Høye damer

Lave kjendiser som turistattraksjon

Anne Marie Guldahl Jernquist Legg igjen en kommentar

Dette var mitt andre besøk på Madame Tussauds. Det var ikke lenge siden sist, så jeg bestemt meg for å gi oppmerksomheten min et litt annet fokusområdet enn sist. Med et lurt smil om munnen planla jeg å gjøre en liten research av personlig interesse.

Voksfigurene skal være tro kopier av kjente personer, på alle områder. Dette inkluderer selvfølgelig høyde! I stedet for å patetisk bla opp kjendisene en og en på IMDb, hadde jeg nå en enestående mulighet til å kartlegge kjendisenes avstand fra bakkenivå. Så nysgjerrige meg, snek seg mellom kjendisene for å sammenlignet høyde på amatørmåten: øyemål. Med bilder av meg som raget over de nusselige små kjendisene som bevismateriale.

Etter å ha sneket meg forbi dem en etter en, på en ikke fullt så diskre måte, var konklusjonen klar!

shrek

Jeg er høyere enn dem alle, med kun to unntak: Shrek og Hulken.

I etterkant har tanken slått meg, etter å ha behandlet disse kjendisene som rene (turist)attraksjoner for å dokumentere høydeforskjell, at dette ikke er så langt unna virkeligheten. Jeg har selv opplevd dette ved en rekke anledninger!

Jeg var fullt klar over at denne dokumentasjonsaktiviteten på Madame Tussauds ville vært passe uforskammet om jeg hadde gjort dette med virkelige personer.

– Elida, 22 år, 191 cm

En historie fra 70-tallet

Anne Marie Guldahl Jernquist Legg igjen en kommentar

Jeg fikk så lyst til å dele en litt artig historie fra da jeg var ung på 70-tallet.

En av de mest populære utestedene på den tiden het Skansen, og lå helt nede ved havna. Dit kom det ofte utenlandske marinegaster. Denne kvelden var intet unntak, og snart var det dusinvis av små franske marinegaster rundt oss.

Jeg var selvfølgelig den lengste i venninneflokken, men det vistes egentlig ikke så godt, for jeg har det meste av lengden i beina. Det tok ikke lang tid før det kom en kjekk, ung og fransk gast bort til bordet vårt og lurte på om jeg ville danse.

Jeg sa: Nei takk, jeg tror ikke du vil danse med meg. Jo da, sa han, jeg vil danse med deg. Jeg prøvde et par ganger til å få han til å gå, jeg hadde ikke lyst til at han skulle bli ydmyket ved at jeg reiste meg, men han sto på sitt. Så da var det ikke annet å gjøre, enn å reise seg. Ansiktsutrykket på den stakkars marinegasten kommer jeg nok aldri til å glemme, og heller ikke latteren til kameratene hansJ Men all ære til min dansepartner, han danset en hel dans med meg! Han fikk nok en artig historie å fortelle, og det fikk jeg ogsåJ

– Elisabeth, 57 år

Hemningsløs stirring

Anne Marie Guldahl Jernquist Legg igjen en kommentar

Høy har jeg vært hele mitt liv, så selvfølgelig er jeg vant med blikk som refleksivt kikker opp når jeg passerer. Det er naturlig å legge merke til folk som skiller seg ut, men vanligvis prøver folk å være diskre med hvor de retter blikkene sine.

Dette gir meg vanligvis muligheten til å ignorere det aller meste. Dersom jeg har noe annet å tenke på, enser jeg ikke blikkene engang, og kan leve i den tro at jeg glir elegant inn i folkemengden, på lik linje med andre.

Da jeg nå nylig var i London opplevde jeg noe uventet på stirrefronten. London er kjent for å være et sted der det å skille seg ut i mye større grad blir akseptert og normalisert. Av den grunn var jeg ikke forberedt da jeg tok på meg høye hæler for første gang ute om kvelden i Londons gater. (10 cm i tillegg til mine 191.) Det jeg ble møtt med var folk som stirret, Hemningsløst! Store deler av dem stoppet opp for å fortsette å stirre, og unngikk dermed multitasking.

Om jeg hadde vært forberedt, hatt nok til å distrahere meg eller god nok indre stemning, kunne jeg lett ha ignorert dette i mye større grad. Men det krevde virkelig indre styrke å fortsette å gå gjennom en bokstavelig talt stoppende folkemengde, uten å bli påvirket. Jeg møtte bevisst ingen blikk, men kunne se dem i sidesynet. Blikkene var ikke av den fasinerte eller naivt overraskede typen, men snarere forbausede blikk av skepsis, som når du ser på et sirkusnummer som er litt for kontroversiell og du ikke helt vet hva du skal mene.

Jeg har promotert mye for høye hæler. Men uansett hvor mye jeg tuller med at jeg er høy uansett om jeg tar på meg noen ekstra centimeter eller ikke, så blir disse ekstra centimeterne lagt merke til. Utvilsomt! Det er litt trist at det som for en gjennomsnittlig dame er verdens mest naturlige pensko å gå i, fører til så mye uønsket oppmerksomhet for andre, kun på grunn av høyde. Jeg føler av og til at jeg bryter med en sosial norm, ettersom jeg blir ”for høy” når jeg går med høye hæler.  Dette fører til at

Helt fremmede mennesker begynner å danne seg egne meninger om dette nye fenomenet; mens de passerer meg på gata! Og midt oppi all den stirringen går jeg, og får overblikket over denne tankeprosessen.

– Elida, 22 år og 191 cm

På tå?

Anne Marie Guldahl Jernquist Legg igjen en kommentar

Det er kun ett menneske som kan snakke til meg på måten som følger i dette innlegget uten at jeg på noen måte tar det ille opp eller føler at det er noe feil med høyden min.  Det er et menneske jeg har kjent i 13 år, vi er som natt og dag i både personlighet og utseende, men bedre venn i verden finnes ikke!

