Malaysia 

En liten historie fra en av mine mange reiser i Asia.

Var på reise i Malaysia, stoppet i en liten by som var kjent for å ha et lite lokalt kjøpesenter hvor man kunne gjøre gode kjøp. Ser en klesbutikk og setter nesen mot denne. Ser da 3 malaysiske kvinner løpende mot meg med armer og ben som stopper meg i døra. De babler i vei på et språk jeg ikke forstår men smiler hele tiden. Det de prøver å fortelle meg er jo at i den butikken har de ingenting for min lange kropp, dette skjønner jeg jo etterhvert. Isteden stimler de seg sammen med kamera og familie og tar i tur og orden bilder med meg.

Et øyeblikk blir jeg litt overveldet og faktisk litt lei meg, men en invitasjon hjem på the til en av damene hjelper litt. Hun har nemlig fått ny sofa som jeg får æren av å prøvesitte.

Masse nye bilder ble tatt også der, ja så hvem vet, kanskje henger jeg på veggen et eller annet sted i Malaysia jenter, med alle mine 183 cm.

– Ann-Bjørg

Reklamer

Kommentarer

Hei mine vakre høye damer (og andre lesere). Jeg er på Palma Nova nå. Her er solsenger og sengene for korte. Jeg er jo bare 186 cm høy.

I går gikk vi rundt i Palma Nova. Min bedre halvdel, la merker til folk som målte høyden min. Jeg har lagt merke til det hele uken. Folk både smiler og kommentere min høyde. Jeg går rundt her i 6 cm høye sko og korte shorts. Så det blir jo lange bein!


HN

En dame klarte å si at jeg ikke skulle gå i hæler. Jeg spurte hvorfor, hun sa: du plager de som er lave! Jeg svarte: slik er det og slik blir det! Men her nede er det ikke så mange høye kvinner. De som er høye går med 10-12 cm hæler. Men det må seg si. For tre år siden, hadde jeg aldri turt å gå i shorts eller høye hæler. Takk for at denne gruppen finnes og alle støtte.

HN2

Noen synes det var svært stas at jeg har alle mine cm!

  • Henriette, 31 år og 186 cm

 

Kort shorts, lange ben

Jeg har vært på ferie i Bulgaria med familien, to voksne, to ungdommer og ett barn. Hotellet var bra, været var dårlig, men temperaturen var deilig. Jeg kan nevne at plassen i flyet (Thomas Cook/Ving) var fantastisk t/r, har reist med dem tidligere og hatt lite plass. Det var store fly med masse benplass, da vi gikk av flyet i Bulgaria slo, på den beste måten tenkelig, varmen i ansiktet og jeg priste meg lykkelig over de tre korte shortsene som lå i kofferten og ventet på å bli brukt. Jeg kjente raskt at det ikke ble annet en skjørt og shorts i den påfølgende uken og det var nettopp det jeg hadde håpet på.

Da jeg bestilte turen for over hundre dager siden, dere kan tro det er noen unger som har ventet på dette, bestilte jeg med frokost. Det er alfa og omega for oss å ha frokost på hotellet, slik at blodsukkernivået kommer seg på et akseptabelt nivå før dagen begynner. Den første morgenen jeg våkner på hotellet, finner jeg en shorts og en t-skjorte for å gå ned å spise med mann og barn. Jeg er den som har på vekking og passer på at alle som ønsker det blir med ned før serveringen stenger.

Tre av oss går i forveien, ikke overraskende kommer ungdommene i siste liten. Vi finner oss et bord i den flotte, store salen og jeg blir virkelig imponert over utvalget av mat, det er noe for enhver smak! Jeg går sammen med datter på fire og plukker frokost. På vei tilbake til bordet føler jeg at noen stirrer, dere vet, når du kjenner noen ser på deg uten at du egentlig har sett det selv. Jeg ser opp, og joda, der sitter det en mann med kone/kjæreste eller noe slikt og stirrer usjenert på bena mine. Det som overrasket meg kanskje mest er at kona/kjæresten eller noe slikt, gjør akkurat det samme. Jeg passerer dem og på bordet bak sitter det også en mann og stirrer, på bena mine. Fremme ved bordet sjekker jeg smekken, den var lukket.

Frokosten dagen etter forløper på samme måte, jeg kjenner ikke igjen alle menneskene, men det stirres. Det stirres når jeg går for å hente mat og når jeg sitter og spiser. Shortsen jeg bruker dekker både rumpe og trusekant både i topp og bunn, t-skjorten dekker både skuldre, pupper, er tettvevd og løs i modellen. Det er hovedsakelig menn som stirrer, samt noen sure damer. Vi snakker ikke om å kaste et blikk for så å fortsette med sitt. Det er snakk om og feste blikket med nagle og meisel og bli hengende.

Så kommer vi til dag tre, jeg er stolt av bena mine, huden kunne vært glattere og de kunne sikkert vært brunere, slik vi ofte tenker om oss selv, men formen på dem er jeg stolt av. De er muskuløse og lange, jeg bryr meg i hovedsak ikke om at folk stirrer. De kan se så mye de ønsker for min del, men på en annen side følte jeg at det var noe med dynamikken som ble skjev nede ved frokosten. Jeg tar frem shortsen, som min kjære ektemann faktisk har vært med å velge ut, og forteller at jeg kanskje skal ta på meg en bukse i stedet. Men da, åh jeg er så glad i den mannen, hever han stemmen bryskt, mot alle de som ikke var til stede, og sier, «Hvorfor i alle dager skal ikke du få gå i det du vil bare fordi du har lange flotte ben!?!».

Så da var det avgjort, det er godt med litt støtte, det ble shorts til frokost hver dag. Dagen for avreise hadde jeg faktisk bukse da vi skulle dra rett etter frokost. Og bare for å ha sagt det, folk stirret da også…

– Anne Marie, Leder