Da har vi endelig bikket 2000 damer! Endelig er litt uvirkelig å si da vi i mars 2014 var 181 damer. Medias makt og hjelp har fått oss opp i nye høyder!
Tusen takk til gode journalister og en fantastisk gjeng med høye damer, med og uten hæler!
The sky is the limit!
Vennlig hilsen
Anne Marie Guldahl Jernquist
Leder
«Kvinner skal være høye, sterke, tydelige og selvstendige!» sa alltid pappa til meg.
Dette sa han trøstende til den 15 år gamle, 183 cm lange versjonen av meg, som gråt og var lei meg fordi jeg «var verdens høyeste dame». «Absolutt ingen kommer noen gang til å like meg, pappa!» hikstet jeg. «Joda, men kun en som er verdt deg – og vet å sette pris på det!» sa han.
Gjett om jeg hadde – og fortsatt har – den beste pappa`n!!!
Jeg kommer fra en høy familie; oldefaren min var 210 cm høy, bestefar var 196 cm, mamma 185 cm og jeg 183cm. Pappa var «pygmeen» i familien på vare 178cm. At han var kortere enn mamma enset han aldri en tanke til. «Jeg synes bare hun var råflott!» er hans svar på dette spørsmålet. De var jo litt sjeldne på 1960 og 70-tallet med den lange damen og den noe mindre mannen.. men for meg var det jo slik det var; kvinner skulle være lange, sterke, selvstendige og tydelige. Det var jo slik min familie var; Det hadde jo pappa sagt!
På ungdomskolen oppdaget jeg raskt en ny virkelighet.
Der var jeg plutselig «hun høye» som alltid måtte stå bakerst på klassebilde eller sitte for å jevne ut balansen. Alle gutter skygget unna, og i ettertid har jeg hørt «joda, du var jo pen og greier, men du var jo så høy! Og så var vi jo litt redd deg, for du hadde jo en tydelig mening om alt og elsket å diskutere!»
Og nettopp der avslørte de seg….
Mange av oss høye jenter har følt oss alt for høye og ukomfortable med oss selv i løpet av livet.
Noen sliter i forhold til menn også. (Bemerkelsesverdig er det at de kvinner som velger kvinner aldri har problemer med om partneren er høy..). Vi som ikke passer inn i stereoptypen «kvinne» – altså standardstørrelsen168 cm høy – blir sett på som utskudd, akkurat som de overvektige og de kortvokste. Og kommentarene lar seg ikke vente.. «Herregud, hvor lang tid tar det å barbere de bena der?» er en kommentar (et såkalt kompliment) jeg har fått. «Deg ville jeg aldri ha ville sloss med!» (??) osv..
Pappa hadde rett. Det kom en som var verdt det – og som satte pris på det.
Min mann og jeg er like lange, og han ser gjerne at jeg blir høyere enn han. Det har aldri vært et problem. «Jeg eeeeeeeeeeeelsker lange bein!» (sitat) og insisterer på høye hæler. Selv om jeg da rager 10 cm høyere enn han. Han synes det er lekkert, og får meg til å føle meg lekker. Han får meg til å føle at de tydelige meningene, den høye latteren og at jeg tar mye plass – både fysisk og i sjel – er TOPPEN! At det er slik det skal være! For vi behøver noen som er vår støttespiller; vår cheerleader, noen i vårt hjørne – DA kan vi vokse enda sterkere!
Altså: ´»Høydeskrekk» bunner rett og slett i frykt.
Mange menn er livredde for høye kvinner, fordi de føler seg demaskulinisert av det. Dette igjen bunner i selvbildet. Og nå må ikke alle dere menn gå rett i forsvar og fortelle meg hvilket fantastisk selvbilde dere har, og at dere rett og slett ikke liker høye kvinner. For det handler ikke bare om dere. Dette handler om ren folkeskikk og hvordan dere skal væremed på å oppdra fremtidens menn og kvinner med verdighet! Så er det sagt…
Historisk sett var jo høye kvinner kalt Amazoner. I sagn fortelles om denne klanen høye, sterke, krigerske og blodtørstige kvinner som var foretrukket i kamp – fordi de skapte frykt i små, sarte mannehjerter og sjeler. Kun dem som var sterke i seg selv, kunne hamle opp med en Amazone!