Vi bodde sammen på 11 kvadrat i 9 måneder for 13 år siden, jeg rotet så fælt at hun flyttet ut i 2 uker, men jeg er i tillegg så distré at jeg ikke la merke til det. Hun var forlover da jeg giftet meg i fjor og er den jeg ringer til både når jeg er på topp og på bunn. Vår største synlige forskjell er at våre toppunkt har en differanse på 25 cm. I tillegg elsker jeg hæler, mens hun foretrekker flate sko, så høydeforskjellen blir fort over 30 cm.

I forbindelse med De Høyes Klubb sitt årlige Høydetreff, som i år holdes i Stavanger, benyttet jeg sjansen til å ta et fly en dag tidligere for å ha litt kvalitetstid med dette mennesket. Utover kvelden, etter barn er i seng, ble det som vanlig lagt store planer om fremtiden og verdensproblemer ble løst. Et av temaene denne gangen var min lange kropp og min utfordring med å finne bukser og kjoler. Vi snakket om Høye Damer i Høye Hæler og at jeg av og til kan være heldig å finne kjoler som er lange nok, men at de da ofte blir for brede ellers.

Venninnen min er veldig flink til å sy og har sydd mange kjoler til datteren min, jeg spør om hun ikke kan sy en til meg. Vi finnner et mønster jeg liker og prøver å finne et stoff som har mønsteret på langs slik at kjolen kan bli lang nok, etter en stund sier hun, «Vi bør nok ta med mønsteret på Stoff & Stil så de får se hvor høy du er.». Jeg presiserer, «Husk at jeg skal ha høye hæler også!». Hun blir stille noen sekunder,»Hmmm, vi må nok ha en del stoff, ja!».

En veldig avslappende og lattermild kveld avsluttes på badet hvor hun stiller seg ved siden av meg, vi står et hundredelssekund og ser i speilet før hun utbryter, «Herregud så høy du egentlig er, er du sikker på at du ikke står på tå?», begge blir stående å fascinert se i speilen før vi totalt knekker sammen i latter. Hun snur seg mot meg, bitteliten, bøyer hodet bakover, «Når jeg ser deg sånn som dette så er du jo ikke så høy!».

image

Jeg ber henne gå bak meg og… borte ble hun.
image

– Anne Marie, Leder (som ikke står på tå på noen av bildene)

Gravid med stil!

Anne Marie Guldahl Jernquist Legg igjen en kommentar

gravid

Dette er slik jeg opplever hverdagen nå, og selv om det ofte er enklere for høye personer så er det ingen garanti for at det går så fint.

Fordeler ved å være høy og gravid ; når du som tvillinggravid gjentatte ganger får høre hvor nett og fint du bærer magen, vel vitende om at du siden 6.mnd har sprengt alt av kurver med magemål for enlinger -også de som er fødeklare.

– Anonym dame, 31 år

«Passkontroll»

Anne Marie Guldahl Jernquist Legg igjen en kommentar

pass

Jeg driver for tiden og planlegger Londontur! *glis*

I den forbindelse fant jeg ut at det var på tide med nytt pass.
Det hadde for øvrig vært nyttig å fornyet det for noen år siden, da det gikk ut i 2009.
Med andre ord ikke den som er mest bereist…

Uansett… Litt ivrig på å få meg pass reiste jeg innom på drop-in i dag, selv om jeg egentlig hadde bestilt meg time til det 19.juni.
Rakk akkurat å sette meg før det var min tur, og så kom de vanlige spørsmålene med hårfarge, øyefarge, og til sist HØYDE!
I passet fra jeg var 15år står det 182cm, og damen skulle til å taste det inn da jeg stoppet henne, og sa at jeg tror nok jeg har vokst litt siden det, men er usikker på hvor høy jeg er.
Sannheten er at jeg har blitt målt til 184,5 og 185cm etter dette, men etter at jeg ble med i denne gruppa har det nesten blitt litt «Oi, er jeg ikke høyere?», så jeg var nysgjerrig på om jeg hadde vokst mer.

«Ok, da må vi ut i gangen og måle» sier damen, og vi reiser oss.
«Og du har høye hæler?» fortsetter hun i et tonefall som før jeg ble medlem av denne gruppen hadde fått meg til å krype ytterligere sammen.
«Nei!» svarte jeg tilbake med rak rygg, og stort smil.
Damen kikket ned på skoene mine som om hun ikke trodde meg, og ruslet ut i gangen.

Vel ute i gangen strakk jeg meg så lang jeg er, og damen sto på tå for å se tallet.
«Nei, jeg tror ikke dette ble riktig, så vi får måle en gang til.» sier hun.
Jeg innunder enda en gang, og så sier hun «Jeg tror det er best om du leser av selv».
Hun var vel selv det jeg regner som ganske gjennomsnittlig høy, med andre ord rundt 170cm tipper jeg, men hun klarte ikke å lese av uten å flytte på den.
«185,6» leser jeg høyt.
«Ja, 185cm altså» sier damen halvhøyt på vei tilbake bak pc’n.
Det er første gang jeg nesten har protestert, og fått de til å runde opp!
Og selv om det kommer til å stå 185 i passet, så er jeg sikker på at jeg kommer til å tenke «Komma seks» hver gang jeg leser det.

Takk til denne gruppa(!!), som snur selvtilliten min angående høyden! J

– Julie 185(,6)cm,  26år

Ett år har gått.

Anne Marie Guldahl Jernquist Legg igjen en kommentar

I dag er det ett år siden Høye damer i Høye Hæler var på God Morgen Norge på tv2. Mye har skjedd siden da, vi har senket alderen til 16 år og er nesten 1500 damer.

