På fest

For mange år siden var jeg på fest. Jeg kom til å danse polka med en som var ca 20 cm kortere enn meg. Ikke lett for ham å svinge meg under armen. Jeg skjemtes ikke over mine 182 cm, så jeg tok like godt og svingte ham under min arm. Gikk greit det. Men det jeg ikke visste, var hvor store komplekser han hadde fordi han var så kort. Det ble ikke så vellykket, dessverre

– Ragnhild, 55 år

Reklamer

Aldersgrense

image

I går spurte jeg damene I Facebook-gruppen Høye Damer i Høye Hæler om hva de tenker om å senke alderen på den lukkede gruppen. Jeg kunne bare tatt avgjørelsen selv, men jeg liker at vi drar i samme retning. På 12 timer har over 180 damer gitt sin stemme, svaret var allerede klart etter 4 timer, og det er soleklart ja til å senke alderen. Dette gleder meg,  jeg har ikke likt å måtte avvise de under 18 år, da noen av dem kan være de som trenger det mest.

Det som er viktig for meg nå er dette:
– Gruppereglene er de samme.
– Treffene vil for det meste ha 20 års aldersgrense som tidligere.
– Ingen skal føle at de ikke kan ta opp noe de ville tatt opp før endringen.

The sky is the limit!

Jeg ble rørt i går av engasjementet og omsorgen. Nå går vi sammen videre!

Vennlig hilsen
Anne Marie Guldahl Jernquist
Leder

Bare et par sko

Jeg er glad i sko, det er mange ting som er mye viktigere og som jeg er mye mer glad i, men sko er noe jeg kanskje bryr meg mer om enn en gjennomsnittsdame (og mann), en hobby kan man si, på lik linje med luftgevær, maling og kunst. Jeg har godt over hundre par sko, fra 10,- til ca 2000,- i verdi pr par, de er fra flate ballerinasko til 16 cm «tortur-instrumenter». Jeg klarer faktisk av og til å slite ut noen og en stund nå har behovet for nye høst/vår-sko meldt seg.

Jeg er smertelig klar over at jeg til tider kan være svært utålmodig, men i himmelens navn, hvor vanskelig kan det være å lage et par sko jeg liker. Jeg er kanskje ikke bare utålmodig, jeg er kanskje også ganske pirkete og bestemt, ja, sær også om du vil, jeg vet hva jeg vil ha, selv om det av og til ikke finnes. Hælen skal begynne og slutte på akkurat riktig sted, fargen på sålen skal være sånn og sånn, og så skal selvfølgelig tuppen på skoen smalne på en bestemt måte.

I de siste dagene har jeg saumfart alle nettsteder jeg vet det finnes sko, både de som selger og de som bare viser frem merket sitt. Ingen, ikke en forbanna sko er som den jeg vil ha. Jeg frustrerer meg over at så fort hælen blir borte så skal bootsene være så maskuline, hvorfor?, jeg vil ikke ha maskuline, jeg vil heller ikke ha sorte. Og pr 500 sorte par, så finner jeg 10 brune og ett blå og alle kunne westernhelten fra 50 tallet brukt. Ikke noe galt med disse skoene i utgangspunktet, det er bare at jeg vil ikke gå med dem, fordi JEG føler meg ikke vel i dem uansett hvor mye den teite ekspeditøren forteller meg hvor nette de er på foten min.

Jeg har ikke store føtter. Jeg bruker 40/41 og de er smale. I dag, etter å ha prøvd mange sko og blitt sur og frustrert, så fant jeg en butikk jeg ikke har tenkt på, den fører dyre merker (nude, UGGs, Michael Kors osv) og det ga jeg så beng i, i min enorme frustrasjon (altså, jeg vet at dette i det store og det hele er en filleting). Ønske mitt var et par blå, lave skinnboots, brune til nøds. Jeg går inn i denne butikken, damen er opptatt på bakrommet i en tlf, jeg summer rundt, venner meg til prisene, ser på de titalls skoene i sort jeg ikke vil ha og i det jeg nesten oppgitt snur meg får å gå ut igjen, så er det nesten som jeg hører «HAAAAAAAAALELUJAA», runge fra høytalerene og fremfor meg står en hel hylle med mørkeblå sko.

