Sko fra Bianco, 8 cm hæl.

Fem personer går inn i en heis,  Mamma på 179 cm (pluss 4 cm hæler) og jeg på 195 (inkl hæler), samt tre fremmede. De andre tre er der sammen, ingen sier noe. Damen som står ovenfor meg er rundt 175 cm og ca. i 70 årene slik som mamma. Damen står og ser på meg, stirrer, jeg ser på henne, ser på den pinlig berørte datteren/svigerdatteren som stirrer på henne igjen. Jeg ser på heisdøren og tilbake på damen som ikke har veket blikket en millimeter. Jeg ser henne rett i øynene, og vi står der, i en liten evighet, og stirrer på hverandre. Jeg klarer ikke,  for en gangs skyld, å tolke blikket hennes, om det er sjokk, fascinasjon, frykt eller avsky og jeg kjenner jeg tar på meg beskyttelsesblikket mitt og hun slår øynene ned.

På denne heisturen,  fra 1. til 6. etasje på et sykehus hvor heisene går umåtelig sakte, får jeg den «sinnafølelsen», en følelse jeg ikke har hatt på lenge. Jeg kjenner svært sjeldent slike blikk. Det er nok ikke fordi de ikke er der, men det er ikke ofte man må stå ansikt til ansikt med slike mennesker i limbo og ikke ha mulighet til å gå sin vei.

Jeg vil spørre henne rett ut, «Plager jeg deg?», men da stopper heisen og det er min etasje, flaks for damen. Da vi går av sier jeg høyt og tydelig til mamma, «For en utrolig uforskammet dame!», så hører jeg heisen lukker seg bak meg.

– Anne Marie, Leder