Fra damemunn

Kiropraktor

Anne Marie Guldahl Jernquist Legg igjen en kommentar

Jeg hadde fått en låsning i nakken og etter halvanna uke med å snu hele meg i stedet for å vri hodet mot høyre bestilte jeg time hos kiropraktor. Jeg ble overrasket over at han var så lav da jeg kom inn, men til gjengjeld så han ut som om han konkurrerte i bodybuilding, så jeg husker jeg tenkte at han sikkert kan mye både om skjelett og muskler. Han virka veldig grundig og dyktig, og etter en grundig innledende runde med spørsmål og testing av «balansene» i kroppen masserte han først musklene i nakken og skuldrene varme mens jeg lå på benken. Deretter knakk han opp litt, før han gjentok det samme mens jeg satt på benken.

Til sist skulle jeg stå oppreist mens han la armene mine til over brystet og skulle «løfte-knekke» ved å dra opp mens han stod bak meg.  Han rykker til uten at noe skjer. Sier «hm» og legger til armene mine i posisjon igjen og prøver enda et rykk som ikke knekker. Han slipper armene mine ned og sier «Hvor høy er du egentlig…?» i et litt forsiktig tonefall. Med mine 187 på strømpelesten var jeg faktisk for høy til at han klarte å få til riktig posisjon og retning på rykket. Jeg spurte om jeg kunne stå på kne så han kunne rekke opp, men det ville gi feil holdning, så da endte det med at han henta en skammel i barnehjørnet på venterommet og stod på den selv. 

– Borghild, 34 år

Skravlekjerringer

Anne Marie Guldahl Jernquist Legg igjen en kommentar

Jeg er heldig som stort sett trives med høyden min, så situasjoner som oppleves som kjipe der og da blir fort til gode historier jeg forteller vennene mine. Og siden jeg er like høy som deg [Anne Marie] og trives godt i mine halvhøye ecco-støvletter (ca 6cm)  får jeg jo høre litt av hvert.
Som i dag da flyet fra Molde til Oslo landa og alle stod i midtgangen og venta på at dørene skulle åpne og noen damer et par rader bak meg nok slet med propper i ørene (går jeg ut fra siden de snakket ganske høyt).

«Oj! Hun er et hode høyere enn alle jo! Til og med høyere enn mannfolka framover i flyet!»
«Det er ei dame sant??»
«Ja, guri, hun må da være over 1, 90!!»

Vurderte å snu meg og si at det bare er hælhøyden som lyver, jeg er egentlig bare 168, men stod så trangt at jeg droppa det. Hahaha!

– Borghild, 34 år

Gi mer faen

Anne Marie Guldahl Jernquist Legg igjen en kommentar

Gjør som Per Fugelli sier; Gi mere faen!

Du har ett liv og fikk de kortene du fikk. Bruk de som best du kan, gjør mer av det du liker å gjøre, tenk mer på det som gjør deg glad og fornøyd, hold oppmerksomheten din på det du gjør i løpet av dagen mer enn å ha et kritisk vurderende blikk på deg selv. Drit i høyden, finn deg en mann som kanskje er lavere enn deg, husk at alle er likeverdige enten vi er høye, lave, tynne, tykke, stygge, pene, ditt og datt.

Livet er for kort til å lese dumme moteblader med «perfekte» jenter og deretter gruble på hvorfor du ikke er som «alle andre». Negative følelser om deg selv oppstår KUN når du sammenligner deg med andre! stå rett opp og ned, lukk øynene og flytt oppmerksomheten din inn i kroppen. Kjenn etter hvordan du kan kjenne/vite at du faktisk lever, at du «er», at du har en kropp, den mest fantastiske, vidunderlige og det mest avasnerte og intelligente system du noengang vil være i besittelse av. Jeg vedder på at du ikke kan «kjenne» at du er høy ; ).

Å være «for høy» er å gi seg selv en merkelapp, en negativ verdi. Å sanse seg selv har ingen spesiell positiv eller negativ verdi, kun å sanse at du er akkurat her og nå. Strekk deg ut i kroppen, slipp pusten fri og nyt det du kan nyte! Jeg ser mange høye unge jenter i Asker hver dag, noen er høyere enn meg (182). De er alle flotte!

Og bruk kroppen din! Elsk, tren, le, gråt, vær nysgjerrig på livet og igjen; gi mere faen! Ikke la de teite negative tankene og følelsene ødelegge livslykken for deg. Hvem har bestemt at 186 er for høyt? Finnes det bevis på at det er for høyt? For høyt for hva da? Et fantastisk mangfold blir det, med så mange forskjellige mennesker som det er i landet vårt. Og du er så heldig at du slipper å være usynlig, vanlig, medium eller middelmådig (et valg, hvordan vil du se på deg selv  og tenke om din høyde).

Varm klem

– Hege Karin

Min første kveld med høye hæler

Anne Marie Guldahl Jernquist Legg igjen en kommentar

Det er enkelte kvelder som man bare ikke glemmer. Sånn som første gang jeg turte å gå med høye hæler på fest. Når jeg tenker tilbake på det, så er jeg litt stolt.

