Vinterklar på 1-2-3

Så kom snøen til slutt. Jeg skal ikke påstå at jeg er overbegeistret. Jeg har ikke gått på ski på sikkert 10 år. Nå har det seg slik at jeg har en datter på 5 år, hun elsker snø. Men hva tar man på denne lange kroppen når man skal ut å ake?

image

1) Bukser og tights er kjøpt hos Stormberg. Og begge er damemodeller. Erfaringsmessig så skremmes jeg ikke av dårlige anmeldelser av et produkt. Om man leser hvorfor buksene har fått slakt kan det godt være fordi de er for lange. Og hvem passer de til da?

image

2) Ullundertøy er denne gangen McKinley, men jeg kan også anbefale Kari Traa og Janus. Skal du ha myk og deilig microfleece i tillegg er Stormberg perfekt.

image

3) Jakke er 24 (Twentyfour). Men jeg har også flere Stormberg jakker som er lange nok i bøtter og spann på armene.

image

Ja, så hva venter vi på? Ut på tur! Og lua strikker man selv.

image

Vennlig hilsen
Anne Marie Guldahl Jernquist
Leder

Advertisements

Mitt liv som høy, P3

Jeg fikk akkurat et melding på Facebook av en tidligere medelev med en link til artikkel om en fantastisk tøff jente (Eller dame)! Elida Marie Sageidet heter hun. Hun er 191,5 cm på strømpelesten og skriver ofte tekster for Høye Damer i Høye Hæler. Nå er hun portrettert i Nrk P3’s dokumentar Mitt liv som høy.

Jeg leser en artikkel om ei tøff og vakker jente som jeg er så heldig å kjenne, som stiller opp for klubben vår når som helst med både blogginnlegg og mediainnslag. Det er godt å ha slike damer ved sin side når man har en så stor klubb.

Fantstisk artikkel Elida! Du er modig og flink, jeg ønsker deg alt godt!

Mange klemmer fra
Anne Marie Guldahl Jernquist
Leder

Klestreff og Ladies night

I går var det dagen for klestreff og damekveld, jeg gikk i høye hæler og mer eller mindre pratet i 12 timer, så i dag er jeg sliten. Både klestreffet i Kolbotn og kvelden på Olivia var en stor suksess.

Mellom 30 og 40 damer fikk seg lange nok bukser og vinterjakker som var lange nok på ermene og hadde livet på riktig sted. En dame som holdt på å prøve en penjakke kom til meg og sa at den var jo alfor lang på armene, jeg måtte jo bare si som sant var, «Nei, den er ikke for lang, du er bare ikke vant med at klærne passer.». For det er vi faktisk ikke.

12208325_10156318009235624_3947007394621030200_n

Det er så givende og gøy å se gleden og lettelsen til damer i alle aldere som smetter inn i den ene buksen etter den andre og da står overfor et dilemma de aldri har hatt før, hvilken bukse skal jeg legge igjen? Følelsen av bukser som hviler på vristen er så undervurdert.

Etter endt klestreff var det bare å kaste skrotten innom hjemme for et lynraskt klesskift, så hoppe i bilen med nesa mot Aker brygge. Halvveis fremme til Aker brygge oppdager jeg at jeg hadde sett en time feil og kunne hatt tid til å sette meg ned et par minutter. Men jeg hadde på meg disse styltene fra Jeffrey Campbell, så en time ekstra føltes ikke så altfor mye likevel.

image

Først møttes ca 20 av damene på Friday’s Bar, hvor de har fantastisk sjokolade milk shake. Det er fint å treffes litt uhøytidelig før middagen, et sted hvor man kan slappe av i en dyp sofa og skravle litt. Kvart på åtte gikk jeg til Olivia for å ta i mot damene som gikk rett dit, og jeg lurte vel litt på hva som var i den sjokolade milk shaken da jeg så kjekt skulle lede damene til lokalet vårt og blanta både sko, knær og panna rett i en låst glassdør. Jeg kunne da ikke vite at de hadde endret på «kjøremønsteret».

