Jeg gir mannen en skikkelig klem når vi står på kjøkkenet og oppsummerer dagen. Det knaser i ribbena hans da jeg muligens klemmer litt hardt. «Unnskyld!», ubrytet jeg. Hvorpå mannen responderer, «Det gjør ingen ting, man må regne med litt når man er sammen med en amazone, vet du!».
Gotta love him!! God helg folkens!
The sky is the limit
– Anne Marie Guldahl Jernquist (leder)
I dag var jeg på harry-tur med mannen min. Vi drar til Töcksfors, av mange grunner egentlig, men spesielt to. Det er betydelig mindre mennesker og mas, og de har skobutikken Deichmann (Fører damesko helt opp til 44).
Jeg kjøper ikke sko hver gang jeg er der, selv om det ser slik ut i skohyllene mine, men det er gøy å se. I dag var jeg litt svimmel og gikk sakte fra hylle til hylle bare for å se, jeg prøvde et par støvletter, satt de på plass og gikk videre.
Jeg hadde én hylle til å sjekke før jeg skulle gå å spise med mannen min. Der står det to damer, jeg tipper mor og datter. De diskuterer sko, som man jo gjør i en skobutikk. Alt dette skjer på to sekunder, jeg ser den yngre peker på et par med hæler og jeg kan se hun liker dem, men hun tar de ikke opp. Jeg hadde tenkt og ikke gå bort denne gangen, bare være i min egen verden og ikke fiske en eneste dame. Bare ha en time out, rett og slett. Jeg hadde merket meg de yngre damene før i butikken for jeg så dem rett i øynene, men som sagt, i dag skulle jeg ha «fri».
Men når jeg ser at hun ikke tar opp skoene, da stikker det litt i meg, så jeg går bort, tapper henne lett på skuldedre og sier, «Kjøp de med hæler.». Jeg hadde tenkt å gå videre, ikke si noe mer. Men så hører jeg moren si, «Hun tør ikke gå med dem!». Og da vet dere, da får ikke ti ville elefanter meg ut av den butikken med det første. Jeg snur meg tilbake og vi snakker om hvorfor ikke? Vi er jo høye uansett så hva gjør noen cm ekstra? Mannen, til hun som ikke hadde tatt opp skoene med hæler, var der også og han stemte i hvor vakkert det er med høye damer.
De spurte om jeg går med høye hæler og hva jeg føler da, og jeg tenkte ikke før jeg hørte meg selv si noe overkant entusiastisk, «Fantastisk, helt fantastisk!». De unge og svært hyggelige damene, som er tvillinger, får hvert sitt kort og jeg inviterte dem selvfølgelig til gruppen Høye Damer i Høye Hæler, de er 183 cm begge to. Så gikk jeg for å handle med min svært tålmodige ektemann.
Etter handling og spising så er vi på vei mot utgangen og da ser jeg en av de to damene igjen, jeg smiler og nikker, og da sier hun, «Jeg kjøpte de med hæler!». Hjertet mitt sprakk litt av glede der og da. Det har ingen ting med sko å gjøre, ingen ting med mote, det har alt å gjøre med selvfølelse. Ei deg selv, det er derfor jeg startet Høye Damer i Høye Hæler, derfor bruker jeg alle døgnets timer, for slike øyeblikk som dette.
Og nå, nå er begge søstrene også med i facebookgruppen vår!
Velkommen til oss!
The sky is the limit!
Jeg har vært på ferie i Bulgaria med familien, to voksne, to ungdommer og ett barn. Hotellet var bra, været var dårlig, men temperaturen var deilig. Jeg kan nevne at plassen i flyet (Thomas Cook/Ving) var fantastisk t/r, har reist med dem tidligere og hatt lite plass. Det var store fly med masse benplass, da vi gikk av flyet i Bulgaria slo, på den beste måten tenkelig, varmen i ansiktet og jeg priste meg lykkelig over de tre korte shortsene som lå i kofferten og ventet på å bli brukt. Jeg kjente raskt at det ikke ble annet en skjørt og shorts i den påfølgende uken og det var nettopp det jeg hadde håpet på.