De eneste gangene jeg hadde gått på disse skoene før var hjemme i stua, der jeg (bokstavelig talt) måtte støtte meg til tak og vegger med armene for å holde meg oppreist! Jeg måtte jobbe hardt for ikke å bøye knærne når jeg gikk den kvelden, og gikk latterlig sakte for å opprettholde en viss ”eleganse”. Dette var litt over to år siden. Selv om kvelden var fin, følte jeg meg utilpass ved flere anledninger. Å rocke høyden sin er ingen selvfølge!

Det var én kommentar jeg fikk den kvelden som sitter igjen. Jeg var en tur på toalettet og sto foran speilet, da en ukjent dame begynte å snakke til meg. Først på engelsk, deretter slo vi over på tysk. Hun sa til meg at hun syntes det var så utrolig kult at jeg som er så høy likevel velger å gå med høye hæler. Måten hun oppriktig sa det på, som en del av en hyggelig samtale, fikk meg til å stå igjen med en veldig god følelse. Slike kommentarer elsker jeg! Jeg får så alt for ofte slengkommentarer som ”Åj, du var høy”, eller ”Nå følte jeg meg lav”. Kommentarer som kun fokuserer på én ukontrollerbar detalj ved mitt utseende, som jeg ikke kan vri meg unna reaksjonene på. Men det å faktisk få en kommentar knyttet til noe jeg har gjort eller måttet jobbe for…. Det finnes ikke noe bedre!

Er det flere enn meg som synes det er slitsomt å måtte sitte igjen med følelsen av at uansett hva du gjør eller hvordan du går kledd, så vil førsteinntrykket andre får alltid være høyden?
Dette prøver jeg å ikke tenke for mye på, men får stadig påminnelsen. Vanligvis kun gjennom blikk eller en kort kommentar, men situasjonene er mangfoldige!

For eksempel situasjoner der en mann kommer bort til meg og en lav venninne og insisterer på å klemme oss etter tur for å, quote: ”sammenligne følelsen”. Eller situasjoner der læreren ber den høyeste og laveste i klassen stille seg opp ved siden av hverandre, foran alle, for at de andre skal få se høydeforskjellen mellom oss.

Ikke særlig behagelig. I sistnevnte situasjon ba riktignok læreren om unnskyldning, men

… til den lave!

Jeg skrev om et korrelasjonsproblem mellom høyde og alder i mitt forrige blogginnlegg. Dette problemet kan også overføres til tålegrense. De mange slengkommentarene vi får, er jeg ganske sikker på at vi ikke hadde fått dersom vi var lavere. Det er akkurat som om terskelen for vår allment anerkjente tålegrense blir ansett som høyere, kun basert på høyde!

Jeg har hatt både positive og negative opplevelser iført høye hæler. Eller uten hæler, for den slags skyld. For høyere er jeg jo uansett! Jeg har til og med påpekt dette som svar til noen kommentarer av typen: ”Hvorfor ønsker du å se høyere ut?”. Til slike type spørsmål/kommentarer har jeg for eksempel svart (sant som det er): ”Jeg er høyere enn deg uansett, 10 cm mer eller mindre utgjør ingen forskjell”. Til og med jeg er uenig i min egen uttalelse. Men svaret fremhever et poeng som jeg står ved; Nemlig at vi er høyere enn de fleste uansett, og ikke bør drive å kjempe den umulige kampen med å prøve å se lavere ut.

Jeg vil konkludere med at alt har to sider. Høyde har et hav av både fordeler og ulemper. Mange bra historier oppleves som følge av høyden. Noen av dem verdt å dele! Både historier som var ubehagelige å bli utsatt for, men også historier som jeg er stolt av å være høy nok til å kunne få oppleve! Det å gå med høye hæler er ikke et enkelt valg. Det understreker høyden, og skaper større bevissthet på høyden både hos deg selv og dine omgivelser. Valget er tøft, men jeg mener det er verdt det!

– Elida, 21 år, 191 cm

Shopping i Shanghai

Anne Marie Guldahl Jernquist Legg igjen en kommentar

Jeg skulle på jobbtur til Kina og hadde i utgangspunktet 1,5 timer på å bytte fly i Frankfurt. Det er OK med tid, men ikke for mye på en flyplass av den størrelsen. Da flyet fra Oslo ble 45 minutter forsinka innså min kollega og jeg at vi nok måtte forte oss litt i Tyskland. Så det gjorde vi. Etter noe som føltes som et maratonløp på glatte fliser (med innlagte hindre i form av sikkerhetskontroll) rakk vi svette fram til flyet i siste liten og sank gjennomsvette ned på setene våre. 11,5 timer seinere landa vi i Shanghai.

Ved bagasjebåndet ble det tynnere og tynnere i rekken etter hvert som folk fikk koffertene sine. Da det til slutt kom en tilsynelatende tom plastkasse rundt båndet for tredje gang kikka vi oppi. «Ms. Torpe and Ms. Eide, please contact Lufthansa service, your luggage is delayed.» Det viste seg da (kanskje ikke så overraskende egentlig) at koffertene våre ikke hadde løpt like fort som oss for å rekke flyet i Frankfurt.