La oss bare si at Olivia nok aldri har vært så stille med fullsatt restaurant noen gang. De to servitørene som stod og så det hele var stive av skrekk. Om det var en to meter høy dame eller forsøk på innbrudd på vinlageret som gjorde dem så redde vet jeg ikke. De bare stirret og stirret, sa ikke et ord. Et øyeblikk så det ut som de ventet på at jeg bare skulle tippe over. Men vi, damer med noen ekstra cm, er ofte drevne i å slå hodet inn i harde ting, så jeg, svært lattermildt, måtte snakke de ut av sjokket slik at de kunne vise oss veien vi skulle gå. Jeg må innrømme, slike ting, som jeg jo strengt tatt gjør hele tiden, blir ikke mindre flaut med årene. Og ja, jeg har vondt i panna i dag.

image

Jeg er så ubeskrivelig stolt av klubben vår, at vi kan møtes på tross av alder, oppvekst og interesser og ha det så fantastisk hyggelig sammen. En eneste enkel ting felles, vi er over gjennomsnittet. Det høres så lite ut, men det gjør at vi alle sammen både blir møtt og møter verden på en annen måte og har plutselig mange felles preferanser likevel. Fantastisk mat, suveren betjening, god stemning og høye damer er en flott oppskrift på en bra kveld!

image

Se på denne fine gjengen, noen måtte gå før bildet ble tatt, men jeg fikk dele kvelden med 30 fantastiske damer fra 19 til 63 år. At 11 damer i august 2012 skulle bli til 2049 i november 2015 hadde jeg ikke trodd i min villeste fantasi. Jeg får stadig spørsmål om hvordan jeg får tid til alt, familie, jobb, skole, leder for to klubber, all baking og håndarbeidssysler. I går spurte ei av damene om jeg har fått utdelt flere timer i døgnet enn andre. Jeg kan vel bare si at jeg kanskje har litt mer energi enn mange og når noe er gøy, så er den energien nesten utømmelig. Slik som å se overlykkelige damer med lange nok bukser og hvordan noen virkelig retter seg opp for første gang i sitt liv og eier seg selv. Man finner alltid timer til slikt.

En stor takk til alle dere som bidro til en flott dag og kveld! Dere gjør all jobbingen verdt det!

The sky is the limit!

Vennlig hilsen
Anne Marie Guldahl Jernquist
Leder

Dagens damefangst

I dag var jeg på harry-tur med mannen min. Vi drar til Töcksfors, av mange grunner egentlig, men spesielt to. Det er betydelig mindre mennesker og mas, og de har skobutikken Deichmann (Fører damesko helt opp til 44). 

Jeg kjøper ikke sko hver gang jeg er der, selv om det ser slik ut i skohyllene mine, men det er gøy å se. I dag var jeg litt svimmel og gikk sakte fra hylle til hylle bare for å se, jeg prøvde et par støvletter, satt de på plass og gikk videre.

Jeg hadde én hylle til å sjekke før jeg skulle gå å spise med mannen min. Der står det to damer, jeg tipper mor og datter. De diskuterer sko, som man jo gjør i en skobutikk. Alt dette skjer på to sekunder, jeg ser den yngre peker på et par med hæler og jeg kan se hun liker dem, men hun tar de ikke opp. Jeg hadde tenkt og ikke gå bort denne gangen, bare være i min egen verden og ikke fiske en eneste dame. Bare ha en time out, rett og slett. Jeg hadde merket meg de yngre damene før i butikken for jeg så dem rett i øynene, men som sagt, i dag skulle jeg ha «fri».

Men når jeg ser at hun ikke tar opp skoene, da stikker det litt i meg, så jeg går bort, tapper henne lett på skuldedre og sier, «Kjøp de med hæler.». Jeg hadde tenkt å gå videre, ikke si noe mer. Men så hører jeg moren si, «Hun tør ikke gå med dem!». Og da vet dere, da får ikke ti ville elefanter meg ut av den butikken med det første. Jeg snur meg tilbake og vi snakker om hvorfor ikke? Vi er jo høye uansett så hva gjør noen cm ekstra? Mannen, til hun som ikke hadde tatt opp skoene med hæler, var der også og han stemte i hvor vakkert det er med høye damer.

De spurte om jeg går med høye hæler og hva jeg føler da, og jeg tenkte ikke før jeg hørte meg selv si noe overkant entusiastisk, «Fantastisk, helt fantastisk!». De unge og svært hyggelige damene, som er tvillinger, får hvert sitt kort og jeg inviterte dem selvfølgelig til gruppen Høye Damer i Høye Hæler, de er 183 cm begge to.  Så gikk jeg for å handle med min svært tålmodige ektemann.

Etter handling og spising så er vi på vei mot utgangen og da ser jeg en av de to damene igjen, jeg smiler og nikker, og da sier hun, «Jeg kjøpte de med hæler!». Hjertet mitt sprakk litt av glede der og da. Det har ingen ting med sko å gjøre, ingen ting med mote, det har alt å gjøre med selvfølelse. Ei deg selv, det er derfor jeg startet Høye Damer i Høye Hæler, derfor bruker jeg alle døgnets timer, for slike øyeblikk som dette.

