Snapchat og sko

Jeg har en venninne, hun er 162,5 centimeter. Vi vet jo alle hvor viktig den halve centimeteren er og de fleste damer over gjennomsnittet har et spesielt forhold til de halve centimeterne.  Jeg har erfart, etter 3 år og 2 måneder som leder for Høye Damer I Høye Hæler, at etter nye damer kommer inn i klubben begynner de å runde opp i stedet for ned og flere har målt seg på nytt og stolt meddeler sin nye høyde.

Jeg varierer litt i høyde, har litt skadet nakke og rygg, men etter gode treningsperioder er jeg på en god dag 187,2 og på en dårlig dag kan jeg nok være nede i 185,5. Men jeg er alltid mye høyere enn de fleste. Både fordi jeg er ca 20 centimeter høyere enn gjennomsnittskvinnen og fordi jeg ofte går i høye hæler.

Min kjære venninne på 162,5, som er omtalt tidligere her på bloggen, går stort sett i flate sko. Jeg er jo glad i sko som mange vet, min samling på ca 130 par bekrefter dette. Jeg får stadig bilder på profilen min på Facebook fra venner om sko og tilbehør, noe jeg setter veldig pris på. I dag fikk jeg en Snap fra en stolt venninne:

image

Made my day! Nå er hun 168,5 cm.

The sky is the limit!

– Anne Marie, Leder

Advertisements

Å bli sett

Ja, å bli sett, vi tror vi blir det hele tiden. Ofte blir vi nok det også, her vi svever oppi skyene, men å bli sett. Som menneske, personen, bak hår, sminke, høyde og hva enn vi måtte benytte oss av for å fremheve eller skjule hvem vi er.

Jeg er meg selv, i større og større grad ettersom årene går. Jeg ikke bare er meg selv, men jeg tørr å vise hvem jeg er også. Jeg snakker stadig med fremmede, om jeg sitter på en benk eller står i kø. Jeg er den som gjerne hjelper den litt forvirrede mannen med å finne sugerør til kona og av en eller annen grunn er jeg alltid den som blir stoppet på gaten og spurt om veien, uavhengig av land. Jeg gir mye av meg selv og det kan være på godt og vondt, men erfaring er mest godt, det bare tok meg litt tid å komme hit.

For eksempel når jeg er på butikken, skobutikk, klesbutikk eller kiwi, så er det hyggelig med et par fraser med betjeningen hvis det faller seg naturlig. Noen ganger er det de som åpner, andre ganger er det jeg. Denne gangen jeg nå skal fortelle om var det egentlig ikke noen som åpnet en samtale, det hendte for ett og et halvt år siden. Det var rett etter Høye Damer i Høye Hæler hadde vært på God Morgen Norge på tv2.

Jeg var på Manglerud senter. Det var markedsdager, jeg hadde med min lille datter og plutselig så er det et bord med bare sko, lekre sko, sko jeg med min studentlommebok vanligvis ikke har råd til. Jeg ser det ene lekre paret etter det andre og til min store fornøyelse så er det 299,- for alle parene uansett førpris. Jeg forgaper meg i et brunsemsket sandalpar med ca 10 cm hæler. De er en fryd for øyet og merket er Chicas.

Damen i boden er særdeles hyggelig og vi prater naturligvis om sko og så forteller hun at hun så oss på God Morgen Norge. Hun forteller at hun har mange damer i vår høyde innom butikken, men at de fleste av dem overhodet ikke tør å ta på seg høye hæler. Hun får en liten bunke med visittkort og jeg tar med meg mine brune skjønnheter hjem.

Det har blitt flere sko fra den butikken, det har blitt mange hyggelige samtaler med denne damen. Senest på lørdag, da det igjen var markedsdag og etter at lille snupp og jeg hadde vært på høytlesning på biblioteket, tok vi t-banen ned til senteret. Og der var bordet og damen. Og denne gangen utarter det seg litt annerledes, hun smiler blidt da hun ser meg, jeg rekker hendene bort til noen flotte semskede pumps, samtidig som jeg skryter av et par bak henne, hvorpå hun avbryter «Nei, men de er jo for lave!» (5 cm hæl). Åh, som jeg koser meg, noen som har forstått det, og som vet hva jeg liker, innen sko vel og merke. Jeg prøver de semskede pumpsene (ca 8-9 cm), de smetter rett på, så bøyer ekspeditrisen seg litt frem og sier, «Jeg plukker alltid ut et par som jeg tror du liker!».

Sko

Unødvendig å si, nå står de nye skoene i hyllen, mamma og pappa spanderer denne gangen, da jeg er midt i en jobbsøkerprosess og de er så glade og stolte for alt jeg har fått til med Høye Damer i Høye hæler. Jeg føler meg privilegert, jeg føler meg sett og glad. Det har ingen ting med skoene å gjøre, det har med menneskene bak!

