Fra damemunn

«Foto?»

Anne Marie Guldahl Jernquist

bunad

Jeg har egentlig alltid vært fornøyd med å være høy og da jeg jobbet som tunvert på Norsk Folkemuseum brukte jeg den som underholdning, mest for meg selv, men også av og til for andre. Som tunvert sitter du i et hus, staset opp i bunad og strikker eller gjør annet håndarbeid. Du venter på at turistene skal komme inn, slik at du kan fortelle dem litt om huset du sitter i, svare på spørsmål, få de til å hjelpe til å dra på plass beltet, you name it. En gylden anledning for meg til å kunne ha på beltestakk som har røtter bare fra indre Østlandet, som dere skjønner.

Minst en gang om dagen kom det inn en gruppe med blide menn og damer fra Spania eller Italia eller et annet sted i syd som jeg ikke forsto og de ikke forsto meg. Men det internasjonale ordet «foto» var ikke til å misforstå. En søt, litt eldre dame ville peke på meg og så på mannen sin og smile og nikke og si : «Foto!?» (Erstatt her mannen med sønn, onkel eller bestefar hvis ønskelig, de var alle der ) En eller annen mann skulle altså ta bilde sammen med den bilde norske jenta i den vakre bunaden.

Jeg passet alltid på å bli sittende til dette tidspunktet, da sa jeg: «Jo da, klart det…» nikket og smilte, så de skulle forstå og reiste meg opp. Hver gang, samme reaksjon. «Åhhhhh…» Jeg lo (he he he!) og de lo (ho ho ho) og jeg tok en eller to italienere under hver arm. Underholdning for dem og for meg, og aldri oppfattet jeg det som noe negativt. De synes det rett og slett var flott og imponerende, synes jeg. Høye nordiske jenter har vel alltid vært populære hos kjekke spanjoler og italienere?

Bilde med litt kort stakk, selvsagt.

– Helene, 36 år

Det er aldri for sent

Anne Marie Guldahl Jernquist Legg igjen en kommentar

Mitt møte med Høye damer i høye hæler.

For meg har det vært en fantastisk god opplevelse å møte så mange andre damer jeg kan stå å se rett i øynene mens jeg prater med dem. Jeg har vært på 3 treff med disse flotte damene og det har gjort noe med meg. Selv om jeg aldri har vært krokete er jeg i dag enda rakere i ryggen og går med mer hevet hode enn noen gang.

Aldri i mitt nå over 60 år gamle liv har jeg følt meg mer vel og stolt med høyden min. Disse damene har gitt meg et selvbilde jeg aldri har greid å opparbeide før. Jeg kjenner jeg blir rakere i ryggen og fastere i blikket for hvert treff.

La det ikke være noe tvil, dette er en gjeng med masse humor og selvironi, ja vi sender av og til noen sleivspart nedover, men langt mindre og med mye mer glimt i øyet enn vi noen gang har måttet tåle andre veien. Men vi tar også opp mer problematiske og vanskelige tema som plass på fly og annen offentlig transport, hvilke biler passer best for oss, klær og sko og masse andre små og store hverdagslige utfordringer. Hva med barna? Et viktig tema for mange, skal man gå inn å stoppe høydevekst og ikke minst hvorfor og hvordan.

Vi deler erfaringer når det gjelder klær og sko. Når jeg endelig i en alder av over 60 år kan finne klær og sko som passer min kropp, ja da må jeg få lov å synes det er herlig og være stolt av den nettopp jeg er. Da må jeg få lov å gå litt amok i skobutikken og kjøpe mine første sko med hæler. For meg er det et eventyr å være i butikken Store Sko og kunne velge å vrake i alle typer damesko og støvletter, med lave eller høye hæler, til og med finne ut at noen av disse dameskoene er for store for min fot.

Vi har jo i utgangspunktet bare denne ene tingen felles, høyden, men allikevel får en følelse av fellesskap og av å «komme hjem». Alle blir inkludert og mottatt med åpne armer på treffene. Så har du ennå ikke vært på treff bør du prøve, det er absolutt verd det.

