Fra damemunn

Eg er takknemleg for å vere med I gruppa “Høye damer I Høye Hæler”!

Anne Marie Guldahl Jernquist Legg igjen en kommentar

Eg blei med I april-14 å etter at eg blei med har eg ikkje bare komme over min egen sperre på å gå i høge heler igjen, eg har og komme over det med å faktisk bruke dei kler eg vil og høge hele, noke som har vuri ein terskel I mitt hue meir enn noke anna stad. 

Eg har vokse som person følar eg. Hører ikkje så mykje på det negative mine vener seier om høgde min heller, korfor skal eg? Det er jo mitt val. Siden desember I fjor har eg brukt heler mykje meir mest pga. at det er den beste medisinen for min rygg. Krasje ryggen min går eg rundt i leilegheita i ti femten minuttar å sjå er ryggen fin etterpå.

Siden eg no i august begynte i praksis har eg ikkje brukt heler like aktiv i jobb, mest fordi eg stange lampane i taket viss eg bare har meir enn 5cm ekstra, men hima er dei på eller når eg treffer vener! Eg ønskjer å få kjøpt noken meir både kule og pene sko eg kan bruke når eg følar for det, men akkurat no er det lita som skjer der. Dels handlar det om mangelplass i garderoben… men og den der økonomien som bør vere på plass. Men eg Nyter kvar dag eg har anledning til å gå i heler!

Mitt neste innkjøp av sko er å finne pene svarte sko på maks 5cm, å ha på jobb å dei synast eg er meget vanskeleg å finne. Men eg gir ikkje opp! Å sjå ønskjer eg eit par kule sko, lita annorlunda, ein sko som ikkje så mange har… men eg veit fortsatt ikkje heilt kva det er eg vil ha så vi får vel sjå kva eg ender opp med.  Å eg har funnet ei sko av Nike og Reebook med høg hel (sjå bilte), dei er så tøffe men og så vanskelege å finne i Skandinavia.. eg fant ei sport-side i UK som solte dei, men då blir jo toll-avgift ofte så høg.. Så eg gjettar på at det må til ein tur til UK for å finne ut av dette. Så eg gleder meg allereie no for den turen uansett når den blir av!

Frå andre innlegg har eg snappe opp at mange av oss har vanskelegheitar med å finne kler… Eg må sei at eg er glad for det eg finner som voksen idag, idag er utbudd så mykje betre enn når eg var barn! Som tenåring måtte eg (å det er sikker noken som kjenner igjen seg her) gå på herreavdeling for å finne trøyer som var lange nok i ermane å jeans (olabukse) som hadde riktig lengde men aldri som sat i midja, nei dei hovna på hoftene… Eg har slitt så masse med å finne bukser som sitter der dei skal sitte. Eg blei på mange moter ei «tomboy» pga. klarne.
Men idag prøvar eg å sy det eg kan, å kan eg ikkje sy prøvar eg meg fram tils det blir som det skal. For sta for å gi opp å lære meg å sy som voksen! Eg trur vi alle prøvar på våras måtar for å finne ut kva vi kan gjere, å det er bra!

Eg er takknemleg for alle mulige tips i gruppa! Støtte vi har oss imellom uansett kva det gjeldar. Å eg veit at det er mange som ikkje sei så mykje men som får ei «boost» av å lese det som blir skrivet, så fortsatt med det damer!

Vi treng kvarandre!

Vennlig hilsen Mia-Simone (189cm uten skor).

Strikkagenser

Anne Marie Guldahl Jernquist Legg igjen en kommentar

​Jeg er 182 cm høy og synes det er vanskelig å finne klær som passer. I en alder av 22 år lærte jeg meg å strikke. Jeg strikket da en lue, gikk lei og la strikkinga på hylla et års tid.

Nå er det ett år siden jeg gjenopptok strikkingen og ble da bitt av basillen. Etterhvert bestemte jeg meg for å strikke meg en genser, og nå er den ferdig! Det beste av alt er at den ble akkurat så lang jeg ville ha den! Det er ingen tvil om at jeg kommer til å strikke mye klær til meg selv fremover.

– Carita

 

Malaysia 

Anne Marie Guldahl Jernquist 2 kommentarer

En liten historie fra en av mine mange reiser i Asia.

Var på reise i Malaysia, stoppet i en liten by som var kjent for å ha et lite lokalt kjøpesenter hvor man kunne gjøre gode kjøp. Ser en klesbutikk og setter nesen mot denne. Ser da 3 malaysiske kvinner løpende mot meg med armer og ben som stopper meg i døra. De babler i vei på et språk jeg ikke forstår men smiler hele tiden. Det de prøver å fortelle meg er jo at i den butikken har de ingenting for min lange kropp, dette skjønner jeg jo etterhvert. Isteden stimler de seg sammen med kamera og familie og tar i tur og orden bilder med meg.

Et øyeblikk blir jeg litt overveldet og faktisk litt lei meg, men en invitasjon hjem på the til en av damene hjelper litt. Hun har nemlig fått ny sofa som jeg får æren av å prøvesitte.

Masse nye bilder ble tatt også der, ja så hvem vet, kanskje henger jeg på veggen et eller annet sted i Malaysia jenter, med alle mine 183 cm.

