I går var det dagen for klestreff og damekveld, jeg gikk i høye hæler og mer eller mindre pratet i 12 timer, så i dag er jeg sliten. Både klestreffet i Kolbotn og kvelden på Olivia var en stor suksess.

Mellom 30 og 40 damer fikk seg lange nok bukser og vinterjakker som var lange nok på ermene og hadde livet på riktig sted. En dame som holdt på å prøve en penjakke kom til meg og sa at den var jo alfor lang på armene, jeg måtte jo bare si som sant var, «Nei, den er ikke for lang, du er bare ikke vant med at klærne passer.». For det er vi faktisk ikke.

Det er så givende og gøy å se gleden og lettelsen til damer i alle aldere som smetter inn i den ene buksen etter den andre og da står overfor et dilemma de aldri har hatt før, hvilken bukse skal jeg legge igjen? Følelsen av bukser som hviler på vristen er så undervurdert.

Etter endt klestreff var det bare å kaste skrotten innom hjemme for et lynraskt klesskift, så hoppe i bilen med nesa mot Aker brygge. Halvveis fremme til Aker brygge oppdager jeg at jeg hadde sett en time feil og kunne hatt tid til å sette meg ned et par minutter. Men jeg hadde på meg disse styltene fra Jeffrey Campbell, så en time ekstra føltes ikke så altfor mye likevel.

Først møttes ca 20 av damene på Friday’s Bar, hvor de har fantastisk sjokolade milk shake. Det er fint å treffes litt uhøytidelig før middagen, et sted hvor man kan slappe av i en dyp sofa og skravle litt. Kvart på åtte gikk jeg til Olivia for å ta i mot damene som gikk rett dit, og jeg lurte vel litt på hva som var i den sjokolade milk shaken da jeg så kjekt skulle lede damene til lokalet vårt og blanta både sko, knær og panna rett i en låst glassdør. Jeg kunne da ikke vite at de hadde endret på «kjøremønsteret».

La oss bare si at Olivia nok aldri har vært så stille med fullsatt restaurant noen gang. De to servitørene som stod og så det hele var stive av skrekk. Om det var en to meter høy dame eller forsøk på innbrudd på vinlageret som gjorde dem så redde vet jeg ikke. De bare stirret og stirret, sa ikke et ord. Et øyeblikk så det ut som de ventet på at jeg bare skulle tippe over. Men vi, damer med noen ekstra cm, er ofte drevne i å slå hodet inn i harde ting, så jeg, svært lattermildt, måtte snakke de ut av sjokket slik at de kunne vise oss veien vi skulle gå. Jeg må innrømme, slike ting, som jeg jo strengt tatt gjør hele tiden, blir ikke mindre flaut med årene. Og ja, jeg har vondt i panna i dag.

Jeg er så ubeskrivelig stolt av klubben vår, at vi kan møtes på tross av alder, oppvekst og interesser og ha det så fantastisk hyggelig sammen. En eneste enkel ting felles, vi er over gjennomsnittet. Det høres så lite ut, men det gjør at vi alle sammen både blir møtt og møter verden på en annen måte og har plutselig mange felles preferanser likevel. Fantastisk mat, suveren betjening, god stemning og høye damer er en flott oppskrift på en bra kveld!

Se på denne fine gjengen, noen måtte gå før bildet ble tatt, men jeg fikk dele kvelden med 30 fantastiske damer fra 19 til 63 år. At 11 damer i august 2012 skulle bli til 2049 i november 2015 hadde jeg ikke trodd i min villeste fantasi. Jeg får stadig spørsmål om hvordan jeg får tid til alt, familie, jobb, skole, leder for to klubber, all baking og håndarbeidssysler. I går spurte ei av damene om jeg har fått utdelt flere timer i døgnet enn andre. Jeg kan vel bare si at jeg kanskje har litt mer energi enn mange og når noe er gøy, så er den energien nesten utømmelig. Slik som å se overlykkelige damer med lange nok bukser og hvordan noen virkelig retter seg opp for første gang i sitt liv og eier seg selv. Man finner alltid timer til slikt.

En stor takk til alle dere som bidro til en flott dag og kveld! Dere gjør all jobbingen verdt det!

The sky is the limit!

Vennlig hilsen
Anne Marie Guldahl Jernquist
Leder