#moteforalle – Appell

26. mai gikk jeg sammen med et ukjent, men fantastisk, knippe kvinner og menn opp Karl Johann. Hvorfor? Fordi vi er lei av at moteindustrien skal fortelle oss at vi er feil! Carina Elisabeth Carlsen og Nastaran Marie Kowabi tok initiativet og det var høye og lave, smale og brede kropper som møtte opp. Takk til to sterke kvinner!

Det var noe kort varsel, men 5 flotte damer møtte opp til markeringen, tusen takk til dere! Under kan du lese appellen som ble holdt av leder i Høye Damer i Høye Hæler og De Høyes Klubb.

5 damer fra Høye Damer i Høye Hæler

5 damer fra Høye Damer i Høye Hæler. Foto: Bjørn Myrvold

#Moteforalle – et opprør mot moteindustriens manglende mangfold!

Appell - Anne Marie Guldahl Jernquist Foto: Carina Elisabeth Carlsen

Appell – Anne Marie Guldahl Jernquist Foto: Carina Elisabeth Carlsen

#moteforalle – Appell

Endelig er vi inne i årets beste sesong, sesongen hvor ingen bukser er for korte.

Til sammen har De Høyes Klubb og Høye Damer i Høye Hæler over 4000 medlemmer. Vi har én fellesnevner, vi er høyere enn snittet, minimum 13 centimeter, og flere av oss mye mer enn det. Selv er jeg bare 20 centimeter høyere, enn en gjennomsnittlig kvinne i Norge.

#moteforalle utenfor stortinget

#moteforalle utenfor stortinget. Foto: Bjørn Myrvold

Prøv å kjøpe deg en strømpebukse som er lang nok med 20 cm ekstra og mye av det er i bena, den strømpebuksa stopper mest sannsynlig ca. rett over kneet.

I det store verdensbildet er det et luksusproblem. Ja, et regelrett i-landsproblem, det å ikke kunne gå inn i en butikk å få en kjole som har livet der det skal være, kjøpe seg en genser eller jakke som rekker lenger enn til midt på underarmen eller få seg en bukse, ja, en bukse, som ser ut som en bukse og ikke shorts.

Men selv om det er et i-landsproblem i det store og hele, så kan det for den enkelte være altoppslukende. Unge kvinner, eldre kvinner, eller bare kvinner, den ene kvinnen, som gang etter gang blir fortalt, ja hver gang hun går inn i en butikk, at hun er feil.

Unge jenter som blir fortalt av moteindustrien at kroppen deres er feil, selvbildet ødelegges og den psykiske helsen kan bli permanent skadet. Og det er ikke bare jentene med ekstra cm som har utfordringer med å få seg klær og sko, menn også.

Og høyde er ingen sykdom, jeg nekter å godta at løsningen skal være å «høydebehandle» unge mennesker med hormoner eller operasjoner, kun for å hindre dem fra å bli høye fordi handelsstanden i Norge nekter å selge tilpassede klær.

For det er en av temaene mange av de bekymrede foreldre som kontakter meg, tar opp. De er så redd for at barna skal slite med de hverdagslige tingene, som det å få seg klær og sko som passer. I de fleste skobutikker i Norge slutter dameskoene på størrelse 40 eller 41, noen har en liten hylle med sko i 42. Snittet i Høye Damer i Høye Hæler er 42,7.

Ja, det er vanskelig å få seg klær, nei, jeg går ikke naken, jeg har klær, rare klær, for den lange normale kroppen min.

Så kjære moteindustri og handelsstand, vi er flere tusen kvinner over 180 og det er ikke en eneste butikk for oss her i Norge og man trenger ikke være 180 centimeter for å trenge klær tilpasset lengre kropper, når snittkroppen regnes å være 167.

For kroppen min er helt normal, flere tusen kvinner er som meg, vi er bare ikke som gjennomsnittet.

Takk for oppmerksomheten!

#moteforalle uten for Hennes og Mauritz. Foto: Bjorn Myrvold

#moteforalle utenfor Hennes og Mauritz. Foto: Bjorn Myrvold

Så jeg sier det igjen!
The sky is the limit!

Vennlig hilsen
Anne Marie Guldahl Jernquist
Leder

Reklamer

Du er skikkelig høy!

Nok en morgen i høye hæler og levering av min «lille» 2. klassing på skolen. Mange ganger er det barn som ser, oppover og oppover, før de litt sjenert ser ned når de møter ansiktet mitt. I dag er jeg over 190 cm, ca 193, jeg har valgt selv å ta på høye hæler og elsker det. 

Da skolesekken er satt på plass ser jeg 5 glade jenter som leker sammen rundt i skolegården. Datteren min ser jeg kommer gående og roper at hun skal si ha det til mamma. De andre fire følger etter, selvfølgelig, og da klemmen er gitt, og jeg har satt skatten min på bakken igjen, står det ei jente bak henne med store øyne og ser på meg.

«Du er skikkelig høy!», sier hun forsiktig.

«Ja!», svarer jeg og smiler, «Er jeg ikke heldig?!»

«Jooo!»
Ikke tolk fascinasjon til noe negativt!

God helg!

Vennlig hilsen 

Anne Marie Guldahl Jernquist, leder

Nettverk

2766 forskjellige damer med én ting felles, høyde. I Høye Damer i Høye Hæler er det damer/jenter fra 16 til over 70 år. Hverken erfaringene våre, oppvekst eller forhold til egen kropp er den samme, men likevel, så hører vi sammen på en underfundig og betryggende måte.


Peon, blomst

Til stadighet møter jeg en av disse damene, lille Norge, kanskje jeg møter noen som kjenner en av dem eller møter noen som har en venninne, tante eller niese de vet ville satt pris på å finne oss. Jeg møter så mye glede og en åpenhet, et automatisk, men ikke selvfølgelig, samhold som virkelig berører meg.

Det har vært en god strøm inn i klubben de siste ukene, til tider har jeg over 40 forespørsler på vent. Hver og en av disse får melding fra meg med to spørsmål, «Hvor høye er du? Hvor har du hørt om oss?». Det første er et rent kontroll spørsmål, det andre er av ren nysgjerrighet og det er lettere å luke ut falske profiler.

Noe som slår meg er hvor fantastisk godt jungeltelegrafen fungerer etter klubben bikket ca 2000 damer. Er dette det magiske tallet? De har blit stoppet på gaten, fått tips i matbutikken eller på buksejakt. Det tipses om oss i familieselskap og i store Facebook-grupper og folk risikerer medlemskapet sitt i disse for å spre ordet om oss. Jeg er så ubeskrivelig takknemlig, jeg er stolt av dere, av oss. Alle vi, forskjellige versjoner av damerasen som er så heldige å ha fått noen cm ekstra!