En stor takk til alle damene som stilte opp den dagen!

Se klippet her!

– Anne Marie, Leder

Skravlekjerringer

Anne Marie Guldahl Jernquist Legg igjen en kommentar

Jeg er heldig som stort sett trives med høyden min, så situasjoner som oppleves som kjipe der og da blir fort til gode historier jeg forteller vennene mine. Og siden jeg er like høy som deg [Anne Marie] og trives godt i mine halvhøye ecco-støvletter (ca 6cm)  får jeg jo høre litt av hvert.
Som i dag da flyet fra Molde til Oslo landa og alle stod i midtgangen og venta på at dørene skulle åpne og noen damer et par rader bak meg nok slet med propper i ørene (går jeg ut fra siden de snakket ganske høyt).

«Oj! Hun er et hode høyere enn alle jo! Til og med høyere enn mannfolka framover i flyet!»
«Det er ei dame sant??»
«Ja, guri, hun må da være over 1, 90!!»

Vurderte å snu meg og si at det bare er hælhøyden som lyver, jeg er egentlig bare 168, men stod så trangt at jeg droppa det. Hahaha!

– Borghild, 34 år

Gi mer faen

Anne Marie Guldahl Jernquist Legg igjen en kommentar

Gjør som Per Fugelli sier; Gi mere faen!

Du har ett liv og fikk de kortene du fikk. Bruk de som best du kan, gjør mer av det du liker å gjøre, tenk mer på det som gjør deg glad og fornøyd, hold oppmerksomheten din på det du gjør i løpet av dagen mer enn å ha et kritisk vurderende blikk på deg selv. Drit i høyden, finn deg en mann som kanskje er lavere enn deg, husk at alle er likeverdige enten vi er høye, lave, tynne, tykke, stygge, pene, ditt og datt.

Livet er for kort til å lese dumme moteblader med «perfekte» jenter og deretter gruble på hvorfor du ikke er som «alle andre». Negative følelser om deg selv oppstår KUN når du sammenligner deg med andre! stå rett opp og ned, lukk øynene og flytt oppmerksomheten din inn i kroppen. Kjenn etter hvordan du kan kjenne/vite at du faktisk lever, at du «er», at du har en kropp, den mest fantastiske, vidunderlige og det mest avasnerte og intelligente system du noengang vil være i besittelse av. Jeg vedder på at du ikke kan «kjenne» at du er høy ; ).

Å være «for høy» er å gi seg selv en merkelapp, en negativ verdi. Å sanse seg selv har ingen spesiell positiv eller negativ verdi, kun å sanse at du er akkurat her og nå. Strekk deg ut i kroppen, slipp pusten fri og nyt det du kan nyte! Jeg ser mange høye unge jenter i Asker hver dag, noen er høyere enn meg (182). De er alle flotte!

Og bruk kroppen din! Elsk, tren, le, gråt, vær nysgjerrig på livet og igjen; gi mere faen! Ikke la de teite negative tankene og følelsene ødelegge livslykken for deg. Hvem har bestemt at 186 er for høyt? Finnes det bevis på at det er for høyt? For høyt for hva da? Et fantastisk mangfold blir det, med så mange forskjellige mennesker som det er i landet vårt. Og du er så heldig at du slipper å være usynlig, vanlig, medium eller middelmådig (et valg, hvordan vil du se på deg selv  og tenke om din høyde).

Varm klem

– Hege Karin

Min første kveld med høye hæler

Anne Marie Guldahl Jernquist Legg igjen en kommentar

Det er enkelte kvelder som man bare ikke glemmer. Sånn som første gang jeg turte å gå med høye hæler på fest. Når jeg tenker tilbake på det, så er jeg litt stolt.

De eneste gangene jeg hadde gått på disse skoene før var hjemme i stua, der jeg (bokstavelig talt) måtte støtte meg til tak og vegger med armene for å holde meg oppreist! Jeg måtte jobbe hardt for ikke å bøye knærne når jeg gikk den kvelden, og gikk latterlig sakte for å opprettholde en viss ”eleganse”. Dette var litt over to år siden. Selv om kvelden var fin, følte jeg meg utilpass ved flere anledninger. Å rocke høyden sin er ingen selvfølge!

Det var én kommentar jeg fikk den kvelden som sitter igjen. Jeg var en tur på toalettet og sto foran speilet, da en ukjent dame begynte å snakke til meg. Først på engelsk, deretter slo vi over på tysk. Hun sa til meg at hun syntes det var så utrolig kult at jeg som er så høy likevel velger å gå med høye hæler. Måten hun oppriktig sa det på, som en del av en hyggelig samtale, fikk meg til å stå igjen med en veldig god følelse. Slike kommentarer elsker jeg! Jeg får så alt for ofte slengkommentarer som ”Åj, du var høy”, eller ”Nå følte jeg meg lav”. Kommentarer som kun fokuserer på én ukontrollerbar detalj ved mitt utseende, som jeg ikke kan vri meg unna reaksjonene på. Men det å faktisk få en kommentar knyttet til noe jeg har gjort eller måttet jobbe for…. Det finnes ikke noe bedre!

Er det flere enn meg som synes det er slitsomt å måtte sitte igjen med følelsen av at uansett hva du gjør eller hvordan du går kledd, så vil førsteinntrykket andre får alltid være høyden?
Dette prøver jeg å ikke tenke for mye på, men får stadig påminnelsen. Vanligvis kun gjennom blikk eller en kort kommentar, men situasjonene er mangfoldige!

For eksempel situasjoner der en mann kommer bort til meg og en lav venninne og insisterer på å klemme oss etter tur for å, quote: ”sammenligne følelsen”. Eller situasjoner der læreren ber den høyeste og laveste i klassen stille seg opp ved siden av hverandre, foran alle, for at de andre skal få se høydeforskjellen mellom oss.

