mentalisering

Dagens damefangst

Anne Marie Guldahl Jernquist Legg igjen en kommentar

I dag var jeg på harry-tur med mannen min. Vi drar til Töcksfors, av mange grunner egentlig, men spesielt to. Det er betydelig mindre mennesker og mas, og de har skobutikken Deichmann (Fører damesko helt opp til 44). 

Jeg kjøper ikke sko hver gang jeg er der, selv om det ser slik ut i skohyllene mine, men det er gøy å se. I dag var jeg litt svimmel og gikk sakte fra hylle til hylle bare for å se, jeg prøvde et par støvletter, satt de på plass og gikk videre.

Jeg hadde én hylle til å sjekke før jeg skulle gå å spise med mannen min. Der står det to damer, jeg tipper mor og datter. De diskuterer sko, som man jo gjør i en skobutikk. Alt dette skjer på to sekunder, jeg ser den yngre peker på et par med hæler og jeg kan se hun liker dem, men hun tar de ikke opp. Jeg hadde tenkt og ikke gå bort denne gangen, bare være i min egen verden og ikke fiske en eneste dame. Bare ha en time out, rett og slett. Jeg hadde merket meg de yngre damene før i butikken for jeg så dem rett i øynene, men som sagt, i dag skulle jeg ha «fri».

Men når jeg ser at hun ikke tar opp skoene, da stikker det litt i meg, så jeg går bort, tapper henne lett på skuldedre og sier, «Kjøp de med hæler.». Jeg hadde tenkt å gå videre, ikke si noe mer. Men så hører jeg moren si, «Hun tør ikke gå med dem!». Og da vet dere, da får ikke ti ville elefanter meg ut av den butikken med det første. Jeg snur meg tilbake og vi snakker om hvorfor ikke? Vi er jo høye uansett så hva gjør noen cm ekstra? Mannen, til hun som ikke hadde tatt opp skoene med hæler, var der også og han stemte i hvor vakkert det er med høye damer.

De spurte om jeg går med høye hæler og hva jeg føler da, og jeg tenkte ikke før jeg hørte meg selv si noe overkant entusiastisk, «Fantastisk, helt fantastisk!». De unge og svært hyggelige damene, som er tvillinger, får hvert sitt kort og jeg inviterte dem selvfølgelig til gruppen Høye Damer i Høye Hæler, de er 183 cm begge to.  Så gikk jeg for å handle med min svært tålmodige ektemann.

Etter handling og spising så er vi på vei mot utgangen og da ser jeg en av de to damene igjen, jeg smiler og nikker, og da sier hun, «Jeg kjøpte de med hæler!». Hjertet mitt sprakk litt av glede der og da. Det har ingen ting med sko å gjøre, ingen ting med mote, det har alt å gjøre med selvfølelse. Ei deg selv, det er derfor jeg startet Høye Damer i Høye Hæler, derfor bruker jeg alle døgnets timer, for slike øyeblikk som dette.

Og nå, nå er begge søstrene også med i facebookgruppen vår!

Velkommen til oss!
The sky is the limit!

  • Anne Marie Guldahl Jernquist, Leder

Logo ©

Sommertreffet 2015

Anne Marie Guldahl Jernquist Legg igjen en kommentar

Lørdag 4. juli arrangerte jeg sommerens treff for Høye Damer i Høye Hæler. Hva har man på seg, det er varmt, det blir kanskje kaldt, det er Norge i et nøtteskall.

Det ble shorts og bluse, med cardigan i vesken. Det ble prøvd en del sko, ikke alle er med på dette bildet en gang. Min kjære ektemann fikk siste ordet og det ble hvite pumps til hvit shorts og navy-farget bluse.

image

Planene var å ha de sorte skoene fra Buffalo, men dagen var ikke helt der da jeg tok de på og husbondens kommentar løste problemet, «Du trenger ikke alltid være på høyden, vet du!». Så da ble det de hvite på 10 cm fra Tamaris og sandalene fra Laura Bellariva i vesken.

Først møttes vi på Friday’s Bar på Aker Brygge for å nyte alt fra milk shake til Chablis. Jeg hadde reservert bord til 15 damer, da ca 12 var påmeldt, men gledelig nok møtte 20 stykker på det litt impulsive vorspielet. Stemningen var upåklagelig høy og jeg bar stoler og puffer til det store gullmedalje med 10 cm hæler. Jeg har stor forståelse for at flere synes det er nervepirrende å komme på treff første gang. Man kjenner ingen, kanskje man har sett noen profilbilder på Facebook, som man jo i bunn og grunn ikke kan vite om det er et ekte menneske bak.