– Ann-Bjørg

Skjørt, høst og selvfølelse

Anne Marie Guldahl Jernquist Legg igjen en kommentar

I dag tok jeg på meg det jeg ville uten å tenke. Favoritt sko, skjørt i høstfarge å et enkelt skjørt. Grønn ulljakke, den jeg fikk av en venninne som i tillegg er meget lavere enn meg. Jakken var for stor for venninna mi, men perfekt for meg.

høstklær

Men uansett. .. Jeg har hatt en høy terskel når det kommer til å ha kort skjørt og høye hæler. Kanskje jeg begynner å komme over den kneika nå. Men så slo det meg, på vei til bussen at jeg ikke likte tanken på å gå rett bak en gjeng gutter fra videregående. Hvor dette kom fra vet jeg ikke. Hvorfor «driter jeg i» hva andre tenker om meg men plutselig ikke klarer å tenke slik med tenåringer. Uansett, er jeg på byen i dag i klær jeg lenge har hatt vanskelig å kombinere. Nyter det!

  • Mia Simone, 37 år og 189 cm

hørstklær2

Oasis sine utenomjordiske utstillingsdukker

Anne Marie Guldahl Jernquist Legg igjen en kommentar

«Ser du hvorfor kundene raser?» er en overskift på kjendis.no i skrivende stund. Saken omhandler den britiske kleskjeden Oasis og deres fremstilling av urealistisk tynne utstillingsdukker. Flere kunder har ytret sin misnøye via sosiale medier og poengterer hvorledes kvinnekroppen (som vanlig) utsettes for en usunn utseendefiksering.

lang

Oasis tar til motmæle og kommenterer: «Measuring over 6ft in height and without distinct facial features, our store mannequins are highly stylised to represent an artistic prop and are in no way any attempt to accurately portray true-to-life proportions.» Kleskjeden trekker altså fram uklare ansiktstrekk og en høyde på over 180 cm for å forklare at dette ikke er en kopi av en ekte kropp.

Slik hevder Oasis at dette på ingen måte kan betraktes som en nøyaktig gjengivelse av virkelige kvinnelige proporsjoner. Med en slik argumentasjon synes det greit å påpeke at også kvinner over 180 har virkelige kvinnelige proporsjoner. Faktisk finnes like mange forskjellige kvinnekropper blant høye kvinner, som det finnes blant lave kvinner.

Så Oasis, å hevde at deres høye stiliserte plastdukker ikke har kvinnelige proporsjoner er helt greit. Men å argumentere for at dette er selvsagt, da dukkene for dere er «unaturlig» høye, er en helkomisk slutning!

  • Birgitte, 28 år og 181 cm

«HØYDESKREKK»

Anne Marie Guldahl Jernquist Legg igjen en kommentar

«Kvinner skal være høye, sterke, tydelige og selvstendige!» sa alltid pappa til meg.

Dette sa han trøstende til den 15 år gamle, 183 cm lange versjonen av meg, som gråt og var lei meg fordi jeg «var verdens høyeste dame». «Absolutt ingen kommer noen gang til å like meg, pappa!» hikstet jeg. «Joda, men kun en som er verdt deg – og vet å sette pris på det!» sa han.

Gjett om jeg hadde – og fortsatt har – den beste pappa`n!!!

Jeg kommer fra en høy familie; oldefaren min var 210 cm høy, bestefar var 196 cm, mamma 185 cm og jeg 183cm. Pappa var «pygmeen» i familien på vare 178cm. At han var kortere enn mamma enset han aldri en tanke til. «Jeg synes bare hun var råflott!» er hans svar på dette spørsmålet. De var jo litt sjeldne på 1960 og 70-tallet med den lange damen og den noe mindre mannen.. men for meg var det jo slik det var; kvinner skulle være lange, sterke, selvstendige og tydelige. Det var jo slik min familie var; Det hadde jo pappa sagt!

På ungdomskolen oppdaget jeg raskt en ny virkelighet.

Der var jeg plutselig «hun høye» som alltid måtte stå bakerst på klassebilde eller sitte for å jevne ut balansen. Alle gutter skygget unna, og i ettertid har jeg hørt «joda, du var jo pen og greier, men du var jo så høy! Og så var vi jo litt redd deg, for du hadde jo en tydelig mening om alt og elsket å diskutere!»

Og nettopp der avslørte de seg….

Mange av oss høye jenter har følt oss alt for høye og ukomfortable med oss selv i løpet av livet.

Noen sliter i forhold til menn også. (Bemerkelsesverdig er det at de kvinner som velger kvinner aldri har problemer med om partneren er høy..). Vi som ikke passer inn i stereoptypen «kvinne» – altså standardstørrelsen168 cm høy – blir sett på som utskudd, akkurat som de overvektige og de kortvokste. Og kommentarene lar seg ikke vente.. «Herregud, hvor lang tid tar det å barbere de bena der?» er en kommentar (et såkalt kompliment) jeg har fått. «Deg ville jeg aldri ha ville sloss med!» (??) osv..

Pappa hadde rett. Det kom en som var verdt det – og som satte pris på det.