Ikke særlig behagelig. I sistnevnte situasjon ba riktignok læreren om unnskyldning, men

… til den lave!

Jeg skrev om et korrelasjonsproblem mellom høyde og alder i mitt forrige blogginnlegg. Dette problemet kan også overføres til tålegrense. De mange slengkommentarene vi får, er jeg ganske sikker på at vi ikke hadde fått dersom vi var lavere. Det er akkurat som om terskelen for vår allment anerkjente tålegrense blir ansett som høyere, kun basert på høyde!

Jeg har hatt både positive og negative opplevelser iført høye hæler. Eller uten hæler, for den slags skyld. For høyere er jeg jo uansett! Jeg har til og med påpekt dette som svar til noen kommentarer av typen: ”Hvorfor ønsker du å se høyere ut?”. Til slike type spørsmål/kommentarer har jeg for eksempel svart (sant som det er): ”Jeg er høyere enn deg uansett, 10 cm mer eller mindre utgjør ingen forskjell”. Til og med jeg er uenig i min egen uttalelse. Men svaret fremhever et poeng som jeg står ved; Nemlig at vi er høyere enn de fleste uansett, og ikke bør drive å kjempe den umulige kampen med å prøve å se lavere ut.

Jeg vil konkludere med at alt har to sider. Høyde har et hav av både fordeler og ulemper. Mange bra historier oppleves som følge av høyden. Noen av dem verdt å dele! Både historier som var ubehagelige å bli utsatt for, men også historier som jeg er stolt av å være høy nok til å kunne få oppleve! Det å gå med høye hæler er ikke et enkelt valg. Det understreker høyden, og skaper større bevissthet på høyden både hos deg selv og dine omgivelser. Valget er tøft, men jeg mener det er verdt det!

– Elida, 21 år, 191 cm

Shopping i Shanghai

Anne Marie Guldahl Jernquist Legg igjen en kommentar

Jeg skulle på jobbtur til Kina og hadde i utgangspunktet 1,5 timer på å bytte fly i Frankfurt. Det er OK med tid, men ikke for mye på en flyplass av den størrelsen. Da flyet fra Oslo ble 45 minutter forsinka innså min kollega og jeg at vi nok måtte forte oss litt i Tyskland. Så det gjorde vi. Etter noe som føltes som et maratonløp på glatte fliser (med innlagte hindre i form av sikkerhetskontroll) rakk vi svette fram til flyet i siste liten og sank gjennomsvette ned på setene våre. 11,5 timer seinere landa vi i Shanghai.

Ved bagasjebåndet ble det tynnere og tynnere i rekken etter hvert som folk fikk koffertene sine. Da det til slutt kom en tilsynelatende tom plastkasse rundt båndet for tredje gang kikka vi oppi. «Ms. Torpe and Ms. Eide, please contact Lufthansa service, your luggage is delayed.» Det viste seg da (kanskje ikke så overraskende egentlig) at koffertene våre ikke hadde løpt like fort som oss for å rekke flyet i Frankfurt.

Siden vi da hadde forflytta oss fra vårfriske Oslo til Shanghai som holdt 36 grader og veldig høy luftfuktighet, var vi ikke akkurat riktig kledd. Når man i tillegg tar med at vi hadde løpt oss gjennomsvette og deretter sovet på flyet i de samme klærne var det ikke så mye å lure på – vi måtte shoppe.

Her er det kanskje verd å nevne at min kollega er ei helt vanlig norsk kvinne, ca 168 og mellom str S og M. Jeg er 187 og bruker vanligvis str L. Hun slet litt med å finne ting hun likte, jeg slet veldig med å finne ting jeg fikk på meg.

Vi gikk innom butikk etter butikk og jeg prøvde en kjole med strikk-overdel der jeg kunne velge om det elastiske feltet skulle gå fra under puppene og halvveis opp (jeg så over lovlig løs ut) eller plassere elstikken over puppene (jeg så ut som en gravid som har tatt på seg et telt) og kollegaen min holdt på å falle om av latter. Artig det. Etter X antall butikker stoppet jeg å kikke selv og spurte i stedet, men de små ekspeditrisene nærmest gjemte seg mellem klesstativene mens de fnisende målte meg opp og ned og ristet på hodet til spørsmålet om de hadde noe i min størrelse.

Til slutt hadde jeg fått kjøpt et par korte kjoler (OK lengde som t-skjorter) en piratbukse (til rett under kneet) og en maxikjole (til det kjipe stedet midt på leggen) og et par Adidas flip-flops (de eneste skoene i str 41 som ikke var utpreget mannlige) og innså at jeg ikke akkurat hadde lyst til å bruke det samme svette undertøyet noe særlig lenger heller. Altså – undertøysshopping i Kina. Først en vanlig rimelig undertøysbutikk med salg. BHene så ut til å være laget til 10-åringer. Trusene også. Men jeg fant til slutt en tre-fire truser i str XL som så ut til å kunne nå rundt rompa mi. Det viste det seg senere at det gjorde de også, men dessverre rakk de ikke helt opp. Truse som stopper ca midt på sprekken er ikke så behagelig i leverandørmøter!

Og kronen på verket var da jeg innså at jeg måtte finne en eksklusiv undertøysbutikk for å finne BH. De stakkars damene så fortvila på puppene mine (ikke akkurat overdrevent store, helt alminnelige egentlig) og leita gjennom skuffer og skap etter den størrelsen jeg ba om mens de mumla seg imellom (sannsynligvis noe om at den størrelsen da vitterlig ikke finnes). Til sist fant de faktisk en BH i tilsynelatende rett størrelse, og jeg tok den letta med meg inn i prøverommet. Det viste seg at jeg bare fikk plass til en og en halv pupp i BHen, noe jeg prøvde å formidle til de hektiske damene utenfor forhenget. Hvorpå sjefen for butikken konkluderer «Nei, da kan vi ikke hjelpe deg, for du skjønner – asiatiske kvinner vil at BHen skal løfte puppene inn og opp, ikke sånn sånn som dere europeiske kvinner ønsker; ned og ut til siden!»