Der er det i tillegg TRE par mørkeblå «nette» boots, jeg (dette er litt flaut), får klump i halsen og er så lettet, røsker med meg de to fineste, setter de på disken og ber om 41. Etter mange prøvinger, mange argumenter for og imot, så ender jeg på et par i (HIMMELOGHAV) størrelse 39, de sitter som en sokk på foten min og jeg klarer ikke stoppe å snakke av ren glede.

image

Jeg har faktisk et poeng her, jeg vet mange trøbler med å finne sko og spesielt høye damer, og jeg vet at jeg faktisk kan være så inne granskauen pirkete fordi jeg er så heldig å ha nettopp de føttene jeg har, men jeg har i svært mange butikker erfart at flere og flere tar inn i hvert fall til 42 til damer (selv om jeg vet at dette ikke er bra nok) og dere skal vite at jeg messer og presser der jeg kan om at behovet er større.

Jeg vil i hvert fall tipse om merket Stockholm, de er store i størrelse, jeg måtte ned to størrelser siden jeg har smale føtter. De er i flott kvalitet og ganske grei pris, 1300,- for skinnboots med rågummi såle er overkommelig. Til dere andre damer som større enn 41 i sko anbefaler jeg disse stedene hvor man kan handle uten at toll/mva kommer i tillegg:
Flere steder for sko- og klestips finnes under klær/sko
http://www.brandos.no/sko

http://www.storesko.no/

http://www.zalando.no/damesko/

Simon P i Tronheim og bigfoot på Gjøvik har også over 41, men ingen nettbutikk.

Ha en fortsatt fin dag!

– Anne Marie, Leder

Strømpebukse

Den følelsen når man skal noe, i bursdag, på fest, på jobb eller hva som helst.  Man har dårlig tid, man skal ha skjørt eller kjole og har prøvd et nytt strømpebuksemerke, man tar den ut av pakningen, trekker den på, kjenner man svetter litt fordi man skulle begynt å gjøre seg i stand litt tidligere og så… Så står man der, igjen, med en strømpebukse som stopper akkurat over kneet. Altså, man har kjøpt den største størrelsen butikken hadde, men for det, rett over kneet, så går man i skapet og henter frem jeansen i steden.

Dette har jeg gjort så utrolig mange ganger, kjenner sinnet  og frustrasjonen. Ikke fordi jeg har lange ben, jeg elsker bena mine, men fordi det skal være så vanskelig å få en lang nok strømpebukse. Heldigvis så finnes damene i Høye Damer i Høye Hæler, de har mange tips og erfaringer om noe så alvorlig og viktig som strømpebukser. Jeg har samlet noen av tipsene her.
snapstrømpebukse

I dag fikk jeg frydfult testet ut et av tipsene. Jeg går svært skjeldent med både kjole og skjørt, men prøver av og til å gå i dette. I dag var det bursdag og jeg tok på en helt vanlig kjole og hadde kjøpt meg ulltights fra Pierre Robert, og milde himmel for en glede, den var til og med altfor lang. Og jeg gikk i kjole, uten å måtte dra opp strømpebuksen en eneste gang, fantastisk!

image

Takk damer!

– Anne Marie, leder

Fremmed mann

Sist lørdag fikk jeg en kommentar jeg aldri hadde hørt før. Jeg var på julebord med jobben, iført en (om jeg skal si det selv) veldig pen kjole, og nydelige sko på 10 cm til anledningen. Liker å gå i høye hæler, men velger dem dessverre ofte bort for ikke å tiltrekke meg for mye oppmerksomhet. Med 10 centimeters sko ender jeg tross alt opp med å tårne opp 201 cm. Men denne kvelden var jeg i et fantastisk humør, og på slike kvelder kan jeg virkelig rocke høye hæler! (hehe).

Så der var jeg, på en nesten tom bar, sammen med det som var igjen av julebordfølget. En kollega hadde nettopp tatt på meg de høye hælene mine igjen (hadde gått fra julebordlokalet til baren med andre sko), og så gikk jeg til skranken for å hente en drink. Der satt det en fremmed mann og en dame, sammen på hver sin barstol. Så skjedde det.

Plutselig kommenterte den fremmede mannen om hvor lav han ville vært og hvor langt han ville rukket opp på meg om vi hadde hatt sex.

Jeg bare så dumt på han og svarte: ”Så fint at det aldri kommer til å skje da”, og gikk tilbake til dansegulvet.

Som en person som skiller seg litt ut med høyden, er jeg vant med å få kommentarer. Man blir som en magnet for merkelige folk! Men denne kommentaren skilte seg virkelig ut, og er derfor verdt å dele!

