Høy og sterk

Jeg ​gir mannen en skikkelig klem når vi står på kjøkkenet og oppsummerer dagen. Det knaser i ribbena hans da jeg muligens klemmer litt hardt. «Unnskyld!», ubrytet jeg. Hvorpå mannen responderer, «Det gjør ingen ting, man må regne med litt når man er sammen med en amazone, vet du!».

Gotta love him!! God helg folkens!

The sky is the limit

– Anne Marie Guldahl Jernquist (leder)

Reklamer

5 Årsjubileum 

11. august var Høye Damer i Høye Hæler 5 år! Vi var 11 ukjente damer som møttes på Egertorget i 2012, i dag er vi 2 787 medlemmer. Det er ubeskrivelig!

Første treffet 11. august 2012

Første treffet 11. august 2012

Det har vært mange treff siden den gang, her er noen få:

Middagstreff på Aker brygge, sommer 2015

Middagstreff på Aker brygge, sommer 2015

Middagstreff, vinter 2015/16

Middagstreff, vinter 2015/16

Middagstreff, vinter 2012/13

Middagstreff, vinter 2012/13

Treff i Porsgrunn

Treff i Porsgrunn

2 Årsjubileum, Foto: Marius Hansson Vervik

2 Årsjubileum, Foto: Marius Hansson Vervik

«God morgen Norge» på tv2, 22. mai 2014

Middagstreff på Aker brygge, sommer 2013

Middagstreff på Aker brygge, sommer 2013

Photoshoot med KK

Photoshoot med KK, sommer 2015

Klestreff med lange nok bukser

Klestreff med lange nok bukser

Jeg er så takknemlig, jeg har sagt det før, jeg sier det nå og kommer til å si det igjen. Jeg er så stolt av alle disse damene, hvordan de har støttet, hjulpet og oppmuntret hverandre i disse 5 årene, stand tall, stand proud! 

Nå som vi har blitt så mange var jeg redd de gode relasjonene skulle vannes ut, men det ser ikke ut til å skje. Nå går vi for fremtiden, sammen!

The sky is the limit!

Vennlig hilsen Anne Marie Guldahl Jernquist, leder

Strikkagenser

​Jeg er 182 cm høy og synes det er vanskelig å finne klær som passer. I en alder av 22 år lærte jeg meg å strikke. Jeg strikket da en lue, gikk lei og la strikkinga på hylla et års tid.

Nå er det ett år siden jeg gjenopptok strikkingen og ble da bitt av basillen. Etterhvert bestemte jeg meg for å strikke meg en genser, og nå er den ferdig! Det beste av alt er at den ble akkurat så lang jeg ville ha den! Det er ingen tvil om at jeg kommer til å strikke mye klær til meg selv fremover.

– Carita

 

Malaysia 

En liten historie fra en av mine mange reiser i Asia.

Var på reise i Malaysia, stoppet i en liten by som var kjent for å ha et lite lokalt kjøpesenter hvor man kunne gjøre gode kjøp. Ser en klesbutikk og setter nesen mot denne. Ser da 3 malaysiske kvinner løpende mot meg med armer og ben som stopper meg i døra. De babler i vei på et språk jeg ikke forstår men smiler hele tiden. Det de prøver å fortelle meg er jo at i den butikken har de ingenting for min lange kropp, dette skjønner jeg jo etterhvert. Isteden stimler de seg sammen med kamera og familie og tar i tur og orden bilder med meg.

Et øyeblikk blir jeg litt overveldet og faktisk litt lei meg, men en invitasjon hjem på the til en av damene hjelper litt. Hun har nemlig fått ny sofa som jeg får æren av å prøvesitte.

Masse nye bilder ble tatt også der, ja så hvem vet, kanskje henger jeg på veggen et eller annet sted i Malaysia jenter, med alle mine 183 cm.

– Ann-Bjørg

Klestreff og Ladies night

I går var det dagen for klestreff og damekveld, jeg gikk i høye hæler og mer eller mindre pratet i 12 timer, så i dag er jeg sliten. Både klestreffet i Kolbotn og kvelden på Olivia var en stor suksess.

Mellom 30 og 40 damer fikk seg lange nok bukser og vinterjakker som var lange nok på ermene og hadde livet på riktig sted. En dame som holdt på å prøve en penjakke kom til meg og sa at den var jo alfor lang på armene, jeg måtte jo bare si som sant var, «Nei, den er ikke for lang, du er bare ikke vant med at klærne passer.». For det er vi faktisk ikke.

12208325_10156318009235624_3947007394621030200_n

Det er så givende og gøy å se gleden og lettelsen til damer i alle aldere som smetter inn i den ene buksen etter den andre og da står overfor et dilemma de aldri har hatt før, hvilken bukse skal jeg legge igjen? Følelsen av bukser som hviler på vristen er så undervurdert.