Ha en fin søndag!
The Sky is the Limit!

  • Anne Marie Guldahl Jernquist, leder

Komfort

image

Dagens komforthæler. Skal i bursdag i byen og vet det blir mye gåing. Da blir det kun 6-7 cm hæl.

De er valgt ut av datter på 4 år.

Ønsker alle en riktig god lørdag!

– Anne Marie, Leder

Shopaholic

image

Jeg har sort belte i shopping, selv om det er lite shopping med en tynn student/arbeidssøkers lommebok så kjøpte jeg dette smykket. Det ser betydelig dyrere ut enn det er.

Bare et ubetydelig lite innlegg om dupeditter.

– Anne Marie, Leder

Sommertreffet 2015

Lørdag 4. juli arrangerte jeg sommerens treff for Høye Damer i Høye Hæler. Hva har man på seg, det er varmt, det blir kanskje kaldt, det er Norge i et nøtteskall.

Det ble shorts og bluse, med cardigan i vesken. Det ble prøvd en del sko, ikke alle er med på dette bildet en gang. Min kjære ektemann fikk siste ordet og det ble hvite pumps til hvit shorts og navy-farget bluse.

image

Planene var å ha de sorte skoene fra Buffalo, men dagen var ikke helt der da jeg tok de på og husbondens kommentar løste problemet, «Du trenger ikke alltid være på høyden, vet du!». Så da ble det de hvite på 10 cm fra Tamaris og sandalene fra Laura Bellariva i vesken.

Først møttes vi på Friday’s Bar på Aker Brygge for å nyte alt fra milk shake til Chablis. Jeg hadde reservert bord til 15 damer, da ca 12 var påmeldt, men gledelig nok møtte 20 stykker på det litt impulsive vorspielet. Stemningen var upåklagelig høy og jeg bar stoler og puffer til det store gullmedalje med 10 cm hæler. Jeg har stor forståelse for at flere synes det er nervepirrende å komme på treff første gang. Man kjenner ingen, kanskje man har sett noen profilbilder på Facebook, som man jo i bunn og grunn ikke kan vite om det er et ekte menneske bak.

Jeg er også spent og nervøs før hvert treff, men det er aldri for å møte dere. Jeg er livredd for at dere ikke skal ha det bra, at det ikke skal være en fin opplevelse og at jeg ikke har gjort jobben min. Så har vi det med skoene, og jeg er jo glad i sko og elsker høye hæler, men hva damene går i er for meg helt uviktig bare de kommer på treff. En dame hadde sitt første treff i vinter, hvor hun hadde møtt i ballerinasko, på treffet på lørdag, hadde hun 10 cm hæl.

image

Seks stykker av oss var på plass til avtalte tid og det fyltes raskt opp. Jeg passet på å se døren da høye, flotte, litt nervøse og søkende damer er forholdsvis lette og få øye på. Med en gang et slikt menneske viste seg rakk jeg enten opp armen eller reiste meg opp for å vise at de var kommet riktig. To av damene som kom sammen var veldig målrettet mot bordet og det var som sagt lett å se at de hørte til oss. De smilte fra øre til øre og hadde en morsom opplevelse og meddele. Da de hadde kommet fram til baren hadde de spurt en servitør om han hadde sett noen høye damer, hvorpå han hadde med tidenes bredeste smil, fortalt at ja, det hadde han og det var noe av det mest fantastiske han hadde sett og hørt om noen gang!

Da klokken nærmet seg middag, gikk vi mot Olivia og det er nå jeg blir ekstra stolt av å være en av dere. Der går vi altså, ca 20, høyreiste damer i alderen 25 til over 60 år. Vi er så forskjellige som natt og dag, med forskjellige liv, hobbyer, jobber og historier, og den ene tingen som fører oss sammen er alle være centimeter over bakken. At dette fantastiske privilegiet, å få være høy, gjør at vi kan stoppe alle på Aker brygge i å snakke, å spise, å le, det er helt fantastisk. Det er ikke mange meterne bort til restauranten, men jeg skal si at den boosten det er å gå samlet, satt sine spor, spesielt hos førstereis damene.

Det er deilig å ha et eget avlukke, og på Olivia får vi et eget lokale som kan stenges av, jeg trakk for gardinene, da vi hindret de andre gjestene i å få i seg maten. Servicen er ikke noe å si på og maten er fantastisk. Det så ut til at alle koste seg og jeg med mitt loppefylte blod rullerte som jeg pleier. Det ble til at vi snakket om følelsen av å gå samlet fra Friday’s og en dame hadde merket seg at ingen hadde sagt noe negativ til oss. Jeg bare svarte at, «Nei, hvorfor skulle de det. De er jo bare fascinert.».