Det hører med til historien at da jeg var tilbake på dansegulvet kom det en annen fremmed fyr bort til meg. I den ene hånden holdt han en knøttliten gullsko, som han insisterte på at jeg skulle ta på meg. (Av alle merkelige ting som kan skje). Jeg bare lo, i godt humør som jeg var, og svarte fint: ”Jeg er ikke Askepott!”, og så fortsatte jeg å danse.

Folk kan virkelig være merkelige! Gla jeg var i det rette humøret + følte meg pen

– Elida, 21 år og 191 cm

Mentalisering

Tankeberg

Jeg har lyst til å si vi, men jeg holder meg til å snakke på veiene av meg selv denne gangen. Det er lett å tro på det man ser i andres blikk. Det kan være vanskelig å skille om det er bedømmelse eller fascinasjon, om personen er i sine egne tanker og bare tilfeldigvis ser min vei. I dag velger jeg og ikke se så mye, ikke gi andre mennesker så mye makt eller rom i mitt liv, det er bare en fremmed. Om det skulle være seg at jeg møter et blikk eller to, om det er bedømmelse eller fascinasjon, så lagrer jeg fascinasjonen i en god boks, mens det bedømmende blikket får medfølelse og jeg håper at det får jobbet med seg selv en vakker dag.

Jeg har ikke alltid vært her jeg er i dag, i den sikre posisjonen om at jeg er bra nok, jeg er ikke perfekt eller fantastisk, og det er jeg så ufattelig glad for. Tenk for et forventningspress slike mennesker må ha hengende over seg. I mange år var jeg en sår person, ikke svak, men skadeskutt. Jeg ble fort farget av hva folk tenkte om meg, eller rettere sagt hva jeg trodde de tenkte. Det er mange år og mange tanker siden og både erfaring og selvutvikling har lært meg en viktig ting:

Du kan ikke hindre sorgens fugl i å fly over ditt hode, men du kan hindre at den bygger rede i ditt hår.
(Kinesisk ordtak)

På min vei mot å kjenne meg selv og verden der ute, så snublet, kræsjet eller smalt jeg innom begrepet mentalisering. Det høres nå ut som jeg har vært helt på bærtur, men jeg var ikke langt unna, for jeg stod en periode på stien og lurte. Da dette begrepet ble forklart og fikk en plass i livet mitt snudde det noe, man er sin egen største fiende. Nå er alle vi damer noe for oss selv, her vi lever over gjennomsnittet. For det er det vi gjør, vi er ikke utenfor gjennomsnittet, vi er over.

Hva er mentalisering?
Begrepet «mentalisering» dreier seg om at vi alltid fortolker hverandre. Det omfatter det å forstå seg selv og andre og er en nøkkelkompetanse i reguleringen av følelser.

(helsebiblioteket.no)

Jeg vet mange høye damer aldri har hatt noen utfordring med høyden sin, annet en kanskje å finne lang nok bukse eller lignende og det gleder meg stort. Jeg har blitt mobbet, blitt fortalt på de verste måter om hvor grusomt det er at jeg er så høy, jeg ser jo nå at det var de stakkars mobberne som hadde det «vondt» og at høyden min var mere et våpen enn et problem. Jeg kunne vært tykk, hatt ett øye, horn, hale eller hva som helst. De ville funnet noe å ta meg for uansett.

Disse årene i barndommen, fra 4 til 18 år, satt jo unektelig sine spor i meg, men nå derimot, føles det som et annet liv, et lukket kapittel som man så enkelt sier. Det som er fint med lukkede kapitler, er at man kan åpne dem igjen når man er sterk nok og lære av det som hendte, man trenger ikke brenne boken for å gå videre.

Ok, jeg skriver ikke denne teksten for å snakke om mobbing eller barndom, men det er jo hvordan familie og samfunnet har møtt oss som har formet oss til den vi er i dag. Og når jeg først har vært noe uheldig, er det flott å kunne lære nye tankemåter og livsmønstre. Dette er ting som ikke er gjort over natten, det tar tid og man må ville. Men jeg er i dag glad for nettopp at det for meg har et ord, mentalisering. At ikke alt jeg tenker er sannhet, selv om det der og da er min sannhet. Det er skrevet bøker og laget sanger om en bestemt og veldig sann setning: «Don’t believe everything you think!». En forenkling av mentaliseringsbegrepet.

