Det er bare én ting i verden som er verre enn å bli snakket om, og det er ikke å bli snakket om.

– Oscar Wilde

Det å være over normalen fører også oppmerksomhet med seg. Det at vi ikke har valgt selv å være høye, bryr ikke folk seg om. Jeg har ikke rosa hår (det gjorde jeg ferdig på ungdomskolen), jeg har ikke tatovert panna mi, jeg går ikke i bikini om vinteren eller har tre hoder, men selv med flate sko så synes jeg godt i terrenget med mine 20 ekstra centimeter mot himmelen.

Jeg personlig trives her oppe. Jeg liker overblikket og oppmerksomheten plager meg ikke nevneverdig. Stort sett er oppmerksomheten positiv, de få gangene den ikke er det, så føler jeg at negativiteten ikke gjelder meg, men den stakkars personen som uttrykker sin misnøye. Sjalusi, misunnelse, undring, uvitenhet, det er strengt tatt ikke midt problem og jeg tar et skritt unna og lar det passere.

Folk sier mye rart, de spør om mye rart og noe som er viktig for meg er å ikke gå «ned» til deres nivå. Ikke det at jeg er på et høyere nivå i utgangspunktet, men når folk setter seg i søla som fireåringer og kaster sølekaker på meg så tenker jeg at de har sine egne problemer de sliter med. Slike teite kommentarer preller forholdsvis lett av og og det er helt ærlig så uhyre sjeldent jeg opplever dem, kanskje jeg er for skummel.

Faktisk, sånn helt ærlig, en ting jeg har hatt litt problemer med, er å omfavne all rosen jeg får. Tørre å ta imot all skryten for lange flotte ben eller generelt hvor «høy og flott» jeg er. Jeg blir pinlig berørt, selv om jeg elsker å være høy, jeg elsker å synes og jeg vet jo at jeg har lange ben (selv om jeg til tider kunne ønske at de var enda lenger).

Men tenk da dere, tenk om vi var gjennomsnittlige.

Og ingen snakket om oss…

– Anne Marie, Leder