Overført til idag: Mange menn er livredde (dog ville aldri innrømme det..) overfor kvinner som har høyere stilling enn dem, tjener mer enn dem, er tydelige og klare, har meninger, ler høyt .. og er høyere enn dem. Det er ikke ansett som «feminint» å være alt dette. Kvinner skal være standardstørrelse eller helst mindre enn dem, ha meninger – men ikke være for tydelige, le – men ikke for høyt, tjene mye – men ikke for mye osv.. Da kommer trollene frem! Hvor mange kvinner som står frem med noe har ikke opplevd denne sjikaneringen? Troll som skal voldta, torturere, drepe og plage dem som står for det de mener? Og siden dette innlegget handler om oss høye: Kun dem som er sterke nok i seg selv, kan hamle opp med og akseptere en høy og tydelige kvinne.
Så kan vi jo agumentere med at «Det er jo jeg selv som ikke er komfortabel med en mann som er kortere enn meg!»
Ja; men hvor kommer denne ukomfortable følelsen fra? Hvem har skapt den? Den kommer av de normer og konformer som finnes i samfunnet, og den ballasten vi får hjemmefra. Kommer vi fra hjem og samfunn hvor man fremelsker det vi representerer, vil alt utenfor normen oppleves som greit. Hvis ikke vil vi føle en form for ubehag.
Dessuten behøver vi påfyll av denne fremelskingen og aksepten regelmessig, siden samfunnet til stadighet forsøker å fortelle oss av vi ikke passer inn. Bare så det er sagt: dette gjelder selvfølgelig ikke bare oss høye – men alle som ikke såkalt passer inn! Men nå handler DETTE innlegget om oss høye.
Jeg har den beste pappa`n.
For han er alle like – kvinner og menn, høye og lave, ekstroverte og introverte.Ergo
Men han krever at man står for noe.
At man er tydelige og står for sine meninger.
At man er villig til å gå i en diskusjon om noe – uten at den ene parten må gripe til «skitne metoder» – nemlig å krenke den andre parten.
Ergo: en mann som er sikker i sin egen identitet og seg selv, vil oppdra barn som er sikre i seg selv. De vil respekterer og akseptere oss høye og tydelige damer for dem vi er – og bli gode partnere for oss.
Alt annet får være…
Jeg har en venninne, hun er 162,5 centimeter. Vi vet jo alle hvor viktig den halve centimeteren er og de fleste damer over gjennomsnittet har et spesielt forhold til de halve centimeterne. Jeg har erfart, etter 3 år og 2 måneder som leder for Høye Damer I Høye Hæler, at etter nye damer kommer inn i klubben begynner de å runde opp i stedet for ned og flere har målt seg på nytt og stolt meddeler sin nye høyde.
Jeg varierer litt i høyde, har litt skadet nakke og rygg, men etter gode treningsperioder er jeg på en god dag 187,2 og på en dårlig dag kan jeg nok være nede i 185,5. Men jeg er alltid mye høyere enn de fleste. Både fordi jeg er ca 20 centimeter høyere enn gjennomsnittskvinnen og fordi jeg ofte går i høye hæler.
Min kjære venninne på 162,5, som er omtalt tidligere her på bloggen, går stort sett i flate sko. Jeg er jo glad i sko som mange vet, min samling på ca 130 par bekrefter dette. Jeg får stadig bilder på profilen min på Facebook fra venner om sko og tilbehør, noe jeg setter veldig pris på. I dag fikk jeg en Snap fra en stolt venninne:
Made my day! Nå er hun 168,5 cm.
The sky is the limit!
– Anne Marie, Leder
I morgen kommer det sak i VG om tre flotte damer som har møttes i Høye Damer i Høye Hæler.
Jeg gleder meg stort til å lese. Det kommer både i papir og på nett. Det er Pia Dahl-Haagensen, Cathrine Vollelv og Torill Veitun som sa ja til å stille og representere klubben vår.
Jeg er stolt og spent, det er flotte damer med bein i nesa!
– Anne Marie, Leder
Det jeg skal fortelle om her, er hvordan kundeservice på sitt aller beste kan arte seg. Møt verden med et smil. Man kan også holde kjeft, men da kan man ikke klage i ettertid. Jeg møter ikke alltid verden med ett smil, jeg kan sikkert være grufull og hissig, men oftest er jeg nok blid eller nøytral.