Jeg er også spent og nervøs før hvert treff, men det er aldri for å møte dere. Jeg er livredd for at dere ikke skal ha det bra, at det ikke skal være en fin opplevelse og at jeg ikke har gjort jobben min. Så har vi det med skoene, og jeg er jo glad i sko og elsker høye hæler, men hva damene går i er for meg helt uviktig bare de kommer på treff. En dame hadde sitt første treff i vinter, hvor hun hadde møtt i ballerinasko, på treffet på lørdag, hadde hun 10 cm hæl.

image

Seks stykker av oss var på plass til avtalte tid og det fyltes raskt opp. Jeg passet på å se døren da høye, flotte, litt nervøse og søkende damer er forholdsvis lette og få øye på. Med en gang et slikt menneske viste seg rakk jeg enten opp armen eller reiste meg opp for å vise at de var kommet riktig. To av damene som kom sammen var veldig målrettet mot bordet og det var som sagt lett å se at de hørte til oss. De smilte fra øre til øre og hadde en morsom opplevelse og meddele. Da de hadde kommet fram til baren hadde de spurt en servitør om han hadde sett noen høye damer, hvorpå han hadde med tidenes bredeste smil, fortalt at ja, det hadde han og det var noe av det mest fantastiske han hadde sett og hørt om noen gang!

Da klokken nærmet seg middag, gikk vi mot Olivia og det er nå jeg blir ekstra stolt av å være en av dere. Der går vi altså, ca 20, høyreiste damer i alderen 25 til over 60 år. Vi er så forskjellige som natt og dag, med forskjellige liv, hobbyer, jobber og historier, og den ene tingen som fører oss sammen er alle være centimeter over bakken. At dette fantastiske privilegiet, å få være høy, gjør at vi kan stoppe alle på Aker brygge i å snakke, å spise, å le, det er helt fantastisk. Det er ikke mange meterne bort til restauranten, men jeg skal si at den boosten det er å gå samlet, satt sine spor, spesielt hos førstereis damene.

Det er deilig å ha et eget avlukke, og på Olivia får vi et eget lokale som kan stenges av, jeg trakk for gardinene, da vi hindret de andre gjestene i å få i seg maten. Servicen er ikke noe å si på og maten er fantastisk. Det så ut til at alle koste seg og jeg med mitt loppefylte blod rullerte som jeg pleier. Det ble til at vi snakket om følelsen av å gå samlet fra Friday’s og en dame hadde merket seg at ingen hadde sagt noe negativ til oss. Jeg bare svarte at, «Nei, hvorfor skulle de det. De er jo bare fascinert.».

Da klokken ble 23 var kvelden over for min del og snilleste Jorun førte damene videre ut i natten, men før vi kom så langt så møttes over 20 stykker av oss utenfor restauranten for å ta et gruppebilde og da kan jeg vel bare kort oppsummere at det igjen ble kaos på Aker brygge.

Takk for en fantastisk kveld damer! Jeg er utrolig heldig som får lov å møte dere!

The sky is the limit!

– Anne Marie, leder

image

Ta tyren ved hornene

Anne Marie Guldahl Jernquist 4 kommentarer

Vi er like forskjellige som vi er mange, vi opplever derfor alt det folk får seg til å si på svært forskjellige måter. Tross dette, så er vi vel hovedsakelig enige om at det er underfundig hvordan noen finner det naturlig å kommentere vårt utseende. Vi er ikke de eneste som er utenfor normen, men noen trives ikke der, og de er ikke alene om det heller. Det hjelper ikke alltid å være en del av noe, mine problemer er størst, fordi de er mine. 

Jeg føler av og til, that I’m preaching to the choire. De fleste av dere vet at jeg er svært komfortabel med å være høy og det gleder meg at mange av dere også er det. Det som gleder meg enda mer er at dere som ikke alltid har vært det, og kanskje ikke enda har blitt komfortable med høyden deres, finner styrke og motivasjon i Høye Damer i Høye Hæler. Jeg har brukt mange år av livet på å være sint på alt som er gjort meg urett. Jeg har brukt masse energi på hat og å bære nag og skyte med kanoner og det som verre er om noen skulle pelle meg på nesen.