Jeg startet Høye Damer i Høye Hæler for 2 og et halvt år siden, vi bikket 1400 damer i uken som gikk, det er helt fantastisk! Jeg ønsker selvfølgelig at alle høye damer skal vite om oss. Uavhengig av hva slags forhold de har til høyden sin, så jeg går alltid rundt med en bunke med visittkort i lommen, og det er nå jeg kommer til et poeng.

Hver gang jeg går bort til en dame, som jeg tror er innenfor høydekravet, utsetter jeg både meg selv, og damen jeg henvender meg til, for faren for å bli mistolket. Jeg kjenner jo at hver gang jeg går bort til noen så setter jeg meg selv på prøve, dette er jo også fordi jeg har erfaring med at ikke alle damer tar det like bra at jeg kommer bort. Av ti damer, så blir kanskje én sur, én benekter sin høyde og de resterende åtte blir tilsynelatende forskjellige former av glade/takknemlige.

Tross mindretall, er det de to som fester seg mest, de to som vender meg ryggen og får meg til å føle at jeg har trampet og ødelagt noens verdensbilde. Og det har jeg kanskje også og det er deres fulle rett å bli både fornærmet og frustrerte, for jeg tipper det fyker ganske mange tanker gjennom hodet til damene jeg går bort til.

Hvordan jeg fremtrer blir ikke alltid oppfattet som hvordan jeg mener/ønsker å fremtre og hvem snakker med fremmede i dag? Jeg gjør det, jeg har alltid gjort det, jeg liker ikke skiller eller avgrensninger. Nå flyr jeg ikke rundt og snakker til gud og hvermann, men jeg er ikke redd for å hverken hjelpe en fremmed, spørre om hjelp selv, smile eller gripe inn i en situasjon. Jeg er oppdratt slik, og jeg skal love at det er på godt og vondt, det gjør meg uredd og litt filter løs og jeg har jobbet i mange år for å få justert dette slik at det også er lettere å være meg.

Tilbake til damene, den siste uken føler jeg at antallet høye damer har økt, jeg ser dem overalt og flest ganger går jeg bort med et visittkort og snakker litt. Som sagt så blir de fleste blide, om det er høflighet eller oppriktig glede får jeg aldri vite, det er ganske uviktig. Poenget er at begge parter har en grei hverdagsopplevelse og vi går fra hverandre uten større mén. Jeg har hatt hele skalaen i løpet av uka som har gått, noen blir takknemlige, noen har kanskje hørt om oss, men har ikke våget å undersøke nærmere, noen blir lettet over at vi finnes, noen synes det er morsomt, mens noen svært få nesten dytter meg vekk eller «løper» sin vei.

Så står jeg der da, litt fortumlet, litt såret og litt undrende om jeg burde sagt noe annerledes og lagrer denne dumme opplevelsen, og hvis slike opplevelser i tillegg kommer etter hverandre har jeg lyst til å drite i hele greia, ikke gå bort til en eneste dame til. En litt sånn umoden fanden som har lyst til å furte for seg selv mens den slikker sine sår.

Men så da, så står jeg bak en høy dame igjen, i køen på matbutikken. Og gårsdagens ubehagelige flukt ligger friskt i minnet og jeg går først et skritt tilbake. Som om jeg for meg selv tar avstand fra denne «høstingen» av høye damer, «Hva driver jeg med? Hvorfor utsetter jeg meg for dette?». Så ser jeg på henne og tenker at hvorfor skal ikke hun få vite om oss og tenk på dem som gruppen faktisk har gjort en forskjell for. Så etter å ha peppet meg selv opp igjen så tar jeg mot til meg, og da viser det seg at hun har hørt om oss, men ikke våget å bli med. Så nå håper jeg hun finner veien, jeg har i hvert fall gjort mitt.

– Anne Marie, leder

Det beste med å være høy (4)

«Det beste med å være høy» er utdrag fra svarene til damene i Høye Damer i Høye Hæler da jeg spurte dem hvorfor og hva de liker ved høyden sin. Det var enorm respons. Jeg vet selv at jeg elsker hver cm, det er en stor del av meg. Og det er fantastisk å se at de fleste av oss både vet å bruke høyden og å nyte den! Jeg har trukket ut ett sitat som vil følge alle innleggene, for det gir essensen av hvordan det er å være en av oss.