Min mann og jeg er like lange, og han ser gjerne at jeg blir høyere enn han. Det har aldri vært et problem. «Jeg eeeeeeeeeeeelsker lange bein!» (sitat) og insisterer på høye hæler. Selv om jeg da rager 10 cm høyere enn han. Han synes det er lekkert, og får meg til å føle meg lekker. Han får meg til å føle at de tydelige meningene,  den høye latteren og at jeg tar mye plass – både fysisk og i sjel – er TOPPEN! At det er slik det skal være! For vi behøver noen som er vår støttespiller; vår cheerleader, noen i vårt hjørne – DA kan vi vokse enda sterkere!

Altså: ´»Høydeskrekk» bunner rett og slett i frykt.

Mange menn er livredde for høye kvinner, fordi de føler seg demaskulinisert av det. Dette igjen bunner i selvbildet. Og nå må ikke alle dere menn gå rett i forsvar og fortelle meg hvilket fantastisk selvbilde dere har, og at dere rett og slett ikke liker høye kvinner. For det handler ikke bare om dere. Dette handler om ren folkeskikk og hvordan dere skal væremed på å oppdra fremtidens menn og kvinner med verdighet! Så er det sagt…

https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/5/5d/Amazons_tishbein.jpg

Historisk sett var jo høye kvinner kalt Amazoner. I sagn fortelles om denne klanen høye, sterke, krigerske og blodtørstige kvinner som var foretrukket i kamp – fordi de skapte frykt i små, sarte mannehjerter og sjeler. Kun dem som var sterke i seg selv, kunne hamle opp med en Amazone!

Overført til idag: Mange menn er livredde (dog ville aldri innrømme det..) overfor kvinner som har høyere stilling enn dem, tjener mer enn dem, er tydelige og klare, har meninger, ler høyt .. og er høyere enn dem. Det er ikke ansett som «feminint» å være alt dette. Kvinner skal være standardstørrelse eller helst mindre enn dem, ha meninger – men ikke være for tydelige, le – men ikke for høyt, tjene mye – men ikke for mye osv..  Da kommer trollene frem! Hvor mange kvinner som står frem med noe har ikke opplevd denne sjikaneringen? Troll som skal voldta, torturere, drepe og plage dem som står for det de mener? Og siden dette innlegget handler om oss høye: Kun dem som er sterke nok i seg selv, kan hamle opp med og akseptere en høy og tydelige kvinne.

Så kan vi jo agumentere med at «Det er jo jeg selv som ikke er komfortabel med en mann som er kortere enn meg!»

Ja; men hvor kommer denne ukomfortable følelsen fra? Hvem har skapt den? Den kommer av de normer og konformer som finnes i samfunnet, og den ballasten vi får hjemmefra. Kommer vi fra hjem og samfunn hvor man fremelsker det vi representerer, vil alt utenfor normen oppleves som greit. Hvis ikke vil vi føle en form for ubehag.

Dessuten behøver vi påfyll av denne fremelskingen og aksepten regelmessig, siden samfunnet til stadighet forsøker å fortelle oss av vi ikke passer inn. Bare så det er sagt: dette gjelder selvfølgelig ikke bare oss høye – men alle som ikke såkalt passer inn! Men nå handler DETTE innlegget om oss høye.

Jeg har den beste pappa`n.

For han er alle like – kvinner og menn, høye og lave, ekstroverte og introverte.Ergo

Men han krever at man står for noe.

At man er tydelige og står for sine meninger.

At man er villig til å gå i en diskusjon om noe – uten at den ene parten må gripe til «skitne metoder» – nemlig å krenke den andre parten.

Ergo: en mann som er sikker i sin egen identitet og seg selv, vil oppdra barn som er sikre i seg selv. De vil respekterer og akseptere oss høye og tydelige damer for dem vi er – og bli gode partnere for oss.

Alt annet får være…

Skille seg ut?

Anne Marie Guldahl Jernquist Legg igjen en kommentar

 

Jeg har ikke alltid vært like stolt av høyden min. Jeg var 183 cm som 11 åring, da var jeg faktisk den høyeste på barneskolen inkludert lærere. Jeg sluttet å vokse som 14 år da jeg nådde hele 192 cm. Nå er jeg straks 21, og er 193 cm høy. Hormonbehandling begynte jeg med som 10 åring da jeg målte 173 cm, og fortsatt med behandlingen i 2 år. Med andre ord har jeg alltid vært høy. Helt fra jeg var baby har jeg fått kommentarer på det at jeg var stor.
image

1 år og str 4 år i klær var såpass overrasskende for mange at det var verdt en kommentar fra deres side. Det blei veldig mye pes og jeg hørte kommentarer i fra alle ender, så jeg blei naturligvis lei. Jeg begynte etterhvert å bli veldig lei at folk ikke så meg som person, men så kun høyden min. Var det bare det ved meg som var verdt å kommentere? Jeg var veldig sårbar inni meg, men jeg prøvde så godt jeg kunne å ingorere det, og late som det ikke påvirket meg. På ungdomsskolen var det veldig mange nye mennesker. Jeg var ikke redd for å bli mobbet, for det var ikke et veldig stort problem på barneskolen. Der kjente de meg jo, og de var vant til at jeg alltid har vært høy. Men på ungdomsskolen fikk jeg enormt mye respekt i fra andre barn.