Etter endt klestreff var det bare å kaste skrotten innom hjemme for et lynraskt klesskift, så hoppe i bilen med nesa mot Aker brygge. Halvveis fremme til Aker brygge oppdager jeg at jeg hadde sett en time feil og kunne hatt tid til å sette meg ned et par minutter. Men jeg hadde på meg disse styltene fra Jeffrey Campbell, så en time ekstra føltes ikke så altfor mye likevel.

image

Først møttes ca 20 av damene på Friday’s Bar, hvor de har fantastisk sjokolade milk shake. Det er fint å treffes litt uhøytidelig før middagen, et sted hvor man kan slappe av i en dyp sofa og skravle litt. Kvart på åtte gikk jeg til Olivia for å ta i mot damene som gikk rett dit, og jeg lurte vel litt på hva som var i den sjokolade milk shaken da jeg så kjekt skulle lede damene til lokalet vårt og blanta både sko, knær og panna rett i en låst glassdør. Jeg kunne da ikke vite at de hadde endret på «kjøremønsteret».

La oss bare si at Olivia nok aldri har vært så stille med fullsatt restaurant noen gang. De to servitørene som stod og så det hele var stive av skrekk. Om det var en to meter høy dame eller forsøk på innbrudd på vinlageret som gjorde dem så redde vet jeg ikke. De bare stirret og stirret, sa ikke et ord. Et øyeblikk så det ut som de ventet på at jeg bare skulle tippe over. Men vi, damer med noen ekstra cm, er ofte drevne i å slå hodet inn i harde ting, så jeg, svært lattermildt, måtte snakke de ut av sjokket slik at de kunne vise oss veien vi skulle gå. Jeg må innrømme, slike ting, som jeg jo strengt tatt gjør hele tiden, blir ikke mindre flaut med årene. Og ja, jeg har vondt i panna i dag.

image

Jeg er så ubeskrivelig stolt av klubben vår, at vi kan møtes på tross av alder, oppvekst og interesser og ha det så fantastisk hyggelig sammen. En eneste enkel ting felles, vi er over gjennomsnittet. Det høres så lite ut, men det gjør at vi alle sammen både blir møtt og møter verden på en annen måte og har plutselig mange felles preferanser likevel. Fantastisk mat, suveren betjening, god stemning og høye damer er en flott oppskrift på en bra kveld!

image

Se på denne fine gjengen, noen måtte gå før bildet ble tatt, men jeg fikk dele kvelden med 30 fantastiske damer fra 19 til 63 år. At 11 damer i august 2012 skulle bli til 2049 i november 2015 hadde jeg ikke trodd i min villeste fantasi. Jeg får stadig spørsmål om hvordan jeg får tid til alt, familie, jobb, skole, leder for to klubber, all baking og håndarbeidssysler. I går spurte ei av damene om jeg har fått utdelt flere timer i døgnet enn andre. Jeg kan vel bare si at jeg kanskje har litt mer energi enn mange og når noe er gøy, så er den energien nesten utømmelig. Slik som å se overlykkelige damer med lange nok bukser og hvordan noen virkelig retter seg opp for første gang i sitt liv og eier seg selv. Man finner alltid timer til slikt.

En stor takk til alle dere som bidro til en flott dag og kveld! Dere gjør all jobbingen verdt det!

The sky is the limit!

Vennlig hilsen
Anne Marie Guldahl Jernquist
Leder

Dagens damefangst

I dag var jeg på harry-tur med mannen min. Vi drar til Töcksfors, av mange grunner egentlig, men spesielt to. Det er betydelig mindre mennesker og mas, og de har skobutikken Deichmann (Fører damesko helt opp til 44). 

Jeg kjøper ikke sko hver gang jeg er der, selv om det ser slik ut i skohyllene mine, men det er gøy å se. I dag var jeg litt svimmel og gikk sakte fra hylle til hylle bare for å se, jeg prøvde et par støvletter, satt de på plass og gikk videre.

Jeg hadde én hylle til å sjekke før jeg skulle gå å spise med mannen min. Der står det to damer, jeg tipper mor og datter. De diskuterer sko, som man jo gjør i en skobutikk. Alt dette skjer på to sekunder, jeg ser den yngre peker på et par med hæler og jeg kan se hun liker dem, men hun tar de ikke opp. Jeg hadde tenkt og ikke gå bort denne gangen, bare være i min egen verden og ikke fiske en eneste dame. Bare ha en time out, rett og slett. Jeg hadde merket meg de yngre damene før i butikken for jeg så dem rett i øynene, men som sagt, i dag skulle jeg ha «fri».

Men når jeg ser at hun ikke tar opp skoene, da stikker det litt i meg, så jeg går bort, tapper henne lett på skuldedre og sier, «Kjøp de med hæler.». Jeg hadde tenkt å gå videre, ikke si noe mer. Men så hører jeg moren si, «Hun tør ikke gå med dem!». Og da vet dere, da får ikke ti ville elefanter meg ut av den butikken med det første. Jeg snur meg tilbake og vi snakker om hvorfor ikke? Vi er jo høye uansett så hva gjør noen cm ekstra? Mannen, til hun som ikke hadde tatt opp skoene med hæler, var der også og han stemte i hvor vakkert det er med høye damer.