Shorts

Sommeren er min favoritt årstid, shorts!

Jeg er så glad for dette usagte nettverket, av tips og råd, tålmodighet og raushet. Vi lytter (leser), deler, støtter og ler sammen. Takk til dere!

Nå fortsetter vi!

The sky is the limit!

Vennlig hilsen Anne Marie Guldahl Jernquist (Leder)

Vanesak

Min lille datter synes moren begynner å bli pudding når det kommer til hælhøyde.

Min lille skatt har begynt på skolen og i dag da jeg hentet hadde jeg komforthælene på. Jeg går faktisk ekstremt sjeldent med noe høyere på jobb. Oftest går jeg i flate og spesielt etter at jeg klarte å bli bitt av huggorm i begynnelsen av mai og forstue den andre ankelen i juni. Begge anklene er midlertidig ute av drift, men i dag måtte jeg høre klikketiklakk, savnet ble for stort.

Da vi nesten var kommet hjem stoppet datteren min meg, så alvorlig ned på skoene mine, «Mamma, hælene dine har blitt helt flate».

Alt er relativt… Jeg fikk meg en god latter.

The sky is the limit! 

Vennlig hilsen 

Anne Marie Guldahl Jernquist 

Leder

Eg er takknemleg for å vere med I gruppa “Høye damer I Høye Hæler”!

Eg blei med I april-14 å etter at eg blei med har eg ikkje bare komme over min egen sperre på å gå i høge heler igjen, eg har og komme over det med å faktisk bruke dei kler eg vil og høge hele, noke som har vuri ein terskel I mitt hue meir enn noke anna stad. 

Eg har vokse som person følar eg. Hører ikkje så mykje på det negative mine vener seier om høgde min heller, korfor skal eg? Det er jo mitt val. Siden desember I fjor har eg brukt heler mykje meir mest pga. at det er den beste medisinen for min rygg. Krasje ryggen min går eg rundt i leilegheita i ti femten minuttar å sjå er ryggen fin etterpå.

Siden eg no i august begynte i praksis har eg ikkje brukt heler like aktiv i jobb, mest fordi eg stange lampane i taket viss eg bare har meir enn 5cm ekstra, men hima er dei på eller når eg treffer vener! Eg ønskjer å få kjøpt noken meir både kule og pene sko eg kan bruke når eg følar for det, men akkurat no er det lita som skjer der. Dels handlar det om mangelplass i garderoben… men og den der økonomien som bør vere på plass. Men eg Nyter kvar dag eg har anledning til å gå i heler!

Mitt neste innkjøp av sko er å finne pene svarte sko på maks 5cm, å ha på jobb å dei synast eg er meget vanskeleg å finne. Men eg gir ikkje opp! Å sjå ønskjer eg eit par kule sko, lita annorlunda, ein sko som ikkje så mange har… men eg veit fortsatt ikkje heilt kva det er eg vil ha så vi får vel sjå kva eg ender opp med.  Å eg har funnet ei sko av Nike og Reebook med høg hel (sjå bilte), dei er så tøffe men og så vanskelege å finne i Skandinavia.. eg fant ei sport-side i UK som solte dei, men då blir jo toll-avgift ofte så høg.. Så eg gjettar på at det må til ein tur til UK for å finne ut av dette. Så eg gleder meg allereie no for den turen uansett når den blir av!

Frå andre innlegg har eg snappe opp at mange av oss har vanskelegheitar med å finne kler… Eg må sei at eg er glad for det eg finner som voksen idag, idag er utbudd så mykje betre enn når eg var barn! Som tenåring måtte eg (å det er sikker noken som kjenner igjen seg her) gå på herreavdeling for å finne trøyer som var lange nok i ermane å jeans (olabukse) som hadde riktig lengde men aldri som sat i midja, nei dei hovna på hoftene… Eg har slitt så masse med å finne bukser som sitter der dei skal sitte. Eg blei på mange moter ei «tomboy» pga. klarne.
Men idag prøvar eg å sy det eg kan, å kan eg ikkje sy prøvar eg meg fram tils det blir som det skal. For sta for å gi opp å lære meg å sy som voksen! Eg trur vi alle prøvar på våras måtar for å finne ut kva vi kan gjere, å det er bra!

Eg er takknemleg for alle mulige tips i gruppa! Støtte vi har oss imellom uansett kva det gjeldar. Å eg veit at det er mange som ikkje sei så mykje men som får ei «boost» av å lese det som blir skrivet, så fortsatt med det damer!

Vi treng kvarandre!

Vennlig hilsen Mia-Simone (189cm uten skor).

Det enkleste er det beste og alt det der

I alt for lang tid har bloggen til Høye Damer i Høye Hæler vært stille. Jeg tar på meg det fulle og hele ansvar. Jeg har vært overarbeidet, sykdom både selv og i familien, nye jobber, nye oppgaver og avslutning av kapitler i livet har gjort at det har blitt litt stille. Men men men! Nå skal jeg prøve å holde den gående igjen.

I dag, sykemeldt og på antibiotika, måtte nerden i meg ut av huset i et par timer.  Jeg kan ikke holde en real samtale da stemmen er borte og jeg hoster som en bryggesjauer, men å sitte helt stille et par timer å høre på noen snakke om EPiServer skulle jeg klare.

✔ Prosjekt 1, få klær på femåringen, smør niste, få henne ut døren med mannen.
✔ Prosjekt 2, finne egne klær og kanskje kline på litt mascara.
❌ Prosjekt 3, og her begynte min noe reduserte kropp å protestere, rekke bussen!

Det ble en buss som gikk 25 minutter etter den planlagte.

Jeg kom meg på T-banen også, og selv med kun 6 cm hæl på skoen var jeg høyeste punkt. Dette har jeg aldri gitt så mye oppmerksomhet før jeg startet Høye Damer i Høye Hæler i 2012, det å være høyeste punkt. Jeg  gjør det ikke nå heller, men ser det og nyter det. Jeg eier det, tenk så heldig vi er!

image

Sånn ganske kaldsvett og stresset rakk jeg seminaret og ja, det var verdt det. Nerden i meg er tilfredsstilt, for en liten stund. På vei ut av lokalet,  som nesten siste person, hørte jeg et «Unnskyld! ?», bak meg. En dame kom opp på siden av meg og lurte veldig på hvor jeg hadde kjøpt skoene mine. Altså, jeg måtte smile litt for meg selv, hvor enn jeg er blir det snakk om sko.

image

Jeg kjøpte skoene hun kommenterte for en stund tilbake. Det en en klassisk, sort, Tamaris skolett. Jeg kjøpte de fordi de er helt anonyme, fantastisk behagelige og jeg fikk de på tilbud. Jeg tenkte at de er kjekke å ha i bakhånd,  slike sko som går til alt, sko, skjørt, kjoler. De er som en fløyelssokk på foten, men i min sko samling er de noen «grå mus».

image

Jeg bruker dem mye oftere enn jeg trodde jeg skulle, jeg får kommentarer hver gang jeg bruker dem. Og de er tydeligvis prikken over i’en.

image

Så rock hælene damer, uansett høyde og form, own it!