(Det hele endte med en kveld med massasje i Shanghai uten BH, og neste morgen var min egen svette BH nyvasket og fin på hotellet)

– Borghild, 34 år

Ja, de snakker om oss

Anne Marie Guldahl Jernquist Legg igjen en kommentar

Det er bare én ting i verden som er verre enn å bli snakket om, og det er ikke å bli snakket om.

– Oscar Wilde

Det å være over normalen fører også oppmerksomhet med seg. Det at vi ikke har valgt selv å være høye, bryr ikke folk seg om. Jeg har ikke rosa hår (det gjorde jeg ferdig på ungdomskolen), jeg har ikke tatovert panna mi, jeg går ikke i bikini om vinteren eller har tre hoder, men selv med flate sko så synes jeg godt i terrenget med mine 20 ekstra centimeter mot himmelen.

Jeg personlig trives her oppe. Jeg liker overblikket og oppmerksomheten plager meg ikke nevneverdig. Stort sett er oppmerksomheten positiv, de få gangene den ikke er det, så føler jeg at negativiteten ikke gjelder meg, men den stakkars personen som uttrykker sin misnøye. Sjalusi, misunnelse, undring, uvitenhet, det er strengt tatt ikke midt problem og jeg tar et skritt unna og lar det passere.

Folk sier mye rart, de spør om mye rart og noe som er viktig for meg er å ikke gå «ned» til deres nivå. Ikke det at jeg er på et høyere nivå i utgangspunktet, men når folk setter seg i søla som fireåringer og kaster sølekaker på meg så tenker jeg at de har sine egne problemer de sliter med. Slike teite kommentarer preller forholdsvis lett av og og det er helt ærlig så uhyre sjeldent jeg opplever dem, kanskje jeg er for skummel.

Faktisk, sånn helt ærlig, en ting jeg har hatt litt problemer med, er å omfavne all rosen jeg får. Tørre å ta imot all skryten for lange flotte ben eller generelt hvor «høy og flott» jeg er. Jeg blir pinlig berørt, selv om jeg elsker å være høy, jeg elsker å synes og jeg vet jo at jeg har lange ben (selv om jeg til tider kunne ønske at de var enda lenger).

Men tenk da dere, tenk om vi var gjennomsnittlige.

Og ingen snakket om oss…

– Anne Marie, Leder

I militæret

Anne Marie Guldahl Jernquist 1 kommentar

Etter eget ønske og lang tids drøm ble jeg endelig innkalt til militæret høsten 2013. Jeg hadde gledet meg hele sommeren og var virkelig spent og klar for alt som skulle møte meg. Jeg visste at den største delen av troppen kom til å være gutter, noe jeg ikke hadde noe imot, og jeg regnet også med at av de få av oss som var jenter ville jeg være den høyeste, som alltid. Det stemte selvsagt, for med mine 186 cm er det sjelden jeg møter jenter som er høyere eller i det minste på samme høyde som meg. Men det som også viste seg var at jeg var blant de høyeste også blant gutta. Det var bare et par av gutta i troppen på over 80 rekrutter som var høyere enn meg. Moro!
Allerede i løpet av de første dagene kom utfordringene. Da folkene på depot skulle gi oss uniformer, og de så meg med min høyde, ga de meg automatisk de største uniformene de fant. Det gikk noen uker før jeg fant ut at det var på tide å bytte dem inn mot litt mindre, for bredden og høyden stemte ikke overens med mitt utseende, og uniformene slang rundt kroppen min som potetsekker. Og da vi etterhvert skulle få oss flotte paradeuniformer viste det seg at selv XX-lang jentebukse nådde meg ca til midten av leggen. Løsningen ble å få skreddersydd paradebukse, og guttebukse på permuniformsbuksa. Men jeg skal si jeg jammen er glad det var at jeg var høy som var problemet og ikke at buksene var for store. De litt små jentene i troppen slet gjennom hele tjenesten med at buksene var alt for lange, og sydamene på depot ble etter hvert lei av å legge opp for dem. Og de ordinære uniformene passet fint for meg, for de var nemlig unisex og skulle passe for enhver mann. Da var det synd for de korte jentene at det er få menn i dette landet på under 160 cm….
Å være høy jente i forsvaret har også fordeler på et helt annet nivå. Det har seg nemlig slik at ikke alle menn som velger å bli befal er særlig mye over 170 cm høye. Og da hjelper det ikke, samme hvor mange stjerner og vinkler de har. De vil fortsatt se små ut ved siden av en helt vanlig menig jente på 186 cm. Alle må da være enig i at det ikke er noe galt med å more seg litt med dette, og at å se et mannlig befal, med stor brystkasse, rak rygg, bulende armmuskler, velstelt uniform og et ganske så strengt blikk, lene hodet sitt bakover og se laaangt opp mot himmelen for å kunne møte blikket til menig X, det er det lov å fnise litt av, ihvertfall inni seg til han har gått forbi. Alle lærte seg fort navnet mitt, for jeg skilte meg ut i mengden, og etter hva jeg har hørt senere var det noen befal som helst ikke sto så veldig i nærheten av meg… Så som i alt annet her i livet var det å utføre militærtjeneste heller ikke så værst som høy jente!
– Anonym dame

Korrelasjonsproblemet

Anne Marie Guldahl Jernquist Legg igjen en kommentar

sko

Høyde er vidt anerkjent som både elegant og sexy. Det å være høy som dame er et ideal, og noe folk ser opp til. Likevel er flere av høydens biprodukter ikke like idealistisk ansett. Et stjerneeksempel på dette er komplekser med skostørrelse.