«Hadde aldri trodd at en Facebook-side kunne gi meg så mye selvtillit. Tusen takk alle høye damer»

(Alle svar er gjengitt etter tillatelse)

 

  • Det å få en naturlig tilstedeværelse når jeg kommer inn i et rom.
  • Lange ben – blir smashing i skjørt og kjoler
  • Fordi jeg fyller meg selv helt, på langs og tvers
  • Kan skifte lyspærer uten å stå på noe
  • Sjekke om det er tomt for kaffebønner i kaffemaskina på jobben uten å stå på noe.
  • Liker dessuten alle komplimentene og den positive oppmerksomheten
  • Det å alltid ha oversikt i folkemengder
  • «Autoritet» ute blant folk, folk flytter seg liksom alltid når man kommer gående
  • At folk synes man er god å klemme på
  • Opplever mer respekt i form av at ingen tør å slå. Niesa mi er politi og sier det samme, ingen som tør å yppe til bråk. Også jeg opplever automatisk autoritet fra elever.

«Lille» mann?

I helgen fikk jeg den merkeligste kommentaren. Hvor høy er du? Jeg er 186 cm. Det kan jo ikke være lett å være så høy! Hvorfor sier du det, svarte jeg da. Han sa da, du går vel ikke med høye hæler. Selvfølgelig gjør jeg det, og hentet skoene mine (bare 6 cm høye). Jeg spurte igjen hvorfor ikke jeg kan gå i høye hæler. Han sa at jeg ikke måtte få guttene til å føle seg små. Så jeg spurte igjen, hva mente du med at det ikke var lett? Det svarte han ikke på. Så jeg sa til han, jeg er høy og går i høye hæler og er stolt av det!!!!!

Men jeg sitter igjen og lurer på hvorfor det ikke er lett å være høy?
Jeg ser ikke problemet med å være høy, bortsett fra å få lange nok bukser!

– Henriette, 31 år

Lekeplassen

image

Jeg har en datter på 4 år, hun er av en eller annen merkelig grunn glad i sko og jo mer det glitrer, jo bedre! Jeg spurte om hun kunne hente sko til meg, da vi skulle en tur på lekeplassen.

Da kom hun med disse!

– Anne Marie, Leder

Født over gjennomsnittet

image

Jeg er født 6 cm lengre enn en gjennomsnittsbaby. På bildet over er jeg 12 år og de 6 centimeterne har blitt til 17 cm. Jeg var 183 som 12 åring. Det var snakk om stopping av vekst, men jeg møtte Tonje Larsen (håndballspiller) og bestemte meg tvert for å la meg selv vokse. I samme tidsrom ringte de fra sykehuset og spurte hvor høy jeg var blitt og siden jeg vokste 12 cm i året vokste jeg så fort at en hormonkur var for sent uansett. Tenk om de hadde satt meg på en hormonkur. Da hadde aldri Høye Damer i Høye Hæler blitt til.

I dag er jeg 20 centimeter høyere enn gjennomsnittskvinnen i Norge.

Jeg elsker det!

Hver eneste centimeter med ben og kropp. Jeg elsker høye hæler og jeg  trives med å bli sett. Det er lov! Jeg er bare meg, her over gjennomsnittet.

– Anne Marie, Leder

image

Det beste med å være høy, på konsert (3)

image

Jeg ønsker alle en god helg og kanskje noen skal på konsert i helgen.
«Det beste med å være høy» er utdrag fra svarene til damene i Høye Damer i Høye Hæler da jeg spurte dem hvorfor og hva de liker ved høyden sin. Det var enorm respons. Jeg vet selv at jeg elsker hver cm, det er en stor del av meg. Og det er fantastisk å se at de fleste av oss både vet å bruke høyden og å nyte den! Jeg har trukket ut ett sitat som vil følge alle innleggene, for det gir essensen av hvordan det er å være en av oss.

«Hadde aldri trodd at en Facebook-side kunne gi meg så mye selvtillit. Tusen takk alle høye damer»

(Alle svar er gjengitt etter tillatelse)

 

  • Jeg elsker at høyden min gir meg fordeler på konserter
  • Konsertopplevelser, kan stå fremst uten å svime av
  • Lett å finne igjen i mengden av «normalhøye».
  • Folk vil ikke stå rett bak deg, så man slipper å stå trangt.
  • Glimrende for å få oversikt
  • At folk ser på meg med store øyne når jeg rocker de høye helene mine!