Vennlig hilsen
Anne Marie Guldahl Jernquist
Leder

Mitt liv som høy, P3

Jeg fikk akkurat et melding på Facebook av en tidligere medelev med en link til artikkel om en fantastisk tøff jente (Eller dame)! Elida Marie Sageidet heter hun. Hun er 191,5 cm på strømpelesten og skriver ofte tekster for Høye Damer i Høye Hæler. Nå er hun portrettert i Nrk P3’s dokumentar Mitt liv som høy.

Jeg leser en artikkel om ei tøff og vakker jente som jeg er så heldig å kjenne, som stiller opp for klubben vår når som helst med både blogginnlegg og mediainnslag. Det er godt å ha slike damer ved sin side når man har en så stor klubb.

Fantstisk artikkel Elida! Du er modig og flink, jeg ønsker deg alt godt!

Mange klemmer fra
Anne Marie Guldahl Jernquist
Leder

Klestreff og Ladies night

I går var det dagen for klestreff og damekveld, jeg gikk i høye hæler og mer eller mindre pratet i 12 timer, så i dag er jeg sliten. Både klestreffet i Kolbotn og kvelden på Olivia var en stor suksess.

Mellom 30 og 40 damer fikk seg lange nok bukser og vinterjakker som var lange nok på ermene og hadde livet på riktig sted. En dame som holdt på å prøve en penjakke kom til meg og sa at den var jo alfor lang på armene, jeg måtte jo bare si som sant var, «Nei, den er ikke for lang, du er bare ikke vant med at klærne passer.». For det er vi faktisk ikke.

12208325_10156318009235624_3947007394621030200_n

Det er så givende og gøy å se gleden og lettelsen til damer i alle aldere som smetter inn i den ene buksen etter den andre og da står overfor et dilemma de aldri har hatt før, hvilken bukse skal jeg legge igjen? Følelsen av bukser som hviler på vristen er så undervurdert.

Etter endt klestreff var det bare å kaste skrotten innom hjemme for et lynraskt klesskift, så hoppe i bilen med nesa mot Aker brygge. Halvveis fremme til Aker brygge oppdager jeg at jeg hadde sett en time feil og kunne hatt tid til å sette meg ned et par minutter. Men jeg hadde på meg disse styltene fra Jeffrey Campbell, så en time ekstra føltes ikke så altfor mye likevel.

image

Først møttes ca 20 av damene på Friday’s Bar, hvor de har fantastisk sjokolade milk shake. Det er fint å treffes litt uhøytidelig før middagen, et sted hvor man kan slappe av i en dyp sofa og skravle litt. Kvart på åtte gikk jeg til Olivia for å ta i mot damene som gikk rett dit, og jeg lurte vel litt på hva som var i den sjokolade milk shaken da jeg så kjekt skulle lede damene til lokalet vårt og blanta både sko, knær og panna rett i en låst glassdør. Jeg kunne da ikke vite at de hadde endret på «kjøremønsteret».

La oss bare si at Olivia nok aldri har vært så stille med fullsatt restaurant noen gang. De to servitørene som stod og så det hele var stive av skrekk. Om det var en to meter høy dame eller forsøk på innbrudd på vinlageret som gjorde dem så redde vet jeg ikke. De bare stirret og stirret, sa ikke et ord. Et øyeblikk så det ut som de ventet på at jeg bare skulle tippe over. Men vi, damer med noen ekstra cm, er ofte drevne i å slå hodet inn i harde ting, så jeg, svært lattermildt, måtte snakke de ut av sjokket slik at de kunne vise oss veien vi skulle gå. Jeg må innrømme, slike ting, som jeg jo strengt tatt gjør hele tiden, blir ikke mindre flaut med årene. Og ja, jeg har vondt i panna i dag.

image

Jeg er så ubeskrivelig stolt av klubben vår, at vi kan møtes på tross av alder, oppvekst og interesser og ha det så fantastisk hyggelig sammen. En eneste enkel ting felles, vi er over gjennomsnittet. Det høres så lite ut, men det gjør at vi alle sammen både blir møtt og møter verden på en annen måte og har plutselig mange felles preferanser likevel. Fantastisk mat, suveren betjening, god stemning og høye damer er en flott oppskrift på en bra kveld!

image

Se på denne fine gjengen, noen måtte gå før bildet ble tatt, men jeg fikk dele kvelden med 30 fantastiske damer fra 19 til 63 år. At 11 damer i august 2012 skulle bli til 2049 i november 2015 hadde jeg ikke trodd i min villeste fantasi. Jeg får stadig spørsmål om hvordan jeg får tid til alt, familie, jobb, skole, leder for to klubber, all baking og håndarbeidssysler. I går spurte ei av damene om jeg har fått utdelt flere timer i døgnet enn andre. Jeg kan vel bare si at jeg kanskje har litt mer energi enn mange og når noe er gøy, så er den energien nesten utømmelig. Slik som å se overlykkelige damer med lange nok bukser og hvordan noen virkelig retter seg opp for første gang i sitt liv og eier seg selv. Man finner alltid timer til slikt.

En stor takk til alle dere som bidro til en flott dag og kveld! Dere gjør all jobbingen verdt det!

The sky is the limit!

Vennlig hilsen
Anne Marie Guldahl Jernquist
Leder

Dagens damefangst

I dag var jeg på harry-tur med mannen min. Vi drar til Töcksfors, av mange grunner egentlig, men spesielt to. Det er betydelig mindre mennesker og mas, og de har skobutikken Deichmann (Fører damesko helt opp til 44). 

Jeg kjøper ikke sko hver gang jeg er der, selv om det ser slik ut i skohyllene mine, men det er gøy å se. I dag var jeg litt svimmel og gikk sakte fra hylle til hylle bare for å se, jeg prøvde et par støvletter, satt de på plass og gikk videre.