I dag kan jeg se tilbake og le av alt det føttene mine måtte gjennomgå bare for å passe inn i sko som jeg ikke en gang likte. Flere kilometer jogging som resulterte i at jeg måtte dusje vekk blod, og vaske skoene i vaskemaskinen. Flere finsko jeg gikk med på trass, selv om de presset og gnagde på føttene fra alle vinkler. Tydeligvis må jeg ha foretrukket den flere timer lange smerten framfor å gå med mine oppgitte skoalternativer. Det skremmer meg å innse at med det utvalget jeg ble presentert i min faktiske skostørrelse, ville jeg mest sannsynlig gjort de samme valgene i dag!

For meg har det å finne sko hovedsakelig handlet om to ting: tidsbruk og kompromisser. Jeg følte meg stadig presset til å kjøpe sko som jeg ikke følte var ”meg”. Utvalget var dystert. Valget besto av: Enten å si ja til et kompromiss, eller si nei, og ha underlagt reisen forgjeves samt sløst bort andres tid i prosessen. Vi har alle sett hvilke sko som selges i de store skostørrelsene. Hva er korrelasjons-logikken?

Denne korrelasjonen mellom høyde og en mer ”konservativ” sko eller klesstil er tydeligvis ganske utbredt. Sist gang jeg var i Tyskland, tok jeg og søstera mi en dagstur til Düsseldorf for å shoppe på Long tall Sally! Vi ville gjenoppleve den suksessen vi hadde opplevd i London!

Da jeg kom inn i butikken fikk jeg den merkeligste kommentaren fra en av de butikkansatte. Jeg hadde kikket litt rundt etter noe annet enn bukser, bare for å se om de hadde en langarmet genser (en stadig mangelvare i mitt klesskap). Den ansatte kom bort og spurte om jeg trengte hjelp. (Damen var forresten veldig lav, noe som gjør det hun sa enda merkeligere). Jeg takket ja, og spurte om de hadde noe som var litt mer passende for min alder. Utvalget var ikke så bra der som i London. Hun så opp på meg, og sa med forklarende bestemt stemme: ”Dieses ist ein Spezialgeschäft für große Frauen!” – oversatt à ”Dette er en spesialbutikk for høye damer!”.

Det var måten hun sa det på som virkelig overrasket meg, og satte i gang diverse indre tankeprosesser. Hennes logiske resonnement tilsa altså at det at denne butikken var en spesialbutikk for høye damer automatisk betydde at min alder ikke var en målgruppe. Akkurat som om høyde og alder korrelerer.

Til og med jeg innser at det gjennomsnittlige klientellet til LTS kan være eldre enn meg, ettersom yngre folk ofte nøyer seg med å finne andre kreative og ofte billigere løsninger på sine klesproblemer. Sånn som mine triks med svarte skjørt under kjolene mine for å gjøre dem lange nok, eller kjøp av store strømpebuksestørrelser for å kunne strekke dem langt nok i lengden. Men likevel må jeg innrømme at den kommentaren gjorde meg litt frustrert. For første gang ble korrelasjonstankegangen mellom høyde og alder uttrykt med faktiske ord, rett foran meg.

(En annen tolkning av situasjonen kan jo være at damen syntes jeg så for lav ut for butikken, men med mine 191 cm går jeg for min korrelasjonsteori). Den ansatte fikk meg til å føle meg feilplassert rundt de eneste klærne på mils omkrets som ville være lange nok for meg. Ganske godt gjort! Er litt imponert egentlig!

Da jeg var mindre ble jeg utsatt for akkurat den samme ”korrelasjons-holdningen” fra ansatte i skobutikker, som snakket som om sko jeg må ha vært minst 30 år for ung for, ville være pene på meg. Tanken om at jeg som høy jente ville gå i ungdommelige sko var tydeligvis fjern for dem!

Gleden av å kjøpe et nytt par sko er fremdeles forholdsvis ny for meg. Internett har vært en åpenbaring, og ”piffet opp” opp skoskapet mitt til nye høyder (bokstavelig talt). Høyhælte sko var en av de tingene jeg i mange år lengselsfullt ønsket meg, men som butikkene rett og slett ikke hadde. Det at det faktisk finnes et marked for høyhælte sko i store størrelser, gjør meg overlykkelig, og er på sett og vis heller ingen selvfølge!

Høyde og skostørrelse er, i motsetning til høyde og alder, noe som faktisk korrelerer!

Jeg har stadig blitt fortalt at jeg ikke kan gå i høye hæler på grunn av høyden min. Det at jeg likevel gjorde det var 100% på eget initiativ. Denne gruppen har gjort meg enda mer sikker i min sak! Så tenker jeg også (egoistisk som jeg er), at jo flere av oss høye damer med store skostørrelser som kjøper høye hæler, jo større vil utvalget i norske nettbutikker etter hver bli!

(Har jo fremdeles mange år med manglende shoppingglede å ta igjen).

– Elida, 21 år, 191 cm

Er du høyere enn deg selv?

Anne Marie Guldahl Jernquist 2 kommentarer

tbane

Jeg stod på en full T-bane i dag, i går, i fjor, i morgen. Folk ser litt på meg, det gjør ingen ting. Jeg er jo ikke «så høy», tenker jeg for meg selv. Noen gutter, rundt fjorten år, titter og jenta rundt tyve i hjørnet sender stjålne blikk opp fra mobilen. Jeg er jo ikke «så høy», tenker jeg igjen, lener meg inntil veggen da det er trangt og varmt. Da oppdager jeg at flere titter på meg, ikke stirrer, men stjeler noen blikk og fortsetter med sitt, så reiser jeg meg skikkelig opp, retter ryggen og ser at jeg er den høyeste på hele T-banen, av både kvinner og menn!! Men jeg står på mitt, jeg er ikke «så høy»! Jeg er akkurat passe.