1400 vekstpriviligerte damer!

For et tall! For et samarbeid!

image

I går var vi 1386 damer i Facebook-gruppen. Bare det er et stort tall, med tanke på at vi var 181 damer 28. mars i fjor. Det at så mange  damer igjen trår til og får oss over nok en milepæl er fantastisk og jeg er svært takknemlig. I kveld bikket vi etttusenfirehundre damer, wow!

Jeg er så glad for at jeg får være en del av dette! Av og til er jeg utslitt,  en sjelden gang vil jeg gi meg,  men aller mest så er det fantastisk! Alt jeg lærer både som menneske, kvinne og som vekstpriviligert er jeg svært takknemlig for! Vi er et godt team!

Takk igjen, damer!

– Anne Marie, Leder

Date nr. 2

Som noen av dere vet så er jeg en sånn evig serie-singel dame. Klarer aldri å finne roen i ett forhold, og ender da opp med en lang rekke kortere forhold, av selvsagt mange forskjellige grunner. Noe jeg må si er både positivt og negativt, men en jeg datet for ett par år siden sa:

«det er bare fordi du er alt for bra til å ikke deles med flere, man bør absolutt dele ting som er bra her i verden».

Når dette er sagt så var jeg jo på date her om dagen med en kar på 180, selv er jeg 185, når jeg er flink og retter meg ordentlig opp. Vanligvis så ville jeg tenkt at, nei dette går jo ikke, og at det ville være rart å skulle se ned på han hele tiden, men så tenkte jeg på venninnene mine som jeg jo alltid ser ned på og dem er jeg jo veldig glade i. Dermed er det jo egentlig ikke negativt å se litt ned på noen, det er jo bare ett ordspråk.

Men altså kvelden før vi skulle på TV2, så sendte denne karen meg følgende sitat fra en kjent (men ikke så mye høyere enn gjennomsnittet kvinne).
Catherine Deneuve:

» EN DAME ER EN KVINNE MAN KAN SE OPP TIL»

Og så tenkte jeg at det kan jaggu hende at han har fortjent en date nr 2 likevel.

Ha en fortsatt fin dag alle flotte damer!

– Anna, 36 år

Det beste med å være høy (2)

«Det beste med å være høy» er utdrag fra svarene til damene i Høye Damer i Høye Hæler da jeg spurte dem hvorfor og hva de liker ved høyden sin. Det var enorm respons. Jeg vet selv at jeg elsker hver cm, det er en stor del av meg. Og det er fantastisk å se at de fleste av oss både vet å bruke høyden og å nyte den! Jeg har trukket ut ett sitat som vil følge alle innleggene, for det gir essensen av hvordan det er å være en av oss.

«Hadde aldri trodd at en Facebook-side kunne gi meg så mye selvtillit. Tusen takk alle høye damer»

(Alle svar er gjengitt etter tillatelse)

 

  • Bli lagt merke til, som f.eks ved arbeidsintervjuer. Da er det veldig nyttig å synes.
  • Ofte større bekken, lettere å føde
  • Når alt på øverste hylle, trenger ikke å spørre om hjelp til å ta ned klær som henger høyt oppe i butikker
  • Jeg fikk gå først når vi var på skoletur, for da var det lett for de andre å se hvor de skulle gå.
  • Skiller meg ut fra mengden, henne man alltid for øye på
  • Enkelt å finne igjen egne barn. Både fordi jeg ser over de fleste, og at de ( merkelig nok…) stikker opp
  • Jeg får automatisk autoritet foran elevene mine
  • Når man står på en turistpakka plass i Praha og har gjort den tabben og avtale et møte med studievenninner foran akkurat den berømte klokka ALLE turistene samler seg ved hver hele time…., da er det egentlig helt greit å være lengre enn normalt. Ellers har jeg ingen problemer med å ta ned ting fra hyller og høye skap, legge ting opp i hyllene over setene i fly og lavere risiko for enkelte typer sykdom (men som blir veid opp av høyere risiko for andre typer sykdom.

Armlengde

Å få genser med lang nok lengde på armene har jeg faktisk sluttet å lete etter. Jeg kjøper meg gensere, men om de er lange nok på armene har jeg sluttet å bry meg om så lenge de er vide nok. Nå er jeg, med tanke på høyden min, forholdsvis slank. Armene mine er helt vanlige, jeg har litt muskler. Det å få gensere som passer på overarmen og over ryggen/puppene er en større utfordring enn å finne lange nok armer. Og ikke minst at den er lang nok i ryggen.