Jeg hadde én hylle til å sjekke før jeg skulle gå å spise med mannen min. Der står det to damer, jeg tipper mor og datter. De diskuterer sko, som man jo gjør i en skobutikk. Alt dette skjer på to sekunder, jeg ser den yngre peker på et par med hæler og jeg kan se hun liker dem, men hun tar de ikke opp. Jeg hadde tenkt og ikke gå bort denne gangen, bare være i min egen verden og ikke fiske en eneste dame. Bare ha en time out, rett og slett. Jeg hadde merket meg de yngre damene før i butikken for jeg så dem rett i øynene, men som sagt, i dag skulle jeg ha «fri».

Men når jeg ser at hun ikke tar opp skoene, da stikker det litt i meg, så jeg går bort, tapper henne lett på skuldedre og sier, «Kjøp de med hæler.». Jeg hadde tenkt å gå videre, ikke si noe mer. Men så hører jeg moren si, «Hun tør ikke gå med dem!». Og da vet dere, da får ikke ti ville elefanter meg ut av den butikken med det første. Jeg snur meg tilbake og vi snakker om hvorfor ikke? Vi er jo høye uansett så hva gjør noen cm ekstra? Mannen, til hun som ikke hadde tatt opp skoene med hæler, var der også og han stemte i hvor vakkert det er med høye damer.

De spurte om jeg går med høye hæler og hva jeg føler da, og jeg tenkte ikke før jeg hørte meg selv si noe overkant entusiastisk, «Fantastisk, helt fantastisk!». De unge og svært hyggelige damene, som er tvillinger, får hvert sitt kort og jeg inviterte dem selvfølgelig til gruppen Høye Damer i Høye Hæler, de er 183 cm begge to.  Så gikk jeg for å handle med min svært tålmodige ektemann.

Etter handling og spising så er vi på vei mot utgangen og da ser jeg en av de to damene igjen, jeg smiler og nikker, og da sier hun, «Jeg kjøpte de med hæler!». Hjertet mitt sprakk litt av glede der og da. Det har ingen ting med sko å gjøre, ingen ting med mote, det har alt å gjøre med selvfølelse. Ei deg selv, det er derfor jeg startet Høye Damer i Høye Hæler, derfor bruker jeg alle døgnets timer, for slike øyeblikk som dette.

Og nå, nå er begge søstrene også med i facebookgruppen vår!

Velkommen til oss!
The sky is the limit!

  • Anne Marie Guldahl Jernquist, Leder

Logo ©

«HØYDESKREKK»

«Kvinner skal være høye, sterke, tydelige og selvstendige!» sa alltid pappa til meg.

Dette sa han trøstende til den 15 år gamle, 183 cm lange versjonen av meg, som gråt og var lei meg fordi jeg «var verdens høyeste dame». «Absolutt ingen kommer noen gang til å like meg, pappa!» hikstet jeg. «Joda, men kun en som er verdt deg – og vet å sette pris på det!» sa han.

Gjett om jeg hadde – og fortsatt har – den beste pappa`n!!!

Jeg kommer fra en høy familie; oldefaren min var 210 cm høy, bestefar var 196 cm, mamma 185 cm og jeg 183cm. Pappa var «pygmeen» i familien på vare 178cm. At han var kortere enn mamma enset han aldri en tanke til. «Jeg synes bare hun var råflott!» er hans svar på dette spørsmålet. De var jo litt sjeldne på 1960 og 70-tallet med den lange damen og den noe mindre mannen.. men for meg var det jo slik det var; kvinner skulle være lange, sterke, selvstendige og tydelige. Det var jo slik min familie var; Det hadde jo pappa sagt!

På ungdomskolen oppdaget jeg raskt en ny virkelighet.

Der var jeg plutselig «hun høye» som alltid måtte stå bakerst på klassebilde eller sitte for å jevne ut balansen. Alle gutter skygget unna, og i ettertid har jeg hørt «joda, du var jo pen og greier, men du var jo så høy! Og så var vi jo litt redd deg, for du hadde jo en tydelig mening om alt og elsket å diskutere!»

Og nettopp der avslørte de seg….

Mange av oss høye jenter har følt oss alt for høye og ukomfortable med oss selv i løpet av livet.

Noen sliter i forhold til menn også. (Bemerkelsesverdig er det at de kvinner som velger kvinner aldri har problemer med om partneren er høy..). Vi som ikke passer inn i stereoptypen «kvinne» – altså standardstørrelsen168 cm høy – blir sett på som utskudd, akkurat som de overvektige og de kortvokste. Og kommentarene lar seg ikke vente.. «Herregud, hvor lang tid tar det å barbere de bena der?» er en kommentar (et såkalt kompliment) jeg har fått. «Deg ville jeg aldri ha ville sloss med!» (??) osv..

Pappa hadde rett. Det kom en som var verdt det – og som satte pris på det.

Min mann og jeg er like lange, og han ser gjerne at jeg blir høyere enn han. Det har aldri vært et problem. «Jeg eeeeeeeeeeeelsker lange bein!» (sitat) og insisterer på høye hæler. Selv om jeg da rager 10 cm høyere enn han. Han synes det er lekkert, og får meg til å føle meg lekker. Han får meg til å føle at de tydelige meningene,  den høye latteren og at jeg tar mye plass – både fysisk og i sjel – er TOPPEN! At det er slik det skal være! For vi behøver noen som er vår støttespiller; vår cheerleader, noen i vårt hjørne – DA kan vi vokse enda sterkere!

Altså: ´»Høydeskrekk» bunner rett og slett i frykt.

Mange menn er livredde for høye kvinner, fordi de føler seg demaskulinisert av det. Dette igjen bunner i selvbildet. Og nå må ikke alle dere menn gå rett i forsvar og fortelle meg hvilket fantastisk selvbilde dere har, og at dere rett og slett ikke liker høye kvinner. For det handler ikke bare om dere. Dette handler om ren folkeskikk og hvordan dere skal væremed på å oppdra fremtidens menn og kvinner med verdighet! Så er det sagt…

https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/5/5d/Amazons_tishbein.jpg

Historisk sett var jo høye kvinner kalt Amazoner. I sagn fortelles om denne klanen høye, sterke, krigerske og blodtørstige kvinner som var foretrukket i kamp – fordi de skapte frykt i små, sarte mannehjerter og sjeler. Kun dem som var sterke i seg selv, kunne hamle opp med en Amazone!

Overført til idag: Mange menn er livredde (dog ville aldri innrømme det..) overfor kvinner som har høyere stilling enn dem, tjener mer enn dem, er tydelige og klare, har meninger, ler høyt .. og er høyere enn dem. Det er ikke ansett som «feminint» å være alt dette. Kvinner skal være standardstørrelse eller helst mindre enn dem, ha meninger – men ikke være for tydelige, le – men ikke for høyt, tjene mye – men ikke for mye osv..  Da kommer trollene frem! Hvor mange kvinner som står frem med noe har ikke opplevd denne sjikaneringen? Troll som skal voldta, torturere, drepe og plage dem som står for det de mener? Og siden dette innlegget handler om oss høye: Kun dem som er sterke nok i seg selv, kan hamle opp med og akseptere en høy og tydelige kvinne.

