«HØYDESKREKK»

«Kvinner skal være høye, sterke, tydelige og selvstendige!» sa alltid pappa til meg.

Dette sa han trøstende til den 15 år gamle, 183 cm lange versjonen av meg, som gråt og var lei meg fordi jeg «var verdens høyeste dame». «Absolutt ingen kommer noen gang til å like meg, pappa!» hikstet jeg. «Joda, men kun en som er verdt deg – og vet å sette pris på det!» sa han.

Gjett om jeg hadde – og fortsatt har – den beste pappa`n!!!

Jeg kommer fra en høy familie; oldefaren min var 210 cm høy, bestefar var 196 cm, mamma 185 cm og jeg 183cm. Pappa var «pygmeen» i familien på vare 178cm. At han var kortere enn mamma enset han aldri en tanke til. «Jeg synes bare hun var råflott!» er hans svar på dette spørsmålet. De var jo litt sjeldne på 1960 og 70-tallet med den lange damen og den noe mindre mannen.. men for meg var det jo slik det var; kvinner skulle være lange, sterke, selvstendige og tydelige. Det var jo slik min familie var; Det hadde jo pappa sagt!

På ungdomskolen oppdaget jeg raskt en ny virkelighet.

Der var jeg plutselig «hun høye» som alltid måtte stå bakerst på klassebilde eller sitte for å jevne ut balansen. Alle gutter skygget unna, og i ettertid har jeg hørt «joda, du var jo pen og greier, men du var jo så høy! Og så var vi jo litt redd deg, for du hadde jo en tydelig mening om alt og elsket å diskutere!»

Og nettopp der avslørte de seg….

Mange av oss høye jenter har følt oss alt for høye og ukomfortable med oss selv i løpet av livet.

Noen sliter i forhold til menn også. (Bemerkelsesverdig er det at de kvinner som velger kvinner aldri har problemer med om partneren er høy..). Vi som ikke passer inn i stereoptypen «kvinne» – altså standardstørrelsen168 cm høy – blir sett på som utskudd, akkurat som de overvektige og de kortvokste. Og kommentarene lar seg ikke vente.. «Herregud, hvor lang tid tar det å barbere de bena der?» er en kommentar (et såkalt kompliment) jeg har fått. «Deg ville jeg aldri ha ville sloss med!» (??) osv..

Pappa hadde rett. Det kom en som var verdt det – og som satte pris på det.

Min mann og jeg er like lange, og han ser gjerne at jeg blir høyere enn han. Det har aldri vært et problem. «Jeg eeeeeeeeeeeelsker lange bein!» (sitat) og insisterer på høye hæler. Selv om jeg da rager 10 cm høyere enn han. Han synes det er lekkert, og får meg til å føle meg lekker. Han får meg til å føle at de tydelige meningene,  den høye latteren og at jeg tar mye plass – både fysisk og i sjel – er TOPPEN! At det er slik det skal være! For vi behøver noen som er vår støttespiller; vår cheerleader, noen i vårt hjørne – DA kan vi vokse enda sterkere!

Altså: ´»Høydeskrekk» bunner rett og slett i frykt.

Mange menn er livredde for høye kvinner, fordi de føler seg demaskulinisert av det. Dette igjen bunner i selvbildet. Og nå må ikke alle dere menn gå rett i forsvar og fortelle meg hvilket fantastisk selvbilde dere har, og at dere rett og slett ikke liker høye kvinner. For det handler ikke bare om dere. Dette handler om ren folkeskikk og hvordan dere skal væremed på å oppdra fremtidens menn og kvinner med verdighet! Så er det sagt…

https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/5/5d/Amazons_tishbein.jpg

Historisk sett var jo høye kvinner kalt Amazoner. I sagn fortelles om denne klanen høye, sterke, krigerske og blodtørstige kvinner som var foretrukket i kamp – fordi de skapte frykt i små, sarte mannehjerter og sjeler. Kun dem som var sterke i seg selv, kunne hamle opp med en Amazone!

Overført til idag: Mange menn er livredde (dog ville aldri innrømme det..) overfor kvinner som har høyere stilling enn dem, tjener mer enn dem, er tydelige og klare, har meninger, ler høyt .. og er høyere enn dem. Det er ikke ansett som «feminint» å være alt dette. Kvinner skal være standardstørrelse eller helst mindre enn dem, ha meninger – men ikke være for tydelige, le – men ikke for høyt, tjene mye – men ikke for mye osv..  Da kommer trollene frem! Hvor mange kvinner som står frem med noe har ikke opplevd denne sjikaneringen? Troll som skal voldta, torturere, drepe og plage dem som står for det de mener? Og siden dette innlegget handler om oss høye: Kun dem som er sterke nok i seg selv, kan hamle opp med og akseptere en høy og tydelige kvinne.

Så kan vi jo agumentere med at «Det er jo jeg selv som ikke er komfortabel med en mann som er kortere enn meg!»

Ja; men hvor kommer denne ukomfortable følelsen fra? Hvem har skapt den? Den kommer av de normer og konformer som finnes i samfunnet, og den ballasten vi får hjemmefra. Kommer vi fra hjem og samfunn hvor man fremelsker det vi representerer, vil alt utenfor normen oppleves som greit. Hvis ikke vil vi føle en form for ubehag.

