Over skyene er himmelen alltid blå

Skrevet 05.01.15

Jo, så var det den berømte flyreisen da. Jeg har vært på ferie og flyreisen var i nesten 6 timer. På vei hjem er jeg strålende fornøyd da jeg setter meg ned, det er jo 4 cm frem til setet foran, jeg kan jo danse cha-cha-cha. Så letter flyet, jeg aner fred og ingen fare, setebeltelyset er fortsatt på og da skal jo alle stolrygger være oppe, men dæven døtte der tok jeg feil. Den bittebitttebittelille damen i setet foran meg kjører setet bakover så fort at jeg det blir helt turbulent i hodet mitt. «Unnskyld!!», roper jeg, tydeligvis uten lyd og knærne mine må jo ha gitt henne ribbensbrudd. Jeg orker ikke ta noen diskusjon om seterygger og høyde, hun har sikkert sin grunn, men ikke pokker om hun skal slippe lettvint fra det.

Hun blir sittende et par timer og gni ryggen sin frem og tilbake over mine fantastiske spisse knær og etter maten er spist kommer det forventede dobesøket. Hun spretter opp og går frem og tilbake, frem og tilbake, mens hun titter ned på bena mine. Jeg sitter taus. Så går hun mot toalettet, jeg gir mannen min beskjed om å passe på så den seteryggen ikke kommer lenger bak og spretter etter henne. Jeg tar henne igjen nedi midtgangen og det er ikke første gangen mitt nærvær har fått noen til å snu seg uten at jeg trenger å lage en eneste lyd. Det er mulig det var alle som kikket på meg da jeg ganske bestemt gikk etter henne, altså, David og Goliat (kun sammenlignbart i størrelse for øvrig), er vel en passende ligning. Hun snudde seg nå i hvert fall, og uten et hørbart ord, men jeg skal si hun sa mye, for det første møtte øynene hennes meg rett i puppene, og hun kikket oppover og oppover som Jack og bønnestengelen. Jeg smilte ikke, jeg bare så ned på denne bittelille gamle damen og så gikk jeg på toalettet.

Da jeg kom tilbake hadde min kjære mann holdt setet på plass i det hun hadde prøvd og prøvd å presse ryggen bakover. I det jeg satt meg, fortsatt uten et ord, spratt hun rundt, og kom med en laaaaaaaaaaaaang tale om et nyoperert kne, altså dama hadde hatt plass oppi håndveska mi, men hun forstod hvor ubehagelig dette hadde vært for meg så fra nå av skulle hun ha setet fremover.

– Anne Marie, Leder

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s