Wrestler?

wrestler

Illustrasjon

 

Våren 2010 var jeg på studietur til Japan. Vi fartet rundt for å se alt fra templer til sumobryting, Tokyotower og Harajuku. På vei til en av disse attraksjonen tok vi et lokaltog. Toget var relativt fullt, så jeg fikk ståplass. Ikke noe stress – med mine 180 cm hadde jeg full oversikt over mine medstudenter ved å enkelt kikke over hodet på alle japanerne. Etter kort tid registrerer jeg at det er en godt voksen mann som sitter og stirrer opp på meg. Jepp, opp. Han sitter på et av setene, og hadde sikkert knapt nådd meg til skulderen om han hadde reist seg. Etter å ha stirret ganske åpenlyst på meg en stund, gliser han godt og sier: «You! Plofessional wlestlel?!» (Professional wrestler)

Jeg ble temmelig paff, men smilte til han og svarte «No, just norwegian!»

– Torill, 27 år og 180 cm

På reise

I fjor gikk jeg på folkehøyskole, og da reiste vi på tur til Afrika. En dag skulle vi gå å handle på et marked i Nairobi, og jeg (184 cm) og ei venninne (186 cm) gikk sammen. I nesten ALLE bodene på markedet ble vi alltid møtt med «You are so tall! Are you from Holland?». Tydeligvis har vi vokst opp i feil land.
– Ingvild, 20 år

Benplass

image

Jeg er en av dem som liker å ta offentlig kommunikasjon. Jeg liker å ta buss, trikk og t-bane, men jeg liker ikke å sitte trangt, få hakk i knærne eller at alle som går forbi dulter borti bena mine fordi jeg ikke får plass til dem foran setet. Men noen ganger,  så tar jeg offentlig kommunikasjon når ikke alle andre gjør det og da er det deilig å kunne ta plassen uten noen hindringer på mange meter frem.

Underholdning fikk jeg også,  fra mannen som satt og stirret på bena mine fra Montebello til Majorstua. Kanskje det bare var regn-flekken han så på…

-Anne Marie, Leder

Skogalskap

Ok jeg må bare innrømme at jeg går som ei huggærn høne i høyhælte sko, men jeg har ikke tenkt å la det stoppe meg, selv om jeg til tider ser ut som jeg er på vei rett ned i grøfta. Med knekk i knærne, rompa ut som vektstang og litt lettere bøyd fremover så brystene fungerer som airbag, om jeg skulle være så heldig å støte borti noen. Har ikke tall på hvor mange ganger jeg har måttet si unnskyld, fordi jeg helt uten å ha sett personen, som befinner seg langt under mitt synsfelt har kommet innunder en av mine hæler. Den noe vaklende stilen med støttesteg her og der, burde være til skrekk og advarsel for de fleste.

Å skulle motstå å kjøpe disse fantastisk vare kreasjonene som høyhælte sko er, er derimot helt umulig. Jeg kommer inn i skobutikken, det lukter nye sko, mmmm. Jeg tror jeg får samme opplevelsen som mannfolk når de prøver nye biler. Jeg får stjerner i øynene og lar hånden gli sakte over alle skotuppene, mens jeg tenker, «Åhhh, lurer på om de har dem i min størrelse??». Jeg kaster meg deretter over nærmeste salgsassistent og får stilt spørsmålet, har du den i 41 eller 42?? Om svaret er ja kjenner jeg lykkerusen komme krypende, hvert fall om hun har dem i 42. Da er de nesten solgt allerede før prøving. Men så kommer hun som regel tilbake med skoene og jeg tenker, «Ok, jeg får prøve dem for syns skyld.». Og klarer jeg en runde rundt nærmeste skohylle uten å gå på trynet eller gå i frø fordi de er for trange da er de solgt.

Det neste som skjer skjønner jeg derimot ikke. I posen på vei hjem krymper skoene og da jeg tar dem frem for å prøve på nytt går følelsen fra MGP vinner, Loreens Euuuuphoooriaaa, til å føle meg som en av askepotts stesøstre som må kappe av meg stortåa for å få på meg disse vakre skoene. Og mens jeg synger for meg selv, «Splitter piiiiine», så blir de satt vekk i skoskapet til neste gang galskapen tar meg på nytt og jeg tenker, «My Precious …….» i det jeg tørker støvet av dem og håper at i dag, i dag, er det mine føtter som har krympet og jeg har mirakuløst over natten lært meg å gå elegant på høye hæler.