Jeg er veldig glad for at jeg, etter svært mange år med «selvutvikling», bruker betydelig mindre energi på hva andre mener og sier til meg. De som kjenner meg personlig vet at jeg fortsatt har tydelige meninger, men har ikke behovet for å hevde dem til enhver tid. Jeg har jobbet mye med noe som kanskje kommer lett for noen, å la tankeløse kommentarer ikke gå inn på meg.

Jeg har en datter på fire år som går i barnehagen. Den pedagogiske lederen på avdelingen hennes har siden jul ved flere anledninger kommentert hvor høy jeg er. Hun har jo helt rett, når jeg kommer i bhg med hæler på opp til 10 cm og blir da rundt 196 cm. Men, og her kommer det, når noen gjentattet ganger kommer med samme kommetaren i situasjoner hvor jeg er helt «naken». Da kjenner jeg at jeg begynner å ruge litt på hva slags meninger som ligger bak. Jeg er der ene og alene for å møte datteren min og når da en tilsyneslatende profesjonell person ikke klarer å motstå fristelsen til å kommentere det opplagte, for hun tror vel virkelig ikke at jeg ikke er klar over hvor høy jeg er?! Da kjenner jeg at dette må jeg til livs.

Og i går var dagen. Så med mentaliseringskunnskapen på baklomma og zen i sinnet, tok jeg på meg ti cm kilehæl for å gå på foreldresamtale. Jeg hadde en plan, og det er det som er hemmeligheten. For det er det å bli tatt på sengen, i såre/ubeskyttede situasjoner, som ofte vipper oss av pinnen. Jeg ønsker at det ikke skal være nødvendig for noen, å måtte ha forsvaret klart til enhver tid, men lets face it, hos noen går ikke heisen helt opp og vi får hjelpe dem til trappa.

Jeg kommer en god stund før samtalen skal starte for å bruke litt tid på avdelingen sammen med de andre ansatte og barna. Ingen, hverken barn eller voksne, kommenterer høyden. Så kommer den pedagiske lederen for å hente oss inn til samtalen og jeg ser det i øynene hennes, det vil komme. Vi går inn på rommet hvor samtalen skal finne sted, hun går bak bordet hvor hun skal sitte. Hun setter seg nesten ned før hun reiser seg og kommer ut på siden av bordet igjen. Hun måler meg opp og ned og sier, «Jeg må bare se, du er så høy!».

«Ja det er jeg, og er jeg ikke heldig?», svarer jeg med et smil. «Jo, veldig heldig!» svarte hun kontant.

Vi kan vel si at selv om vi var to foreldre til samtale var det kun meg hun så i øynene, i 42 minutter…

Mitt råd, ei deg selv! Det kan ta tid, men et sted må man begynne. Vi kan ikke forandre alle mennesker der ute og det skal vi ikke gjøre heller, men vi kan styrke oss selv.

Man fanger flere fluer med sukker enn med eddik.

– Anne Marie, leder

Skjørt, fortsettelse…

Anne Marie Guldahl Jernquist Legg igjen en kommentar

It is outside the comfort zone the magic happens!

Da har jeg gått i skjørt, mange ganger.  Det går bedre og bedre og i uken som har gått hadde jeg kanskje livets siste forelesning på Høyskolen i Oslo og Akershus. Jeg tenkte at det var en gylden anledning til å knuse noen komfortgrenser. Så da ble det både skjørt og hæler. Nå er jeg som dere vet ikke særlig redd for å gå i høye hæler, men til hverdags og til skjørt så er det anderledes. Det er jo ikke til å legge skjul på at en dame på 195 (inkl hæler) synes, flaks at jeg elsker det!

image

Det er som når man har farget håret, eller klippen ble for kort, kanskje man har tatt på seg en farge man vanligvis ikke bruker eller man har en bukse med en snitt som man egentlig ikke liker, man tror alle ser det. Men det gjør de ikke, de ser meg. Medstudentene på skolen er vant til at jeg er høy, om jeg har skjørt eller ikke er det ikke en sjel som bryr seg om. Men veiarbeiderene utenfor skolen likte det…

image

 
Jeg er travel, har alltid mange tanker jobbende i hodet og ser ikke mye rundt meg når jeg er i de travleste peroiodene. Denne gangen, selv om eksamen og bachelor henger som en kvelende boa rundt halsen min, valgte jeg bevisst å se opp. Jeg ville vite om denne frykten for skjørtet var berettiget. Og konklusjon: Bortsett fra han som glemte å kjøre da det ble grønt lys på helsfyr, fordi han stirret på noen lange ben på andre siden av veien, så er skjørt ufarlig. Det er noen som ser her og der, det er fascinasjon og jeg tar det ene og alene som et kompliment.

