For en tid tilbake fikk jeg mail av en journalist fra Varden. Hun lurte på om vi i De Høyes Klubb (Hvor jeg også er leder), kjente noen som hadde blitt hormonbehandlet på sykehuset i Skien i Telemark, eller om vi kunne tipse om hvor hun kunne finne noen. Jeg la ut en medling i DHK og i Høye Damer i Høye Hæler og fikk svar fra en mor hvor datteren hadde blitt behandlet. Jeg fortalte også at jeg er fra Telemark og ble vurdert behandlet da jeg var 10 år. Hun ringte meg noen dager senere for et telefonintervju og jeg fikk lese saken på mail. Eller ikke hele saken, jeg fikk kun lese det hun siterte meg på. Greit nok, jeg visste at hun skulle intervjue en lege og denne andre jenta og tenkte at, jeg ble jo aldri behandlet så min stemme er svært uviktig i denne saken.

Hun ba om å få noen bilder av meg i helfigur som jeg sendte over. Det gikk noen dager og så fikk jeg en sms om det var greit at det kom en fotograf å fotograferte meg. Jeg tenkte at det var mye styr for ei som bare skulle ha en sidekommentar, men sa at det var bare å ta kontakt.

Jeg er den som trives best bak kamera, jeg gruer meg i lang tid om jeg vet at noen skal ta bilder av meg. Jeg fikk sms av en fotograf og vi avtalte å ta bilder ved Østensjøvannet og ikke nede i asfaltjungelen. En hyggelig mann møtte opp og det har så mye å si hvem som fotograferer! Det ble mye latter og mange bilder. Selv om han måtte stå på tå noen ganger for å få riktig vinkel, jeg hadde selvfølgelig høye hæler, så følte jeg meg aldri utilpass. Stor cred til Joakim s. Enger!

Han sa det skulle ta 15 minutter, men det tok 45, tiden bare fløy av sted. Jeg måtte jo selvfølgelig ta et bilde av han og jeg sa at han kom til å få eget innlegg på bloggen. «Haha, ja han lille fotografen på 170!», svarte han. Jeg hadde til og med på meg kjole, og når jeg tenker på det var det lettere å bli fotografert da. Hvorfor? Aner ikke, da var kanskje alt så langt utenfor komfortsonen min at

Jeg gruer meg alltid før jeg skal i media, intervjuene plager meg ikke så veldig. Bortsett fra om det er direkte tv eller radio, da kjenner jeg jo at det kiler i magen. Det jeg synes er ille er når det blir sendt eller trykket, å se seg selv eller lese klønete formuleringer. De sier at øvelse gjør mester, det siste året har det blitt 6-7 forsider/medieinnslag. Jeg er langt fra en mester og jeg blir like nervøs før publisering. Når da i tillegg saken blir utsatt mange ganger pga akutte nyheter går det faktisk på natttesøvnen. Det som betyr aller mest er å spre ordet om disse to gruppene, så håper vi at flere finner oss!

Saken kom til slutt, bildene er godkjent av mamma og jeg overlevde denne gangen også.

Artikkelen «Friske jenter hormonbehandles», kan du lese her.

– Anne Marie, Leder