– Anna, 36 år

Sommer, sol og turister

For noen år siden jobbet jeg i Oslo sentrum og gikk nesten daglig nedover Karl Johan nær Nationaltheatret. En sommer var det ekstra spennende.

Hver gang jeg så en asiat med kamera kunne jeg nærmest telle til tre før en annen hoppet frem foran meg, og den førstnevnte knipset et bilde. De tre første gangene det skjedde trodde jeg at det var en tilfeldighet, men med person nummer ni på to uker følte at jeg at det ikke var tilfellet.

På de mest spennende dagene var det tre-fire stykker i løpet av 50 meter. Og jeg er kun 182,5 og hadde på meg ballerinasko den sommeren.

Cecilie, 28 år

Det usagte

image

Sko fra Bianco, 8 cm hæl.

Fem personer går inn i en heis,  Mamma på 179 cm (pluss 4 cm hæler) og jeg på 195 (inkl hæler), samt tre fremmede. De andre tre er der sammen, ingen sier noe. Damen som står ovenfor meg er rundt 175 cm og ca. i 70 årene slik som mamma. Damen står og ser på meg, stirrer, jeg ser på henne, ser på den pinlig berørte datteren/svigerdatteren som stirrer på henne igjen. Jeg ser på heisdøren og tilbake på damen som ikke har veket blikket en millimeter. Jeg ser henne rett i øynene, og vi står der, i en liten evighet, og stirrer på hverandre. Jeg klarer ikke,  for en gangs skyld, å tolke blikket hennes, om det er sjokk, fascinasjon, frykt eller avsky og jeg kjenner jeg tar på meg beskyttelsesblikket mitt og hun slår øynene ned.

På denne heisturen,  fra 1. til 6. etasje på et sykehus hvor heisene går umåtelig sakte, får jeg den «sinnafølelsen», en følelse jeg ikke har hatt på lenge. Jeg kjenner svært sjeldent slike blikk. Det er nok ikke fordi de ikke er der, men det er ikke ofte man må stå ansikt til ansikt med slike mennesker i limbo og ikke ha mulighet til å gå sin vei.

Jeg vil spørre henne rett ut, «Plager jeg deg?», men da stopper heisen og det er min etasje, flaks for damen. Da vi går av sier jeg høyt og tydelig til mamma, «For en utrolig uforskammet dame!», så hører jeg heisen lukker seg bak meg.

– Anne Marie, Leder

Wasted on…

Noen sier at youth is wasted on the young, andre synes at høye menn er sløst bort på lave damer, jeg synes at jakker med kort liv og lange armer er kastet bort på, ja, hvem som helst.  I lengre tid, vi snakker år, har jeg lett etter en tynn boblejakke. Den må være marineblå og ikke knuse mitt kjære studentbudsjett. Jeg har en, men den er så kort på armene, at det ser ut som den er ¾ dels arm, selv om den på en gjennomsnittsdame nok er smashing.

I dag var jeg innom Vero Moda og hva ser jeg, jo en pen, innsvingt, marineblå boblejakke. Jeg fisker frem den største størrelsen, som jeg er vant til å måtte finne for å få plass til pupper/rygg, skuldre og forhåpentlig lange nok armer. Ofte blir de da noe vide rundt magen, men man kan ikke få i pose og sekk.

Tilbake til Vero Moda, jeg fisker jakken av stativet og finner et speil. Jeg tar av meg min egen jakke, stikker hånden inn i jakken. Da den første armen er på kjenner jeg at mansjetten faktisk når helt ned til hånden. Det sprudler litt inni meg, jeg strekker den andre hånden inni og joda, den er lange nok på armene, uten å være stram over ryggen, og det med god margin. Så ser jeg opp, jeg ser meg selv i speilet. Altså, den når meg til navlen. Den hersens dumme jakka når meg bare til navlen. Jeg skulle så gjerne sett den personen som denne jakken faktisk passer til. Det må jo være en apekatt, med så kort liv og så himla lange armer. Jeg ble så sint, så nær, men så langt fra.

Livet er så mye mer en klær, det er så mye mer enn å finne denne ene jakken, men… en vakker dag. Handelen ble en bukse som er for kort i bena som jeg kan bruke til piratbukse til sommeren.

 

– Anne Marie, Leder

What the difference a year makes!

28.03.2014 hadde Høye Damer i Høye Hæler 181 medlemmer. I dag, under et år etter, er vi over 1360! Det er fantastisk å gå bort til potensielle medlemmer og se lyset i øynene deres når jeg forteller at det finnes så mange av oss. Jeg er utrolig stolt av å få være en del av dette. Jeg er takknemlig for støtten, gleden og lærdommen jeg har fått helt fra starten i 2012.