Siden vi da hadde forflytta oss fra vårfriske Oslo til Shanghai som holdt 36 grader og veldig høy luftfuktighet, var vi ikke akkurat riktig kledd. Når man i tillegg tar med at vi hadde løpt oss gjennomsvette og deretter sovet på flyet i de samme klærne var det ikke så mye å lure på – vi måtte shoppe.

Her er det kanskje verd å nevne at min kollega er ei helt vanlig norsk kvinne, ca 168 og mellom str S og M. Jeg er 187 og bruker vanligvis str L. Hun slet litt med å finne ting hun likte, jeg slet veldig med å finne ting jeg fikk på meg.

Vi gikk innom butikk etter butikk og jeg prøvde en kjole med strikk-overdel der jeg kunne velge om det elastiske feltet skulle gå fra under puppene og halvveis opp (jeg så over lovlig løs ut) eller plassere elstikken over puppene (jeg så ut som en gravid som har tatt på seg et telt) og kollegaen min holdt på å falle om av latter. Artig det. Etter X antall butikker stoppet jeg å kikke selv og spurte i stedet, men de små ekspeditrisene nærmest gjemte seg mellem klesstativene mens de fnisende målte meg opp og ned og ristet på hodet til spørsmålet om de hadde noe i min størrelse.

Til slutt hadde jeg fått kjøpt et par korte kjoler (OK lengde som t-skjorter) en piratbukse (til rett under kneet) og en maxikjole (til det kjipe stedet midt på leggen) og et par Adidas flip-flops (de eneste skoene i str 41 som ikke var utpreget mannlige) og innså at jeg ikke akkurat hadde lyst til å bruke det samme svette undertøyet noe særlig lenger heller. Altså – undertøysshopping i Kina. Først en vanlig rimelig undertøysbutikk med salg. BHene så ut til å være laget til 10-åringer. Trusene også. Men jeg fant til slutt en tre-fire truser i str XL som så ut til å kunne nå rundt rompa mi. Det viste det seg senere at det gjorde de også, men dessverre rakk de ikke helt opp. Truse som stopper ca midt på sprekken er ikke så behagelig i leverandørmøter!

Og kronen på verket var da jeg innså at jeg måtte finne en eksklusiv undertøysbutikk for å finne BH. De stakkars damene så fortvila på puppene mine (ikke akkurat overdrevent store, helt alminnelige egentlig) og leita gjennom skuffer og skap etter den størrelsen jeg ba om mens de mumla seg imellom (sannsynligvis noe om at den størrelsen da vitterlig ikke finnes). Til sist fant de faktisk en BH i tilsynelatende rett størrelse, og jeg tok den letta med meg inn i prøverommet. Det viste seg at jeg bare fikk plass til en og en halv pupp i BHen, noe jeg prøvde å formidle til de hektiske damene utenfor forhenget. Hvorpå sjefen for butikken konkluderer «Nei, da kan vi ikke hjelpe deg, for du skjønner – asiatiske kvinner vil at BHen skal løfte puppene inn og opp, ikke sånn sånn som dere europeiske kvinner ønsker; ned og ut til siden!»

(Det hele endte med en kveld med massasje i Shanghai uten BH, og neste morgen var min egen svette BH nyvasket og fin på hotellet)

– Borghild, 34 år

I militæret

Anne Marie Guldahl Jernquist 1 kommentar

Etter eget ønske og lang tids drøm ble jeg endelig innkalt til militæret høsten 2013. Jeg hadde gledet meg hele sommeren og var virkelig spent og klar for alt som skulle møte meg. Jeg visste at den største delen av troppen kom til å være gutter, noe jeg ikke hadde noe imot, og jeg regnet også med at av de få av oss som var jenter ville jeg være den høyeste, som alltid. Det stemte selvsagt, for med mine 186 cm er det sjelden jeg møter jenter som er høyere eller i det minste på samme høyde som meg. Men det som også viste seg var at jeg var blant de høyeste også blant gutta. Det var bare et par av gutta i troppen på over 80 rekrutter som var høyere enn meg. Moro!
Allerede i løpet av de første dagene kom utfordringene. Da folkene på depot skulle gi oss uniformer, og de så meg med min høyde, ga de meg automatisk de største uniformene de fant. Det gikk noen uker før jeg fant ut at det var på tide å bytte dem inn mot litt mindre, for bredden og høyden stemte ikke overens med mitt utseende, og uniformene slang rundt kroppen min som potetsekker. Og da vi etterhvert skulle få oss flotte paradeuniformer viste det seg at selv XX-lang jentebukse nådde meg ca til midten av leggen. Løsningen ble å få skreddersydd paradebukse, og guttebukse på permuniformsbuksa. Men jeg skal si jeg jammen er glad det var at jeg var høy som var problemet og ikke at buksene var for store. De litt små jentene i troppen slet gjennom hele tjenesten med at buksene var alt for lange, og sydamene på depot ble etter hvert lei av å legge opp for dem. Og de ordinære uniformene passet fint for meg, for de var nemlig unisex og skulle passe for enhver mann. Da var det synd for de korte jentene at det er få menn i dette landet på under 160 cm….
Å være høy jente i forsvaret har også fordeler på et helt annet nivå. Det har seg nemlig slik at ikke alle menn som velger å bli befal er særlig mye over 170 cm høye. Og da hjelper det ikke, samme hvor mange stjerner og vinkler de har. De vil fortsatt se små ut ved siden av en helt vanlig menig jente på 186 cm. Alle må da være enig i at det ikke er noe galt med å more seg litt med dette, og at å se et mannlig befal, med stor brystkasse, rak rygg, bulende armmuskler, velstelt uniform og et ganske så strengt blikk, lene hodet sitt bakover og se laaangt opp mot himmelen for å kunne møte blikket til menig X, det er det lov å fnise litt av, ihvertfall inni seg til han har gått forbi. Alle lærte seg fort navnet mitt, for jeg skilte meg ut i mengden, og etter hva jeg har hørt senere var det noen befal som helst ikke sto så veldig i nærheten av meg… Så som i alt annet her i livet var det å utføre militærtjeneste heller ikke så værst som høy jente!
– Anonym dame