Da klokken ble 23 var kvelden over for min del og snilleste Jorun førte damene videre ut i natten, men før vi kom så langt så møttes over 20 stykker av oss utenfor restauranten for å ta et gruppebilde og da kan jeg vel bare kort oppsummere at det igjen ble kaos på Aker brygge.

Takk for en fantastisk kveld damer! Jeg er utrolig heldig som får lov å møte dere!

The sky is the limit!

– Anne Marie, leder

image

Gullskoene

Som dere nok har fått med dere var det Høydetreff i Stavanger 12-14 juni. Jeg har også tidligere skrevet om at jeg kan synes det er vanskelig å gå med høye hæler, nei, det var feil, det er skjørt og kjoler jeg har problemer med. Jeg kan med glede fortelle at jeg gikk med skjørt/kjole på begge treffene, og selvfølgelig høye hæler.
image

På festmiddagen hadde jeg på meg skoene på bildet under, de er ca 10 cm høye og utrolig gode å gå på. Jeg tenker egentlig ikke så mye over dem, det er sko, bare et par av 125 og de passer til antrekket. Når jeg kommer til middag får de mye oppmerksomhet, det er veldig hyggelig og det fortjener de.

image

Det var ei på treffet som hadde på seg høye hæler for første gang. Hun har kun flate sko, ikke lave, men flate, men i anledning treffet haddde hun på seg hæler på 7-8 cm. Jeg synes dette er fantastisk. Ikke for at alle må gå med høye hæler til en hver tid, men for at man skal få lov til å eie seg selv. Det hanlder om å bryte grenser.

Og så skjer jo det som skjer så og si hvert treff. De som kan, vil prøve skoene mine. Så da gikk de på rundgang. Noen måtte holde seg i veggen, andre spradet rundt, men alle syntes at de var gode på benet.
image

image

 

– Anne Marie, Leder

 

 

Bursdag og sko

image

Jeg hadde bursdag for noen dager siden og fikk blant annet gavekort av min kjære ektemann. Jeg hadde mange planer for hva de pengene skulle gå til, men som de fleste vet blir ikke alle planer realiserte. Jeg var på et kjøpesenter og skulle på Kitch’n for å handle bakeutstyr, da jeg hadde fått et eget gavekort til dette av ei venninne. Da jeg kommer opp av rulletrappa er det første jeg ser DNA, ja, skobutikken DNA, hvor man vel mildt sagt kan si at jeg har lagt igjen noen kroner i årenes løp. Denne dagen har jeg noen timer for meg selv, ingen nydelig fireåring som vil i lekebutikken eller kjøpe is og ingen fantastisk ektemann som strengt tatt kan klare seg uten skobutikker.

Jeg skal egentlig lese på eksamen, men som verdens beste procastination-lady går jeg en snartur bortom likevel. Jeg går sakte inn i butikken for å få overblikk og de første meterene inn var det ikke en eneste sko av interesse, det hender faktisk det også. Jeg tenker for meg selv, at dette var jo easypeasy, og skal til å snu og gå ut igjen da jeg skimter noen smashing heels og røde salgsskilt innerst i lokalet. Da er jeg ikke vanskelig å be, det koster jo ikke noe å titte litt.

image

Jeg titter litt rundt i hyllene og plukker med meg fire par, jeg har strengt tatt ikke tenkt å kjøpe alle fire, maks to. Jenta i butikken er kjempehyggelig, selvfølgelig. Hun ser jo stjernene i øynene mine når jeg holder opp nok et Jeffrey Campbell par i min størrelse og til 70% avslag, og tenker nok, «Yess, provisjon!». Uansett, det er hyggelig betjening og hun henter alle parene. Jeg får sitte litt for meg selv å prøve, noen jeg setter stor pris på.

JC skoene passer perfekt, noe jeg visste da jeg har to par fra før. Så prøver jeg de fornuftige kakigrønne med kilehæl og vinterfór, disse sitter som hånd i hanske enda de bare er 40 og jeg for det meste bruker 41. Jeg prøver også et par boots som raskt blir satt på plass i hyllen igjen. Så står jeg igjen med de fantastiske highheelsene fra Buffalo. De fleste damer/jenter som er født på slutten av 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet har et elsk/hat forhold til Buffalo, jeg også.