De spurte om jeg går med høye hæler og hva jeg føler da, og jeg tenkte ikke før jeg hørte meg selv si noe overkant entusiastisk, «Fantastisk, helt fantastisk!». De unge og svært hyggelige damene, som er tvillinger, får hvert sitt kort og jeg inviterte dem selvfølgelig til gruppen Høye Damer i Høye Hæler, de er 183 cm begge to.  Så gikk jeg for å handle med min svært tålmodige ektemann.

Etter handling og spising så er vi på vei mot utgangen og da ser jeg en av de to damene igjen, jeg smiler og nikker, og da sier hun, «Jeg kjøpte de med hæler!». Hjertet mitt sprakk litt av glede der og da. Det har ingen ting med sko å gjøre, ingen ting med mote, det har alt å gjøre med selvfølelse. Ei deg selv, det er derfor jeg startet Høye Damer i Høye Hæler, derfor bruker jeg alle døgnets timer, for slike øyeblikk som dette.

Og nå, nå er begge søstrene også med i facebookgruppen vår!

Velkommen til oss!
The sky is the limit!

  • Anne Marie Guldahl Jernquist, Leder

Logo ©

Skjørt, høst og selvfølelse

I dag tok jeg på meg det jeg ville uten å tenke. Favoritt sko, skjørt i høstfarge å et enkelt skjørt. Grønn ulljakke, den jeg fikk av en venninne som i tillegg er meget lavere enn meg. Jakken var for stor for venninna mi, men perfekt for meg.

høstklær

Men uansett. .. Jeg har hatt en høy terskel når det kommer til å ha kort skjørt og høye hæler. Kanskje jeg begynner å komme over den kneika nå. Men så slo det meg, på vei til bussen at jeg ikke likte tanken på å gå rett bak en gjeng gutter fra videregående. Hvor dette kom fra vet jeg ikke. Hvorfor «driter jeg i» hva andre tenker om meg men plutselig ikke klarer å tenke slik med tenåringer. Uansett, er jeg på byen i dag i klær jeg lenge har hatt vanskelig å kombinere. Nyter det!

  • Mia Simone, 37 år og 189 cm

hørstklær2

Oasis sine utenomjordiske utstillingsdukker

«Ser du hvorfor kundene raser?» er en overskift på kjendis.no i skrivende stund. Saken omhandler den britiske kleskjeden Oasis og deres fremstilling av urealistisk tynne utstillingsdukker. Flere kunder har ytret sin misnøye via sosiale medier og poengterer hvorledes kvinnekroppen (som vanlig) utsettes for en usunn utseendefiksering.

lang

Oasis tar til motmæle og kommenterer: «Measuring over 6ft in height and without distinct facial features, our store mannequins are highly stylised to represent an artistic prop and are in no way any attempt to accurately portray true-to-life proportions.» Kleskjeden trekker altså fram uklare ansiktstrekk og en høyde på over 180 cm for å forklare at dette ikke er en kopi av en ekte kropp.

Slik hevder Oasis at dette på ingen måte kan betraktes som en nøyaktig gjengivelse av virkelige kvinnelige proporsjoner. Med en slik argumentasjon synes det greit å påpeke at også kvinner over 180 har virkelige kvinnelige proporsjoner. Faktisk finnes like mange forskjellige kvinnekropper blant høye kvinner, som det finnes blant lave kvinner.

Så Oasis, å hevde at deres høye stiliserte plastdukker ikke har kvinnelige proporsjoner er helt greit. Men å argumentere for at dette er selvsagt, da dukkene for dere er «unaturlig» høye, er en helkomisk slutning!

  • Birgitte, 28 år og 181 cm

«HØYDESKREKK»

«Kvinner skal være høye, sterke, tydelige og selvstendige!» sa alltid pappa til meg.

Dette sa han trøstende til den 15 år gamle, 183 cm lange versjonen av meg, som gråt og var lei meg fordi jeg «var verdens høyeste dame». «Absolutt ingen kommer noen gang til å like meg, pappa!» hikstet jeg. «Joda, men kun en som er verdt deg – og vet å sette pris på det!» sa han.

Gjett om jeg hadde – og fortsatt har – den beste pappa`n!!!

Jeg kommer fra en høy familie; oldefaren min var 210 cm høy, bestefar var 196 cm, mamma 185 cm og jeg 183cm. Pappa var «pygmeen» i familien på vare 178cm. At han var kortere enn mamma enset han aldri en tanke til. «Jeg synes bare hun var råflott!» er hans svar på dette spørsmålet. De var jo litt sjeldne på 1960 og 70-tallet med den lange damen og den noe mindre mannen.. men for meg var det jo slik det var; kvinner skulle være lange, sterke, selvstendige og tydelige. Det var jo slik min familie var; Det hadde jo pappa sagt!