Og nå, nå er begge søstrene også med i facebookgruppen vår!

Velkommen til oss!
The sky is the limit!

  • Anne Marie Guldahl Jernquist, Leder

Logo ©

Service

Det jeg skal fortelle om her, er hvordan kundeservice på sitt aller beste kan arte seg. Møt verden med et smil. Man kan også holde kjeft, men da kan man ikke klage i ettertid. Jeg møter ikke alltid verden med ett smil, jeg kan sikkert være grufull og hissig, men oftest er jeg nok blid eller nøytral. 

Vi hverken orker eller makter å være statiske, hele livet er jo en kjemisk prosess. Vi har forskjellige humørstadier som har effekt på vår mentale stemning. Her om dagen var jeg innom B-yong. Jeg skallet så til de grader i et skilt. En slik tung, vond og spiss plakat, den skalv i mange minutter etterpå. Jeg ble vel i sammenstøtsøyeblikket ganske irritert, men innen jeg kom meg til kassen, noen sekunder senere var den verste irritasjonen over og i det jeg skulle betale fortalte jeg ekspeditrisen om skiltet de hadde hengt for lavt og at jeg hadde fått det i hodet.

Hun beklaget umiddelbart og lo litt på egen bekostning. Hun var 162 og ønsket hun hadde vært høyere. Mens vi tuller litt frem og tilbake om våre ekstra eller fraværende centimeter så løper en annen ekspeditrise for å hente stige og vips er skiltet flyttet høyere opp. De ba meg gå under for å sjekke og med sko så jeg var 195 for anledningen gikk jeg under med svært god margin. En god latter, en fin opplevelse rikere og tre visittkort fattigere gikk jeg hjem med et smil om munnen.

b_young_manglerud

Blide mennesker er tingen! Hun sa også at B-yong har lange bukser, noe jeg har fått høre tidligere. Jeg får gå tilbake en annen gang og teste ut og måle noen innersømmer.

Ha en fin dag!

  • Anne Marie, leder

Duppeditter (1)

Jeg liker duppeditter, små dingser om forsterker mitt personlige uttrykk.  Jeg har for eksempel en liten sølvsko med høy hæl på nøkkelknippet mitt. En duppeditt de færreste ser da det nøkkelknippet enten ligger et sted i en veske eller er et sted jeg ikke helt har kontroll på.

Jeg kjøper ikke hva som helst og ikke alt jeg kommer over, og nettopp dette er et eksempel på det.

Skotrekk TGR

For dette blir til og med for sært for meg. Jeg kunne aldri tatt på meg pumps en dag det øspøsregnet og tatt på et slikt trekk. Det er en god idé, men jeg går litt for å kle seg etter forholdene.

Ha en fin dag!

  • Anne Marie, leder

Å bli sett

Ja, å bli sett, vi tror vi blir det hele tiden. Ofte blir vi nok det også, her vi svever oppi skyene, men å bli sett. Som menneske, personen, bak hår, sminke, høyde og hva enn vi måtte benytte oss av for å fremheve eller skjule hvem vi er.

Jeg er meg selv, i større og større grad ettersom årene går. Jeg ikke bare er meg selv, men jeg tørr å vise hvem jeg er også. Jeg snakker stadig med fremmede, om jeg sitter på en benk eller står i kø. Jeg er den som gjerne hjelper den litt forvirrede mannen med å finne sugerør til kona og av en eller annen grunn er jeg alltid den som blir stoppet på gaten og spurt om veien, uavhengig av land. Jeg gir mye av meg selv og det kan være på godt og vondt, men erfaring er mest godt, det bare tok meg litt tid å komme hit.

For eksempel når jeg er på butikken, skobutikk, klesbutikk eller kiwi, så er det hyggelig med et par fraser med betjeningen hvis det faller seg naturlig. Noen ganger er det de som åpner, andre ganger er det jeg. Denne gangen jeg nå skal fortelle om var det egentlig ikke noen som åpnet en samtale, det hendte for ett og et halvt år siden. Det var rett etter Høye Damer i Høye Hæler hadde vært på God Morgen Norge på tv2.

Jeg var på Manglerud senter. Det var markedsdager, jeg hadde med min lille datter og plutselig så er det et bord med bare sko, lekre sko, sko jeg med min studentlommebok vanligvis ikke har råd til. Jeg ser det ene lekre paret etter det andre og til min store fornøyelse så er det 299,- for alle parene uansett førpris. Jeg forgaper meg i et brunsemsket sandalpar med ca 10 cm hæler. De er en fryd for øyet og merket er Chicas.