Korrelasjonsproblemet

Anne Marie Guldahl Jernquist Legg igjen en kommentar

sko

Høyde er vidt anerkjent som både elegant og sexy. Det å være høy som dame er et ideal, og noe folk ser opp til. Likevel er flere av høydens biprodukter ikke like idealistisk ansett. Et stjerneeksempel på dette er komplekser med skostørrelse.

I dag kan jeg se tilbake og le av alt det føttene mine måtte gjennomgå bare for å passe inn i sko som jeg ikke en gang likte. Flere kilometer jogging som resulterte i at jeg måtte dusje vekk blod, og vaske skoene i vaskemaskinen. Flere finsko jeg gikk med på trass, selv om de presset og gnagde på føttene fra alle vinkler. Tydeligvis må jeg ha foretrukket den flere timer lange smerten framfor å gå med mine oppgitte skoalternativer. Det skremmer meg å innse at med det utvalget jeg ble presentert i min faktiske skostørrelse, ville jeg mest sannsynlig gjort de samme valgene i dag!

For meg har det å finne sko hovedsakelig handlet om to ting: tidsbruk og kompromisser. Jeg følte meg stadig presset til å kjøpe sko som jeg ikke følte var ”meg”. Utvalget var dystert. Valget besto av: Enten å si ja til et kompromiss, eller si nei, og ha underlagt reisen forgjeves samt sløst bort andres tid i prosessen. Vi har alle sett hvilke sko som selges i de store skostørrelsene. Hva er korrelasjons-logikken?

Denne korrelasjonen mellom høyde og en mer ”konservativ” sko eller klesstil er tydeligvis ganske utbredt. Sist gang jeg var i Tyskland, tok jeg og søstera mi en dagstur til Düsseldorf for å shoppe på Long tall Sally! Vi ville gjenoppleve den suksessen vi hadde opplevd i London!

Da jeg kom inn i butikken fikk jeg den merkeligste kommentaren fra en av de butikkansatte. Jeg hadde kikket litt rundt etter noe annet enn bukser, bare for å se om de hadde en langarmet genser (en stadig mangelvare i mitt klesskap). Den ansatte kom bort og spurte om jeg trengte hjelp. (Damen var forresten veldig lav, noe som gjør det hun sa enda merkeligere). Jeg takket ja, og spurte om de hadde noe som var litt mer passende for min alder. Utvalget var ikke så bra der som i London. Hun så opp på meg, og sa med forklarende bestemt stemme: ”Dieses ist ein Spezialgeschäft für große Frauen!” – oversatt à ”Dette er en spesialbutikk for høye damer!”.

Det var måten hun sa det på som virkelig overrasket meg, og satte i gang diverse indre tankeprosesser. Hennes logiske resonnement tilsa altså at det at denne butikken var en spesialbutikk for høye damer automatisk betydde at min alder ikke var en målgruppe. Akkurat som om høyde og alder korrelerer.

Til og med jeg innser at det gjennomsnittlige klientellet til LTS kan være eldre enn meg, ettersom yngre folk ofte nøyer seg med å finne andre kreative og ofte billigere løsninger på sine klesproblemer. Sånn som mine triks med svarte skjørt under kjolene mine for å gjøre dem lange nok, eller kjøp av store strømpebuksestørrelser for å kunne strekke dem langt nok i lengden. Men likevel må jeg innrømme at den kommentaren gjorde meg litt frustrert. For første gang ble korrelasjonstankegangen mellom høyde og alder uttrykt med faktiske ord, rett foran meg.

(En annen tolkning av situasjonen kan jo være at damen syntes jeg så for lav ut for butikken, men med mine 191 cm går jeg for min korrelasjonsteori). Den ansatte fikk meg til å føle meg feilplassert rundt de eneste klærne på mils omkrets som ville være lange nok for meg. Ganske godt gjort! Er litt imponert egentlig!