Vi hverken orker eller makter å være statiske, hele livet er jo en kjemisk prosess. Vi har forskjellige humørstadier som har effekt på vår mentale stemning. Her om dagen var jeg innom B-yong. Jeg skallet så til de grader i et skilt. En slik tung, vond og spiss plakat, den skalv i mange minutter etterpå. Jeg ble vel i sammenstøtsøyeblikket ganske irritert, men innen jeg kom meg til kassen, noen sekunder senere var den verste irritasjonen over og i det jeg skulle betale fortalte jeg ekspeditrisen om skiltet de hadde hengt for lavt og at jeg hadde fått det i hodet.
Hun beklaget umiddelbart og lo litt på egen bekostning. Hun var 162 og ønsket hun hadde vært høyere. Mens vi tuller litt frem og tilbake om våre ekstra eller fraværende centimeter så løper en annen ekspeditrise for å hente stige og vips er skiltet flyttet høyere opp. De ba meg gå under for å sjekke og med sko så jeg var 195 for anledningen gikk jeg under med svært god margin. En god latter, en fin opplevelse rikere og tre visittkort fattigere gikk jeg hjem med et smil om munnen.
Blide mennesker er tingen! Hun sa også at B-yong har lange bukser, noe jeg har fått høre tidligere. Jeg får gå tilbake en annen gang og teste ut og måle noen innersømmer.
Ha en fin dag!
Jeg har ikke alltid vært like stolt av høyden min. Jeg var 183 cm som 11 åring, da var jeg faktisk den høyeste på barneskolen inkludert lærere. Jeg sluttet å vokse som 14 år da jeg nådde hele 192 cm. Nå er jeg straks 21, og er 193 cm høy. Hormonbehandling begynte jeg med som 10 åring da jeg målte 173 cm, og fortsatt med behandlingen i 2 år. Med andre ord har jeg alltid vært høy. Helt fra jeg var baby har jeg fått kommentarer på det at jeg var stor.
1 år og str 4 år i klær var såpass overrasskende for mange at det var verdt en kommentar fra deres side. Det blei veldig mye pes og jeg hørte kommentarer i fra alle ender, så jeg blei naturligvis lei. Jeg begynte etterhvert å bli veldig lei at folk ikke så meg som person, men så kun høyden min. Var det bare det ved meg som var verdt å kommentere? Jeg var veldig sårbar inni meg, men jeg prøvde så godt jeg kunne å ingorere det, og late som det ikke påvirket meg. På ungdomsskolen var det veldig mange nye mennesker. Jeg var ikke redd for å bli mobbet, for det var ikke et veldig stort problem på barneskolen. Der kjente de meg jo, og de var vant til at jeg alltid har vært høy. Men på ungdomsskolen fikk jeg enormt mye respekt i fra andre barn.
Etter hvert da jeg hadde kommet litt ut i ungdomsskolen, fant jeg ut at jeg hadde hele tiden så mye respekt for de var redde for meg. De turte ikke kødde med meg, og da trodde jeg at jeg fikk respekt fordi de likte meg. Jeg blei knust inni meg, men enda tøffere på utsiden. Jeg fant ut at det er mye bedre å få respekt av andre fordi de liker meg, og ikke fordi de er redde for meg. Jeg hatet høyden min. Hvorfor kunne ingen prøve i det minste å gi meg en sjanse? Det tenkte jeg mye på. Men etterhvert var det et eller annet som skjedde inni meg. Jeg klarte å akseptere høyden min, og det er noe av det beste som har skjedd meg. For hadde jeg ikke klart det, så hadde jeg fremdeles hatet meg selv.
Nøkkelen til å trives med seg selv er å akseptere hvordan og hvem man er. Det er en ting å bli fortalt det, men det er en annen ting å klare det selv. Alle legene opp igjennom årene har sagt at det er «flott å være høy». Jeg blei faktisk kjempesur når jeg hørte det. For jeg følte det ikke selv. Men nå kan jeg det. Jeg hørte av legene om og om igjen at jeg må ha rett rygg. For da bærer jeg høyden flottere, og det var bra at jeg allerede gjorde det. Men når man retter seg i ryggen og blir vant til det, så er det et eller annet inni kroppen som skjer. Man klarer å ha følelsene med den bevegelsen. Jeg lærte å være stolt, og det har jeg vært helt siden jeg var 17-18 år. Men alle kan få nok.