Etter hvert da jeg hadde kommet litt ut i ungdomsskolen, fant jeg ut at jeg hadde hele tiden så mye respekt for de var redde for meg. De turte ikke kødde med meg, og da trodde jeg at jeg fikk respekt fordi de likte meg. Jeg blei knust inni meg, men enda tøffere på utsiden. Jeg fant ut at det er mye bedre å få respekt av andre fordi de liker meg, og ikke fordi de er redde for meg. Jeg hatet høyden min. Hvorfor kunne ingen prøve i det minste å gi meg en sjanse? Det tenkte jeg mye på. Men etterhvert var det et eller annet som skjedde inni meg. Jeg klarte å akseptere høyden min, og det er noe av det beste som har skjedd meg. For hadde jeg ikke klart det, så hadde jeg fremdeles hatet meg selv.

Nøkkelen til å trives med seg selv er å akseptere hvordan og hvem man er. Det er en ting å bli fortalt det, men det er en annen ting å klare det selv. Alle legene opp igjennom årene har sagt at det er «flott å være høy». Jeg blei faktisk kjempesur når jeg hørte det. For jeg følte det ikke selv. Men nå kan jeg det. Jeg hørte av legene om og om igjen at jeg må ha rett rygg. For da bærer jeg høyden flottere, og det var bra at jeg allerede gjorde det. Men når man retter seg i ryggen og blir vant til det, så er det et eller annet inni kroppen som skjer. Man klarer å ha følelsene med den bevegelsen. Jeg lærte å være stolt, og det har jeg vært helt siden jeg var 17-18 år. Men alle kan få nok.

En kveld var jeg på et gatekjøkken i Kragerø, der jeg skulle spise med en kompis. Da vi kom inn satt det 4-5 mennesker fra ca 20 – 25 år og de så meg med en gang. Da begynte de å hviske, prikke i hverandre og le. De pekte rett og slett på meg og lo! De hadde hendene foran ansiktet og hadde et utrykk i ansiktet som at de tenkte «WOW!» og det var etterfulgt av en rå latter. Det er liksom ikke til å ta feil av. Og jeg hogg blikket mitt i dem for å vise dem at jeg visste hva dem dreiv med. Han ene så det, men det stoppet ikke de andre. De ga seg ikke heller. De måtte bare glo, og det var ordentlig ubehagelig.

Jeg blei veldig lei meg. Det er første gangen jeg har tenkt at «her vil jeg ikke være», og rett og slett reist. Jeg har aldri gitt meg, jeg har alltid pleid å fullføre det jeg kom dit for de gangene jeg har møtt reaksjoner andre plasser. Jeg forstår at folk kan stirre, for det er ikke hverdagskost å se en dame på 196 cm (i 3 cm hæler), det kan jeg forstå. Jeg vet at det alltid kommer til å vekke reaksjoner, men de trenger ikke la det gå utover meg.

Resultatet av deres trang til å tilfredstille deres behov av nysgjerrighet fikk meg i dag til å tenke at jeg ikke vil til Kragerø igjen. Det fikk meg til å tenke at jeg ikke vil ut døra noe mer. Folk kan reagere så mye de vil, men det trenger ikke såre meg. De må ikke reagere på den måten. Men det er det for få som tenker over. Jeg har hørt høye mennesker si at «huff, det er ikke bra å være over 190 cm og jente. Stakkars». Hvorfor er det synd på dem? Hvorfor er det ikke lett å være over 190 cm og jente? og nå skal jeg fortelle deg hvorfor: Fordi det er visse mennesker her i verden som har fordommer. Til og med dem en regnet med at ikke hadde det fordi de er høye selv.

Du som har fordommer mot høye jenter er den som gjør det vanskelig for jenter å være høye! Hadde vi oppdratt barna våre til å ikke reagere på slikt, hadde du som har fordommer sluttet å reagert, så hadde det ikke vært noe problem. Sett at de høye jentene er komfortable med høyden sin selv, sånn som meg. Det er ikke lett å jobbe med å bære høyden sin med stolthet når andre jobber mot det ubevisst, bevisst og indirekte.

Så jeg ber deg tenke over det til neste gang du reagerer på noe «annerledes». Enten det er en person som kler seg annereldes, eller en som er høy, har sykdommer eller noe annet som skiller seg ut. Vær så snill. Det kan være morsomt å gjøre narr av andre, men er det verdt det? For oss som blir gjort narr av? Jeg hever meg over dette, men det er ikke sikkert andre hadde klart det.

– Tonje Kathrine, 20 år oog 193 cm

Innlegget ligger også på Tonje Kathrines blogg, klikk her.

Kommentarer

Anne Marie Guldahl Jernquist Legg igjen en kommentar

Hei mine vakre høye damer (og andre lesere). Jeg er på Palma Nova nå. Her er solsenger og sengene for korte. Jeg er jo bare 186 cm høy.

I går gikk vi rundt i Palma Nova. Min bedre halvdel, la merker til folk som målte høyden min. Jeg har lagt merke til det hele uken. Folk både smiler og kommentere min høyde. Jeg går rundt her i 6 cm høye sko og korte shorts. Så det blir jo lange bein!


 HN

En dame klarte å si at jeg ikke skulle gå i hæler. Jeg spurte hvorfor, hun sa: du plager de som er lave! Jeg svarte: slik er det og slik blir det! Men her nede er det ikke så mange høye kvinner. De som er høye går med 10-12 cm hæler. Men det må seg si. For tre år siden, hadde jeg aldri turt å gå i shorts eller høye hæler. Takk for at denne gruppen finnes og alle støtte.