– Inger 62 år (187 cm)

Attraksjon:

Anne Marie Guldahl Jernquist Legg igjen en kommentar

Jeg jobbet for et tiår siden som vekter og var en periode plassert på Vikingeskipmuseet som vakt. Dit kom det daglig busslass med turister, gjerne fra Japan og andre pengesterke nasjoner. Men disse asiatiske turistene syntes lange meg var større attraksjon enn skipene. De stimlet rundt meg og ville ha gruppebilder med meg. Så jeg stilte meg opp og støttet albuene på hodene deres og sa «cheese». De knakk sammen av latter.

– Marianne, 38 år

Sjelden art

Anne Marie Guldahl Jernquist Legg igjen en kommentar

Kappahl har sluttet å ta inn bukser med ekstra lange bein . Jeg spurte damen jeg. Hva med disse beina her da, skal ikke de få bukse??? Damen så rart på meg og kunne fortelle at det ikke var så mange som meg der ute. Hun skulle bare visst damer, hihi . Jeg er 183 på sokkelesten og fornøyd med det!

– Høy Dame, 51 år

Nettdating

Anne Marie Guldahl Jernquist Legg igjen en kommentar

Om dette med internettdating og juksing med alt fra meter til cm. I mange år har jeg prøvd meg på nettopp dette med internettdating fordi jeg synes det er litt flaut å gå bort til en type å spørre om han er singel.

For noen år siden bodde jeg i Lille i Frankrike og fransken min var sådær… ble ikkeno hell på datingfronten av min gjengivelse av sangteksten, Volez vous ( Molin Rouge) osv. Selvfølgelig etter en hel del prøvesmaking av vin som seg hør og bør når man er i vin-produserende land, må jo sjekke eksporten, så polet får inn de riktige varene! Blir mye flinkere til å gå på høye hæler med litt vin også, eller det syns jeg sjøl hvertfall. Hoftene løsner litt og man får litt mer dreisen på den derre vrikkinga, men det har jeg fått motbevist mer enn en gang også, så det har hendt mer enn en gang at jeg har kommet hjem barbeint med skoa i handa.
Men tilbake til internett. Jeg hadde da fått kontakt med en nederlender på 202cm som bodde i utkanten av Amsterdam, og var særdeles fornøyd. Han virket koselig og grei, men hver gang jeg nevnte at vi skulle møtes ble han litt vag og det passet som regel ikke. Etter 3mnd med chatting så ringte jeg og sa at nok er nok, nå tar jeg toget til Amsterdam og du får bare møte meg der for nå klarer jeg ikke vente lenger. Som sagt så gjort, endelig skulle jeg møte dette vidunderet på 202cm.

Jeg kunne nesten ikke holde meg på bakken, det kriblet i hver eneste cm på kroppen min. Og så sto jeg der på togstasjonen og ventet, men ingen dukket opp. Nå har du skremt bort stakkaren, tenkte jeg for meg selv og snudde meg for å finne ut når neste tog gikk tilbake til Lille. Og så plutselig hører jeg noen som roper navnet mitt, «Annaaaa!». Jeg snur meg, ser ingen og tenker at jaja det er jo ett ganske vanlig navn de fleste steder i verden. Hører navnet mitt bli ropt igjen, denne gangen litt nærmere, snur meg, ingen mann på 202 der. Hmm dette var da rart, så jeg snur meg tilbake og går mot tavla med avganger. Da kjenner jeg plutselig at noen napper litt nederst i jakka mi, jeg snur meg og ser ingen. Jeg ser ned, og der står han, ehhhh jeg ble så lang i maska. Du vet sånn når kjeven nesten går ut av ledd fordi den slamrer så hardt ned i gulvet. Der var han, i egen ”lave” person. Han var dverg! Jeg tuller ikke, 125cm på strømpelesten. Han så at jeg ble en SMULE overrasket, og sa at han hadde hatt lyst til å fortelle meg det, men turte ikke fordi jeg hadde gjort så stort nummer ut av 202.

I min målløshet og absolutte skuffelse som jeg med større anstrengelser prøvde å skjule, ble jeg med han på middag, og folk stoppet og glante åpenlyst på oss og lurte på om vi kom fra ett sirkus. Vel det ble en hyggelig middag, men merkelig nok har vi ikke snakket sammen siden hehehehe..
Så jenter , sier dem at dem er 202 på nettet så kan du banne på at de har lagt til ett par cm.

 

– Anna, 36 år