Da jeg var mindre ble jeg utsatt for akkurat den samme ”korrelasjons-holdningen” fra ansatte i skobutikker, som snakket som om sko jeg må ha vært minst 30 år for ung for, ville være pene på meg. Tanken om at jeg som høy jente ville gå i ungdommelige sko var tydeligvis fjern for dem!

Gleden av å kjøpe et nytt par sko er fremdeles forholdsvis ny for meg. Internett har vært en åpenbaring, og ”piffet opp” opp skoskapet mitt til nye høyder (bokstavelig talt). Høyhælte sko var en av de tingene jeg i mange år lengselsfullt ønsket meg, men som butikkene rett og slett ikke hadde. Det at det faktisk finnes et marked for høyhælte sko i store størrelser, gjør meg overlykkelig, og er på sett og vis heller ingen selvfølge!

Høyde og skostørrelse er, i motsetning til høyde og alder, noe som faktisk korrelerer!

Jeg har stadig blitt fortalt at jeg ikke kan gå i høye hæler på grunn av høyden min. Det at jeg likevel gjorde det var 100% på eget initiativ. Denne gruppen har gjort meg enda mer sikker i min sak! Så tenker jeg også (egoistisk som jeg er), at jo flere av oss høye damer med store skostørrelser som kjøper høye hæler, jo større vil utvalget i norske nettbutikker etter hver bli!

(Har jo fremdeles mange år med manglende shoppingglede å ta igjen).

– Elida, 21 år, 191 cm

Ikkje huk dæ!

Anne Marie Guldahl Jernquist Legg igjen en kommentar

Snart fyller min kjære farmor 90 år, og i mine kjipe tenåringsår fra jeg begynte å skyte opp i lufta til jeg «endelig» sluttet å vokse, ga hun meg det beste rådet jeg noen gang kunne fått: «Ikke huk deg! Du kommer til å bli ei høy jente, og det må du bare være stolt av! Og husk at du aldri må huke deg. Skal du først være høy så vær det, og bær det. Du må ha ei god holdning. Da blir farmor glad.»

Det var litt tungt innimellom, å være den høyeste på barneskolen. Å bli ertet for høyden min. Å se alle vennene mine i Buffalo-sko, mens jeg ikke ville for jeg ville ikke bli høyere. Men jeg huket meg ikke fordetom. Ungdomsskolen kom og jeg ble fri fra de som plaget meg, og selvtilliten min begynte etterhvert å fylle kroppen min helt opp til den 183. centimeteren. Etter jeg kom dit har jeg så og si aldri tenkt over at jeg har vært et hode høyere enn vennene mine. Det brydde meg ikke lenger. Av og til skulle jeg ønske guttene var høyere og at jeg kunne brukt litt høyere hæler i diverse sammenhenger, men det var med sjeldenhetene. Det jeg fokuserte mest på var å være rakrygget, og det er jeg utrolig takknemlig for at farmor bestandig minte meg på: at jeg ikke måtte huke meg.

Nå er jeg 183 cm og går i hælene mine med hodet hevet og ryggen rak – og det takket være en liten dame på såvidt 165 cm som visste hvor høyden min kom til å ende, og ba meg bære det med stolthet!

Takk farmor! 🙂

– Trude, 31 år

Boost

Anne Marie Guldahl Jernquist 2 kommentarer

Jeg ønsker å dele en fantastisk opplevelse med dere! Det var virkelig en selvtillitsboost utover det vanlige, og opplevd iført veldig høye hæler!

Fordi høye hæler er elegant, og føles som en nødvendig supplement til de fleste kjoler, går jeg med dem ofte! Som regel har jeg vært litt tilbaketrukken, og valgt å bruke de høyere hælene kun for mer private anledninger.

Jeg var redd for å føle meg utilpass med å være annerledes, og at det ville ende opp med å ødelegge kvelden! Blant fremmede folk med alkohol i blodet, fryktet jeg at terskelen for å slenge ”en kommentar eller to” ville være lavere. Dette har ikke hindret med fra å kjøpe sko med høye hæler! Eller å ta lengselsfulle blikk inn i skoskapet, før jeg likevel har endt opp med en trygg hælhøyde på 5 cm.

Denne kvelden hadde jeg bestemt meg for å ta på meg mine høyeste hæler: 15 cm!

Som en liten innføring i min tidlige erfaring med høye sko kan jeg kort si følgende. Med min høyde er oppmerksomhet noe jeg får, uansett om jeg ber om den eller ikke. Spørsmålet er hvilken type oppmerksomhet jeg får.

Når jeg er i et strålende humør har jeg gjennomgående opplevd masse positiv respons og flotte kommentarer! (Selvfølgelig kan jeg ikke se bort ifra muligheten om at jeg med godt nok humør ikke legger merke til negativitet). Dette endrer likevel ikke det faktum at de positive kommentarene er mye mer varierte enn den dagligdagse ”du er høy”! Spørsmål om hælhøyde har av den grunn for meg ofte vært et spørsmål om grad av selvtillit (det burde ikke være sånn).