HN2

Noen synes det var svært stas at jeg har alle mine cm!

  • Henriette, 31 år og 186 cm

 

Høy dame redder dagen

Anne Marie Guldahl Jernquist Legg igjen en kommentar

Forestill deg en bedrift som nettopp har pusset opp og skal ha åpning dagen etter. Et lokale som er nedstøvet. Dagen etter skal alt være klart til å servere mat til flere hundre sultne middagsgjester. Du har sammen med noen få andre fått i oppdrag å vaske hele lokalet. Stoler og bord har enda ikke blitt fraktet til lokalet, og bare det å få plassert og vasket dem vil ta lang tid.

Jeg spesifiserer: det var ingen stoler i nærheten!

Hva betyr det for  en gjennomsnittlig høy person som utgjør den store majoriteten av befolkningen? Det, min gode venn,  betyr at de aller fleste kun rekker halvveis opp på alle nedstøvede vinduer og vegger, hyller og dører i lokalet. Med hjelp av en stol kunne mine medarbeidere ha rukket opp, men en slik luksuriøs tilgang på inventarer hadde vi altså ikke. Under tidspress hjelper det forresten lite å vente på stoler når en såpass stor andel av dagens arbeidsoppgaver bokstavelig talt er uoppnåelige.

Kort sagt: de trengte meg.

Jeg rakk selvsagt opp til ALT. Ingen problem!

En av de vanskeligere delene av jobben var å fjerne tapen som var klistret uproporsjonert over store delene av vinduene. Tapen holdt oppe en rekke plakater med info om oppussingen. Den personen som hadde hengt opp disse må ha vært litt vel ivrig, for ikke å snakke om stått på noe høyt! Heldigvis greide min lange utstrakte kropp å rekke opp til dette klisteret, som forresten var et herk å få fjernet! Tapen satt som støpt!

Høydepunktet den dagen var da jeg sto utstrakt utenfor inngangen til lokalet. Der trasket folk forbi. Jeg smilte tilfreds for meg selv der jeg gjorde noe som ingen levende sjel på mils omkrets kunne drømt om. Jeg så ikke bak meg, men bare visste at folks blikk var rettet mot meg. Nysgjerrige og imponerte øyne som stjal et blikk på den flittige, høye, sexy damen med gummihansker, fille og jif, som fryktløst pusset de øverste delene av vinduene.

  • Elida, 191 cm, 22 år

Gatekommentatoren

Anne Marie Guldahl Jernquist Legg igjen en kommentar

Berlin er en fin by! Jeg har en lang rekke med tyske matvarer som jeg simpelten elsker, men desverre har problemer med å hamstre hjem til Norge. Synd at mange av dem er melkeprodukter!

Så der gikk jeg i Berlins gater, overlykkelig! Med Buttermilch i hånda, og på vei for å møte ei venninne. Sol på himmelen, og omgitt av tysktalende folk. Kan det bli bedre?

Plutselig snakket en rufsete fyr til meg fra veikanten, der han sto lent til et eller annet. Dette var i utkanten av sentrummet og gata var forhåldsvis tom. Så det var ingen tvil om hvem han snakket til da han kommenterte sin mening om at jeg var for høy, og at jeg ikke burde fått lov å bli høyere! Jeg gikk forresten ikke med hæler den dagen, og ble selvfølgelig overrasket, men fortsatte å få mens jeg studerte ham i sidesynet.

Da jeg hadde gått forbi ropte han etter meg at det jeg drakk var for sundt! «Drikk noe usunt!» var beskjeden jeg fikk.

Håper at han kun kommenterte meg, med mine 191 centimeters høyde, og ikke alle som gikk forbi.

Jeg håper inderlig sånne frekke folk har en høy terskel for å kommentere!

– Elida, 22 år, 191 cm

Sko i store str, tips

Anne Marie Guldahl Jernquist Legg igjen en kommentar


image

Datteren min og jeg var på korpstur på Gjøvik i juni. Da kom vi over Big Foot  og er bare så fornøyde. Masse flotte sko som ei jente på 16 faller for, hun bruker str. 44/45 og jeg 42/43.
Fin og oversiktlig butikk og eieren var utrolig hjelpsom og hyggelig. Så til uka skal vi på nytt besøk til Gjøvik, og vi gleder oss, ikke ofte vi kan velge og vrake.
Dessverre har de ikke nettbutikk, men gjett om jeg skal prate varmt om De Høyes Klubb og fortelle at det kan være en stor fordel for henne å starte nettbutikk. For medlemmer som  ikke bor så langt unna, er det absolutt verdt et besøk.
De har sko til:
Damer 36-45
Herrer 45-53
Big- Foot Gjøvik
Åpningstider:
Man-Fre: 09.00-1700
Lør: 10.00-16.00
Tlf: 61172600
Det ligger øverst i storgata i Gjøvik.

– Anita

Snakkesalige butikkansatte

Anne Marie Guldahl Jernquist Legg igjen en kommentar

Det var min siste dag i London. Jeg gledet meg til å komme hjem, og smilte fornøyd etter å ha hatt en morsom opplevelse på Madame Tussauds. Som turister flest følte jeg fremdeles en uforklarlig gnagende trang til å kjøpe suvenirer. Øyeblikket etter sto jeg i kassen for å betale for et mobildeksel.