Så kan vi jo agumentere med at «Det er jo jeg selv som ikke er komfortabel med en mann som er kortere enn meg!»

Ja; men hvor kommer denne ukomfortable følelsen fra? Hvem har skapt den? Den kommer av de normer og konformer som finnes i samfunnet, og den ballasten vi får hjemmefra. Kommer vi fra hjem og samfunn hvor man fremelsker det vi representerer, vil alt utenfor normen oppleves som greit. Hvis ikke vil vi føle en form for ubehag.

Dessuten behøver vi påfyll av denne fremelskingen og aksepten regelmessig, siden samfunnet til stadighet forsøker å fortelle oss av vi ikke passer inn. Bare så det er sagt: dette gjelder selvfølgelig ikke bare oss høye – men alle som ikke såkalt passer inn! Men nå handler DETTE innlegget om oss høye.

Jeg har den beste pappa`n.

For han er alle like – kvinner og menn, høye og lave, ekstroverte og introverte.Ergo

Men han krever at man står for noe.

At man er tydelige og står for sine meninger.

At man er villig til å gå i en diskusjon om noe – uten at den ene parten må gripe til «skitne metoder» – nemlig å krenke den andre parten.

Ergo: en mann som er sikker i sin egen identitet og seg selv, vil oppdra barn som er sikre i seg selv. De vil respekterer og akseptere oss høye og tydelige damer for dem vi er – og bli gode partnere for oss.

Alt annet får være…

Service

Det jeg skal fortelle om her, er hvordan kundeservice på sitt aller beste kan arte seg. Møt verden med et smil. Man kan også holde kjeft, men da kan man ikke klage i ettertid. Jeg møter ikke alltid verden med ett smil, jeg kan sikkert være grufull og hissig, men oftest er jeg nok blid eller nøytral. 

Vi hverken orker eller makter å være statiske, hele livet er jo en kjemisk prosess. Vi har forskjellige humørstadier som har effekt på vår mentale stemning. Her om dagen var jeg innom B-yong. Jeg skallet så til de grader i et skilt. En slik tung, vond og spiss plakat, den skalv i mange minutter etterpå. Jeg ble vel i sammenstøtsøyeblikket ganske irritert, men innen jeg kom meg til kassen, noen sekunder senere var den verste irritasjonen over og i det jeg skulle betale fortalte jeg ekspeditrisen om skiltet de hadde hengt for lavt og at jeg hadde fått det i hodet.

Hun beklaget umiddelbart og lo litt på egen bekostning. Hun var 162 og ønsket hun hadde vært høyere. Mens vi tuller litt frem og tilbake om våre ekstra eller fraværende centimeter så løper en annen ekspeditrise for å hente stige og vips er skiltet flyttet høyere opp. De ba meg gå under for å sjekke og med sko så jeg var 195 for anledningen gikk jeg under med svært god margin. En god latter, en fin opplevelse rikere og tre visittkort fattigere gikk jeg hjem med et smil om munnen.

b_young_manglerud

Blide mennesker er tingen! Hun sa også at B-yong har lange bukser, noe jeg har fått høre tidligere. Jeg får gå tilbake en annen gang og teste ut og måle noen innersømmer.

Ha en fin dag!

  • Anne Marie, leder

Skille seg ut?

 

Jeg har ikke alltid vært like stolt av høyden min. Jeg var 183 cm som 11 åring, da var jeg faktisk den høyeste på barneskolen inkludert lærere. Jeg sluttet å vokse som 14 år da jeg nådde hele 192 cm. Nå er jeg straks 21, og er 193 cm høy. Hormonbehandling begynte jeg med som 10 åring da jeg målte 173 cm, og fortsatt med behandlingen i 2 år. Med andre ord har jeg alltid vært høy. Helt fra jeg var baby har jeg fått kommentarer på det at jeg var stor.
image

1 år og str 4 år i klær var såpass overrasskende for mange at det var verdt en kommentar fra deres side. Det blei veldig mye pes og jeg hørte kommentarer i fra alle ender, så jeg blei naturligvis lei. Jeg begynte etterhvert å bli veldig lei at folk ikke så meg som person, men så kun høyden min. Var det bare det ved meg som var verdt å kommentere? Jeg var veldig sårbar inni meg, men jeg prøvde så godt jeg kunne å ingorere det, og late som det ikke påvirket meg. På ungdomsskolen var det veldig mange nye mennesker. Jeg var ikke redd for å bli mobbet, for det var ikke et veldig stort problem på barneskolen. Der kjente de meg jo, og de var vant til at jeg alltid har vært høy. Men på ungdomsskolen fikk jeg enormt mye respekt i fra andre barn.

Etter hvert da jeg hadde kommet litt ut i ungdomsskolen, fant jeg ut at jeg hadde hele tiden så mye respekt for de var redde for meg. De turte ikke kødde med meg, og da trodde jeg at jeg fikk respekt fordi de likte meg. Jeg blei knust inni meg, men enda tøffere på utsiden. Jeg fant ut at det er mye bedre å få respekt av andre fordi de liker meg, og ikke fordi de er redde for meg. Jeg hatet høyden min. Hvorfor kunne ingen prøve i det minste å gi meg en sjanse? Det tenkte jeg mye på. Men etterhvert var det et eller annet som skjedde inni meg. Jeg klarte å akseptere høyden min, og det er noe av det beste som har skjedd meg. For hadde jeg ikke klart det, så hadde jeg fremdeles hatet meg selv.

Nøkkelen til å trives med seg selv er å akseptere hvordan og hvem man er. Det er en ting å bli fortalt det, men det er en annen ting å klare det selv. Alle legene opp igjennom årene har sagt at det er «flott å være høy». Jeg blei faktisk kjempesur når jeg hørte det. For jeg følte det ikke selv. Men nå kan jeg det. Jeg hørte av legene om og om igjen at jeg må ha rett rygg. For da bærer jeg høyden flottere, og det var bra at jeg allerede gjorde det. Men når man retter seg i ryggen og blir vant til det, så er det et eller annet inni kroppen som skjer. Man klarer å ha følelsene med den bevegelsen. Jeg lærte å være stolt, og det har jeg vært helt siden jeg var 17-18 år. Men alle kan få nok.