Jeg går alltid med armene «brettet opp». Ikke fordi jeg er klar for å ta i et tak når som helst, men jeg tror at som 11-12 åring, med over 180 centimeter lengde på kroppen, etter å ha måtte begynne å gå å handle i herreavdelingen, så fant jeg ut eller rett og slett vente meg til, at så lenge genseren passer på andre områder, kroppslengde og vidde, så bare trakk jeg opp armene. Dette har faktisk gjort sitt til at selv om jeg får tak i en lang nok genser eller cardigan, så drar jeg den opp på armene, for jeg klarer rett og slett ikke ha noe inntil underarmen. Jeg bruker ytterjakke om vinteren altså, uten å trekke opp armene.

 

– Anne Marie, Leder

Første møte

Eg kom i kontakt med denne gruppa Høye damer i Høye Hæler, i mars-14 etter å ha lest om den i avisa på nett. Eg lurte fyrst på om eg skulle tørre å sende ein mld eller ikje. Eg valgte å gjere det, då eg har høgden inne. Eg blei med på ein treff i april trur eg det var, då hadde eg ikje særleg høge hæler på, dei skoene eg hadde,på hadde kun 3,5cm. Men eg følte meg heime blant alle andre høge damer! Glede har det vuri siden den dagen i å bli kjent med enda fleire høge damer og ikje minst, eg har begynt å kjøpe sko med hæler på alt fra 5,5cm til 10cm og eg elsker å bruke dei når anledningen er der !! Eg er så takknemlig for alle tips på sko og klær eg får av dokker !!

Mitt liv ha blitt rikare på mange måter !!

– Mia-Simone, 37 år

Det beste med å være høy (1)

lang

«Det beste med å være høy» er utdrag fra svarene til damene i Høye Damer i Høye Hæler da jeg spurte dem hvorfor og hva de liker ved høyden sin. Det var enorm respons. Jeg vet selv at jeg elsker hver cm, det er en stor del av meg. Og det er fantastisk å se at de fleste av oss både vet å bruke høyden og å nyte den! Jeg har trukket ut ett sitat som vil følge alle innleggene, for det gir essensen av hvordan det er å være en av oss.

«Hadde aldri trodd at en Facebook-side kunne gi meg så mye selvtillit. Tusen takk alle høye damer»

(Alle svar er gjengitt etter tillatelse)

  • Mer behagelig å stå i kø
  • Lettere å finne igjen i en folkemengde
  • Null stress om alle plassene foran i klasserommet er tatt, ser like godt over hodene fra bakerste rad
  • Når lett opp til øverste hylle
  • Nå er ikke jeg spesielt høy med 183…og oppfatter meg heller ikke som spesielt høy egentlig. Men, rakk alltid opp til kakeboksen og kan skifte lyspærer uten hjelpemidler
  • Oppmerksomheten!! Ikke redd for å si det en gang! Jeg elsker oppmerksomheten som høyden min gir meg

 

– Damene fra Facebookgruppen Høye Damer i Høye Hæler.

Skogalskap deluxe

image

Jeg hadde 120 par sko (uten skisko og gummistøvler). Jeg ga bort 4 par, og var stolt av meg selv. I dag kom disse to parene i posten. De er begge i skinn og har en samlet verdi på ca 1900,-. Jeg har betalt 260,-. De sitter perfekt! Jeg har ikke dårlig samvittighet og jeg gleder meg til snø og is er borte så de kan brukes til hver sin skinnjakke. Disse er faktisk «fornuftige». De kan brukes i mer enn 5 timer.

Noen har mange katter, jeg har sko, men skoene er lettere og billigere og holde styr på. Ikke lukter de og jeg kan være borte fra dem så lenge jeg vil. Jeg liker katter altså, men sko røyter ikke.

Jeg vet at noen damer, i Høye Damer i Høye Hæler, bruker min sko-samling som «Hun er verre enn meg»- eksempel til kjærester, mødre og ektemenn. Jeg er glad for at min sko-samling bidrar til ro-i-sinnet-taktikk i tillegg til at jeg føler meg fantastisk med dem på. Også har jeg en fantastisk ektemann som faktisk oppfordret meg til å passere 100.

The sky is the limit, ladies!

– Anne Marie, Leder