På ungdomskolen oppdaget jeg raskt en ny virkelighet.

Der var jeg plutselig «hun høye» som alltid måtte stå bakerst på klassebilde eller sitte for å jevne ut balansen. Alle gutter skygget unna, og i ettertid har jeg hørt «joda, du var jo pen og greier, men du var jo så høy! Og så var vi jo litt redd deg, for du hadde jo en tydelig mening om alt og elsket å diskutere!»

Og nettopp der avslørte de seg….

Mange av oss høye jenter har følt oss alt for høye og ukomfortable med oss selv i løpet av livet.

Noen sliter i forhold til menn også. (Bemerkelsesverdig er det at de kvinner som velger kvinner aldri har problemer med om partneren er høy..). Vi som ikke passer inn i stereoptypen «kvinne» – altså standardstørrelsen168 cm høy – blir sett på som utskudd, akkurat som de overvektige og de kortvokste. Og kommentarene lar seg ikke vente.. «Herregud, hvor lang tid tar det å barbere de bena der?» er en kommentar (et såkalt kompliment) jeg har fått. «Deg ville jeg aldri ha ville sloss med!» (??) osv..

Pappa hadde rett. Det kom en som var verdt det – og som satte pris på det.

Min mann og jeg er like lange, og han ser gjerne at jeg blir høyere enn han. Det har aldri vært et problem. «Jeg eeeeeeeeeeeelsker lange bein!» (sitat) og insisterer på høye hæler. Selv om jeg da rager 10 cm høyere enn han. Han synes det er lekkert, og får meg til å føle meg lekker. Han får meg til å føle at de tydelige meningene,  den høye latteren og at jeg tar mye plass – både fysisk og i sjel – er TOPPEN! At det er slik det skal være! For vi behøver noen som er vår støttespiller; vår cheerleader, noen i vårt hjørne – DA kan vi vokse enda sterkere!

Altså: ´»Høydeskrekk» bunner rett og slett i frykt.

Mange menn er livredde for høye kvinner, fordi de føler seg demaskulinisert av det. Dette igjen bunner i selvbildet. Og nå må ikke alle dere menn gå rett i forsvar og fortelle meg hvilket fantastisk selvbilde dere har, og at dere rett og slett ikke liker høye kvinner. For det handler ikke bare om dere. Dette handler om ren folkeskikk og hvordan dere skal væremed på å oppdra fremtidens menn og kvinner med verdighet! Så er det sagt…

https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/5/5d/Amazons_tishbein.jpg

Historisk sett var jo høye kvinner kalt Amazoner. I sagn fortelles om denne klanen høye, sterke, krigerske og blodtørstige kvinner som var foretrukket i kamp – fordi de skapte frykt i små, sarte mannehjerter og sjeler. Kun dem som var sterke i seg selv, kunne hamle opp med en Amazone!

Overført til idag: Mange menn er livredde (dog ville aldri innrømme det..) overfor kvinner som har høyere stilling enn dem, tjener mer enn dem, er tydelige og klare, har meninger, ler høyt .. og er høyere enn dem. Det er ikke ansett som «feminint» å være alt dette. Kvinner skal være standardstørrelse eller helst mindre enn dem, ha meninger – men ikke være for tydelige, le – men ikke for høyt, tjene mye – men ikke for mye osv..  Da kommer trollene frem! Hvor mange kvinner som står frem med noe har ikke opplevd denne sjikaneringen? Troll som skal voldta, torturere, drepe og plage dem som står for det de mener? Og siden dette innlegget handler om oss høye: Kun dem som er sterke nok i seg selv, kan hamle opp med og akseptere en høy og tydelige kvinne.

Så kan vi jo agumentere med at «Det er jo jeg selv som ikke er komfortabel med en mann som er kortere enn meg!»

Ja; men hvor kommer denne ukomfortable følelsen fra? Hvem har skapt den? Den kommer av de normer og konformer som finnes i samfunnet, og den ballasten vi får hjemmefra. Kommer vi fra hjem og samfunn hvor man fremelsker det vi representerer, vil alt utenfor normen oppleves som greit. Hvis ikke vil vi føle en form for ubehag.

Dessuten behøver vi påfyll av denne fremelskingen og aksepten regelmessig, siden samfunnet til stadighet forsøker å fortelle oss av vi ikke passer inn. Bare så det er sagt: dette gjelder selvfølgelig ikke bare oss høye – men alle som ikke såkalt passer inn! Men nå handler DETTE innlegget om oss høye.

Jeg har den beste pappa`n.

For han er alle like – kvinner og menn, høye og lave, ekstroverte og introverte.Ergo

Men han krever at man står for noe.

At man er tydelige og står for sine meninger.