Mannen som sto i kassen så opp på meg med beundring, og spurte om hvor høy jeg var. Dette er i og for seg ikke et uvanlig spørsmål, men jeg likte måten han sa det på, for så deretter å gjette høyden min før jeg rakk å svare. Han gjettet riktig! Jeg ble imponert.

Ute på gata dukket plutselig fyren som vi hadde kjøpt Hop-on hop-off bussbilletter av opp foran oss. Vi hadde passert ham flere ganger etter billettkjøpet allerede, og han hadde vært en nyttig guide for oss. En veldig hyggelig og festlig fyr! Vi fortalte at det var siste dagen vår. Han ga oss en fin avskjed. Men den relevante delen av historien er vennen hans, som han denne gangen sto sammen med. Vi hadde ikke sett vennen før. Før jeg visste ordet av det, klemte han meg. Det skjedde så fort at klemmen automatisk ble veldig strategisk plassert. Uten tvil med vilje! Situasjonen var såpass morsom, at jeg overså frekkheten. Vanligvis pleier jeg å ha tid til å bøye meg for å motta klemmer, for å unngå nettopp slike situasjoner!

Senere samme dag, i taxfree-butikken, snakket jeg med en butikkansatt som hjalp den ene venninna mi å finne en ny klokke. Butikkdamen sa til meg at hun følte seg veldig lav ved siden av meg. Dette er jo et utsagn som lett kan gjøre oss høye mennesker forlegne, og er ikke alltid like lett å ha noe svar til. Men hun sa det på en veldig hyggelig måte, så jeg svarte henne med et oppriktig smil.

Mitt svar på dette var: ”Jeg er nok ikke den beste personen å sammenligne seg med, ettersom jeg er den høyeste personen som jeg har sett i dag, i hele London!” Hun måtte si seg enig i det.

Etter dette ble jeg veldig overrasket da hun senere i samtalen fortalte meg at mannen hennes var høyere enn meg. Hva kan ha vært grunnen til at hun likevel følte seg lav + kommenterte det? Det funderte jeg litt på i etterkant. Noen teorier?

– Elida, 22 år, 191 cm

Lave kjendiser som turistattraksjon

Anne Marie Guldahl Jernquist Legg igjen en kommentar

Dette var mitt andre besøk på Madame Tussauds. Det var ikke lenge siden sist, så jeg bestemt meg for å gi oppmerksomheten min et litt annet fokusområdet enn sist. Med et lurt smil om munnen planla jeg å gjøre en liten research av personlig interesse.

Voksfigurene skal være tro kopier av kjente personer, på alle områder. Dette inkluderer selvfølgelig høyde! I stedet for å patetisk bla opp kjendisene en og en på IMDb, hadde jeg nå en enestående mulighet til å kartlegge kjendisenes avstand fra bakkenivå. Så nysgjerrige meg, snek seg mellom kjendisene for å sammenlignet høyde på amatørmåten: øyemål. Med bilder av meg som raget over de nusselige små kjendisene som bevismateriale.

Etter å ha sneket meg forbi dem en etter en, på en ikke fullt så diskre måte, var konklusjonen klar!

shrek

Jeg er høyere enn dem alle, med kun to unntak: Shrek og Hulken.

I etterkant har tanken slått meg, etter å ha behandlet disse kjendisene som rene (turist)attraksjoner for å dokumentere høydeforskjell, at dette ikke er så langt unna virkeligheten. Jeg har selv opplevd dette ved en rekke anledninger!

Jeg var fullt klar over at denne dokumentasjonsaktiviteten på Madame Tussauds ville vært passe uforskammet om jeg hadde gjort dette med virkelige personer.

– Elida, 22 år, 191 cm

En historie fra 70-tallet

Anne Marie Guldahl Jernquist Legg igjen en kommentar

Jeg fikk så lyst til å dele en litt artig historie fra da jeg var ung på 70-tallet.

En av de mest populære utestedene på den tiden het Skansen, og lå helt nede ved havna. Dit kom det ofte utenlandske marinegaster. Denne kvelden var intet unntak, og snart var det dusinvis av små franske marinegaster rundt oss.

Jeg var selvfølgelig den lengste i venninneflokken, men det vistes egentlig ikke så godt, for jeg har det meste av lengden i beina. Det tok ikke lang tid før det kom en kjekk, ung og fransk gast bort til bordet vårt og lurte på om jeg ville danse.

Jeg sa: Nei takk, jeg tror ikke du vil danse med meg. Jo da, sa han, jeg vil danse med deg. Jeg prøvde et par ganger til å få han til å gå, jeg hadde ikke lyst til at han skulle bli ydmyket ved at jeg reiste meg, men han sto på sitt. Så da var det ikke annet å gjøre, enn å reise seg. Ansiktsutrykket på den stakkars marinegasten kommer jeg nok aldri til å glemme, og heller ikke latteren til kameratene hansJ Men all ære til min dansepartner, han danset en hel dans med meg! Han fikk nok en artig historie å fortelle, og det fikk jeg ogsåJ

– Elisabeth, 57 år

Hemningsløs stirring

Anne Marie Guldahl Jernquist Legg igjen en kommentar

Høy har jeg vært hele mitt liv, så selvfølgelig er jeg vant med blikk som refleksivt kikker opp når jeg passerer. Det er naturlig å legge merke til folk som skiller seg ut, men vanligvis prøver folk å være diskre med hvor de retter blikkene sine.

