Snakkesalige butikkansatte

Det var min siste dag i London. Jeg gledet meg til å komme hjem, og smilte fornøyd etter å ha hatt en morsom opplevelse på Madame Tussauds. Som turister flest følte jeg fremdeles en uforklarlig gnagende trang til å kjøpe suvenirer. Øyeblikket etter sto jeg i kassen for å betale for et mobildeksel.

Mannen som sto i kassen så opp på meg med beundring, og spurte om hvor høy jeg var. Dette er i og for seg ikke et uvanlig spørsmål, men jeg likte måten han sa det på, for så deretter å gjette høyden min før jeg rakk å svare. Han gjettet riktig! Jeg ble imponert.

Ute på gata dukket plutselig fyren som vi hadde kjøpt Hop-on hop-off bussbilletter av opp foran oss. Vi hadde passert ham flere ganger etter billettkjøpet allerede, og han hadde vært en nyttig guide for oss. En veldig hyggelig og festlig fyr! Vi fortalte at det var siste dagen vår. Han ga oss en fin avskjed. Men den relevante delen av historien er vennen hans, som han denne gangen sto sammen med. Vi hadde ikke sett vennen før. Før jeg visste ordet av det, klemte han meg. Det skjedde så fort at klemmen automatisk ble veldig strategisk plassert. Uten tvil med vilje! Situasjonen var såpass morsom, at jeg overså frekkheten. Vanligvis pleier jeg å ha tid til å bøye meg for å motta klemmer, for å unngå nettopp slike situasjoner!

Senere samme dag, i taxfree-butikken, snakket jeg med en butikkansatt som hjalp den ene venninna mi å finne en ny klokke. Butikkdamen sa til meg at hun følte seg veldig lav ved siden av meg. Dette er jo et utsagn som lett kan gjøre oss høye mennesker forlegne, og er ikke alltid like lett å ha noe svar til. Men hun sa det på en veldig hyggelig måte, så jeg svarte henne med et oppriktig smil.

Mitt svar på dette var: ”Jeg er nok ikke den beste personen å sammenligne seg med, ettersom jeg er den høyeste personen som jeg har sett i dag, i hele London!” Hun måtte si seg enig i det.

Etter dette ble jeg veldig overrasket da hun senere i samtalen fortalte meg at mannen hennes var høyere enn meg. Hva kan ha vært grunnen til at hun likevel følte seg lav + kommenterte det? Det funderte jeg litt på i etterkant. Noen teorier?

– Elida, 22 år, 191 cm

Attraksjon:

Jeg jobbet for et tiår siden som vekter og var en periode plassert på Vikingeskipmuseet som vakt. Dit kom det daglig busslass med turister, gjerne fra Japan og andre pengesterke nasjoner. Men disse asiatiske turistene syntes lange meg var større attraksjon enn skipene. De stimlet rundt meg og ville ha gruppebilder med meg. Så jeg stilte meg opp og støttet albuene på hodene deres og sa «cheese». De knakk sammen av latter.

– Marianne, 38 år

På Rema 1000

Her om dagen var jeg og handlet som folk flest gjør når kjøleskapet ikke har nok til en full middag. I kassen sitter en blid, ung herremann. Det er en del mennesker før meg i køen, men denne herremannen (guttemannen), kikker stadig bort på meg. Da det er min tur får jeg et høflig «Hei». Han ser opp på meg mellom hver vare og midt i varestrømmen reiser han seg opp og lite skjult får bekreftet sin misstanke om at jeg er betydelig høyere enn han, hvorpå han bare smiler som en sol og ønsker meg en «Fin dag videre».

Fascinasjon, rett og slett! Jeg kunne jo ikke annet enn å smile selv da jeg gikk ut av butikken.

– Anne Marie, Leder