Damen i boden er særdeles hyggelig og vi prater naturligvis om sko og så forteller hun at hun så oss på God Morgen Norge. Hun forteller at hun har mange damer i vår høyde innom butikken, men at de fleste av dem overhodet ikke tør å ta på seg høye hæler. Hun får en liten bunke med visittkort og jeg tar med meg mine brune skjønnheter hjem.

Det har blitt flere sko fra den butikken, det har blitt mange hyggelige samtaler med denne damen. Senest på lørdag, da det igjen var markedsdag og etter at lille snupp og jeg hadde vært på høytlesning på biblioteket, tok vi t-banen ned til senteret. Og der var bordet og damen. Og denne gangen utarter det seg litt annerledes, hun smiler blidt da hun ser meg, jeg rekker hendene bort til noen flotte semskede pumps, samtidig som jeg skryter av et par bak henne, hvorpå hun avbryter «Nei, men de er jo for lave!» (5 cm hæl). Åh, som jeg koser meg, noen som har forstått det, og som vet hva jeg liker, innen sko vel og merke. Jeg prøver de semskede pumpsene (ca 8-9 cm), de smetter rett på, så bøyer ekspeditrisen seg litt frem og sier, «Jeg plukker alltid ut et par som jeg tror du liker!».

Sko

Unødvendig å si, nå står de nye skoene i hyllen, mamma og pappa spanderer denne gangen, da jeg er midt i en jobbsøkerprosess og de er så glade og stolte for alt jeg har fått til med Høye Damer i Høye hæler. Jeg føler meg privilegert, jeg føler meg sett og glad. Det har ingen ting med skoene å gjøre, det har med menneskene bak!

Ha en fin søndag!
The Sky is the Limit!

  • Anne Marie Guldahl Jernquist, leder

Nedenfra og opp

image

Datteren min på snart 5 år står sammen med meg på badet om morgenen. Hun ser i speilet, måler seg selv, og meg. «Mamma, jeg er nesten blitt like høy som deg!», konstaterer hun stolt siden hun nå rekker meg nesten til livet. De fleste barn i den alderen, faktisk alle jeg har møtt, er svært opptatt av å vokse og bli høyere. De er opptatt av å komme dit hvor de synes og kan ta plass blant oss voksne.

Det jeg kom til å tenke på da jeg stod ved siden av dette stolte, lille barnet, som strakk seg så lang hun var for å bli så høy som mulig, var hva skjedde med oss? Ikke alle, og forhåpentligvis de færreste, men av og til tror jeg vi, vi damer over gjennomsnittet, er innom følelsen de fleste av oss, behovet for å ikke synes, behovet for å være litt gjennomsnittlig, bare for en liten stund.

Det krever mot å vokse opp og bli den du egentlig er.

  • Edward Estlin Cummings

Jeg er heldig, slike følelser og tanker har jeg sjelden. Jeg er glad for å være høy. Men hvorfor slutter noen å være stolte av målet, om å vokse, synes og strekke seg? Lar det «å synes» sluke hele selvfølelsen og selvbildet. Nei, vi «lar» ikke det å vokse sluke selvbildet vårt, erfaringen sier meg at noen tar det fra oss. En tankeløs kommentar for mye, fra en sjef, en klassekamerat eller kanskje en søster eller onkel, noen ganger er det ikke fra noen du kjenner en gang.  Kommentaren kommer bare akkurat den dagen du er ubeskyttet eller litt ekstra sliten, eller den kommer altfor ofte, at vi er for høye, eller hvorfor skal vi få lov til å gå med hæler. Få lov? De med langt flott hår, er det noen som sier til dem at, «Nei, du må ta håret ditt i strikk. , for jeg har så tynt hår jeg, så da må ikke du vise frem ditt hår!», eller er det noen som sier til smekre damer eller menn at «Ikke gå med klær som passer for jeg har ikke så fin kropp og da er det urettferdig at du viser frem din!». Det er heller ingen som sier til intelligente, dyktige mennesker at de må slutte å løse komplekse oppgaver for de får oss til å føle oss dumme eller utilstrekkelige.

Så da spør jeg, hvorfor skal noen få lov til å si at vi er for høye? Eller at vi har for lange ben?

Jeg har som mål, muligens et uoppnåelig ett, men ved å starte damegruppen Høye Damer i Høye Hæler ønsket og ønsker jeg fortsatt og å styrke selvfølelsen til de i gruppen som trenger det. En noe naiv tanke, men når jeg ser alle disse flotte damene, innsiden ut, som deler, bidrar og hjelper hverandre, så kjenner jeg på sinne mot alle de der ute som i både tankeløs og med mening har prøvd å trekke oss ned til ønske om å være gjennomsnittlig.