At man er villig til å gå i en diskusjon om noe – uten at den ene parten må gripe til «skitne metoder» – nemlig å krenke den andre parten.

Ergo: en mann som er sikker i sin egen identitet og seg selv, vil oppdra barn som er sikre i seg selv. De vil respekterer og akseptere oss høye og tydelige damer for dem vi er – og bli gode partnere for oss.

Alt annet får være…

Skille seg ut?

 

Jeg har ikke alltid vært like stolt av høyden min. Jeg var 183 cm som 11 åring, da var jeg faktisk den høyeste på barneskolen inkludert lærere. Jeg sluttet å vokse som 14 år da jeg nådde hele 192 cm. Nå er jeg straks 21, og er 193 cm høy. Hormonbehandling begynte jeg med som 10 åring da jeg målte 173 cm, og fortsatt med behandlingen i 2 år. Med andre ord har jeg alltid vært høy. Helt fra jeg var baby har jeg fått kommentarer på det at jeg var stor.
image

1 år og str 4 år i klær var såpass overrasskende for mange at det var verdt en kommentar fra deres side. Det blei veldig mye pes og jeg hørte kommentarer i fra alle ender, så jeg blei naturligvis lei. Jeg begynte etterhvert å bli veldig lei at folk ikke så meg som person, men så kun høyden min. Var det bare det ved meg som var verdt å kommentere? Jeg var veldig sårbar inni meg, men jeg prøvde så godt jeg kunne å ingorere det, og late som det ikke påvirket meg. På ungdomsskolen var det veldig mange nye mennesker. Jeg var ikke redd for å bli mobbet, for det var ikke et veldig stort problem på barneskolen. Der kjente de meg jo, og de var vant til at jeg alltid har vært høy. Men på ungdomsskolen fikk jeg enormt mye respekt i fra andre barn.

Etter hvert da jeg hadde kommet litt ut i ungdomsskolen, fant jeg ut at jeg hadde hele tiden så mye respekt for de var redde for meg. De turte ikke kødde med meg, og da trodde jeg at jeg fikk respekt fordi de likte meg. Jeg blei knust inni meg, men enda tøffere på utsiden. Jeg fant ut at det er mye bedre å få respekt av andre fordi de liker meg, og ikke fordi de er redde for meg. Jeg hatet høyden min. Hvorfor kunne ingen prøve i det minste å gi meg en sjanse? Det tenkte jeg mye på. Men etterhvert var det et eller annet som skjedde inni meg. Jeg klarte å akseptere høyden min, og det er noe av det beste som har skjedd meg. For hadde jeg ikke klart det, så hadde jeg fremdeles hatet meg selv.

Nøkkelen til å trives med seg selv er å akseptere hvordan og hvem man er. Det er en ting å bli fortalt det, men det er en annen ting å klare det selv. Alle legene opp igjennom årene har sagt at det er «flott å være høy». Jeg blei faktisk kjempesur når jeg hørte det. For jeg følte det ikke selv. Men nå kan jeg det. Jeg hørte av legene om og om igjen at jeg må ha rett rygg. For da bærer jeg høyden flottere, og det var bra at jeg allerede gjorde det. Men når man retter seg i ryggen og blir vant til det, så er det et eller annet inni kroppen som skjer. Man klarer å ha følelsene med den bevegelsen. Jeg lærte å være stolt, og det har jeg vært helt siden jeg var 17-18 år. Men alle kan få nok.

En kveld var jeg på et gatekjøkken i Kragerø, der jeg skulle spise med en kompis. Da vi kom inn satt det 4-5 mennesker fra ca 20 – 25 år og de så meg med en gang. Da begynte de å hviske, prikke i hverandre og le. De pekte rett og slett på meg og lo! De hadde hendene foran ansiktet og hadde et utrykk i ansiktet som at de tenkte «WOW!» og det var etterfulgt av en rå latter. Det er liksom ikke til å ta feil av. Og jeg hogg blikket mitt i dem for å vise dem at jeg visste hva dem dreiv med. Han ene så det, men det stoppet ikke de andre. De ga seg ikke heller. De måtte bare glo, og det var ordentlig ubehagelig.

Jeg blei veldig lei meg. Det er første gangen jeg har tenkt at «her vil jeg ikke være», og rett og slett reist. Jeg har aldri gitt meg, jeg har alltid pleid å fullføre det jeg kom dit for de gangene jeg har møtt reaksjoner andre plasser. Jeg forstår at folk kan stirre, for det er ikke hverdagskost å se en dame på 196 cm (i 3 cm hæler), det kan jeg forstå. Jeg vet at det alltid kommer til å vekke reaksjoner, men de trenger ikke la det gå utover meg.

