Det er kun ett menneske som kan snakke til meg på måten som følger i dette innlegget uten at jeg på noen måte tar det ille opp eller føler at det er noe feil med høyden min.  Det er et menneske jeg har kjent i 13 år, vi er som natt og dag i både personlighet og utseende, men bedre venn i verden finnes ikke!

Vi bodde sammen på 11 kvadrat i 9 måneder for 13 år siden, jeg rotet så fælt at hun flyttet ut i 2 uker, men jeg er i tillegg så distré at jeg ikke la merke til det. Hun var forlover da jeg giftet meg i fjor og er den jeg ringer til både når jeg er på topp og på bunn. Vår største synlige forskjell er at våre toppunkt har en differanse på 25 cm. I tillegg elsker jeg hæler, mens hun foretrekker flate sko, så høydeforskjellen blir fort over 30 cm.

I forbindelse med De Høyes Klubb sitt årlige Høydetreff, som i år holdes i Stavanger, benyttet jeg sjansen til å ta et fly en dag tidligere for å ha litt kvalitetstid med dette mennesket. Utover kvelden, etter barn er i seng, ble det som vanlig lagt store planer om fremtiden og verdensproblemer ble løst. Et av temaene denne gangen var min lange kropp og min utfordring med å finne bukser og kjoler. Vi snakket om Høye Damer i Høye Hæler og at jeg av og til kan være heldig å finne kjoler som er lange nok, men at de da ofte blir for brede ellers.

Venninnen min er veldig flink til å sy og har sydd mange kjoler til datteren min, jeg spør om hun ikke kan sy en til meg. Vi finnner et mønster jeg liker og prøver å finne et stoff som har mønsteret på langs slik at kjolen kan bli lang nok, etter en stund sier hun, «Vi bør nok ta med mønsteret på Stoff & Stil så de får se hvor høy du er.». Jeg presiserer, «Husk at jeg skal ha høye hæler også!». Hun blir stille noen sekunder,»Hmmm, vi må nok ha en del stoff, ja!».

En veldig avslappende og lattermild kveld avsluttes på badet hvor hun stiller seg ved siden av meg, vi står et hundredelssekund og ser i speilet før hun utbryter, «Herregud så høy du egentlig er, er du sikker på at du ikke står på tå?», begge blir stående å fascinert se i speilen før vi totalt knekker sammen i latter. Hun snur seg mot meg, bitteliten, bøyer hodet bakover, «Når jeg ser deg sånn som dette så er du jo ikke så høy!».

Jeg ber henne gå bak meg og… borte ble hun.

– Anne Marie, Leder (som ikke står på tå på noen av bildene)