Ei deg selv, du er den beste og eneste utgaven av deg, du er unik!

The sky is the limit!

  • Anne Marie Guldahl Jernquist, leder

image

Hud og makeup (Treff)

På mandag var 12 av damene fra Høye Damer i Høye Hæler på hud og sminke-kurs. For min del er sminken det morsomste. Jeg fikk plukket med meg noen tips, selv om jeg kunne det meste fra før. Da hun som hadde kurset kommenterte at hun ikke så behovet for at vi skulle gå med høye hæler, så jeg 11 damer som bet seg i leppa rundt bordet. Bortsett fra en slik teit og tankeløs kommentar så var det mye latter og en fin kveld.

image

På tirsdagsmorgen var det bare å stupe ned i sminkepungen for å leke seg litt.

image

sminke

  • Anne Marie, leder

Intervju med KK

På mandag var det photoshoot i Frognerparken med KK, og jeg tror Høye Damer i Høye Hæler til tider var den største attraksjonen. Jeg har brettet ut deler av sjelen min i dette intervjuet. Ting jeg vel egetlig ikke trodde jeg skulle fortelle noen, og i hvertfall ikke en journalist. Men jeg hoppet i det med viten og vilje og tenker at noen må si det ut. Så nå grugleder jeg meg til 18. september når bladet kommer i hyllene for salg.

Jeg har ikke tenkt å skrive veldig mye i denne teksten, jeg tenker at bilder sier mer enn tusen ord. Jeg vil rette en stor takk til de fantastiske damene som stilte opp på så kort varsel og alle de andre som tilbudte seg å bli med!

Enjoy!

– Anne Marie Guldahl Jernquist, leder

image

Journalist, sminkør og de fantastiske damene under intervju og sminke.

image

Før damene kom ble jeg sminket og intervjuet i 1,5 time. Jeg hadde åpne sår på hælene etter en bursdag i høye, nye sko, så det ble komfortsko, med 10 cm hæl, opp til location. Ja, også gikk de sørkoreanske skrederene bananas.

image

Fantastisk innsats fra damene og alle involverte i stekende sol og trillende tårer.

image

Første mannen som nølende og respektfullt lurte på om vi kunne ta bilde sammen. Plutselig var 7 til av hans kolleger trippende på siden av meg, blide som soler (se bilde lenger opp i saken). Det var sørkoreanske skreddere.

image

 

 

 

Nerver

image

Nå er kofferten med sko pakket, klærne jeg skal ha på meg krangler i skapet, vannblemmene fra i går er plastret og tankene prøver å samle seg. I morgen skal 7 damer fra Høye Damer i Høye Hæler og jeg intervjues og fotograferes av KK (Dameblad, Kvinner og klær).

Jeg har gjort det før, flere ganger, på tv, radio, avis og nettsaker. Det har blitt mange intervjuer det siste året og jeg ble veldig glad da KK ville skrive om oss, endelig kan vi nå ut til enda flere. Mamma og Pappa, på 71 og 82 år, synes det er stas da deres mødre kjøpte KK da de var små. Nå har den veldige gleden og iveren lagt seg og jeg kjenner en liten gryende nervøsitet. Jeg vet at den ikke er farlig, den har vært på besøk tidligere, mange ganger, den gjør bare at jeg skjerper meg.

Syv fantastiske damer har sagt ja til å bli med, 19, 25, 31, 46, 57, 65 og 68 år er de fra 180 til 190 cm høye og forholdet til både høyde og hæler forskjellig. Tre av dem er mor, datter og mormor, ei har vært med fra starten, to sitter også i styret i De Høyes Klubb. Det er alltid vanskelig å velge ut noen av alle de flotte damene og det rører og gleder meg alltid den fantastiske responsen og hjeplen de er villige til å gi. Jeg får alltid dårlig samvittighet når jeg ikke kan ta med alle, men håper og regner med at dette ikke er siste sjansen.

Dato for utgivelse av artikkelen vil komme.

– Anne Marie, Leder

Jubileum

Logo ©

For tre år siden snudde jeg livet på hodet, eller for å se det på en annen måte, jeg snudde livet riktig vei. Jeg sluttet på jobb, jeg begynte å studere noe jeg hadde ønsket meg i mange år, jeg skilte meg og til sist, men ikke minst, på dagens dato 11. august 2012 startet jeg Høye damer i Høye hæler.

Første treffet 2012

Første treffet 2012

Vi var 11 damer som møttes på Egertorget og siden august 2012 har jeg flyttet, giftet meg på nytt og fullført en bachelorgrad i bibliotek og informasjonsvitenskap (ansett meg gjerne). Jeg har kjøpt mange nye sko og kastet noen som er utslitt eller gitt bort noen som trenger et nytt hjem.