Resultatet av deres trang til å tilfredstille deres behov av nysgjerrighet fikk meg i dag til å tenke at jeg ikke vil til Kragerø igjen. Det fikk meg til å tenke at jeg ikke vil ut døra noe mer. Folk kan reagere så mye de vil, men det trenger ikke såre meg. De må ikke reagere på den måten. Men det er det for få som tenker over. Jeg har hørt høye mennesker si at «huff, det er ikke bra å være over 190 cm og jente. Stakkars». Hvorfor er det synd på dem? Hvorfor er det ikke lett å være over 190 cm og jente? og nå skal jeg fortelle deg hvorfor: Fordi det er visse mennesker her i verden som har fordommer. Til og med dem en regnet med at ikke hadde det fordi de er høye selv.

Du som har fordommer mot høye jenter er den som gjør det vanskelig for jenter å være høye! Hadde vi oppdratt barna våre til å ikke reagere på slikt, hadde du som har fordommer sluttet å reagert, så hadde det ikke vært noe problem. Sett at de høye jentene er komfortable med høyden sin selv, sånn som meg. Det er ikke lett å jobbe med å bære høyden sin med stolthet når andre jobber mot det ubevisst, bevisst og indirekte.

Så jeg ber deg tenke over det til neste gang du reagerer på noe «annerledes». Enten det er en person som kler seg annereldes, eller en som er høy, har sykdommer eller noe annet som skiller seg ut. Vær så snill. Det kan være morsomt å gjøre narr av andre, men er det verdt det? For oss som blir gjort narr av? Jeg hever meg over dette, men det er ikke sikkert andre hadde klart det.

– Tonje Kathrine, 20 år oog 193 cm

Innlegget ligger også på Tonje Kathrines blogg, klikk her.

Kommentarer

Hei mine vakre høye damer (og andre lesere). Jeg er på Palma Nova nå. Her er solsenger og sengene for korte. Jeg er jo bare 186 cm høy.

I går gikk vi rundt i Palma Nova. Min bedre halvdel, la merker til folk som målte høyden min. Jeg har lagt merke til det hele uken. Folk både smiler og kommentere min høyde. Jeg går rundt her i 6 cm høye sko og korte shorts. Så det blir jo lange bein!


HN

En dame klarte å si at jeg ikke skulle gå i hæler. Jeg spurte hvorfor, hun sa: du plager de som er lave! Jeg svarte: slik er det og slik blir det! Men her nede er det ikke så mange høye kvinner. De som er høye går med 10-12 cm hæler. Men det må seg si. For tre år siden, hadde jeg aldri turt å gå i shorts eller høye hæler. Takk for at denne gruppen finnes og alle støtte.

HN2

Noen synes det var svært stas at jeg har alle mine cm!

  • Henriette, 31 år og 186 cm

 

Intervju med KK

På mandag var det photoshoot i Frognerparken med KK, og jeg tror Høye Damer i Høye Hæler til tider var den største attraksjonen. Jeg har brettet ut deler av sjelen min i dette intervjuet. Ting jeg vel egetlig ikke trodde jeg skulle fortelle noen, og i hvertfall ikke en journalist. Men jeg hoppet i det med viten og vilje og tenker at noen må si det ut. Så nå grugleder jeg meg til 18. september når bladet kommer i hyllene for salg.

Jeg har ikke tenkt å skrive veldig mye i denne teksten, jeg tenker at bilder sier mer enn tusen ord. Jeg vil rette en stor takk til de fantastiske damene som stilte opp på så kort varsel og alle de andre som tilbudte seg å bli med!

Enjoy!

– Anne Marie Guldahl Jernquist, leder

image

Journalist, sminkør og de fantastiske damene under intervju og sminke.

image

Før damene kom ble jeg sminket og intervjuet i 1,5 time. Jeg hadde åpne sår på hælene etter en bursdag i høye, nye sko, så det ble komfortsko, med 10 cm hæl, opp til location. Ja, også gikk de sørkoreanske skrederene bananas.

image

Fantastisk innsats fra damene og alle involverte i stekende sol og trillende tårer.

image

Første mannen som nølende og respektfullt lurte på om vi kunne ta bilde sammen. Plutselig var 7 til av hans kolleger trippende på siden av meg, blide som soler (se bilde lenger opp i saken). Det var sørkoreanske skreddere.

image

 

 

 

Høy dame redder dagen

Forestill deg en bedrift som nettopp har pusset opp og skal ha åpning dagen etter. Et lokale som er nedstøvet. Dagen etter skal alt være klart til å servere mat til flere hundre sultne middagsgjester. Du har sammen med noen få andre fått i oppdrag å vaske hele lokalet. Stoler og bord har enda ikke blitt fraktet til lokalet, og bare det å få plassert og vasket dem vil ta lang tid.

Jeg spesifiserer: det var ingen stoler i nærheten!

Hva betyr det for  en gjennomsnittlig høy person som utgjør den store majoriteten av befolkningen? Det, min gode venn,  betyr at de aller fleste kun rekker halvveis opp på alle nedstøvede vinduer og vegger, hyller og dører i lokalet. Med hjelp av en stol kunne mine medarbeidere ha rukket opp, men en slik luksuriøs tilgang på inventarer hadde vi altså ikke. Under tidspress hjelper det forresten lite å vente på stoler når en såpass stor andel av dagens arbeidsoppgaver bokstavelig talt er uoppnåelige.