En kveld var jeg på et gatekjøkken i Kragerø, der jeg skulle spise med en kompis. Da vi kom inn satt det 4-5 mennesker fra ca 20 – 25 år og de så meg med en gang. Da begynte de å hviske, prikke i hverandre og le. De pekte rett og slett på meg og lo! De hadde hendene foran ansiktet og hadde et utrykk i ansiktet som at de tenkte «WOW!» og det var etterfulgt av en rå latter. Det er liksom ikke til å ta feil av. Og jeg hogg blikket mitt i dem for å vise dem at jeg visste hva dem dreiv med. Han ene så det, men det stoppet ikke de andre. De ga seg ikke heller. De måtte bare glo, og det var ordentlig ubehagelig.
Jeg blei veldig lei meg. Det er første gangen jeg har tenkt at «her vil jeg ikke være», og rett og slett reist. Jeg har aldri gitt meg, jeg har alltid pleid å fullføre det jeg kom dit for de gangene jeg har møtt reaksjoner andre plasser. Jeg forstår at folk kan stirre, for det er ikke hverdagskost å se en dame på 196 cm (i 3 cm hæler), det kan jeg forstå. Jeg vet at det alltid kommer til å vekke reaksjoner, men de trenger ikke la det gå utover meg.
Resultatet av deres trang til å tilfredstille deres behov av nysgjerrighet fikk meg i dag til å tenke at jeg ikke vil til Kragerø igjen. Det fikk meg til å tenke at jeg ikke vil ut døra noe mer. Folk kan reagere så mye de vil, men det trenger ikke såre meg. De må ikke reagere på den måten. Men det er det for få som tenker over. Jeg har hørt høye mennesker si at «huff, det er ikke bra å være over 190 cm og jente. Stakkars». Hvorfor er det synd på dem? Hvorfor er det ikke lett å være over 190 cm og jente? og nå skal jeg fortelle deg hvorfor: Fordi det er visse mennesker her i verden som har fordommer. Til og med dem en regnet med at ikke hadde det fordi de er høye selv.
Du som har fordommer mot høye jenter er den som gjør det vanskelig for jenter å være høye! Hadde vi oppdratt barna våre til å ikke reagere på slikt, hadde du som har fordommer sluttet å reagert, så hadde det ikke vært noe problem. Sett at de høye jentene er komfortable med høyden sin selv, sånn som meg. Det er ikke lett å jobbe med å bære høyden sin med stolthet når andre jobber mot det ubevisst, bevisst og indirekte.
Så jeg ber deg tenke over det til neste gang du reagerer på noe «annerledes». Enten det er en person som kler seg annereldes, eller en som er høy, har sykdommer eller noe annet som skiller seg ut. Vær så snill. Det kan være morsomt å gjøre narr av andre, men er det verdt det? For oss som blir gjort narr av? Jeg hever meg over dette, men det er ikke sikkert andre hadde klart det.
– Tonje Kathrine, 20 år oog 193 cm
Jeg liker duppeditter, små dingser om forsterker mitt personlige uttrykk. Jeg har for eksempel en liten sølvsko med høy hæl på nøkkelknippet mitt. En duppeditt de færreste ser da det nøkkelknippet enten ligger et sted i en veske eller er et sted jeg ikke helt har kontroll på.
Jeg kjøper ikke hva som helst og ikke alt jeg kommer over, og nettopp dette er et eksempel på det.
For dette blir til og med for sært for meg. Jeg kunne aldri tatt på meg pumps en dag det øspøsregnet og tatt på et slikt trekk. Det er en god idé, men jeg går litt for å kle seg etter forholdene.
Ha en fin dag!
Ja, å bli sett, vi tror vi blir det hele tiden. Ofte blir vi nok det også, her vi svever oppi skyene, men å bli sett. Som menneske, personen, bak hår, sminke, høyde og hva enn vi måtte benytte oss av for å fremheve eller skjule hvem vi er.