Vi er ulike på mange måter,  preferanser, utseendet, yrker og livssituasjon, men fellesnevneren, alle våre centimeter,  gjør at samholdet er trygt og lærerikt. Åpenheten og hvordan vi kan møtes både på nett og i virkeligheten på tvers av og på grunn av forskjeller og likheter er fantastisk!

Det har vært misforståelser ang klubbens navn og krav om hæler på treff. Jeg var kanskje i klubbens oppstart noe blind for hva behovet var. Men la meg si det her, svart på hvitt,  det er ingen krav til hæler på treff. For meg er det viktig at de som kommer trives og går i det de selv føler seg komfortable med. Det kan være skummeltnok å delta for første gang uten at man skal kle seg i noe man ikke trives i.

Jeg  ser frem til mange treff og mange nye erfaringer med dere!  Takk!

– Anne Marie, Leder

Rumpe og lår

At en fremmed som tilsynelatende finner noe vakkert/tiltrekkende/opphissende ved en annen persons eksteriør, altså kropp, og synes det filterløst er «ok!» og rope dette ut, i full offentlighet, er meg uforståelig. Jeg har aldri forstått det, jeg har aldri funnet det smakfullt eller satt noe særlig pris på slike tilnærmelser. Jeg har ledd mye av slikt, nå er ikke jeg ei som får slike utbrudd vendt mot meg i hytt og vær, men det har hendt opp gjennom årene i forskjellige settinger og alvorlighetsgrader. Jeg har lange ben, de er helt ok, de er for så vidt slanke. Jeg har ok rumpe, ingen store komplekser med tanke på den, den er litt liten, men det har aldri plaget meg noe større. Jeg gjør ikke mer for å fremheve hverken ben eller rumpe enn en gjennomsnittdame på min alder.

Det er sommer, jeg går i shorts til midt på låret, shortsen er nok lenger på en gjennomsnittskvinne, da jeg rager 20 cm over en slik, men midt på låret er helt ok. Jeg går i hvit bluse som henger over rumpen. Vanlig mørkeblå cardigan og blå sandaler. Mitt spørsmål vender tilbake, hvordan kan en fremmed, og da mener jeg han ser meg for første gang, synes det er naturlig, på noen som helst måte å gå mot meg, helt opp til ryggen min og si høyt og tydelig, «Du har så fine pornolår, du har så fin pornorumpe!». Hvordan i alle dager skal dette være greit? Jeg svarer ikke, jeg går, ler litt inni meg da det er bare for tragisk. Men så, så er det ikke tragisk lenger, og det er langt fra noe å smile av, jeg har gått vel hundre meter og snur meg og da går han rett bak meg, stirrende, på meg, og jeg vet jo hva han «mener» om min «pornorumpe».

Jeg kjenner at det hele er trykkende og ubehagelig og famler opp en mobil, ringer og kjenner lettelsen over at den i andre enden svarer, snur meg igjen og vips er mannen borte. Jeg går dit jeg skal og må vente på den jeg skal møte, legger ikke på telefonen. Etter noen minutter går mannen som fulgte etter meg forbi og forsvinner i mylderet av mennesker. Jeg kjenner hjertet slå, jeg kjenner at dette er min kropp, jeg kjenner at ingen ting skjedde og at det mest sannsynlig ikke hadde skjedd noe heller, men det jeg kjenner aller mest er sinnet over at noen gir seg selv rom til å både kalle mine helt normale ben og helt litt under gjennomsnittet store rumpe for slik og gi meg den frykten og usikkerheten, på en høylysdag mitt blant alle de andre fremmede menneskene.

Det er ikke greit, mine ben, min rumpe, ikke gi den stygge navn, det er ikke din rett, ikke tru meg med ditt nærvær, min trygghet er også min rett. Jeg har like mye lov til å gå i shorts, som en dame på 167 uten å bli trakassert, mulig hun også blir det, hva vet jeg, men det er våre kropper, det er høylys dag. Personen jeg skulle møte, var mamma, kjære, skumle, mamma. Jeg frykter henne ikke, men det burde du gjøre, kjære mann! Hun fikk høre om hendelsen og så en stresset datter, resten av dagen har hver eneste stakkars mann som har sjekket ut bena mine fått en streng mine fra denne fantastiske 70 åringen. Vi går i stenersgata, møter mange mennesker, plutselig sier hun «Han ble flau han!». Jeg aner ikke hva hun snakker om, men da har hun stirret i senk en mann som sjekket ut bena mine.