Dessuten behøver vi påfyll av denne fremelskingen og aksepten regelmessig, siden samfunnet til stadighet forsøker å fortelle oss av vi ikke passer inn. Bare så det er sagt: dette gjelder selvfølgelig ikke bare oss høye – men alle som ikke såkalt passer inn! Men nå handler DETTE innlegget om oss høye.

Jeg har den beste pappa`n.

For han er alle like – kvinner og menn, høye og lave, ekstroverte og introverte.Ergo

Men han krever at man står for noe.

At man er tydelige og står for sine meninger.

At man er villig til å gå i en diskusjon om noe – uten at den ene parten må gripe til «skitne metoder» – nemlig å krenke den andre parten.

Ergo: en mann som er sikker i sin egen identitet og seg selv, vil oppdra barn som er sikre i seg selv. De vil respekterer og akseptere oss høye og tydelige damer for dem vi er – og bli gode partnere for oss.

Alt annet får være…

Advertisements

Forandring i tiden…

Da jeg vokste opp i nærheten av Hamar for 50 år siden, var jeg med mine 182 lenger enn alle. Heldigvis  var det ei til som var ganske lang, som de kalte det. Jeg var heldigvis god i håndball, til og med venstrehenft, så jeg fant min plass og ble lite mobbet. Men å være så lang førte med seg mange kommentarer, liten selvtillit og få kjærester. Min mor toppet det hele da hun kom fra en bytur og sa, «Idag så jeg ei lang dame, da! Hu måtte tilogmed være lenger enn deg!!»

Da følte jeg meg enn mer utilpass.

Det verste(beste) er, at etter at jeg fant dere, er jeg litt lei meg for at jeg bare er 182 cm. Skulle gjerne vært mer! Går gjerne med litt hæler!  (Og jeg fant for 30 år siden min mann, og han er noen cm lenger enn meg) Jeg er stolt av å være en av dere!!

– Ragnhild, 55 år

Ikkje huk dæ!

Snart fyller min kjære farmor 90 år, og i mine kjipe tenåringsår fra jeg begynte å skyte opp i lufta til jeg «endelig» sluttet å vokse, ga hun meg det beste rådet jeg noen gang kunne fått: «Ikke huk deg! Du kommer til å bli ei høy jente, og det må du bare være stolt av! Og husk at du aldri må huke deg. Skal du først være høy så vær det, og bær det. Du må ha ei god holdning. Da blir farmor glad.»

Det var litt tungt innimellom, å være den høyeste på barneskolen. Å bli ertet for høyden min. Å se alle vennene mine i Buffalo-sko, mens jeg ikke ville for jeg ville ikke bli høyere. Men jeg huket meg ikke fordetom. Ungdomsskolen kom og jeg ble fri fra de som plaget meg, og selvtilliten min begynte etterhvert å fylle kroppen min helt opp til den 183. centimeteren. Etter jeg kom dit har jeg så og si aldri tenkt over at jeg har vært et hode høyere enn vennene mine. Det brydde meg ikke lenger. Av og til skulle jeg ønske guttene var høyere og at jeg kunne brukt litt høyere hæler i diverse sammenhenger, men det var med sjeldenhetene. Det jeg fokuserte mest på var å være rakrygget, og det er jeg utrolig takknemlig for at farmor bestandig minte meg på: at jeg ikke måtte huke meg.

Nå er jeg 183 cm og går i hælene mine med hodet hevet og ryggen rak – og det takket være en liten dame på såvidt 165 cm som visste hvor høyden min kom til å ende, og ba meg bære det med stolthet!

Takk farmor! 🙂

– Trude, 31 år

Det beste med å være høy (2)

«Det beste med å være høy» er utdrag fra svarene til damene i Høye Damer i Høye Hæler da jeg spurte dem hvorfor og hva de liker ved høyden sin. Det var enorm respons. Jeg vet selv at jeg elsker hver cm, det er en stor del av meg. Og det er fantastisk å se at de fleste av oss både vet å bruke høyden og å nyte den! Jeg har trukket ut ett sitat som vil følge alle innleggene, for det gir essensen av hvordan det er å være en av oss.

«Hadde aldri trodd at en Facebook-side kunne gi meg så mye selvtillit. Tusen takk alle høye damer»

(Alle svar er gjengitt etter tillatelse)

 

  • Bli lagt merke til, som f.eks ved arbeidsintervjuer. Da er det veldig nyttig å synes.
  • Ofte større bekken, lettere å føde
  • Når alt på øverste hylle, trenger ikke å spørre om hjelp til å ta ned klær som henger høyt oppe i butikker
  • Jeg fikk gå først når vi var på skoletur, for da var det lett for de andre å se hvor de skulle gå.
  • Skiller meg ut fra mengden, henne man alltid for øye på
  • Enkelt å finne igjen egne barn. Både fordi jeg ser over de fleste, og at de ( merkelig nok…) stikker opp
  • Jeg får automatisk autoritet foran elevene mine
  • Når man står på en turistpakka plass i Praha og har gjort den tabben og avtale et møte med studievenninner foran akkurat den berømte klokka ALLE turistene samler seg ved hver hele time…., da er det egentlig helt greit å være lengre enn normalt. Ellers har jeg ingen problemer med å ta ned ting fra hyller og høye skap, legge ting opp i hyllene over setene i fly og lavere risiko for enkelte typer sykdom (men som blir veid opp av høyere risiko for andre typer sykdom.