Det er så deilig å stå der, se over alle hodene. En dag slo det meg, alle disse hodene jeg speider over, de ser ingen ting de, stakkars.

– Anne Marie, Leder

Ikkje huk dæ!

Anne Marie Guldahl Jernquist Legg igjen en kommentar

Snart fyller min kjære farmor 90 år, og i mine kjipe tenåringsår fra jeg begynte å skyte opp i lufta til jeg «endelig» sluttet å vokse, ga hun meg det beste rådet jeg noen gang kunne fått: «Ikke huk deg! Du kommer til å bli ei høy jente, og det må du bare være stolt av! Og husk at du aldri må huke deg. Skal du først være høy så vær det, og bær det. Du må ha ei god holdning. Da blir farmor glad.»

Det var litt tungt innimellom, å være den høyeste på barneskolen. Å bli ertet for høyden min. Å se alle vennene mine i Buffalo-sko, mens jeg ikke ville for jeg ville ikke bli høyere. Men jeg huket meg ikke fordetom. Ungdomsskolen kom og jeg ble fri fra de som plaget meg, og selvtilliten min begynte etterhvert å fylle kroppen min helt opp til den 183. centimeteren. Etter jeg kom dit har jeg så og si aldri tenkt over at jeg har vært et hode høyere enn vennene mine. Det brydde meg ikke lenger. Av og til skulle jeg ønske guttene var høyere og at jeg kunne brukt litt høyere hæler i diverse sammenhenger, men det var med sjeldenhetene. Det jeg fokuserte mest på var å være rakrygget, og det er jeg utrolig takknemlig for at farmor bestandig minte meg på: at jeg ikke måtte huke meg.

Nå er jeg 183 cm og går i hælene mine med hodet hevet og ryggen rak – og det takket være en liten dame på såvidt 165 cm som visste hvor høyden min kom til å ende, og ba meg bære det med stolthet!

Takk farmor! 🙂

– Trude, 31 år

Boost

Anne Marie Guldahl Jernquist 2 kommentarer

Jeg ønsker å dele en fantastisk opplevelse med dere! Det var virkelig en selvtillitsboost utover det vanlige, og opplevd iført veldig høye hæler!

Fordi høye hæler er elegant, og føles som en nødvendig supplement til de fleste kjoler, går jeg med dem ofte! Som regel har jeg vært litt tilbaketrukken, og valgt å bruke de høyere hælene kun for mer private anledninger.

Jeg var redd for å føle meg utilpass med å være annerledes, og at det ville ende opp med å ødelegge kvelden! Blant fremmede folk med alkohol i blodet, fryktet jeg at terskelen for å slenge ”en kommentar eller to” ville være lavere. Dette har ikke hindret med fra å kjøpe sko med høye hæler! Eller å ta lengselsfulle blikk inn i skoskapet, før jeg likevel har endt opp med en trygg hælhøyde på 5 cm.

Denne kvelden hadde jeg bestemt meg for å ta på meg mine høyeste hæler: 15 cm!

Som en liten innføring i min tidlige erfaring med høye sko kan jeg kort si følgende. Med min høyde er oppmerksomhet noe jeg får, uansett om jeg ber om den eller ikke. Spørsmålet er hvilken type oppmerksomhet jeg får.

Når jeg er i et strålende humør har jeg gjennomgående opplevd masse positiv respons og flotte kommentarer! (Selvfølgelig kan jeg ikke se bort ifra muligheten om at jeg med godt nok humør ikke legger merke til negativitet). Dette endrer likevel ikke det faktum at de positive kommentarene er mye mer varierte enn den dagligdagse ”du er høy”! Spørsmål om hælhøyde har av den grunn for meg ofte vært et spørsmål om grad av selvtillit (det burde ikke være sånn).

Kvelden gikk ut over all forventning! For det første brakk jeg ikke beina mine der jeg tårnet over folkemengden på brosteinen. Det å være høyest på utestedet ble positivt oppfattet! Fikk faktisk ikke en eneste kommentar om høyden min (Vanskelig ikke å legge merke til). Men igjen så var jeg så opplagt mye høyere enn alle andre der, at jeg tviler på at noen følte ”behovet” for å kommentere. Tvert imot virket mange interessert i å ta en prat, og jeg snakket, lo og følte meg helt topp!

Konklusjon: Jeg anbefaler alle å prøve ut høye hæler, uansett anledning! Det er også en fin måte å akseptere seg selv på, for den man er, nemlig høy! Ingen grunn til ikke å være stolt av det!

– Elida, 21 år, 191 cm

BH-betroelse fra høyde 186

Anne Marie Guldahl Jernquist 2 kommentarer

Jeg har gått og ledd av meg selv det siste halve året: tenk at jeg måtte krysse 60-års-grensen før jeg skjønte hemmeligheten bak et av de viktigste premissene for å tørre å rette seg helt opp! Glem høye hæler og lange nok ermer og buksebein et øyeblikk – først må alt det indre på plass. Være komfortabel i sin egen kropp, eie alle centimeterne sine. Hva innebærer det? Heve hode og nakke, rette opp ryggen, og, tørre å stikke puppene godt frem! Puppene frem – aldri i verden! Da kan jo brystvortene synes, og det er kjempeflaut! Tenkte jeg, med mine Sloggi upolstrede bomulls-bh’er som tålte 60grader i vaskemaskinen og kunne byttes hver dag. Med den følge at jeg alltid har lutet litt, eller gjemt meg i to nummer for store klær, eller brukt lag-på-lag teknikken. Det finnes ikke ett bilde av meg med tettsittende klær fra før jeg fylte 60!