Jeg tar de på meg, forventer smerte, overstrekk og vingling, men neida. De smetter rett på og er overaskende gode på foten. Bak meg hører jeg noen prate med ekspeditrisen og det er to menn som skal levere noe til butikken. De snakker norsk seg i mellom, til de oppdager den to meter lange damen og slår pluttselig over til polsk (tror jeg), før de blide forsvinner ut igjen. Jeg tar av meg skoene og setter meg på puffen, jeg har kommet til den vanskelige avgjørelsen…

Det er 70 % på to av parene og 50% på det ene. Jeg har et gavekort med meg på 1000,- og min spede studentlommebok har ikke råd til å bli tæret på av høye hæler denne dagen. Mens jeg sitter og ikke helt klarer å bestemme meg, kommer den blide ekspeditrisen bort og spør hvordan det går. Jeg svarer, faktisk uten baktanker, at det er dumt at det ikke er 70% på alle tre. Vi snakker litt om Høye Damer i Høye Hæler og hvor fine skoene er og så sier hun, «Om du kjøper alle tre kan du få 70% på alt». Jeg sier helt ærlig, etter å ha takket en del, at da må hun regne ut sluttsummen først. Så ja, for å oppsummere kort et resultat dere nok ante for lenge siden så er jeg eier av tre nydelige par sko og studentlommeboken måtte kun ut med 19 kroner og 40 øre.

Og bare for å ha sagt det, jeg er mye heller med datter og ektemann enn å kjøpe sko.

– Anne Marie, leder

 

Skogalskap deluxe

image

Jeg hadde 120 par sko (uten skisko og gummistøvler). Jeg ga bort 4 par, og var stolt av meg selv. I dag kom disse to parene i posten. De er begge i skinn og har en samlet verdi på ca 1900,-. Jeg har betalt 260,-. De sitter perfekt! Jeg har ikke dårlig samvittighet og jeg gleder meg til snø og is er borte så de kan brukes til hver sin skinnjakke. Disse er faktisk «fornuftige». De kan brukes i mer enn 5 timer.

Noen har mange katter, jeg har sko, men skoene er lettere og billigere og holde styr på. Ikke lukter de og jeg kan være borte fra dem så lenge jeg vil. Jeg liker katter altså, men sko røyter ikke.

Jeg vet at noen damer, i Høye Damer i Høye Hæler, bruker min sko-samling som «Hun er verre enn meg»- eksempel til kjærester, mødre og ektemenn. Jeg er glad for at min sko-samling bidrar til ro-i-sinnet-taktikk i tillegg til at jeg føler meg fantastisk med dem på. Også har jeg en fantastisk ektemann som faktisk oppfordret meg til å passere 100.

The sky is the limit, ladies!

– Anne Marie, Leder

Skogalskap

Ok jeg må bare innrømme at jeg går som ei huggærn høne i høyhælte sko, men jeg har ikke tenkt å la det stoppe meg, selv om jeg til tider ser ut som jeg er på vei rett ned i grøfta. Med knekk i knærne, rompa ut som vektstang og litt lettere bøyd fremover så brystene fungerer som airbag, om jeg skulle være så heldig å støte borti noen. Har ikke tall på hvor mange ganger jeg har måttet si unnskyld, fordi jeg helt uten å ha sett personen, som befinner seg langt under mitt synsfelt har kommet innunder en av mine hæler. Den noe vaklende stilen med støttesteg her og der, burde være til skrekk og advarsel for de fleste.

Å skulle motstå å kjøpe disse fantastisk vare kreasjonene som høyhælte sko er, er derimot helt umulig. Jeg kommer inn i skobutikken, det lukter nye sko, mmmm. Jeg tror jeg får samme opplevelsen som mannfolk når de prøver nye biler. Jeg får stjerner i øynene og lar hånden gli sakte over alle skotuppene, mens jeg tenker, «Åhhh, lurer på om de har dem i min størrelse??». Jeg kaster meg deretter over nærmeste salgsassistent og får stilt spørsmålet, har du den i 41 eller 42?? Om svaret er ja kjenner jeg lykkerusen komme krypende, hvert fall om hun har dem i 42. Da er de nesten solgt allerede før prøving. Men så kommer hun som regel tilbake med skoene og jeg tenker, «Ok, jeg får prøve dem for syns skyld.». Og klarer jeg en runde rundt nærmeste skohylle uten å gå på trynet eller gå i frø fordi de er for trange da er de solgt.

Det neste som skjer skjønner jeg derimot ikke. I posen på vei hjem krymper skoene og da jeg tar dem frem for å prøve på nytt går følelsen fra MGP vinner, Loreens Euuuuphoooriaaa, til å føle meg som en av askepotts stesøstre som må kappe av meg stortåa for å få på meg disse vakre skoene. Og mens jeg synger for meg selv, «Splitter piiiiine», så blir de satt vekk i skoskapet til neste gang galskapen tar meg på nytt og jeg tenker, «My Precious …….» i det jeg tørker støvet av dem og håper at i dag, i dag, er det mine føtter som har krympet og jeg har mirakuløst over natten lært meg å gå elegant på høye hæler.

– Anna, 36 år