Jeg har egentlig alltid vært fornøyd med å være høy og da jeg jobbet som tunvert på Norsk Folkemuseum brukte jeg den som underholdning, mest for meg selv, men også av og til for andre. Som tunvert sitter du i et hus, staset opp i bunad og strikker eller gjør annet håndarbeid. Du venter på at turistene skal komme inn, slik at du kan fortelle dem litt om huset du sitter i, svare på spørsmål, få de til å hjelpe til å dra på plass beltet, you name it. En gylden anledning for meg til å kunne ha på beltestakk som har røtter bare fra indre Østlandet, som dere skjønner.

Minst en gang om dagen kom det inn en gruppe med blide menn og damer fra Spania eller Italia eller et annet sted i syd som jeg ikke forsto og de ikke forsto meg. Men det internasjonale ordet «foto» var ikke til å misforstå. En søt, litt eldre dame ville peke på meg og så på mannen sin og smile og nikke og si : «Foto!?» (Erstatt her mannen med sønn, onkel eller bestefar hvis ønskelig, de var alle der ) En eller annen mann skulle altså ta bilde sammen med den bilde norske jenta i den vakre bunaden.

Jeg passet alltid på å bli sittende til dette tidspunktet, da sa jeg: «Jo da, klart det…» nikket og smilte, så de skulle forstå og reiste meg opp. Hver gang, samme reaksjon. «Åhhhhh…» Jeg lo (he he he!) og de lo (ho ho ho) og jeg tok en eller to italienere under hver arm. Underholdning for dem og for meg, og aldri oppfattet jeg det som noe negativt. De synes det rett og slett var flott og imponerende, synes jeg. Høye nordiske jenter har vel alltid vært populære hos kjekke spanjoler og italienere?

Bilde med litt kort stakk, selvsagt.

– Helene, 36 år