Jeg har ikke alltid med mamma, og det er vi nok glade for begge to, men jeg skulle gjerne hatt en par slike øyne på skulderen som pisket på plass lange øyne, eller pornolår-kommentarer. Men det jeg egentlig vet og som er det som uroer meg mest, er at de lange øynene, de er helt ufarlige, men det er den personen som faktisk bryter grensen fra å bare være fremmed, til å gjøre sine tanker til kjenne, som nok mammas øyne aldri ville hjulpet på.

– Anne Marie, Leder

«Foto?»

bunad

Jeg har egentlig alltid vært fornøyd med å være høy og da jeg jobbet som tunvert på Norsk Folkemuseum brukte jeg den som underholdning, mest for meg selv, men også av og til for andre. Som tunvert sitter du i et hus, staset opp i bunad og strikker eller gjør annet håndarbeid. Du venter på at turistene skal komme inn, slik at du kan fortelle dem litt om huset du sitter i, svare på spørsmål, få de til å hjelpe til å dra på plass beltet, you name it. En gylden anledning for meg til å kunne ha på beltestakk som har røtter bare fra indre Østlandet, som dere skjønner.

Minst en gang om dagen kom det inn en gruppe med blide menn og damer fra Spania eller Italia eller et annet sted i syd som jeg ikke forsto og de ikke forsto meg. Men det internasjonale ordet «foto» var ikke til å misforstå. En søt, litt eldre dame ville peke på meg og så på mannen sin og smile og nikke og si : «Foto!?» (Erstatt her mannen med sønn, onkel eller bestefar hvis ønskelig, de var alle der ) En eller annen mann skulle altså ta bilde sammen med den bilde norske jenta i den vakre bunaden.

Jeg passet alltid på å bli sittende til dette tidspunktet, da sa jeg: «Jo da, klart det…» nikket og smilte, så de skulle forstå og reiste meg opp. Hver gang, samme reaksjon. «Åhhhhh…» Jeg lo (he he he!) og de lo (ho ho ho) og jeg tok en eller to italienere under hver arm. Underholdning for dem og for meg, og aldri oppfattet jeg det som noe negativt. De synes det rett og slett var flott og imponerende, synes jeg. Høye nordiske jenter har vel alltid vært populære hos kjekke spanjoler og italienere?

Bilde med litt kort stakk, selvsagt.

– Helene, 36 år

Det er aldri for sent

Mitt møte med Høye damer i høye hæler.

For meg har det vært en fantastisk god opplevelse å møte så mange andre damer jeg kan stå å se rett i øynene mens jeg prater med dem. Jeg har vært på 3 treff med disse flotte damene og det har gjort noe med meg. Selv om jeg aldri har vært krokete er jeg i dag enda rakere i ryggen og går med mer hevet hode enn noen gang.

Aldri i mitt nå over 60 år gamle liv har jeg følt meg mer vel og stolt med høyden min. Disse damene har gitt meg et selvbilde jeg aldri har greid å opparbeide før. Jeg kjenner jeg blir rakere i ryggen og fastere i blikket for hvert treff.

La det ikke være noe tvil, dette er en gjeng med masse humor og selvironi, ja vi sender av og til noen sleivspart nedover, men langt mindre og med mye mer glimt i øyet enn vi noen gang har måttet tåle andre veien. Men vi tar også opp mer problematiske og vanskelige tema som plass på fly og annen offentlig transport, hvilke biler passer best for oss, klær og sko og masse andre små og store hverdagslige utfordringer. Hva med barna? Et viktig tema for mange, skal man gå inn å stoppe høydevekst og ikke minst hvorfor og hvordan.

Vi deler erfaringer når det gjelder klær og sko. Når jeg endelig i en alder av over 60 år kan finne klær og sko som passer min kropp, ja da må jeg få lov å synes det er herlig og være stolt av den nettopp jeg er. Da må jeg få lov å gå litt amok i skobutikken og kjøpe mine første sko med hæler. For meg er det et eventyr å være i butikken Store Sko og kunne velge å vrake i alle typer damesko og støvletter, med lave eller høye hæler, til og med finne ut at noen av disse dameskoene er for store for min fot.

Vi har jo i utgangspunktet bare denne ene tingen felles, høyden, men allikevel får en følelse av fellesskap og av å «komme hjem». Alle blir inkludert og mottatt med åpne armer på treffene. Så har du ennå ikke vært på treff bør du prøve, det er absolutt verd det.