En kveld var jeg på et gatekjøkken i Kragerø, der jeg skulle spise med en kompis. Da vi kom inn satt det 4-5 mennesker fra ca 20 – 25 år og de så meg med en gang. Da begynte de å hviske, prikke i hverandre og le. De pekte rett og slett på meg og lo! De hadde hendene foran ansiktet og hadde et utrykk i ansiktet som at de tenkte «WOW!» og det var etterfulgt av en rå latter. Det er liksom ikke til å ta feil av. Og jeg hogg blikket mitt i dem for å vise dem at jeg visste hva dem dreiv med. Han ene så det, men det stoppet ikke de andre. De ga seg ikke heller. De måtte bare glo, og det var ordentlig ubehagelig.

Jeg blei veldig lei meg. Det er første gangen jeg har tenkt at «her vil jeg ikke være», og rett og slett reist. Jeg har aldri gitt meg, jeg har alltid pleid å fullføre det jeg kom dit for de gangene jeg har møtt reaksjoner andre plasser. Jeg forstår at folk kan stirre, for det er ikke hverdagskost å se en dame på 196 cm (i 3 cm hæler), det kan jeg forstå. Jeg vet at det alltid kommer til å vekke reaksjoner, men de trenger ikke la det gå utover meg.

Resultatet av deres trang til å tilfredstille deres behov av nysgjerrighet fikk meg i dag til å tenke at jeg ikke vil til Kragerø igjen. Det fikk meg til å tenke at jeg ikke vil ut døra noe mer. Folk kan reagere så mye de vil, men det trenger ikke såre meg. De må ikke reagere på den måten. Men det er det for få som tenker over. Jeg har hørt høye mennesker si at «huff, det er ikke bra å være over 190 cm og jente. Stakkars». Hvorfor er det synd på dem? Hvorfor er det ikke lett å være over 190 cm og jente? og nå skal jeg fortelle deg hvorfor: Fordi det er visse mennesker her i verden som har fordommer. Til og med dem en regnet med at ikke hadde det fordi de er høye selv.

Du som har fordommer mot høye jenter er den som gjør det vanskelig for jenter å være høye! Hadde vi oppdratt barna våre til å ikke reagere på slikt, hadde du som har fordommer sluttet å reagert, så hadde det ikke vært noe problem. Sett at de høye jentene er komfortable med høyden sin selv, sånn som meg. Det er ikke lett å jobbe med å bære høyden sin med stolthet når andre jobber mot det ubevisst, bevisst og indirekte.

Så jeg ber deg tenke over det til neste gang du reagerer på noe «annerledes». Enten det er en person som kler seg annereldes, eller en som er høy, har sykdommer eller noe annet som skiller seg ut. Vær så snill. Det kan være morsomt å gjøre narr av andre, men er det verdt det? For oss som blir gjort narr av? Jeg hever meg over dette, men det er ikke sikkert andre hadde klart det.

– Tonje Kathrine, 20 år oog 193 cm

Innlegget ligger også på Tonje Kathrines blogg, klikk her.

Å bli sett

Ja, å bli sett, vi tror vi blir det hele tiden. Ofte blir vi nok det også, her vi svever oppi skyene, men å bli sett. Som menneske, personen, bak hår, sminke, høyde og hva enn vi måtte benytte oss av for å fremheve eller skjule hvem vi er.

Jeg er meg selv, i større og større grad ettersom årene går. Jeg ikke bare er meg selv, men jeg tørr å vise hvem jeg er også. Jeg snakker stadig med fremmede, om jeg sitter på en benk eller står i kø. Jeg er den som gjerne hjelper den litt forvirrede mannen med å finne sugerør til kona og av en eller annen grunn er jeg alltid den som blir stoppet på gaten og spurt om veien, uavhengig av land. Jeg gir mye av meg selv og det kan være på godt og vondt, men erfaring er mest godt, det bare tok meg litt tid å komme hit.

For eksempel når jeg er på butikken, skobutikk, klesbutikk eller kiwi, så er det hyggelig med et par fraser med betjeningen hvis det faller seg naturlig. Noen ganger er det de som åpner, andre ganger er det jeg. Denne gangen jeg nå skal fortelle om var det egentlig ikke noen som åpnet en samtale, det hendte for ett og et halvt år siden. Det var rett etter Høye Damer i Høye Hæler hadde vært på God Morgen Norge på tv2.

Jeg var på Manglerud senter. Det var markedsdager, jeg hadde med min lille datter og plutselig så er det et bord med bare sko, lekre sko, sko jeg med min studentlommebok vanligvis ikke har råd til. Jeg ser det ene lekre paret etter det andre og til min store fornøyelse så er det 299,- for alle parene uansett førpris. Jeg forgaper meg i et brunsemsket sandalpar med ca 10 cm hæler. De er en fryd for øyet og merket er Chicas.

Damen i boden er særdeles hyggelig og vi prater naturligvis om sko og så forteller hun at hun så oss på God Morgen Norge. Hun forteller at hun har mange damer i vår høyde innom butikken, men at de fleste av dem overhodet ikke tør å ta på seg høye hæler. Hun får en liten bunke med visittkort og jeg tar med meg mine brune skjønnheter hjem.

Det har blitt flere sko fra den butikken, det har blitt mange hyggelige samtaler med denne damen. Senest på lørdag, da det igjen var markedsdag og etter at lille snupp og jeg hadde vært på høytlesning på biblioteket, tok vi t-banen ned til senteret. Og der var bordet og damen. Og denne gangen utarter det seg litt annerledes, hun smiler blidt da hun ser meg, jeg rekker hendene bort til noen flotte semskede pumps, samtidig som jeg skryter av et par bak henne, hvorpå hun avbryter «Nei, men de er jo for lave!» (5 cm hæl). Åh, som jeg koser meg, noen som har forstått det, og som vet hva jeg liker, innen sko vel og merke. Jeg prøver de semskede pumpsene (ca 8-9 cm), de smetter rett på, så bøyer ekspeditrisen seg litt frem og sier, «Jeg plukker alltid ut et par som jeg tror du liker!».

Sko

Unødvendig å si, nå står de nye skoene i hyllen, mamma og pappa spanderer denne gangen, da jeg er midt i en jobbsøkerprosess og de er så glade og stolte for alt jeg har fått til med Høye Damer i Høye hæler. Jeg føler meg privilegert, jeg føler meg sett og glad. Det har ingen ting med skoene å gjøre, det har med menneskene bak!

Ha en fin søndag!
The Sky is the Limit!

  • Anne Marie Guldahl Jernquist, leder

Nedenfra og opp

image

Datteren min på snart 5 år står sammen med meg på badet om morgenen. Hun ser i speilet, måler seg selv, og meg. «Mamma, jeg er nesten blitt like høy som deg!», konstaterer hun stolt siden hun nå rekker meg nesten til livet. De fleste barn i den alderen, faktisk alle jeg har møtt, er svært opptatt av å vokse og bli høyere. De er opptatt av å komme dit hvor de synes og kan ta plass blant oss voksne.