Jeg er meg selv, i større og større grad ettersom årene går. Jeg ikke bare er meg selv, men jeg tørr å vise hvem jeg er også. Jeg snakker stadig med fremmede, om jeg sitter på en benk eller står i kø. Jeg er den som gjerne hjelper den litt forvirrede mannen med å finne sugerør til kona og av en eller annen grunn er jeg alltid den som blir stoppet på gaten og spurt om veien, uavhengig av land. Jeg gir mye av meg selv og det kan være på godt og vondt, men erfaring er mest godt, det bare tok meg litt tid å komme hit.
For eksempel når jeg er på butikken, skobutikk, klesbutikk eller kiwi, så er det hyggelig med et par fraser med betjeningen hvis det faller seg naturlig. Noen ganger er det de som åpner, andre ganger er det jeg. Denne gangen jeg nå skal fortelle om var det egentlig ikke noen som åpnet en samtale, det hendte for ett og et halvt år siden. Det var rett etter Høye Damer i Høye Hæler hadde vært på God Morgen Norge på tv2.
Jeg var på Manglerud senter. Det var markedsdager, jeg hadde med min lille datter og plutselig så er det et bord med bare sko, lekre sko, sko jeg med min studentlommebok vanligvis ikke har råd til. Jeg ser det ene lekre paret etter det andre og til min store fornøyelse så er det 299,- for alle parene uansett førpris. Jeg forgaper meg i et brunsemsket sandalpar med ca 10 cm hæler. De er en fryd for øyet og merket er Chicas.
Damen i boden er særdeles hyggelig og vi prater naturligvis om sko og så forteller hun at hun så oss på God Morgen Norge. Hun forteller at hun har mange damer i vår høyde innom butikken, men at de fleste av dem overhodet ikke tør å ta på seg høye hæler. Hun får en liten bunke med visittkort og jeg tar med meg mine brune skjønnheter hjem.
Det har blitt flere sko fra den butikken, det har blitt mange hyggelige samtaler med denne damen. Senest på lørdag, da det igjen var markedsdag og etter at lille snupp og jeg hadde vært på høytlesning på biblioteket, tok vi t-banen ned til senteret. Og der var bordet og damen. Og denne gangen utarter det seg litt annerledes, hun smiler blidt da hun ser meg, jeg rekker hendene bort til noen flotte semskede pumps, samtidig som jeg skryter av et par bak henne, hvorpå hun avbryter «Nei, men de er jo for lave!» (5 cm hæl). Åh, som jeg koser meg, noen som har forstått det, og som vet hva jeg liker, innen sko vel og merke. Jeg prøver de semskede pumpsene (ca 8-9 cm), de smetter rett på, så bøyer ekspeditrisen seg litt frem og sier, «Jeg plukker alltid ut et par som jeg tror du liker!».
Unødvendig å si, nå står de nye skoene i hyllen, mamma og pappa spanderer denne gangen, da jeg er midt i en jobbsøkerprosess og de er så glade og stolte for alt jeg har fått til med Høye Damer i Høye hæler. Jeg føler meg privilegert, jeg føler meg sett og glad. Det har ingen ting med skoene å gjøre, det har med menneskene bak!
Ha en fin søndag!
The Sky is the Limit!
Datteren min på snart 5 år står sammen med meg på badet om morgenen. Hun ser i speilet, måler seg selv, og meg. «Mamma, jeg er nesten blitt like høy som deg!», konstaterer hun stolt siden hun nå rekker meg nesten til livet. De fleste barn i den alderen, faktisk alle jeg har møtt, er svært opptatt av å vokse og bli høyere. De er opptatt av å komme dit hvor de synes og kan ta plass blant oss voksne.
Det jeg kom til å tenke på da jeg stod ved siden av dette stolte, lille barnet, som strakk seg så lang hun var for å bli så høy som mulig, var hva skjedde med oss? Ikke alle, og forhåpentligvis de færreste, men av og til tror jeg vi, vi damer over gjennomsnittet, er innom følelsen de fleste av oss, behovet for å ikke synes, behovet for å være litt gjennomsnittlig, bare for en liten stund.
Det krever mot å vokse opp og bli den du egentlig er.