Kvelden gikk ut over all forventning! For det første brakk jeg ikke beina mine der jeg tårnet over folkemengden på brosteinen. Det å være høyest på utestedet ble positivt oppfattet! Fikk faktisk ikke en eneste kommentar om høyden min (Vanskelig ikke å legge merke til). Men igjen så var jeg så opplagt mye høyere enn alle andre der, at jeg tviler på at noen følte ”behovet” for å kommentere. Tvert imot virket mange interessert i å ta en prat, og jeg snakket, lo og følte meg helt topp!

Konklusjon: Jeg anbefaler alle å prøve ut høye hæler, uansett anledning! Det er også en fin måte å akseptere seg selv på, for den man er, nemlig høy! Ingen grunn til ikke å være stolt av det!

– Elida, 21 år, 191 cm

BH-betroelse fra høyde 186

Anne Marie Guldahl Jernquist 2 kommentarer

Jeg har gått og ledd av meg selv det siste halve året: tenk at jeg måtte krysse 60-års-grensen før jeg skjønte hemmeligheten bak et av de viktigste premissene for å tørre å rette seg helt opp! Glem høye hæler og lange nok ermer og buksebein et øyeblikk – først må alt det indre på plass. Være komfortabel i sin egen kropp, eie alle centimeterne sine. Hva innebærer det? Heve hode og nakke, rette opp ryggen, og, tørre å stikke puppene godt frem! Puppene frem – aldri i verden! Da kan jo brystvortene synes, og det er kjempeflaut! Tenkte jeg, med mine Sloggi upolstrede bomulls-bh’er som tålte 60grader i vaskemaskinen og kunne byttes hver dag. Med den følge at jeg alltid har lutet litt, eller gjemt meg i to nummer for store klær, eller brukt lag-på-lag teknikken. Det finnes ikke ett bilde av meg med tettsittende klær fra før jeg fylte 60!

Så kom den store åpenbaringen: Det finnes bh’er med litt polstring, nok til å skjule brystvorter som knupper seg, men diskree nok til at man ikke virker mer barmfager enn man ønsker å være. En ny verden! Og under over alle under – Marks & Spencer gir gratis bh-veiledning bare man bestiller time dagen i forveien. En slik time fikk jeg nå i januar på England-besøk. En proff dame målte og forklarte hva som karakteriserer en bh som sitter riktig, og jeg endte opp med fem nye, perfekt sittende eksemplarer i en helt annen størrelse enn den jeg har trodd jeg har hatt! Ikke 90a, men 85b cup.

Kroppsholdningsmessig er dette mitt største vendepunkt siden jeg sluttet å vokse i 18-års-alderen. At det skulle ta ca 40 år før jeg skjønte betydningen av bh-faktoren, er nesten utrolig, og jeg ler fortsatt av det, men sånn kan det altså gå når man er blyg nok og ikke har omgivelser (f.eks. en mor eller søster) som vennlig kommer med noen hint! Kjære dere som har tenåringsdøtre nå eller i anmarsj – spar dem for akkurat denne unødvendige engstelsen – spander en time til bh-fitting på dem (eller deg selv)! Marks & Spencer har for øvrig verdens største utvalg bh’er til en tredjedel av prisen i de fleste norske butikker!

– Hilsen glad dame som nå strekker seg lenger enn langt uten å ha angst for en viss detalj

På fest

Anne Marie Guldahl Jernquist Legg igjen en kommentar

For mange år siden var jeg på fest. Jeg kom til å danse polka med en som var ca 20 cm kortere enn meg. Ikke lett for ham å svinge meg under armen. Jeg skjemtes ikke over mine 182 cm, så jeg tok like godt og svingte ham under min arm. Gikk greit det. Men det jeg ikke visste, var hvor store komplekser han hadde fordi han var så kort. Det ble ikke så vellykket, dessverre

– Ragnhild, 55 år

Fremmed mann

Anne Marie Guldahl Jernquist Legg igjen en kommentar

Sist lørdag fikk jeg en kommentar jeg aldri hadde hørt før. Jeg var på julebord med jobben, iført en (om jeg skal si det selv) veldig pen kjole, og nydelige sko på 10 cm til anledningen. Liker å gå i høye hæler, men velger dem dessverre ofte bort for ikke å tiltrekke meg for mye oppmerksomhet. Med 10 centimeters sko ender jeg tross alt opp med å tårne opp 201 cm. Men denne kvelden var jeg i et fantastisk humør, og på slike kvelder kan jeg virkelig rocke høye hæler! (hehe).

Så der var jeg, på en nesten tom bar, sammen med det som var igjen av julebordfølget. En kollega hadde nettopp tatt på meg de høye hælene mine igjen (hadde gått fra julebordlokalet til baren med andre sko), og så gikk jeg til skranken for å hente en drink. Der satt det en fremmed mann og en dame, sammen på hver sin barstol. Så skjedde det.

Plutselig kommenterte den fremmede mannen om hvor lav han ville vært og hvor langt han ville rukket opp på meg om vi hadde hatt sex.

Jeg bare så dumt på han og svarte: ”Så fint at det aldri kommer til å skje da”, og gikk tilbake til dansegulvet.