Det jeg kom til å tenke på da jeg stod ved siden av dette stolte, lille barnet, som strakk seg så lang hun var for å bli så høy som mulig, var hva skjedde med oss? Ikke alle, og forhåpentligvis de færreste, men av og til tror jeg vi, vi damer over gjennomsnittet, er innom følelsen de fleste av oss, behovet for å ikke synes, behovet for å være litt gjennomsnittlig, bare for en liten stund.

Det krever mot å vokse opp og bli den du egentlig er.

  • Edward Estlin Cummings

Jeg er heldig, slike følelser og tanker har jeg sjelden. Jeg er glad for å være høy. Men hvorfor slutter noen å være stolte av målet, om å vokse, synes og strekke seg? Lar det «å synes» sluke hele selvfølelsen og selvbildet. Nei, vi «lar» ikke det å vokse sluke selvbildet vårt, erfaringen sier meg at noen tar det fra oss. En tankeløs kommentar for mye, fra en sjef, en klassekamerat eller kanskje en søster eller onkel, noen ganger er det ikke fra noen du kjenner en gang.  Kommentaren kommer bare akkurat den dagen du er ubeskyttet eller litt ekstra sliten, eller den kommer altfor ofte, at vi er for høye, eller hvorfor skal vi få lov til å gå med hæler. Få lov? De med langt flott hår, er det noen som sier til dem at, «Nei, du må ta håret ditt i strikk. , for jeg har så tynt hår jeg, så da må ikke du vise frem ditt hår!», eller er det noen som sier til smekre damer eller menn at «Ikke gå med klær som passer for jeg har ikke så fin kropp og da er det urettferdig at du viser frem din!». Det er heller ingen som sier til intelligente, dyktige mennesker at de må slutte å løse komplekse oppgaver for de får oss til å føle oss dumme eller utilstrekkelige.

Så da spør jeg, hvorfor skal noen få lov til å si at vi er for høye? Eller at vi har for lange ben?

Jeg har som mål, muligens et uoppnåelig ett, men ved å starte damegruppen Høye Damer i Høye Hæler ønsket og ønsker jeg fortsatt og å styrke selvfølelsen til de i gruppen som trenger det. En noe naiv tanke, men når jeg ser alle disse flotte damene, innsiden ut, som deler, bidrar og hjelper hverandre, så kjenner jeg på sinne mot alle de der ute som i både tankeløs og med mening har prøvd å trekke oss ned til ønske om å være gjennomsnittlig.

Ei deg selv, du er den beste og eneste utgaven av deg, du er unik!

The sky is the limit!

  • Anne Marie Guldahl Jernquist, leder

image

Høy dame redder dagen

Forestill deg en bedrift som nettopp har pusset opp og skal ha åpning dagen etter. Et lokale som er nedstøvet. Dagen etter skal alt være klart til å servere mat til flere hundre sultne middagsgjester. Du har sammen med noen få andre fått i oppdrag å vaske hele lokalet. Stoler og bord har enda ikke blitt fraktet til lokalet, og bare det å få plassert og vasket dem vil ta lang tid.

Jeg spesifiserer: det var ingen stoler i nærheten!

Hva betyr det for  en gjennomsnittlig høy person som utgjør den store majoriteten av befolkningen? Det, min gode venn,  betyr at de aller fleste kun rekker halvveis opp på alle nedstøvede vinduer og vegger, hyller og dører i lokalet. Med hjelp av en stol kunne mine medarbeidere ha rukket opp, men en slik luksuriøs tilgang på inventarer hadde vi altså ikke. Under tidspress hjelper det forresten lite å vente på stoler når en såpass stor andel av dagens arbeidsoppgaver bokstavelig talt er uoppnåelige.

Kort sagt: de trengte meg.

Jeg rakk selvsagt opp til ALT. Ingen problem!

En av de vanskeligere delene av jobben var å fjerne tapen som var klistret uproporsjonert over store delene av vinduene. Tapen holdt oppe en rekke plakater med info om oppussingen. Den personen som hadde hengt opp disse må ha vært litt vel ivrig, for ikke å snakke om stått på noe høyt! Heldigvis greide min lange utstrakte kropp å rekke opp til dette klisteret, som forresten var et herk å få fjernet! Tapen satt som støpt!

Høydepunktet den dagen var da jeg sto utstrakt utenfor inngangen til lokalet. Der trasket folk forbi. Jeg smilte tilfreds for meg selv der jeg gjorde noe som ingen levende sjel på mils omkrets kunne drømt om. Jeg så ikke bak meg, men bare visste at folks blikk var rettet mot meg. Nysgjerrige og imponerte øyne som stjal et blikk på den flittige, høye, sexy damen med gummihansker, fille og jif, som fryktløst pusset de øverste delene av vinduene.

  • Elida, 191 cm, 22 år

Jubileum

Logo ©

For tre år siden snudde jeg livet på hodet, eller for å se det på en annen måte, jeg snudde livet riktig vei. Jeg sluttet på jobb, jeg begynte å studere noe jeg hadde ønsket meg i mange år, jeg skilte meg og til sist, men ikke minst, på dagens dato 11. august 2012 startet jeg Høye damer i Høye hæler.

Første treffet 2012

Første treffet 2012

Vi var 11 damer som møttes på Egertorget og siden august 2012 har jeg flyttet, giftet meg på nytt og fullført en bachelorgrad i bibliotek og informasjonsvitenskap (ansett meg gjerne). Jeg har kjøpt mange nye sko og kastet noen som er utslitt eller gitt bort noen som trenger et nytt hjem.

Høye Damer i Høye Hæler er i dag 1565 damer! Et fantastisk knippe damer/jenter fra 16 år og oppover. Alle med hver sin bakgrunn og opplevelse av å leve over gjennomsnittet, alle med sine erfaringer om å være kvinne, og alle har sine preferanser når det kommer til sko, klær og kropp. Det eneste vi har felles er høyden.

Jeg vil takke de som har vært med i tre år, jeg vil takke de som fant oss etter saken på NRK.no eller God Morgen Norge, jeg vil takke dere som har snakket med fremmede damer på butikken og de damene som har funnet oss etter slike møter, jeg vil takke de som kom for fem dager siden og du som kom til oss i dag! Tusen takk for at vi sammen kan ha det samholdet, felleskapet, gleden og erfaringsutvekslingen!

Nå går vi for enda et år!

The sky is the Limit!