Dette gir meg vanligvis muligheten til å ignorere det aller meste. Dersom jeg har noe annet å tenke på, enser jeg ikke blikkene engang, og kan leve i den tro at jeg glir elegant inn i folkemengden, på lik linje med andre.

Da jeg nå nylig var i London opplevde jeg noe uventet på stirrefronten. London er kjent for å være et sted der det å skille seg ut i mye større grad blir akseptert og normalisert. Av den grunn var jeg ikke forberedt da jeg tok på meg høye hæler for første gang ute om kvelden i Londons gater. (10 cm i tillegg til mine 191.) Det jeg ble møtt med var folk som stirret, Hemningsløst! Store deler av dem stoppet opp for å fortsette å stirre, og unngikk dermed multitasking.

Om jeg hadde vært forberedt, hatt nok til å distrahere meg eller god nok indre stemning, kunne jeg lett ha ignorert dette i mye større grad. Men det krevde virkelig indre styrke å fortsette å gå gjennom en bokstavelig talt stoppende folkemengde, uten å bli påvirket. Jeg møtte bevisst ingen blikk, men kunne se dem i sidesynet. Blikkene var ikke av den fasinerte eller naivt overraskede typen, men snarere forbausede blikk av skepsis, som når du ser på et sirkusnummer som er litt for kontroversiell og du ikke helt vet hva du skal mene.

Jeg har promotert mye for høye hæler. Men uansett hvor mye jeg tuller med at jeg er høy uansett om jeg tar på meg noen ekstra centimeter eller ikke, så blir disse ekstra centimeterne lagt merke til. Utvilsomt! Det er litt trist at det som for en gjennomsnittlig dame er verdens mest naturlige pensko å gå i, fører til så mye uønsket oppmerksomhet for andre, kun på grunn av høyde. Jeg føler av og til at jeg bryter med en sosial norm, ettersom jeg blir ”for høy” når jeg går med høye hæler.  Dette fører til at

Helt fremmede mennesker begynner å danne seg egne meninger om dette nye fenomenet; mens de passerer meg på gata! Og midt oppi all den stirringen går jeg, og får overblikket over denne tankeprosessen.

– Elida, 22 år og 191 cm

Gravid med stil!

Anne Marie Guldahl Jernquist Legg igjen en kommentar

gravid

Dette er slik jeg opplever hverdagen nå, og selv om det ofte er enklere for høye personer så er det ingen garanti for at det går så fint.

Fordeler ved å være høy og gravid ; når du som tvillinggravid gjentatte ganger får høre hvor nett og fint du bærer magen, vel vitende om at du siden 6.mnd har sprengt alt av kurver med magemål for enlinger -også de som er fødeklare.

– Anonym dame, 31 år

Hei alle dere vakre mennesker!

Anne Marie Guldahl Jernquist Legg igjen en kommentar

Jeg tenkte å dele noen av mine erfaringer og tanker rundt dette å være høyere enn gjennomsnittet. Jeg er 22 år gammel og er 1.82 på strømpelesten. jeg vokste opp på et veldig lite sted og jeg var alltid ett hode høyere enn alle andre på min alder, inkludert guttene. I tillegg var jeg også mye tynnere. Dermed ble jeg hver dag kalt flaggstang, stankelbein, skjelett osv noe som gikk hardt utover selvtilliten. Jeg pleide alltid å se i golvet når jeg gikk og ønsket helst å være usynlig. Dette pågikk egentlig helt til videregående.

Så var det den ene dagen hvor jeg greide å fortelle meg selv at jeg faktisk var bra nok som jeg er. Jeg turte å ta på meg høye hæler (og i mitt hode er de ikke høye før der er over 10cm.) Dette ga naturlig nok flere blikk og enda flere kommentarer, men jeg greide å se positivt på det og heve meg over de negative bemerkningene, selv om dett ikke alltid er så lett.

Så gikk jeg på folkehøgskole i Hønefoss ett år, og skulle en kveld ut på byen – hvor jeg møtte 3 jenter på toalettet som var helt forbauset over hvor høy jeg var (195 for anledningen). De ville til og med ta bilde sammen med meg, og jeg følte meg egentlig bare som en slags sirkusattraksjon. Bare for å toppe hele greia sa hun ene til meg «Så rart, som regel synes jeg de fleste høye jenter er veldig uattraktive, men du er jo kjempepen».
Denne kommentaren satte meg litt ut, selv om det var ment som ett kompliment føltes det mer ut som en generalisering av høye jenter og at vi ofte blir sett på som noe unaturlig og muligens litt skremmende, noe som gjør meg trist, siden vi er som alle andre-pluss noen ekstra cm.

På en annen side; hvorfor går nesten alle i høye hæler? Jo nettopp for å virke høyere! Og hvem sier vel neitakk til lange, smekre bein?