Så kom den store åpenbaringen: Det finnes bh’er med litt polstring, nok til å skjule brystvorter som knupper seg, men diskree nok til at man ikke virker mer barmfager enn man ønsker å være. En ny verden! Og under over alle under – Marks & Spencer gir gratis bh-veiledning bare man bestiller time dagen i forveien. En slik time fikk jeg nå i januar på England-besøk. En proff dame målte og forklarte hva som karakteriserer en bh som sitter riktig, og jeg endte opp med fem nye, perfekt sittende eksemplarer i en helt annen størrelse enn den jeg har trodd jeg har hatt! Ikke 90a, men 85b cup.

Kroppsholdningsmessig er dette mitt største vendepunkt siden jeg sluttet å vokse i 18-års-alderen. At det skulle ta ca 40 år før jeg skjønte betydningen av bh-faktoren, er nesten utrolig, og jeg ler fortsatt av det, men sånn kan det altså gå når man er blyg nok og ikke har omgivelser (f.eks. en mor eller søster) som vennlig kommer med noen hint! Kjære dere som har tenåringsdøtre nå eller i anmarsj – spar dem for akkurat denne unødvendige engstelsen – spander en time til bh-fitting på dem (eller deg selv)! Marks & Spencer har for øvrig verdens største utvalg bh’er til en tredjedel av prisen i de fleste norske butikker!

– Hilsen glad dame som nå strekker seg lenger enn langt uten å ha angst for en viss detalj

Skjørt

Anne Marie Guldahl Jernquist 2 kommentarer

Ja, skjørt. Jeg skal gå med skjørt, tror jeg. Nå har jeg kjøpt hverdagsskjørt og håper på at ikke motet svikter. Jeg har litt komplekser for å gå med skjørt, føler fort at jeg blir beglodd og får oppmerksomhet jeg ikke vil ha. Som når man går med dyp utrigning og har store pupper. Jeg går med skjørt til fest og fine anledninger, av en eller annen grunn er det mer greit. Det er til hverdags jeg har satt en rar tanke i hodet om at skjørt er feil.

Skjørt fra Lindex

Skjørt fra Lindex

Grunnen til at jeg deler dette er at jeg fant et skjørt fra Lindex som faktisk er fantastisk i lengden. Jeg kan ha det godt opp i livet og samtidig går det ned til knærne. Jeg ser en gjenganger rundt om i butikkene, det er inn med skjørt til nedenfor kneet. Jeg personlig er ingen stor tilhenger, men fordelen er at da blir de riktig lengde på oss med ekstra centimeter.

Bluse fra Vero Moda

Bluse fra Vero Moda

Jeg har tenkt å ha en hvit bluse til og grå/sort heldekkende strømpebukse fra Lindex, den er lang nok i bøtter og spann. Jeg er opptatt av å ha kun ett plagg med mønster, men kan godt ha farger, så lenge det er ensfarget. Lakserosa er veldig fint til grått og jeg ser at det endelig er på vei inni butikkene igjen.

Skjerf fra Kiomi

Skjerf fra Kiomi

Skjerf fra Anna Field

Skjerf fra Anna Field

Skjerf fra Pieces

Skjerf fra Pieces

Skjerf fra Espirit

Skjerf fra Espirit

 

Cardigan fra Vero Moda

Cardigan fra Vero Moda

Siden vinteren ikke slipper taket med det første har jeg denne Cardiganen fra Vero Moda. Den kjøpte jeg fordi den går til skjørtene og alle toppene jeg har. Den er lang, slik at stilen blir litt mykere og hverdags. Man kan raskt bytte den ut med en blazer eller skinnjakke og vips er man kledd for byen. Grå er kjedelig, men safe og fint som basisplagg. Man kan alltid freshe opp med skjerf, smykke eller en knallfarge på blusen, eller skoene, glem for all del ikke skoene.

Boots fra Stocholm

Boots fra Stocholm, store i størrelsen. Bruker 41 til vanlig, måtte ha 39 i disse.

Da det er snakk om hverdagsklær her går jeg for boots, ja jeg går uten hæler, ofte også! Det paret jeg har som jeg har betalt mest for, merket er Stocholm og jeg lette lenge etter blå skinnboots. Nå derimot finner jeg det over alt. Det er ikke de dyreste skoene jeg har, men jeg bare måtte ha dem og kunne ikke vente på noe salg. Da gråt studentlommeboken min en stund.

Skoletter fra Bianco

My all time favorite! Skoletter fra Bianco, 8 cm hæl.

Selv om jeg frykter skjørt, så er det det enkleste plagget og gjøre om fra hverdag til fest, og siden jeg har 119 par sko, hvor 65 har høy hæl, så skal det ikke være vanskelig. Det blir ikke for vane og legge ut kles-innlegg som dette. Jeg liker ikke rosa-blogger, men jeg vil bare skryte litt av meg selv. Jeg prøver noe nytt, utenfor komfortsonen, babysteps.

– Anne Marie, leder

På fest

Anne Marie Guldahl Jernquist Legg igjen en kommentar

For mange år siden var jeg på fest. Jeg kom til å danse polka med en som var ca 20 cm kortere enn meg. Ikke lett for ham å svinge meg under armen. Jeg skjemtes ikke over mine 182 cm, så jeg tok like godt og svingte ham under min arm. Gikk greit det. Men det jeg ikke visste, var hvor store komplekser han hadde fordi han var så kort. Det ble ikke så vellykket, dessverre

– Ragnhild, 55 år