Snakkesalige butikkansatte

Det var min siste dag i London. Jeg gledet meg til å komme hjem, og smilte fornøyd etter å ha hatt en morsom opplevelse på Madame Tussauds. Som turister flest følte jeg fremdeles en uforklarlig gnagende trang til å kjøpe suvenirer. Øyeblikket etter sto jeg i kassen for å betale for et mobildeksel.

Mannen som sto i kassen så opp på meg med beundring, og spurte om hvor høy jeg var. Dette er i og for seg ikke et uvanlig spørsmål, men jeg likte måten han sa det på, for så deretter å gjette høyden min før jeg rakk å svare. Han gjettet riktig! Jeg ble imponert.

Ute på gata dukket plutselig fyren som vi hadde kjøpt Hop-on hop-off bussbilletter av opp foran oss. Vi hadde passert ham flere ganger etter billettkjøpet allerede, og han hadde vært en nyttig guide for oss. En veldig hyggelig og festlig fyr! Vi fortalte at det var siste dagen vår. Han ga oss en fin avskjed. Men den relevante delen av historien er vennen hans, som han denne gangen sto sammen med. Vi hadde ikke sett vennen før. Før jeg visste ordet av det, klemte han meg. Det skjedde så fort at klemmen automatisk ble veldig strategisk plassert. Uten tvil med vilje! Situasjonen var såpass morsom, at jeg overså frekkheten. Vanligvis pleier jeg å ha tid til å bøye meg for å motta klemmer, for å unngå nettopp slike situasjoner!

Senere samme dag, i taxfree-butikken, snakket jeg med en butikkansatt som hjalp den ene venninna mi å finne en ny klokke. Butikkdamen sa til meg at hun følte seg veldig lav ved siden av meg. Dette er jo et utsagn som lett kan gjøre oss høye mennesker forlegne, og er ikke alltid like lett å ha noe svar til. Men hun sa det på en veldig hyggelig måte, så jeg svarte henne med et oppriktig smil.

Mitt svar på dette var: ”Jeg er nok ikke den beste personen å sammenligne seg med, ettersom jeg er den høyeste personen som jeg har sett i dag, i hele London!” Hun måtte si seg enig i det.

Etter dette ble jeg veldig overrasket da hun senere i samtalen fortalte meg at mannen hennes var høyere enn meg. Hva kan ha vært grunnen til at hun likevel følte seg lav + kommenterte det? Det funderte jeg litt på i etterkant. Noen teorier?

– Elida, 22 år, 191 cm

Advertisements

17 år og passe utilpass

Jeg er ca 17 år, og venter på toget.

To japanske herrer med dress og stresskoffert prater litt seg i mellom mens de skotter bort på meg. Før de tar mot til seg og spør om de kan få ta bilde med meg. Jeg var som sagt tenåring, ca 1.85m med hæler, og kan tenke meg jeg ser passe halvklein ut der jeg står (for med norsk høflighet inntakt, sier man jo ja). I dag hadde jeg nok heller posert mer givende og tatt det humoristisk!

Og ærlig talt synes jeg det er vittig å forestille meg at jeg kanskje er avbildet i et album i et japansk hjem, under sidetittelen «Vikings in Norway»!

– Mie, 180 cm og 28 år

Sommer, sol og turister

For noen år siden jobbet jeg i Oslo sentrum og gikk nesten daglig nedover Karl Johan nær Nationaltheatret. En sommer var det ekstra spennende.

Hver gang jeg så en asiat med kamera kunne jeg nærmest telle til tre før en annen hoppet frem foran meg, og den førstnevnte knipset et bilde. De tre første gangene det skjedde trodde jeg at det var en tilfeldighet, men med person nummer ni på to uker følte at jeg at det ikke var tilfellet.

På de mest spennende dagene var det tre-fire stykker i løpet av 50 meter. Og jeg er kun 182,5 og hadde på meg ballerinasko den sommeren.

Cecilie, 28 år