– Anne Marie Guldahl Jernquist, Leder

2 årsjubileum 2014

2 årsjubileum 11.08.2014

image

De to øverste er mine. Og ble brukt på første treffet.

Det beste med å være høy (6)

«Det beste med å være høy» er utdrag fra svarene til damene i Høye Damer i Høye Hæler da jeg spurte dem hvorfor og hva de liker ved høyden sin. Det var enorm respons. Jeg vet selv at jeg elsker hver cm, det er en stor del av meg. Og det er fantastisk å se at de fleste av oss både vet å bruke høyden og å nyte den! Jeg har trukket ut ett sitat som vil følge alle innleggene, for det gir essensen av hvordan det er å være en av oss.

«Hadde aldri trodd at en Facebook-side kunne gi meg så mye selvtillit. Tusen takk alle høye damer»

(Alle svar er gjengitt etter tillatelse)

  • Mitt beste svar er en refleksjon fra da jeg jobbet på Polet: det er lett å nå opp på øverste hylle
  • Jeg elsker at jeg rekker opp til alt jeg trenger! Samt elsker jeg at høyden min landet en plass til meg i Norges fremste modellbyrå og dermed lar kreativiteten min og selvtillitten min utfolde seg på det holdet!
  • Jeg elsker at alt av high-end designerklær ser ut som poser på jentene på 165cm, men råflott ut på meg! Jeg elsker at jeg får oppmerksomhet de dagene jeg har gjort en innsats for å se bra ut.
  • Når alltid frem til den bakerste ferske frukten i fruktdisken og ned til de ferskeste ferskvarene i kjøledisken
  • Jeg elsker at selv om jeg veier noen kilo for mye jevner det seg ut på grunn av høyden min på kroppen, og at jeg kan få lov til å representere både høye og frodige jenter som elsker klær og høye hæler
  • Flott, praktisk, elegant. » Har bein som en gaselle»
  • Folk husker meg bedre. Deg har jeg hilst på før sier de. Min lille venninne på 1.59 får sjelden høre det. Vi er ofte på messer og innkjøp sammen, og da er det jo hyggelig at man blir husket blant flere hundre som er innom
  • Man blir huska og lagt merke til. Kan være litt flaut når man ikke har samme evnen
  • Har alltid skilt meg ut fra mengden, så jeg trenger ikke å late som på andre måter
  • Er lærer. Skrur på og av prosjektoren uten problemer selv om fjernkontrollen er over alle hauger.
  • Eg kan male taket mens vennane mine kan male listane.

     

     

    Ha en fin søndag!

Plus size?

kommentar godsommer

Jeg sitter i sofaen etter en lang dag, jeg har vært på bena i ca 13 timer. Jeg slenger kroppen i vater og slår på tven, zapper meg av gårde og på tv2 vises God Sommer Norge. Jeg ser vanligvis ikke så mye på live-tv, og det er ikke gjestene som får meg til å stoppe. I kommentarstrømmen på siden legges det ut kommentarer fra damer ang begrepet plus size som også NRK skrev om i går. Det som får meg til å stoppe er ikke at plus size er et feilslått og forvrengt begrep, men det slår meg at noen av damene som kommenterer oppgir at de er over 180 cm.

Jeg bruker også 44 i gensere, skjorter, bluser, topper og jakker, og jeg er ikke plus size! Jeg er right size! Jeg sier ikke at større eller mindre er feil, for vi er alle right size. Vi er ikke pluss eller minus, vi fyller oss selv. Jeg vet at mange av damene i Høye Damer i Høye Hæler bruker 44 eller større. Høye flotte damer! At vi skal kalles pluss size bare fordi vi har flere høydecentimeter enn normalen og da naturligvis også får flere centimeter andre veien, det heter proporsjoner.

Ut med plus size, in med right size. Og det hadde ikke gjort noe om vi fikk én eneste butikk til Norge som solgte klær som har riktige proporsjoner også.

  • Anne Marie, leder

Gatekommentatoren

Berlin er en fin by! Jeg har en lang rekke med tyske matvarer som jeg simpelten elsker, men desverre har problemer med å hamstre hjem til Norge. Synd at mange av dem er melkeprodukter!

Så der gikk jeg i Berlins gater, overlykkelig! Med Buttermilch i hånda, og på vei for å møte ei venninne. Sol på himmelen, og omgitt av tysktalende folk. Kan det bli bedre?

Plutselig snakket en rufsete fyr til meg fra veikanten, der han sto lent til et eller annet. Dette var i utkanten av sentrummet og gata var forhåldsvis tom. Så det var ingen tvil om hvem han snakket til da han kommenterte sin mening om at jeg var for høy, og at jeg ikke burde fått lov å bli høyere! Jeg gikk forresten ikke med hæler den dagen, og ble selvfølgelig overrasket, men fortsatte å få mens jeg studerte ham i sidesynet.

Da jeg hadde gått forbi ropte han etter meg at det jeg drakk var for sundt! «Drikk noe usunt!» var beskjeden jeg fikk.

Håper at han kun kommenterte meg, med mine 191 centimeters høyde, og ikke alle som gikk forbi.

Jeg håper inderlig sånne frekke folk har en høy terskel for å kommentere!

– Elida, 22 år, 191 cm

Lave kjendiser som turistattraksjon

Dette var mitt andre besøk på Madame Tussauds. Det var ikke lenge siden sist, så jeg bestemt meg for å gi oppmerksomheten min et litt annet fokusområdet enn sist. Med et lurt smil om munnen planla jeg å gjøre en liten research av personlig interesse.

Voksfigurene skal være tro kopier av kjente personer, på alle områder. Dette inkluderer selvfølgelig høyde! I stedet for å patetisk bla opp kjendisene en og en på IMDb, hadde jeg nå en enestående mulighet til å kartlegge kjendisenes avstand fra bakkenivå. Så nysgjerrige meg, snek seg mellom kjendisene for å sammenlignet høyde på amatørmåten: øyemål. Med bilder av meg som raget over de nusselige små kjendisene som bevismateriale.

Etter å ha sneket meg forbi dem en etter en, på en ikke fullt så diskre måte, var konklusjonen klar!

shrek

Jeg er høyere enn dem alle, med kun to unntak: Shrek og Hulken.

I etterkant har tanken slått meg, etter å ha behandlet disse kjendisene som rene (turist)attraksjoner for å dokumentere høydeforskjell, at dette ikke er så langt unna virkeligheten. Jeg har selv opplevd dette ved en rekke anledninger!

Jeg var fullt klar over at denne dokumentasjonsaktiviteten på Madame Tussauds ville vært passe uforskammet om jeg hadde gjort dette med virkelige personer.

– Elida, 22 år, 191 cm