Høye Damer i Høye Hæler er i dag 1565 damer! Et fantastisk knippe damer/jenter fra 16 år og oppover. Alle med hver sin bakgrunn og opplevelse av å leve over gjennomsnittet, alle med sine erfaringer om å være kvinne, og alle har sine preferanser når det kommer til sko, klær og kropp. Det eneste vi har felles er høyden.

Jeg vil takke de som har vært med i tre år, jeg vil takke de som fant oss etter saken på NRK.no eller God Morgen Norge, jeg vil takke dere som har snakket med fremmede damer på butikken og de damene som har funnet oss etter slike møter, jeg vil takke de som kom for fem dager siden og du som kom til oss i dag! Tusen takk for at vi sammen kan ha det samholdet, felleskapet, gleden og erfaringsutvekslingen!

Nå går vi for enda et år!

The sky is the Limit!

– Anne Marie Guldahl Jernquist, Leder

2 årsjubileum 2014

2 årsjubileum 11.08.2014

image

De to øverste er mine. Og ble brukt på første treffet.

Plus size?

kommentar godsommer

Jeg sitter i sofaen etter en lang dag, jeg har vært på bena i ca 13 timer. Jeg slenger kroppen i vater og slår på tven, zapper meg av gårde og på tv2 vises God Sommer Norge. Jeg ser vanligvis ikke så mye på live-tv, og det er ikke gjestene som får meg til å stoppe. I kommentarstrømmen på siden legges det ut kommentarer fra damer ang begrepet plus size som også NRK skrev om i går. Det som får meg til å stoppe er ikke at plus size er et feilslått og forvrengt begrep, men det slår meg at noen av damene som kommenterer oppgir at de er over 180 cm.

Jeg bruker også 44 i gensere, skjorter, bluser, topper og jakker, og jeg er ikke plus size! Jeg er right size! Jeg sier ikke at større eller mindre er feil, for vi er alle right size. Vi er ikke pluss eller minus, vi fyller oss selv. Jeg vet at mange av damene i Høye Damer i Høye Hæler bruker 44 eller større. Høye flotte damer! At vi skal kalles pluss size bare fordi vi har flere høydecentimeter enn normalen og da naturligvis også får flere centimeter andre veien, det heter proporsjoner.

Ut med plus size, in med right size. Og det hadde ikke gjort noe om vi fikk én eneste butikk til Norge som solgte klær som har riktige proporsjoner også.

  • Anne Marie, leder

Fra barnemunn

lange ben_am

Jeg har en datter på 4 og et halvt år og hver kveld leser vi bok før hun skal legge seg. Jeg pleier å sitte på gulvet inne på det lille barnerommet og hun pleier å sitte på fanget mitt. Hun velger bok selv og igjen blir det boken om kroppen og hun ønsket å lese siden om musklene for førtiandregang. Hun vil gå ut i stua å fortelle at hun nå har lært forskjell på Biceps og Triceps og går mot døren. Hun legger ikke merke til at jeg trekker til meg bena slik at døren skal gå opp, hun bråstopper og ser skrekkslagen på meg i det hun får åpnet døren uten problemer, «Mamma, har du krympet!?!?!». Jeg svarer betryggende at neida, ingen fare for det, «Så du har fortsatt lange ben?», spør hun bekreftene. Jeg smiler og nikker, vi må nok lese litt mer om vekst og sjelett neste gang…

– Anne Marie, Leder

Fantastisk!

image

Dette er bare så fantastisk!  Jeg takker alle damene som skriver sammen med meg for godt samarbeid!

Ha en fin lørdag!

Vennlig hilsen
Anne Marie Guldahl Jernquist
Leder

Small stuff

image

Min kjære venninne og jeg sitter ved middagsbordet og snakker om alt og ingenting. Plutselig reiser hun seg og med håp i stemmen, «Kom igjen nå, se her nå!». Hun forter seg rundt bordet i 10 cm hæler og drar meg opp av stolen. Jeg står i et sekund og ser ned på den nå 172 høye dama (inkludert hæler). «Å neeeei, de hjelper jo ikke!», sukker hun før vi bryter ut i latter.

Ønsker alle en riktig god søndag!