Jeg er heldig, slike følelser og tanker har jeg sjelden. Jeg er glad for å være høy. Men hvorfor slutter noen å være stolte av målet, om å vokse, synes og strekke seg? Lar det «å synes» sluke hele selvfølelsen og selvbildet. Nei, vi «lar» ikke det å vokse sluke selvbildet vårt, erfaringen sier meg at noen tar det fra oss. En tankeløs kommentar for mye, fra en sjef, en klassekamerat eller kanskje en søster eller onkel, noen ganger er det ikke fra noen du kjenner en gang. Kommentaren kommer bare akkurat den dagen du er ubeskyttet eller litt ekstra sliten, eller den kommer altfor ofte, at vi er for høye, eller hvorfor skal vi få lov til å gå med hæler. Få lov? De med langt flott hår, er det noen som sier til dem at, «Nei, du må ta håret ditt i strikk. , for jeg har så tynt hår jeg, så da må ikke du vise frem ditt hår!», eller er det noen som sier til smekre damer eller menn at «Ikke gå med klær som passer for jeg har ikke så fin kropp og da er det urettferdig at du viser frem din!». Det er heller ingen som sier til intelligente, dyktige mennesker at de må slutte å løse komplekse oppgaver for de får oss til å føle oss dumme eller utilstrekkelige.
Så da spør jeg, hvorfor skal noen få lov til å si at vi er for høye? Eller at vi har for lange ben?
Jeg har som mål, muligens et uoppnåelig ett, men ved å starte damegruppen Høye Damer i Høye Hæler ønsket og ønsker jeg fortsatt og å styrke selvfølelsen til de i gruppen som trenger det. En noe naiv tanke, men når jeg ser alle disse flotte damene, innsiden ut, som deler, bidrar og hjelper hverandre, så kjenner jeg på sinne mot alle de der ute som i både tankeløs og med mening har prøvd å trekke oss ned til ønske om å være gjennomsnittlig.
Ei deg selv, du er den beste og eneste utgaven av deg, du er unik!
The sky is the limit!
På mandag var 12 av damene fra Høye Damer i Høye Hæler på hud og sminke-kurs. For min del er sminken det morsomste. Jeg fikk plukket med meg noen tips, selv om jeg kunne det meste fra før. Da hun som hadde kurset kommenterte at hun ikke så behovet for at vi skulle gå med høye hæler, så jeg 11 damer som bet seg i leppa rundt bordet. Bortsett fra en slik teit og tankeløs kommentar så var det mye latter og en fin kveld.
På tirsdagsmorgen var det bare å stupe ned i sminkepungen for å leke seg litt.
Kos dere og god søndag!
– Anne Marie, leder
Hei mine vakre høye damer (og andre lesere). Jeg er på Palma Nova nå. Her er solsenger og sengene for korte. Jeg er jo bare 186 cm høy.
I går gikk vi rundt i Palma Nova. Min bedre halvdel, la merker til folk som målte høyden min. Jeg har lagt merke til det hele uken. Folk både smiler og kommentere min høyde. Jeg går rundt her i 6 cm høye sko og korte shorts. Så det blir jo lange bein!
En dame klarte å si at jeg ikke skulle gå i hæler. Jeg spurte hvorfor, hun sa: du plager de som er lave! Jeg svarte: slik er det og slik blir det! Men her nede er det ikke så mange høye kvinner. De som er høye går med 10-12 cm hæler. Men det må seg si. For tre år siden, hadde jeg aldri turt å gå i shorts eller høye hæler. Takk for at denne gruppen finnes og alle støtte.
Noen synes det var svært stas at jeg har alle mine cm!
På mandag var det photoshoot i Frognerparken med KK, og jeg tror Høye Damer i Høye Hæler til tider var den største attraksjonen. Jeg har brettet ut deler av sjelen min i dette intervjuet. Ting jeg vel egetlig ikke trodde jeg skulle fortelle noen, og i hvertfall ikke en journalist. Men jeg hoppet i det med viten og vilje og tenker at noen må si det ut. Så nå grugleder jeg meg til 18. september når bladet kommer i hyllene for salg.
Jeg har ikke tenkt å skrive veldig mye i denne teksten, jeg tenker at bilder sier mer enn tusen ord. Jeg vil rette en stor takk til de fantastiske damene som stilte opp på så kort varsel og alle de andre som tilbudte seg å bli med!
Enjoy!
– Anne Marie Guldahl Jernquist, leder
Journalist, sminkør og de fantastiske damene under intervju og sminke.