Kort sagt: de trengte meg.

Jeg rakk selvsagt opp til ALT. Ingen problem!

En av de vanskeligere delene av jobben var å fjerne tapen som var klistret uproporsjonert over store delene av vinduene. Tapen holdt oppe en rekke plakater med info om oppussingen. Den personen som hadde hengt opp disse må ha vært litt vel ivrig, for ikke å snakke om stått på noe høyt! Heldigvis greide min lange utstrakte kropp å rekke opp til dette klisteret, som forresten var et herk å få fjernet! Tapen satt som støpt!

Høydepunktet den dagen var da jeg sto utstrakt utenfor inngangen til lokalet. Der trasket folk forbi. Jeg smilte tilfreds for meg selv der jeg gjorde noe som ingen levende sjel på mils omkrets kunne drømt om. Jeg så ikke bak meg, men bare visste at folks blikk var rettet mot meg. Nysgjerrige og imponerte øyne som stjal et blikk på den flittige, høye, sexy damen med gummihansker, fille og jif, som fryktløst pusset de øverste delene av vinduene.

  • Elida, 191 cm, 22 år

Nerver

image

Nå er kofferten med sko pakket, klærne jeg skal ha på meg krangler i skapet, vannblemmene fra i går er plastret og tankene prøver å samle seg. I morgen skal 7 damer fra Høye Damer i Høye Hæler og jeg intervjues og fotograferes av KK (Dameblad, Kvinner og klær).

Jeg har gjort det før, flere ganger, på tv, radio, avis og nettsaker. Det har blitt mange intervjuer det siste året og jeg ble veldig glad da KK ville skrive om oss, endelig kan vi nå ut til enda flere. Mamma og Pappa, på 71 og 82 år, synes det er stas da deres mødre kjøpte KK da de var små. Nå har den veldige gleden og iveren lagt seg og jeg kjenner en liten gryende nervøsitet. Jeg vet at den ikke er farlig, den har vært på besøk tidligere, mange ganger, den gjør bare at jeg skjerper meg.

Syv fantastiske damer har sagt ja til å bli med, 19, 25, 31, 46, 57, 65 og 68 år er de fra 180 til 190 cm høye og forholdet til både høyde og hæler forskjellig. Tre av dem er mor, datter og mormor, ei har vært med fra starten, to sitter også i styret i De Høyes Klubb. Det er alltid vanskelig å velge ut noen av alle de flotte damene og det rører og gleder meg alltid den fantastiske responsen og hjeplen de er villige til å gi. Jeg får alltid dårlig samvittighet når jeg ikke kan ta med alle, men håper og regner med at dette ikke er siste sjansen.

Dato for utgivelse av artikkelen vil komme.

– Anne Marie, Leder

Komfort

image

Dagens komforthæler. Skal i bursdag i byen og vet det blir mye gåing. Da blir det kun 6-7 cm hæl.

De er valgt ut av datter på 4 år.

Ønsker alle en riktig god lørdag!

– Anne Marie, Leder

Det beste med å være høy (6)

«Det beste med å være høy» er utdrag fra svarene til damene i Høye Damer i Høye Hæler da jeg spurte dem hvorfor og hva de liker ved høyden sin. Det var enorm respons. Jeg vet selv at jeg elsker hver cm, det er en stor del av meg. Og det er fantastisk å se at de fleste av oss både vet å bruke høyden og å nyte den! Jeg har trukket ut ett sitat som vil følge alle innleggene, for det gir essensen av hvordan det er å være en av oss.

«Hadde aldri trodd at en Facebook-side kunne gi meg så mye selvtillit. Tusen takk alle høye damer»

(Alle svar er gjengitt etter tillatelse)

  • Mitt beste svar er en refleksjon fra da jeg jobbet på Polet: det er lett å nå opp på øverste hylle
  • Jeg elsker at jeg rekker opp til alt jeg trenger! Samt elsker jeg at høyden min landet en plass til meg i Norges fremste modellbyrå og dermed lar kreativiteten min og selvtillitten min utfolde seg på det holdet!
  • Jeg elsker at alt av high-end designerklær ser ut som poser på jentene på 165cm, men råflott ut på meg! Jeg elsker at jeg får oppmerksomhet de dagene jeg har gjort en innsats for å se bra ut.
  • Når alltid frem til den bakerste ferske frukten i fruktdisken og ned til de ferskeste ferskvarene i kjøledisken
  • Jeg elsker at selv om jeg veier noen kilo for mye jevner det seg ut på grunn av høyden min på kroppen, og at jeg kan få lov til å representere både høye og frodige jenter som elsker klær og høye hæler
  • Flott, praktisk, elegant. » Har bein som en gaselle»
  • Folk husker meg bedre. Deg har jeg hilst på før sier de. Min lille venninne på 1.59 får sjelden høre det. Vi er ofte på messer og innkjøp sammen, og da er det jo hyggelig at man blir husket blant flere hundre som er innom
  • Man blir huska og lagt merke til. Kan være litt flaut når man ikke har samme evnen
  • Har alltid skilt meg ut fra mengden, så jeg trenger ikke å late som på andre måter
  • Er lærer. Skrur på og av prosjektoren uten problemer selv om fjernkontrollen er over alle hauger.
  • Eg kan male taket mens vennane mine kan male listane.

