Nesten ingenting

image

Jeg skal fortelle noe, noe jeg ikke hadde tenkt å fortelle. Jeg har ikke bevisst tatt noe valg om å la være å si noe om det, men nå, da jeg stod på kjøkkenet så tenkte jeg på denne bloggen. Jeg tenkte på alt vi skriver her og at det også er rom for andre ting som er mer enn bare teite kommentarer fra tankeløse mennesker eller frykten for å gå i skjørt. Det jeg skal fortelle skjedde, nesten. Jeg vet ikke hva det kunne vært, kanskje ingen ting, kanskje alt.

Jeg var på Høydetreff i Stavanger med De Høyes Klubb. Det er et årlig arrangement som går fra fredag til søndag i løpet av hver sommer, i fjor var det i Bergen og i år som sagt i Stavanger. På lørdagen i hvert høydetreff er det festmiddag, god mat, pent tøy og fine folk. Jeg hadde lånt bilen til venninnen jeg bodde hos slik at jeg ikke trengte å passe på busstider, bussnummer og busstopp. Jeg kjørte fra Sandnes til Stavanger og parkerte i et lett tilgjengelig parkeringshus. Det var ganske fult og jeg måtte ned tre etasjer for å finne plass. Dette var et slikt parkeringshus som ikke ligger under en bygning og jeg fant kun en smijernstrapp for å komme meg opp i dagslyset igjen. Jeg klakket i vei på mine høye hæler og oppmerksomhet i varierende underholdningsgrad lot ikke vente på seg.

Det er ikke denne oppmerksomheten jeg skal fortelle om her. Det er ikke den gode maten vi fikk å spise eller de hyggelige menneskene jeg spiste middagen med, det jeg vil fortelle er hva som skjedde da festmiddagen var over og jeg skulle gå hjem. Ingen ting utenom det vanlige da jeg gikk fra restauranten, jeg ringte mannen min som jeg pleier å gjøre om jeg skulle være ute sent på kvelden. Det er enten han eller mamma, bare for å ikke ha følelsen av å gå alene. Som sagt var det lørdag og det var i tillegg fint vær, mange mennesker moret seg og noen hadde tatt mer enn ett glass vin til maten, noen hadde nok ikke hatt noen mat til vinen i det hele tatt, og det var nok ikke vin som var blitt drukket heller.

Jeg gikk inn i parkeringshuset og skulle betale billetten, da måtte jeg legge på telefonen, for å ha ledige hender. Jeg betalte og gikk innover i parkeringshuset. Helt innerst lå trappen som førte nedover i etasjene og jeg gikk målrettet mot den. Noen meter før jeg er fremme ser jeg det kommer to guttemenn ut fra siden av en bil, de hadde måtte lette på «vinen» som var drukket for å komme i festhumør. Han ene så rett på meg, før han tok et skritt tilbake mot kameraten. Fremme ved trappen gikk jeg raskt nedover mot bilen og av en eller annen grunn dunket hjerte veldig fort, jeg hørte ingen skritt bak meg, men hørte bare lystige mennesker i det fjerne.

Hodet mitt var låst på en tanke, «kom deg inn i bilen og lås døra, bare kom deg inn i bilen!». Jeg gikk ganske fort nedover trappene tross mine 10 cm hæler, men hørte fortsatt ikke noen bak meg. Vel nede var bilen jeg skulle kjøre på nærmeste plass til trappen. Jeg låste opp, satt meg inn, låste bilen og slo på tenningen. Da slo baklysene seg på og der så jeg tre guttemenn som stod bak bilen. Da lysene traff dem, snudde de og løp opp igjen trappen jeg akkurat var kommet ned.

Så det skjedde igjen ting og jeg prøvde å ringe manne min, men det var ikke dekning nede i garasjen. Jeg vet ikke hva de ville, de guttemennene, kanskje de ikke ville noen ting, kanskje bare prate, tulle, skremme. Uansett, er jeg glad jeg slapp å finne det ut.

– Anne Marie, Leder