– Anne Marie, Leder

Fokus

For noen dager siden var jeg sammen med ei venninne på et kjøpesenter i Oslo og vi skulle gå å kose oss på café. Det er sommer og jeg har på shorts og hæler på ca 8-10 cm. Da vi er på vei mot rulletrappen går vi forbi noen bord hvor det sitter mennesker i feriemodus og slapper av. Jeg hører hun sier «Hei!» til noen, men vi går videre med en gang. Litt nedi rulletrappa sier hun, «Han så meg ikke han!». Jeg aner ikke hvem hun snakker om og spør hvem det var. «Det var bare en bekjent, han så rett mot oss, men jeg tror han var så opptatt av bena dine at han ikke så meg!».

– Anne Marie, Leder

Nesten ingenting

image

Jeg skal fortelle noe, noe jeg ikke hadde tenkt å fortelle. Jeg har ikke bevisst tatt noe valg om å la være å si noe om det, men nå, da jeg stod på kjøkkenet så tenkte jeg på denne bloggen. Jeg tenkte på alt vi skriver her og at det også er rom for andre ting som er mer enn bare teite kommentarer fra tankeløse mennesker eller frykten for å gå i skjørt. Det jeg skal fortelle skjedde, nesten. Jeg vet ikke hva det kunne vært, kanskje ingen ting, kanskje alt.

Jeg var på Høydetreff i Stavanger med De Høyes Klubb. Det er et årlig arrangement som går fra fredag til søndag i løpet av hver sommer, i fjor var det i Bergen og i år som sagt i Stavanger. På lørdagen i hvert høydetreff er det festmiddag, god mat, pent tøy og fine folk. Jeg hadde lånt bilen til venninnen jeg bodde hos slik at jeg ikke trengte å passe på busstider, bussnummer og busstopp. Jeg kjørte fra Sandnes til Stavanger og parkerte i et lett tilgjengelig parkeringshus. Det var ganske fult og jeg måtte ned tre etasjer for å finne plass. Dette var et slikt parkeringshus som ikke ligger under en bygning og jeg fant kun en smijernstrapp for å komme meg opp i dagslyset igjen. Jeg klakket i vei på mine høye hæler og oppmerksomhet i varierende underholdningsgrad lot ikke vente på seg.

Det er ikke denne oppmerksomheten jeg skal fortelle om her. Det er ikke den gode maten vi fikk å spise eller de hyggelige menneskene jeg spiste middagen med, det jeg vil fortelle er hva som skjedde da festmiddagen var over og jeg skulle gå hjem. Ingen ting utenom det vanlige da jeg gikk fra restauranten, jeg ringte mannen min som jeg pleier å gjøre om jeg skulle være ute sent på kvelden. Det er enten han eller mamma, bare for å ikke ha følelsen av å gå alene. Som sagt var det lørdag og det var i tillegg fint vær, mange mennesker moret seg og noen hadde tatt mer enn ett glass vin til maten, noen hadde nok ikke hatt noen mat til vinen i det hele tatt, og det var nok ikke vin som var blitt drukket heller.

Jeg gikk inn i parkeringshuset og skulle betale billetten, da måtte jeg legge på telefonen, for å ha ledige hender. Jeg betalte og gikk innover i parkeringshuset. Helt innerst lå trappen som førte nedover i etasjene og jeg gikk målrettet mot den. Noen meter før jeg er fremme ser jeg det kommer to guttemenn ut fra siden av en bil, de hadde måtte lette på «vinen» som var drukket for å komme i festhumør. Han ene så rett på meg, før han tok et skritt tilbake mot kameraten. Fremme ved trappen gikk jeg raskt nedover mot bilen og av en eller annen grunn dunket hjerte veldig fort, jeg hørte ingen skritt bak meg, men hørte bare lystige mennesker i det fjerne.

Hodet mitt var låst på en tanke, «kom deg inn i bilen og lås døra, bare kom deg inn i bilen!». Jeg gikk ganske fort nedover trappene tross mine 10 cm hæler, men hørte fortsatt ikke noen bak meg. Vel nede var bilen jeg skulle kjøre på nærmeste plass til trappen. Jeg låste opp, satt meg inn, låste bilen og slo på tenningen. Da slo baklysene seg på og der så jeg tre guttemenn som stod bak bilen. Da lysene traff dem, snudde de og løp opp igjen trappen jeg akkurat var kommet ned.

Så det skjedde igjen ting og jeg prøvde å ringe manne min, men det var ikke dekning nede i garasjen. Jeg vet ikke hva de ville, de guttemennene, kanskje de ikke ville noen ting, kanskje bare prate, tulle, skremme. Uansett, er jeg glad jeg slapp å finne det ut.

– Anne Marie, Leder

Sommertreffet 2015

Lørdag 4. juli arrangerte jeg sommerens treff for Høye Damer i Høye Hæler. Hva har man på seg, det er varmt, det blir kanskje kaldt, det er Norge i et nøtteskall.