Før damene kom ble jeg sminket og intervjuet i 1,5 time. Jeg hadde åpne sår på hælene etter en bursdag i høye, nye sko, så det ble komfortsko, med 10 cm hæl, opp til location. Ja, også gikk de sørkoreanske skrederene bananas.
Fantastisk innsats fra damene og alle involverte i stekende sol og trillende tårer.
Første mannen som nølende og respektfullt lurte på om vi kunne ta bilde sammen. Plutselig var 7 til av hans kolleger trippende på siden av meg, blide som soler (se bilde lenger opp i saken). Det var sørkoreanske skreddere.
Forestill deg en bedrift som nettopp har pusset opp og skal ha åpning dagen etter. Et lokale som er nedstøvet. Dagen etter skal alt være klart til å servere mat til flere hundre sultne middagsgjester. Du har sammen med noen få andre fått i oppdrag å vaske hele lokalet. Stoler og bord har enda ikke blitt fraktet til lokalet, og bare det å få plassert og vasket dem vil ta lang tid.
Jeg spesifiserer: det var ingen stoler i nærheten!
Hva betyr det for en gjennomsnittlig høy person som utgjør den store majoriteten av befolkningen? Det, min gode venn, betyr at de aller fleste kun rekker halvveis opp på alle nedstøvede vinduer og vegger, hyller og dører i lokalet. Med hjelp av en stol kunne mine medarbeidere ha rukket opp, men en slik luksuriøs tilgang på inventarer hadde vi altså ikke. Under tidspress hjelper det forresten lite å vente på stoler når en såpass stor andel av dagens arbeidsoppgaver bokstavelig talt er uoppnåelige.
Kort sagt: de trengte meg.
Jeg rakk selvsagt opp til ALT. Ingen problem!
En av de vanskeligere delene av jobben var å fjerne tapen som var klistret uproporsjonert over store delene av vinduene. Tapen holdt oppe en rekke plakater med info om oppussingen. Den personen som hadde hengt opp disse må ha vært litt vel ivrig, for ikke å snakke om stått på noe høyt! Heldigvis greide min lange utstrakte kropp å rekke opp til dette klisteret, som forresten var et herk å få fjernet! Tapen satt som støpt!
Høydepunktet den dagen var da jeg sto utstrakt utenfor inngangen til lokalet. Der trasket folk forbi. Jeg smilte tilfreds for meg selv der jeg gjorde noe som ingen levende sjel på mils omkrets kunne drømt om. Jeg så ikke bak meg, men bare visste at folks blikk var rettet mot meg. Nysgjerrige og imponerte øyne som stjal et blikk på den flittige, høye, sexy damen med gummihansker, fille og jif, som fryktløst pusset de øverste delene av vinduene.
Nå er kofferten med sko pakket, klærne jeg skal ha på meg krangler i skapet, vannblemmene fra i går er plastret og tankene prøver å samle seg. I morgen skal 7 damer fra Høye Damer i Høye Hæler og jeg intervjues og fotograferes av KK (Dameblad, Kvinner og klær).
Jeg har gjort det før, flere ganger, på tv, radio, avis og nettsaker. Det har blitt mange intervjuer det siste året og jeg ble veldig glad da KK ville skrive om oss, endelig kan vi nå ut til enda flere. Mamma og Pappa, på 71 og 82 år, synes det er stas da deres mødre kjøpte KK da de var små. Nå har den veldige gleden og iveren lagt seg og jeg kjenner en liten gryende nervøsitet. Jeg vet at den ikke er farlig, den har vært på besøk tidligere, mange ganger, den gjør bare at jeg skjerper meg.
Syv fantastiske damer har sagt ja til å bli med, 19, 25, 31, 46, 57, 65 og 68 år er de fra 180 til 190 cm høye og forholdet til både høyde og hæler forskjellig. Tre av dem er mor, datter og mormor, ei har vært med fra starten, to sitter også i styret i De Høyes Klubb. Det er alltid vanskelig å velge ut noen av alle de flotte damene og det rører og gleder meg alltid den fantastiske responsen og hjeplen de er villige til å gi. Jeg får alltid dårlig samvittighet når jeg ikke kan ta med alle, men håper og regner med at dette ikke er siste sjansen.
Dato for utgivelse av artikkelen vil komme.
