feil. Det er ikke vi som ikke passer, det er klærne som er feil og det er stakkars dem som ikke får bli båret av våre flotte, lange kropper!

Jeg tror vi damer, og det er uavhengig av cm, lager oss mentale hinderløyper, av og til får vi svært god hjelp, mens andre ganger har vi kun oss selv å takke, men til syvende og sist, jeg er sjeleglad for at kroppen min ikke er gjennomsnittlig. Den passer til min personlighet!

– Anne Marie, Leder