Da jeg bestilte turen for over hundre dager siden, dere kan tro det er noen unger som har ventet på dette, bestilte jeg med frokost. Det er alfa og omega for oss å ha frokost på hotellet, slik at blodsukkernivået kommer seg på et akseptabelt nivå før dagen begynner. Den første morgenen jeg våkner på hotellet, finner jeg en shorts og en t-skjorte for å gå ned å spise med mann og barn. Jeg er den som har på vekking og passer på at alle som ønsker det blir med ned før serveringen stenger.
Tre av oss går i forveien, ikke overraskende kommer ungdommene i siste liten. Vi finner oss et bord i den flotte, store salen og jeg blir virkelig imponert over utvalget av mat, det er noe for enhver smak! Jeg går sammen med datter på fire og plukker frokost. På vei tilbake til bordet føler jeg at noen stirrer, dere vet, når du kjenner noen ser på deg uten at du egentlig har sett det selv. Jeg ser opp, og joda, der sitter det en mann med kone/kjæreste eller noe slikt og stirrer usjenert på bena mine. Det som overrasket meg kanskje mest er at kona/kjæresten eller noe slikt, gjør akkurat det samme. Jeg passerer dem og på bordet bak sitter det også en mann og stirrer, på bena mine. Fremme ved bordet sjekker jeg smekken, den var lukket.
Frokosten dagen etter forløper på samme måte, jeg kjenner ikke igjen alle menneskene, men det stirres. Det stirres når jeg går for å hente mat og når jeg sitter og spiser. Shortsen jeg bruker dekker både rumpe og trusekant både i topp og bunn, t-skjorten dekker både skuldre, pupper, er tettvevd og løs i modellen. Det er hovedsakelig menn som stirrer, samt noen sure damer. Vi snakker ikke om å kaste et blikk for så å fortsette med sitt. Det er snakk om og feste blikket med nagle og meisel og bli hengende.
Så kommer vi til dag tre, jeg er stolt av bena mine, huden kunne vært glattere og de kunne sikkert vært brunere, slik vi ofte tenker om oss selv, men formen på dem er jeg stolt av. De er muskuløse og lange, jeg bryr meg i hovedsak ikke om at folk stirrer. De kan se så mye de ønsker for min del, men på en annen side følte jeg at det var noe med dynamikken som ble skjev nede ved frokosten. Jeg tar frem shortsen, som min kjære ektemann faktisk har vært med å velge ut, og forteller at jeg kanskje skal ta på meg en bukse i stedet. Men da, åh jeg er så glad i den mannen, hever han stemmen bryskt, mot alle de som ikke var til stede, og sier, «Hvorfor i alle dager skal ikke du få gå i det du vil bare fordi du har lange flotte ben!?!».
Så da var det avgjort, det er godt med litt støtte, det ble shorts til frokost hver dag. Dagen for avreise hadde jeg faktisk bukse da vi skulle dra rett etter frokost. Og bare for å ha sagt det, folk stirret da også…
– Anne Marie, Leder
Mannen min lo…
Jeg hadde 120 par sko (uten skisko og gummistøvler). Jeg ga bort 4 par, og var stolt av meg selv. I dag kom disse to parene i posten. De er begge i skinn og har en samlet verdi på ca 1900,-. Jeg har betalt 260,-. De sitter perfekt! Jeg har ikke dårlig samvittighet og jeg gleder meg til snø og is er borte så de kan brukes til hver sin skinnjakke. Disse er faktisk «fornuftige». De kan brukes i mer enn 5 timer.
Noen har mange katter, jeg har sko, men skoene er lettere og billigere og holde styr på. Ikke lukter de og jeg kan være borte fra dem så lenge jeg vil. Jeg liker katter altså, men sko røyter ikke.
Jeg vet at noen damer, i Høye Damer i Høye Hæler, bruker min sko-samling som «Hun er verre enn meg»- eksempel til kjærester, mødre og ektemenn. Jeg er glad for at min sko-samling bidrar til ro-i-sinnet-taktikk i tillegg til at jeg føler meg fantastisk med dem på. Også har jeg en fantastisk ektemann som faktisk oppfordret meg til å passere 100.
The sky is the limit, ladies!
– Anne Marie, Leder
Høye Damer i Høye Hæler 