Jeg fikk dagens beste kommentar fra en medstudinne på 152 cm, «Du må jo gå i skjørt så ofte du kan med de bena der!»
Made my day!

Så gikk vi sammen nedover pilestredet med ca. 40 cm mellom oss, hun hadde mindre hæler enn meg den dagen.

Ja og til sist, det er ikke skjørtet som er kort, det er bena som er lange, and I love it!

– Anne Marie, Leder

Mentalisering

Anne Marie Guldahl Jernquist Legg igjen en kommentar

Tankeberg

Jeg har lyst til å si vi, men jeg holder meg til å snakke på veiene av meg selv denne gangen. Det er lett å tro på det man ser i andres blikk. Det kan være vanskelig å skille om det er bedømmelse eller fascinasjon, om personen er i sine egne tanker og bare tilfeldigvis ser min vei. I dag velger jeg og ikke se så mye, ikke gi andre mennesker så mye makt eller rom i mitt liv, det er bare en fremmed. Om det skulle være seg at jeg møter et blikk eller to, om det er bedømmelse eller fascinasjon, så lagrer jeg fascinasjonen i en god boks, mens det bedømmende blikket får medfølelse og jeg håper at det får jobbet med seg selv en vakker dag.

Jeg har ikke alltid vært her jeg er i dag, i den sikre posisjonen om at jeg er bra nok, jeg er ikke perfekt eller fantastisk, og det er jeg så ufattelig glad for. Tenk for et forventningspress slike mennesker må ha hengende over seg. I mange år var jeg en sår person, ikke svak, men skadeskutt. Jeg ble fort farget av hva folk tenkte om meg, eller rettere sagt hva jeg trodde de tenkte. Det er mange år og mange tanker siden og både erfaring og selvutvikling har lært meg en viktig ting:

Du kan ikke hindre sorgens fugl i å fly over ditt hode, men du kan hindre at den bygger rede i ditt hår.
(Kinesisk ordtak)

På min vei mot å kjenne meg selv og verden der ute, så snublet, kræsjet eller smalt jeg innom begrepet mentalisering. Det høres nå ut som jeg har vært helt på bærtur, men jeg var ikke langt unna, for jeg stod en periode på stien og lurte. Da dette begrepet ble forklart og fikk en plass i livet mitt snudde det noe, man er sin egen største fiende. Nå er alle vi damer noe for oss selv, her vi lever over gjennomsnittet. For det er det vi gjør, vi er ikke utenfor gjennomsnittet, vi er over.

Hva er mentalisering?
Begrepet «mentalisering» dreier seg om at vi alltid fortolker hverandre. Det omfatter det å forstå seg selv og andre og er en nøkkelkompetanse i reguleringen av følelser.

(helsebiblioteket.no)

Jeg vet mange høye damer aldri har hatt noen utfordring med høyden sin, annet en kanskje å finne lang nok bukse eller lignende og det gleder meg stort. Jeg har blitt mobbet, blitt fortalt på de verste måter om hvor grusomt det er at jeg er så høy, jeg ser jo nå at det var de stakkars mobberne som hadde det «vondt» og at høyden min var mere et våpen enn et problem. Jeg kunne vært tykk, hatt ett øye, horn, hale eller hva som helst. De ville funnet noe å ta meg for uansett.

Disse årene i barndommen, fra 4 til 18 år, satt jo unektelig sine spor i meg, men nå derimot, føles det som et annet liv, et lukket kapittel som man så enkelt sier. Det som er fint med lukkede kapitler, er at man kan åpne dem igjen når man er sterk nok og lære av det som hendte, man trenger ikke brenne boken for å gå videre.