     

     

    Ha en fin søndag!

Plus size?

kommentar godsommer

Jeg sitter i sofaen etter en lang dag, jeg har vært på bena i ca 13 timer. Jeg slenger kroppen i vater og slår på tven, zapper meg av gårde og på tv2 vises God Sommer Norge. Jeg ser vanligvis ikke så mye på live-tv, og det er ikke gjestene som får meg til å stoppe. I kommentarstrømmen på siden legges det ut kommentarer fra damer ang begrepet plus size som også NRK skrev om i går. Det som får meg til å stoppe er ikke at plus size er et feilslått og forvrengt begrep, men det slår meg at noen av damene som kommenterer oppgir at de er over 180 cm.

Jeg bruker også 44 i gensere, skjorter, bluser, topper og jakker, og jeg er ikke plus size! Jeg er right size! Jeg sier ikke at større eller mindre er feil, for vi er alle right size. Vi er ikke pluss eller minus, vi fyller oss selv. Jeg vet at mange av damene i Høye Damer i Høye Hæler bruker 44 eller større. Høye flotte damer! At vi skal kalles pluss size bare fordi vi har flere høydecentimeter enn normalen og da naturligvis også får flere centimeter andre veien, det heter proporsjoner.

Ut med plus size, in med right size. Og det hadde ikke gjort noe om vi fikk én eneste butikk til Norge som solgte klær som har riktige proporsjoner også.

  • Anne Marie, leder

Fra barnemunn

lange ben_am

Jeg har en datter på 4 og et halvt år og hver kveld leser vi bok før hun skal legge seg. Jeg pleier å sitte på gulvet inne på det lille barnerommet og hun pleier å sitte på fanget mitt. Hun velger bok selv og igjen blir det boken om kroppen og hun ønsket å lese siden om musklene for førtiandregang. Hun vil gå ut i stua å fortelle at hun nå har lært forskjell på Biceps og Triceps og går mot døren. Hun legger ikke merke til at jeg trekker til meg bena slik at døren skal gå opp, hun bråstopper og ser skrekkslagen på meg i det hun får åpnet døren uten problemer, «Mamma, har du krympet!?!?!». Jeg svarer betryggende at neida, ingen fare for det, «Så du har fortsatt lange ben?», spør hun bekreftene. Jeg smiler og nikker, vi må nok lese litt mer om vekst og sjelett neste gang…

– Anne Marie, Leder

Gatekommentatoren

Berlin er en fin by! Jeg har en lang rekke med tyske matvarer som jeg simpelten elsker, men desverre har problemer med å hamstre hjem til Norge. Synd at mange av dem er melkeprodukter!

Så der gikk jeg i Berlins gater, overlykkelig! Med Buttermilch i hånda, og på vei for å møte ei venninne. Sol på himmelen, og omgitt av tysktalende folk. Kan det bli bedre?

Plutselig snakket en rufsete fyr til meg fra veikanten, der han sto lent til et eller annet. Dette var i utkanten av sentrummet og gata var forhåldsvis tom. Så det var ingen tvil om hvem han snakket til da han kommenterte sin mening om at jeg var for høy, og at jeg ikke burde fått lov å bli høyere! Jeg gikk forresten ikke med hæler den dagen, og ble selvfølgelig overrasket, men fortsatte å få mens jeg studerte ham i sidesynet.

Da jeg hadde gått forbi ropte han etter meg at det jeg drakk var for sundt! «Drikk noe usunt!» var beskjeden jeg fikk.

Håper at han kun kommenterte meg, med mine 191 centimeters høyde, og ikke alle som gikk forbi.

Jeg håper inderlig sånne frekke folk har en høy terskel for å kommentere!

– Elida, 22 år, 191 cm

Small stuff

image

Min kjære venninne og jeg sitter ved middagsbordet og snakker om alt og ingenting. Plutselig reiser hun seg og med håp i stemmen, «Kom igjen nå, se her nå!». Hun forter seg rundt bordet i 10 cm hæler og drar meg opp av stolen. Jeg står i et sekund og ser ned på den nå 172 høye dama (inkludert hæler). «Å neeeei, de hjelper jo ikke!», sukker hun før vi bryter ut i latter.

Ønsker alle en riktig god søndag!

– Anne Marie, Leder