Det ble shorts og bluse, med cardigan i vesken. Det ble prøvd en del sko, ikke alle er med på dette bildet en gang. Min kjære ektemann fikk siste ordet og det ble hvite pumps til hvit shorts og navy-farget bluse.

image

Planene var å ha de sorte skoene fra Buffalo, men dagen var ikke helt der da jeg tok de på og husbondens kommentar løste problemet, «Du trenger ikke alltid være på høyden, vet du!». Så da ble det de hvite på 10 cm fra Tamaris og sandalene fra Laura Bellariva i vesken.

Først møttes vi på Friday’s Bar på Aker Brygge for å nyte alt fra milk shake til Chablis. Jeg hadde reservert bord til 15 damer, da ca 12 var påmeldt, men gledelig nok møtte 20 stykker på det litt impulsive vorspielet. Stemningen var upåklagelig høy og jeg bar stoler og puffer til det store gullmedalje med 10 cm hæler. Jeg har stor forståelse for at flere synes det er nervepirrende å komme på treff første gang. Man kjenner ingen, kanskje man har sett noen profilbilder på Facebook, som man jo i bunn og grunn ikke kan vite om det er et ekte menneske bak.

Jeg er også spent og nervøs før hvert treff, men det er aldri for å møte dere. Jeg er livredd for at dere ikke skal ha det bra, at det ikke skal være en fin opplevelse og at jeg ikke har gjort jobben min. Så har vi det med skoene, og jeg er jo glad i sko og elsker høye hæler, men hva damene går i er for meg helt uviktig bare de kommer på treff. En dame hadde sitt første treff i vinter, hvor hun hadde møtt i ballerinasko, på treffet på lørdag, hadde hun 10 cm hæl.

image

Seks stykker av oss var på plass til avtalte tid og det fyltes raskt opp. Jeg passet på å se døren da høye, flotte, litt nervøse og søkende damer er forholdsvis lette og få øye på. Med en gang et slikt menneske viste seg rakk jeg enten opp armen eller reiste meg opp for å vise at de var kommet riktig. To av damene som kom sammen var veldig målrettet mot bordet og det var som sagt lett å se at de hørte til oss. De smilte fra øre til øre og hadde en morsom opplevelse og meddele. Da de hadde kommet fram til baren hadde de spurt en servitør om han hadde sett noen høye damer, hvorpå han hadde med tidenes bredeste smil, fortalt at ja, det hadde han og det var noe av det mest fantastiske han hadde sett og hørt om noen gang!

Da klokken nærmet seg middag, gikk vi mot Olivia og det er nå jeg blir ekstra stolt av å være en av dere. Der går vi altså, ca 20, høyreiste damer i alderen 25 til over 60 år. Vi er så forskjellige som natt og dag, med forskjellige liv, hobbyer, jobber og historier, og den ene tingen som fører oss sammen er alle være centimeter over bakken. At dette fantastiske privilegiet, å få være høy, gjør at vi kan stoppe alle på Aker brygge i å snakke, å spise, å le, det er helt fantastisk. Det er ikke mange meterne bort til restauranten, men jeg skal si at den boosten det er å gå samlet, satt sine spor, spesielt hos førstereis damene.

Det er deilig å ha et eget avlukke, og på Olivia får vi et eget lokale som kan stenges av, jeg trakk for gardinene, da vi hindret de andre gjestene i å få i seg maten. Servicen er ikke noe å si på og maten er fantastisk. Det så ut til at alle koste seg og jeg med mitt loppefylte blod rullerte som jeg pleier. Det ble til at vi snakket om følelsen av å gå samlet fra Friday’s og en dame hadde merket seg at ingen hadde sagt noe negativ til oss. Jeg bare svarte at, «Nei, hvorfor skulle de det. De er jo bare fascinert.».

Da klokken ble 23 var kvelden over for min del og snilleste Jorun førte damene videre ut i natten, men før vi kom så langt så møttes over 20 stykker av oss utenfor restauranten for å ta et gruppebilde og da kan jeg vel bare kort oppsummere at det igjen ble kaos på Aker brygge.

Takk for en fantastisk kveld damer! Jeg er utrolig heldig som får lov å møte dere!

The sky is the limit!

– Anne Marie, leder

image

Du er den beste deg!

Jeg vil bare si en ting. Ikke prøv å gjemme deg bort, ikke lut ryggen for gjøre deg usynlig, men reis deg opp og ei deg selv!

image

Ingen i verden er bedre til å være deg enn du er!

Ha en fin kveld!

– Anne Marie, Leder