– Inger 62 år (187 cm)

Attraksjon:

Jeg jobbet for et tiår siden som vekter og var en periode plassert på Vikingeskipmuseet som vakt. Dit kom det daglig busslass med turister, gjerne fra Japan og andre pengesterke nasjoner. Men disse asiatiske turistene syntes lange meg var større attraksjon enn skipene. De stimlet rundt meg og ville ha gruppebilder med meg. Så jeg stilte meg opp og støttet albuene på hodene deres og sa «cheese». De knakk sammen av latter.

– Marianne, 38 år

Long legs

Jeg elsker dager som i dag, med lav sol, så bena ser enda lengre ut!

image

Jeg ønsker meg alltid litt lengre ben.

– Anne Marie, Leder

Sjelden art

Kappahl har sluttet å ta inn bukser med ekstra lange bein . Jeg spurte damen jeg. Hva med disse beina her da, skal ikke de få bukse??? Damen så rart på meg og kunne fortelle at det ikke var så mange som meg der ute. Hun skulle bare visst damer, hihi . Jeg er 183 på sokkelesten og fornøyd med det!

– Høy Dame, 51 år

Nettdating

Om dette med internettdating og juksing med alt fra meter til cm. I mange år har jeg prøvd meg på nettopp dette med internettdating fordi jeg synes det er litt flaut å gå bort til en type å spørre om han er singel.

For noen år siden bodde jeg i Lille i Frankrike og fransken min var sådær… ble ikkeno hell på datingfronten av min gjengivelse av sangteksten, Volez vous ( Molin Rouge) osv. Selvfølgelig etter en hel del prøvesmaking av vin som seg hør og bør når man er i vin-produserende land, må jo sjekke eksporten, så polet får inn de riktige varene! Blir mye flinkere til å gå på høye hæler med litt vin også, eller det syns jeg sjøl hvertfall. Hoftene løsner litt og man får litt mer dreisen på den derre vrikkinga, men det har jeg fått motbevist mer enn en gang også, så det har hendt mer enn en gang at jeg har kommet hjem barbeint med skoa i handa.
Men tilbake til internett. Jeg hadde da fått kontakt med en nederlender på 202cm som bodde i utkanten av Amsterdam, og var særdeles fornøyd. Han virket koselig og grei, men hver gang jeg nevnte at vi skulle møtes ble han litt vag og det passet som regel ikke. Etter 3mnd med chatting så ringte jeg og sa at nok er nok, nå tar jeg toget til Amsterdam og du får bare møte meg der for nå klarer jeg ikke vente lenger. Som sagt så gjort, endelig skulle jeg møte dette vidunderet på 202cm.

Jeg kunne nesten ikke holde meg på bakken, det kriblet i hver eneste cm på kroppen min. Og så sto jeg der på togstasjonen og ventet, men ingen dukket opp. Nå har du skremt bort stakkaren, tenkte jeg for meg selv og snudde meg for å finne ut når neste tog gikk tilbake til Lille. Og så plutselig hører jeg noen som roper navnet mitt, «Annaaaa!». Jeg snur meg, ser ingen og tenker at jaja det er jo ett ganske vanlig navn de fleste steder i verden. Hører navnet mitt bli ropt igjen, denne gangen litt nærmere, snur meg, ingen mann på 202 der. Hmm dette var da rart, så jeg snur meg tilbake og går mot tavla med avganger. Da kjenner jeg plutselig at noen napper litt nederst i jakka mi, jeg snur meg og ser ingen. Jeg ser ned, og der står han, ehhhh jeg ble så lang i maska. Du vet sånn når kjeven nesten går ut av ledd fordi den slamrer så hardt ned i gulvet. Der var han, i egen ”lave” person. Han var dverg! Jeg tuller ikke, 125cm på strømpelesten. Han så at jeg ble en SMULE overrasket, og sa at han hadde hatt lyst til å fortelle meg det, men turte ikke fordi jeg hadde gjort så stort nummer ut av 202.

I min målløshet og absolutte skuffelse som jeg med større anstrengelser prøvde å skjule, ble jeg med han på middag, og folk stoppet og glante åpenlyst på oss og lurte på om vi kom fra ett sirkus. Vel det ble en hyggelig middag, men merkelig nok har vi ikke snakket sammen siden hehehehe..
Så jenter , sier dem at dem er 202 på nettet så kan du banne på at de har lagt til ett par cm.

 

– Anna, 36 år