– Anne Marie, Leder
Dagens komforthæler. Skal i bursdag i byen og vet det blir mye gåing. Da blir det kun 6-7 cm hæl.
De er valgt ut av datter på 4 år.
Ønsker alle en riktig god lørdag!
– Anne Marie, Leder
For tre år siden snudde jeg livet på hodet, eller for å se det på en annen måte, jeg snudde livet riktig vei. Jeg sluttet på jobb, jeg begynte å studere noe jeg hadde ønsket meg i mange år, jeg skilte meg og til sist, men ikke minst, på dagens dato 11. august 2012 startet jeg Høye damer i Høye hæler.
Første treffet 2012
Vi var 11 damer som møttes på Egertorget og siden august 2012 har jeg flyttet, giftet meg på nytt og fullført en bachelorgrad i bibliotek og informasjonsvitenskap (ansett meg gjerne). Jeg har kjøpt mange nye sko og kastet noen som er utslitt eller gitt bort noen som trenger et nytt hjem.
Høye Damer i Høye Hæler er i dag 1565 damer! Et fantastisk knippe damer/jenter fra 16 år og oppover. Alle med hver sin bakgrunn og opplevelse av å leve over gjennomsnittet, alle med sine erfaringer om å være kvinne, og alle har sine preferanser når det kommer til sko, klær og kropp. Det eneste vi har felles er høyden.
Jeg vil takke de som har vært med i tre år, jeg vil takke de som fant oss etter saken på NRK.no eller God Morgen Norge, jeg vil takke dere som har snakket med fremmede damer på butikken og de damene som har funnet oss etter slike møter, jeg vil takke de som kom for fem dager siden og du som kom til oss i dag! Tusen takk for at vi sammen kan ha det samholdet, felleskapet, gleden og erfaringsutvekslingen!
Nå går vi for enda et år!
The sky is the Limit!
– Anne Marie Guldahl Jernquist, Leder
2 årsjubileum 11.08.2014
De to øverste er mine. Og ble brukt på første treffet.
«Det beste med å være høy» er utdrag fra svarene til damene i Høye Damer i Høye Hæler da jeg spurte dem hvorfor og hva de liker ved høyden sin. Det var enorm respons. Jeg vet selv at jeg elsker hver cm, det er en stor del av meg. Og det er fantastisk å se at de fleste av oss både vet å bruke høyden og å nyte den! Jeg har trukket ut ett sitat som vil følge alle innleggene, for det gir essensen av hvordan det er å være en av oss.
«Hadde aldri trodd at en Facebook-side kunne gi meg så mye selvtillit. Tusen takk alle høye damer»
(Alle svar er gjengitt etter tillatelse)
Ha en fin søndag!
Jeg sitter i sofaen etter en lang dag, jeg har vært på bena i ca 13 timer. Jeg slenger kroppen i vater og slår på tven, zapper meg av gårde og på tv2 vises God Sommer Norge. Jeg ser vanligvis ikke så mye på live-tv, og det er ikke gjestene som får meg til å stoppe. I kommentarstrømmen på siden legges det ut kommentarer fra damer ang begrepet plus size som også NRK skrev om i går. Det som får meg til å stoppe er ikke at plus size er et feilslått og forvrengt begrep, men det slår meg at noen av damene som kommenterer oppgir at de er over 180 cm.
Jeg bruker også 44 i gensere, skjorter, bluser, topper og jakker, og jeg er ikke plus size! Jeg er right size! Jeg sier ikke at større eller mindre er feil, for vi er alle right size. Vi er ikke pluss eller minus, vi fyller oss selv. Jeg vet at mange av damene i Høye Damer i Høye Hæler bruker 44 eller større. Høye flotte damer! At vi skal kalles pluss size bare fordi vi har flere høydecentimeter enn normalen og da naturligvis også får flere centimeter andre veien, det heter proporsjoner.
Ut med plus size, in med right size. Og det hadde ikke gjort noe om vi fikk én eneste butikk til Norge som solgte klær som har riktige proporsjoner også.
Jeg har sort belte i shopping, selv om det er lite shopping med en tynn student/arbeidssøkers lommebok så kjøpte jeg dette smykket. Det ser betydelig dyrere ut enn det er.
Bare et ubetydelig lite innlegg om dupeditter.
– Anne Marie, Leder
Høye Damer i Høye Hæler 