Som en person som skiller seg litt ut med høyden, er jeg vant med å få kommentarer. Man blir som en magnet for merkelige folk! Men denne kommentaren skilte seg virkelig ut, og er derfor verdt å dele!

Det hører med til historien at da jeg var tilbake på dansegulvet kom det en annen fremmed fyr bort til meg. I den ene hånden holdt han en knøttliten gullsko, som han insisterte på at jeg skulle ta på meg. (Av alle merkelige ting som kan skje). Jeg bare lo, i godt humør som jeg var, og svarte fint: ”Jeg er ikke Askepott!”, og så fortsatte jeg å danse.

Folk kan virkelig være merkelige! Gla jeg var i det rette humøret + følte meg pen

– Elida, 21 år og 191 cm

«Lille» mann?

Anne Marie Guldahl Jernquist Legg igjen en kommentar

I helgen fikk jeg den merkeligste kommentaren. Hvor høy er du? Jeg er 186 cm. Det kan jo ikke være lett å være så høy! Hvorfor sier du det, svarte jeg da. Han sa da, du går vel ikke med høye hæler. Selvfølgelig gjør jeg det, og hentet skoene mine (bare 6 cm høye). Jeg spurte igjen hvorfor ikke jeg kan gå i høye hæler. Han sa at jeg ikke måtte få guttene til å føle seg små. Så jeg spurte igjen, hva mente du med at det ikke var lett? Det svarte han ikke på. Så jeg sa til han, jeg er høy og går i høye hæler og er stolt av det!!!!!

Men jeg sitter igjen og lurer på hvorfor det ikke er lett å være høy?
Jeg ser ikke problemet med å være høy, bortsett fra å få lange nok bukser!

– Henriette, 31 år

Det beste med å være høy, på konsert (3)

Anne Marie Guldahl Jernquist Legg igjen en kommentar

image

Jeg ønsker alle en god helg og kanskje noen skal på konsert i helgen.
«Det beste med å være høy» er utdrag fra svarene til damene i Høye Damer i Høye Hæler da jeg spurte dem hvorfor og hva de liker ved høyden sin. Det var enorm respons. Jeg vet selv at jeg elsker hver cm, det er en stor del av meg. Og det er fantastisk å se at de fleste av oss både vet å bruke høyden og å nyte den! Jeg har trukket ut ett sitat som vil følge alle innleggene, for det gir essensen av hvordan det er å være en av oss.

«Hadde aldri trodd at en Facebook-side kunne gi meg så mye selvtillit. Tusen takk alle høye damer»

(Alle svar er gjengitt etter tillatelse)

 

  • Jeg elsker at høyden min gir meg fordeler på konserter
  • Konsertopplevelser, kan stå fremst uten å svime av
  • Lett å finne igjen i mengden av «normalhøye».
  • Folk vil ikke stå rett bak deg, så man slipper å stå trangt.
  • Glimrende for å få oversikt
  • At folk ser på meg med store øyne når jeg rocker de høye helene mine!

Date nr. 2

Anne Marie Guldahl Jernquist Legg igjen en kommentar

Som noen av dere vet så er jeg en sånn evig serie-singel dame. Klarer aldri å finne roen i ett forhold, og ender da opp med en lang rekke kortere forhold, av selvsagt mange forskjellige grunner. Noe jeg må si er både positivt og negativt, men en jeg datet for ett par år siden sa:

«det er bare fordi du er alt for bra til å ikke deles med flere, man bør absolutt dele ting som er bra her i verden».

Når dette er sagt så var jeg jo på date her om dagen med en kar på 180, selv er jeg 185, når jeg er flink og retter meg ordentlig opp. Vanligvis så ville jeg tenkt at, nei dette går jo ikke, og at det ville være rart å skulle se ned på han hele tiden, men så tenkte jeg på venninnene mine som jeg jo alltid ser ned på og dem er jeg jo veldig glade i. Dermed er det jo egentlig ikke negativt å se litt ned på noen, det er jo bare ett ordspråk.

Men altså kvelden før vi skulle på TV2, så sendte denne karen meg følgende sitat fra en kjent (men ikke så mye høyere enn gjennomsnittet kvinne).
Catherine Deneuve:

» EN DAME ER EN KVINNE MAN KAN SE OPP TIL»

Og så tenkte jeg at det kan jaggu hende at han har fortjent en date nr 2 likevel.

Ha en fortsatt fin dag alle flotte damer!

– Anna, 36 år

Første møte

Anne Marie Guldahl Jernquist Legg igjen en kommentar

Eg kom i kontakt med denne gruppa Høye damer i Høye Hæler, i mars-14 etter å ha lest om den i avisa på nett. Eg lurte fyrst på om eg skulle tørre å sende ein mld eller ikje. Eg valgte å gjere det, då eg har høgden inne. Eg blei med på ein treff i april trur eg det var, då hadde eg ikje særleg høge hæler på, dei skoene eg hadde,på hadde kun 3,5cm. Men eg følte meg heime blant alle andre høge damer! Glede har det vuri siden den dagen i å bli kjent med enda fleire høge damer og ikje minst, eg har begynt å kjøpe sko med hæler på alt fra 5,5cm til 10cm og eg elsker å bruke dei når anledningen er der !! Eg er så takknemlig for alle tips på sko og klær eg får av dokker !!