Ser mange diskuterer klær og sko som passer oss giraffer og jeg personlig sliter med å finne klær som passer både høyden og bredden min. Jeg er tynn, bruker str XS og 32/34 i klær. Som regel er disse størrelsene en del kortere i ermene blant annet, noe jeg har løst med å stort sett rulle opp ermene ca 5cm. For de som bryr seg om dette kan det å vise litt håndledd virke både slankende og feminint – så da gjør det ingenting om de ikke er lange nok.

Ellers vil jeg bare minne om at dere alle er vakre mennesker uansett hvor høye, tjukke, tynne, skeive, sikre eller usikre dere er! Jeg er i alle fall på god veg til å akseptere og like kroppen min akkurat som den er, enda hvor høy og formløs den er 🙂

Dette er meg forresten. (Bilde inn under her)

Og til slutt – jeg opplever ofte at menn som er lavere enn meg er de som gjerne forsøker å sjekke meg opp. Hva er deres erfaringer når det kommer til å dating og forhold til menn som er lavere?

Klemmer fra meg!

-Guro, 22 år

guro

Forandring i tiden…

Anne Marie Guldahl Jernquist Legg igjen en kommentar

Da jeg vokste opp i nærheten av Hamar for 50 år siden, var jeg med mine 182 lenger enn alle. Heldigvis  var det ei til som var ganske lang, som de kalte det. Jeg var heldigvis god i håndball, til og med venstrehenft, så jeg fant min plass og ble lite mobbet. Men å være så lang førte med seg mange kommentarer, liten selvtillit og få kjærester. Min mor toppet det hele da hun kom fra en bytur og sa, «Idag så jeg ei lang dame, da! Hu måtte tilogmed være lenger enn deg!!»

Da følte jeg meg enn mer utilpass.

Det verste(beste) er, at etter at jeg fant dere, er jeg litt lei meg for at jeg bare er 182 cm. Skulle gjerne vært mer! Går gjerne med litt hæler!  (Og jeg fant for 30 år siden min mann, og han er noen cm lenger enn meg) Jeg er stolt av å være en av dere!!

– Ragnhild, 55 år

«Passkontroll»

Anne Marie Guldahl Jernquist Legg igjen en kommentar

pass

Jeg driver for tiden og planlegger Londontur! *glis*

I den forbindelse fant jeg ut at det var på tide med nytt pass.
Det hadde for øvrig vært nyttig å fornyet det for noen år siden, da det gikk ut i 2009.
Med andre ord ikke den som er mest bereist…

Uansett… Litt ivrig på å få meg pass reiste jeg innom på drop-in i dag, selv om jeg egentlig hadde bestilt meg time til det 19.juni.
Rakk akkurat å sette meg før det var min tur, og så kom de vanlige spørsmålene med hårfarge, øyefarge, og til sist HØYDE!
I passet fra jeg var 15år står det 182cm, og damen skulle til å taste det inn da jeg stoppet henne, og sa at jeg tror nok jeg har vokst litt siden det, men er usikker på hvor høy jeg er.
Sannheten er at jeg har blitt målt til 184,5 og 185cm etter dette, men etter at jeg ble med i denne gruppa har det nesten blitt litt «Oi, er jeg ikke høyere?», så jeg var nysgjerrig på om jeg hadde vokst mer.

«Ok, da må vi ut i gangen og måle» sier damen, og vi reiser oss.
«Og du har høye hæler?» fortsetter hun i et tonefall som før jeg ble medlem av denne gruppen hadde fått meg til å krype ytterligere sammen.
«Nei!» svarte jeg tilbake med rak rygg, og stort smil.
Damen kikket ned på skoene mine som om hun ikke trodde meg, og ruslet ut i gangen.

Vel ute i gangen strakk jeg meg så lang jeg er, og damen sto på tå for å se tallet.
«Nei, jeg tror ikke dette ble riktig, så vi får måle en gang til.» sier hun.
Jeg innunder enda en gang, og så sier hun «Jeg tror det er best om du leser av selv».
Hun var vel selv det jeg regner som ganske gjennomsnittlig høy, med andre ord rundt 170cm tipper jeg, men hun klarte ikke å lese av uten å flytte på den.
«185,6» leser jeg høyt.
«Ja, 185cm altså» sier damen halvhøyt på vei tilbake bak pc’n.
Det er første gang jeg nesten har protestert, og fått de til å runde opp!
Og selv om det kommer til å stå 185 i passet, så er jeg sikker på at jeg kommer til å tenke «Komma seks» hver gang jeg leser det.

Takk til denne gruppa(!!), som snur selvtilliten min angående høyden! J

– Julie 185(,6)cm,  26år

17 år og passe utilpass

Anne Marie Guldahl Jernquist Legg igjen en kommentar

Jeg er ca 17 år, og venter på toget.

To japanske herrer med dress og stresskoffert prater litt seg i mellom mens de skotter bort på meg. Før de tar mot til seg og spør om de kan få ta bilde med meg. Jeg var som sagt tenåring, ca 1.85m med hæler, og kan tenke meg jeg ser passe halvklein ut der jeg står (for med norsk høflighet inntakt, sier man jo ja). I dag hadde jeg nok heller posert mer givende og tatt det humoristisk!

Og ærlig talt synes jeg det er vittig å forestille meg at jeg kanskje er avbildet i et album i et japansk hjem, under sidetittelen «Vikings in Norway»!

– Mie, 180 cm og 28 år