Du er skikkelig høy!

Nok en morgen i høye hæler og levering av min «lille» 2. klassing på skolen. Mange ganger er det barn som ser, oppover og oppover, før de litt sjenert ser ned når de møter ansiktet mitt. I dag er jeg over 190 cm, ca 193, jeg har valgt selv å ta på høye hæler og elsker det. 

Da skolesekken er satt på plass ser jeg 5 glade jenter som leker sammen rundt i skolegården. Datteren min ser jeg kommer gående og roper at hun skal si ha det til mamma. De andre fire følger etter, selvfølgelig, og da klemmen er gitt, og jeg har satt skatten min på bakken igjen, står det ei jente bak henne med store øyne og ser på meg.

«Du er skikkelig høy!», sier hun forsiktig.

«Ja!», svarer jeg og smiler, «Er jeg ikke heldig?!»

«Jooo!»
Ikke tolk fascinasjon til noe negativt!

God helg!

Vennlig hilsen 

Anne Marie Guldahl Jernquist, leder

Reklamer

Vanesak

Min lille datter synes moren begynner å bli pudding når det kommer til hælhøyde.

Min lille skatt har begynt på skolen og i dag da jeg hentet hadde jeg komforthælene på. Jeg går faktisk ekstremt sjeldent med noe høyere på jobb. Oftest går jeg i flate og spesielt etter at jeg klarte å bli bitt av huggorm i begynnelsen av mai og forstue den andre ankelen i juni. Begge anklene er midlertidig ute av drift, men i dag måtte jeg høre klikketiklakk, savnet ble for stort.

Da vi nesten var kommet hjem stoppet datteren min meg, så alvorlig ned på skoene mine, «Mamma, hælene dine har blitt helt flate».

Alt er relativt… Jeg fikk meg en god latter.

The sky is the limit! 

Vennlig hilsen 

Anne Marie Guldahl Jernquist 

Leder

Fra barnemunn

lange ben_am

Jeg har en datter på 4 og et halvt år og hver kveld leser vi bok før hun skal legge seg. Jeg pleier å sitte på gulvet inne på det lille barnerommet og hun pleier å sitte på fanget mitt. Hun velger bok selv og igjen blir det boken om kroppen og hun ønsket å lese siden om musklene for førtiandregang. Hun vil gå ut i stua å fortelle at hun nå har lært forskjell på Biceps og Triceps og går mot døren. Hun legger ikke merke til at jeg trekker til meg bena slik at døren skal gå opp, hun bråstopper og ser skrekkslagen på meg i det hun får åpnet døren uten problemer, «Mamma, har du krympet!?!?!». Jeg svarer betryggende at neida, ingen fare for det, «Så du har fortsatt lange ben?», spør hun bekreftene. Jeg smiler og nikker, vi må nok lese litt mer om vekst og sjelett neste gang…

– Anne Marie, Leder