Ok, jeg skriver ikke denne teksten for å snakke om mobbing eller barndom, men det er jo hvordan familie og samfunnet har møtt oss som har formet oss til den vi er i dag. Og når jeg først har vært noe uheldig, er det flott å kunne lære nye tankemåter og livsmønstre. Dette er ting som ikke er gjort over natten, det tar tid og man må ville. Men jeg er i dag glad for nettopp at det for meg har et ord, mentalisering. At ikke alt jeg tenker er sannhet, selv om det der og da er min sannhet. Det er skrevet bøker og laget sanger om en bestemt og veldig sann setning: «Don’t believe everything you think!». En forenkling av mentaliseringsbegrepet.

Jeg startet Høye Damer i Høye Hæler for 2 og et halvt år siden, vi bikket 1400 damer i uken som gikk, det er helt fantastisk! Jeg ønsker selvfølgelig at alle høye damer skal vite om oss. Uavhengig av hva slags forhold de har til høyden sin, så jeg går alltid rundt med en bunke med visittkort i lommen, og det er nå jeg kommer til et poeng.

Hver gang jeg går bort til en dame, som jeg tror er innenfor høydekravet, utsetter jeg både meg selv, og damen jeg henvender meg til, for faren for å bli mistolket. Jeg kjenner jo at hver gang jeg går bort til noen så setter jeg meg selv på prøve, dette er jo også fordi jeg har erfaring med at ikke alle damer tar det like bra at jeg kommer bort. Av ti damer, så blir kanskje én sur, én benekter sin høyde og de resterende åtte blir tilsynelatende forskjellige former av glade/takknemlige.

Tross mindretall, er det de to som fester seg mest, de to som vender meg ryggen og får meg til å føle at jeg har trampet og ødelagt noens verdensbilde. Og det har jeg kanskje også og det er deres fulle rett å bli både fornærmet og frustrerte, for jeg tipper det fyker ganske mange tanker gjennom hodet til damene jeg går bort til.

Hvordan jeg fremtrer blir ikke alltid oppfattet som hvordan jeg mener/ønsker å fremtre og hvem snakker med fremmede i dag? Jeg gjør det, jeg har alltid gjort det, jeg liker ikke skiller eller avgrensninger. Nå flyr jeg ikke rundt og snakker til gud og hvermann, men jeg er ikke redd for å hverken hjelpe en fremmed, spørre om hjelp selv, smile eller gripe inn i en situasjon. Jeg er oppdratt slik, og jeg skal love at det er på godt og vondt, det gjør meg uredd og litt filter løs og jeg har jobbet i mange år for å få justert dette slik at det også er lettere å være meg.

Tilbake til damene, den siste uken føler jeg at antallet høye damer har økt, jeg ser dem overalt og flest ganger går jeg bort med et visittkort og snakker litt. Som sagt så blir de fleste blide, om det er høflighet eller oppriktig glede får jeg aldri vite, det er ganske uviktig. Poenget er at begge parter har en grei hverdagsopplevelse og vi går fra hverandre uten større mén. Jeg har hatt hele skalaen i løpet av uka som har gått, noen blir takknemlige, noen har kanskje hørt om oss, men har ikke våget å undersøke nærmere, noen blir lettet over at vi finnes, noen synes det er morsomt, mens noen svært få nesten dytter meg vekk eller «løper» sin vei.

Så står jeg der da, litt fortumlet, litt såret og litt undrende om jeg burde sagt noe annerledes og lagrer denne dumme opplevelsen, og hvis slike opplevelser i tillegg kommer etter hverandre har jeg lyst til å drite i hele greia, ikke gå bort til en eneste dame til. En litt sånn umoden fanden som har lyst til å furte for seg selv mens den slikker sine sår.

Men så da, så står jeg bak en høy dame igjen, i køen på matbutikken. Og gårsdagens ubehagelige flukt ligger friskt i minnet og jeg går først et skritt tilbake. Som om jeg for meg selv tar avstand fra denne «høstingen» av høye damer, «Hva driver jeg med? Hvorfor utsetter jeg meg for dette?». Så ser jeg på henne og tenker at hvorfor skal ikke hun få vite om oss og tenk på dem som gruppen faktisk har gjort en forskjell for. Så etter å ha peppet meg selv opp igjen så tar jeg mot til meg, og da viser det seg at hun har hørt om oss, men ikke våget å bli med. Så nå håper jeg hun finner veien, jeg har i hvert fall gjort mitt.

– Anne Marie, leder