Mitt liv ha blitt rikare på mange måter !!

– Mia-Simone, 37 år

Wrestler?

Anne Marie Guldahl Jernquist Legg igjen en kommentar
wrestler

Illustrasjon

 

Våren 2010 var jeg på studietur til Japan. Vi fartet rundt for å se alt fra templer til sumobryting, Tokyotower og Harajuku. På vei til en av disse attraksjonen tok vi et lokaltog. Toget var relativt fullt, så jeg fikk ståplass. Ikke noe stress – med mine 180 cm hadde jeg full oversikt over mine medstudenter ved å enkelt kikke over hodet på alle japanerne. Etter kort tid registrerer jeg at det er en godt voksen mann som sitter og stirrer opp på meg. Jepp, opp. Han sitter på et av setene, og hadde sikkert knapt nådd meg til skulderen om han hadde reist seg. Etter å ha stirret ganske åpenlyst på meg en stund, gliser han godt og sier: «You! Plofessional wlestlel?!» (Professional wrestler)

Jeg ble temmelig paff, men smilte til han og svarte «No, just norwegian!»

– Torill, 27 år og 180 cm

På reise

Anne Marie Guldahl Jernquist Legg igjen en kommentar

I fjor gikk jeg på folkehøyskole, og da reiste vi på tur til Afrika. En dag skulle vi gå å handle på et marked i Nairobi, og jeg (184 cm) og ei venninne (186 cm) gikk sammen. I nesten ALLE bodene på markedet ble vi alltid møtt med «You are so tall! Are you from Holland?». Tydeligvis har vi vokst opp i feil land.
– Ingvild, 20 år

Skogalskap

Anne Marie Guldahl Jernquist 2 kommentarer

Ok jeg må bare innrømme at jeg går som ei huggærn høne i høyhælte sko, men jeg har ikke tenkt å la det stoppe meg, selv om jeg til tider ser ut som jeg er på vei rett ned i grøfta. Med knekk i knærne, rompa ut som vektstang og litt lettere bøyd fremover så brystene fungerer som airbag, om jeg skulle være så heldig å støte borti noen. Har ikke tall på hvor mange ganger jeg har måttet si unnskyld, fordi jeg helt uten å ha sett personen, som befinner seg langt under mitt synsfelt har kommet innunder en av mine hæler. Den noe vaklende stilen med støttesteg her og der, burde være til skrekk og advarsel for de fleste.

Å skulle motstå å kjøpe disse fantastisk vare kreasjonene som høyhælte sko er, er derimot helt umulig. Jeg kommer inn i skobutikken, det lukter nye sko, mmmm. Jeg tror jeg får samme opplevelsen som mannfolk når de prøver nye biler. Jeg får stjerner i øynene og lar hånden gli sakte over alle skotuppene, mens jeg tenker, «Åhhh, lurer på om de har dem i min størrelse??». Jeg kaster meg deretter over nærmeste salgsassistent og får stilt spørsmålet, har du den i 41 eller 42?? Om svaret er ja kjenner jeg lykkerusen komme krypende, hvert fall om hun har dem i 42. Da er de nesten solgt allerede før prøving. Men så kommer hun som regel tilbake med skoene og jeg tenker, «Ok, jeg får prøve dem for syns skyld.». Og klarer jeg en runde rundt nærmeste skohylle uten å gå på trynet eller gå i frø fordi de er for trange da er de solgt.

Det neste som skjer skjønner jeg derimot ikke. I posen på vei hjem krymper skoene og da jeg tar dem frem for å prøve på nytt går følelsen fra MGP vinner, Loreens Euuuuphoooriaaa, til å føle meg som en av askepotts stesøstre som må kappe av meg stortåa for å få på meg disse vakre skoene. Og mens jeg synger for meg selv, «Splitter piiiiine», så blir de satt vekk i skoskapet til neste gang galskapen tar meg på nytt og jeg tenker, «My Precious …….» i det jeg tørker støvet av dem og håper at i dag, i dag, er det mine føtter som har krympet og jeg har mirakuløst over natten lært meg å gå elegant på høye hæler.

– Anna, 36 år

Sommer, sol og turister

Anne Marie Guldahl Jernquist Legg igjen en kommentar

For noen år siden jobbet jeg i Oslo sentrum og gikk nesten daglig nedover Karl Johan nær Nationaltheatret. En sommer var det ekstra spennende.

Hver gang jeg så en asiat med kamera kunne jeg nærmest telle til tre før en annen hoppet frem foran meg, og den førstnevnte knipset et bilde. De tre første gangene det skjedde trodde jeg at det var en tilfeldighet, men med person nummer ni på to uker følte at jeg at det ikke var tilfellet.

På de mest spennende dagene var det tre-fire stykker i løpet av 50 meter. Og jeg er kun 182,5 og hadde på meg ballerinasko den sommeren.

Cecilie, 28 år