Forandring i tiden…

Da jeg vokste opp i nærheten av Hamar for 50 år siden, var jeg med mine 182 lenger enn alle. Heldigvis  var det ei til som var ganske lang, som de kalte det. Jeg var heldigvis god i håndball, til og med venstrehenft, så jeg fant min plass og ble lite mobbet. Men å være så lang førte med seg mange kommentarer, liten selvtillit og få kjærester. Min mor toppet det hele da hun kom fra en bytur og sa, «Idag så jeg ei lang dame, da! Hu måtte tilogmed være lenger enn deg!!»

Da følte jeg meg enn mer utilpass.

Det verste(beste) er, at etter at jeg fant dere, er jeg litt lei meg for at jeg bare er 182 cm. Skulle gjerne vært mer! Går gjerne med litt hæler!  (Og jeg fant for 30 år siden min mann, og han er noen cm lenger enn meg) Jeg er stolt av å være en av dere!!

– Ragnhild, 55 år

«Passkontroll»

pass

Jeg driver for tiden og planlegger Londontur! *glis*

I den forbindelse fant jeg ut at det var på tide med nytt pass.
Det hadde for øvrig vært nyttig å fornyet det for noen år siden, da det gikk ut i 2009.
Med andre ord ikke den som er mest bereist…

Uansett… Litt ivrig på å få meg pass reiste jeg innom på drop-in i dag, selv om jeg egentlig hadde bestilt meg time til det 19.juni.
Rakk akkurat å sette meg før det var min tur, og så kom de vanlige spørsmålene med hårfarge, øyefarge, og til sist HØYDE!
I passet fra jeg var 15år står det 182cm, og damen skulle til å taste det inn da jeg stoppet henne, og sa at jeg tror nok jeg har vokst litt siden det, men er usikker på hvor høy jeg er.
Sannheten er at jeg har blitt målt til 184,5 og 185cm etter dette, men etter at jeg ble med i denne gruppa har det nesten blitt litt «Oi, er jeg ikke høyere?», så jeg var nysgjerrig på om jeg hadde vokst mer.

«Ok, da må vi ut i gangen og måle» sier damen, og vi reiser oss.
«Og du har høye hæler?» fortsetter hun i et tonefall som før jeg ble medlem av denne gruppen hadde fått meg til å krype ytterligere sammen.
«Nei!» svarte jeg tilbake med rak rygg, og stort smil.
Damen kikket ned på skoene mine som om hun ikke trodde meg, og ruslet ut i gangen.

Vel ute i gangen strakk jeg meg så lang jeg er, og damen sto på tå for å se tallet.
«Nei, jeg tror ikke dette ble riktig, så vi får måle en gang til.» sier hun.
Jeg innunder enda en gang, og så sier hun «Jeg tror det er best om du leser av selv».
Hun var vel selv det jeg regner som ganske gjennomsnittlig høy, med andre ord rundt 170cm tipper jeg, men hun klarte ikke å lese av uten å flytte på den.
«185,6» leser jeg høyt.
«Ja, 185cm altså» sier damen halvhøyt på vei tilbake bak pc’n.
Det er første gang jeg nesten har protestert, og fått de til å runde opp!
Og selv om det kommer til å stå 185 i passet, så er jeg sikker på at jeg kommer til å tenke «Komma seks» hver gang jeg leser det.

Takk til denne gruppa(!!), som snur selvtilliten min angående høyden! J

– Julie 185(,6)cm,  26år

Femtenhundre!

Det er utrolig, det er fantastisk og det er litt uvirkelig hvordan vi snegler oss oppover i medlemstall. Nå er det 1500 damer i Høye Damer i Høye hæler. Jeg ønsker alle nye velkommen! 

De siste månedene har for meg vært noe fjerne da jeg holder på med siste innspurt av Bachelorgraden min i bibliotek og informasjonsvitenskap.  På tross av dette ser jeg dere jobber i deres egne kretser og sprer gruppen ut til både kjente og fremmede.

Jeg er svært takknemlig for dette!

Håper alle har en fin pinsehelg, i både flate og høye sko!

 

The sky is the limit!

– Anne Marie, Leder

Ett år har gått.

I dag er det ett år siden Høye damer i Høye Hæler var på God Morgen Norge på tv2. Mye har skjedd siden da, vi har senket alderen til 16 år og er nesten 1500 damer.

En stor takk til alle damene som stilte opp den dagen!

Se klippet her!

– Anne Marie, Leder

17 år og passe utilpass

Jeg er ca 17 år, og venter på toget.

To japanske herrer med dress og stresskoffert prater litt seg i mellom mens de skotter bort på meg. Før de tar mot til seg og spør om de kan få ta bilde med meg. Jeg var som sagt tenåring, ca 1.85m med hæler, og kan tenke meg jeg ser passe halvklein ut der jeg står (for med norsk høflighet inntakt, sier man jo ja). I dag hadde jeg nok heller posert mer givende og tatt det humoristisk!

Og ærlig talt synes jeg det er vittig å forestille meg at jeg kanskje er avbildet i et album i et japansk hjem, under sidetittelen «Vikings in Norway»!

– Mie, 180 cm og 28 år

Jeg er kvinne!

Gratulerer med dagen! Vi har mange grunner til å feire i dag; Grunnlov, fred og frihet. Frihet er så mye og så forskjellig for hver enkelt. Mye av friheten vår tar vi forgitt, som for eksempel ytringsfrihet i alle dens variasjoner, som denne bloggen. Vi er kanskje ikke banebrytende eller ekstreme, men tenk hvor mange damer som ikke kan ha det fellesskapet vi har.

Jeg har skrevet dikt i mange år, så lenge jeg kan huske egentlig. Det er en fin måte å utrykke mye med lite. Jeg fant igjen dette diktet, det er over to år gammelt. Det er i seg selv ikke så gammelt egentlig, jeg har dikt som er over 20 år gamle, men det er ikke om høye hæler i dem. Vi er kvinner alle sammen, for noen er flate sko et must. Jeg derimot, elsker alle sko, men det er de høye hælene som har fått plass i dette diktet. Noen justeringer har jeg gort i dag. Barnet er ikke to år, men fire og jeg er enda gladere over alle mine centimeter nå enn for to år siden. Høye Damer i Høye Hæler har gjort mye godt for meg også. 

kvinne

Jeg elsker å elske

Jeg elsker
å være kvinne
å være myk, tøff, omsorgsfull og kreativ

Føttene mine elsker
å løpe på jord og mosefylt skogbunn
under trehimmelen

Leggene mine elsker
å få på seg sko
med perfekt plassert hæl på 8-12 cm

Lårene mine elsker
å kjenne sin egen styrke
da de sykler med henger og unge
opp de tøffeste bakkene

De lange bena mine som helhet elsker
å slikke sol
bli gyldenbrune som en kastanje

Magen min elsker
å være mett
å le
å bære frem et liv

Ryggen min elsker
å kjenne de sterke hendene dine
når du stryker meg kjærlig
når vi står i kø på butikken
eller om kvelden før vi sovner

Brystene mine elsket
å kunne være eneste næringskilde
til verdens vakreste, lille jente

Hendene mine elsker
å stryke over kinnet
til det nydelige barnet mitt

Armene mine elsker
å ta i mot en lattermild fireåring
som kommer løpende mot meg

Nakken min elsker
å kjenne varmen fra pusten din
når de myke leppene dine
kysser meg

Kroppen min elsker
å være 20 centimeter over gjennomsnittet
å være sterk, stolt og støttende

Munnen min elsker
å kysse deg
varsomt og trøstende
mykt og lidenskapelig

ørene mine elsker
å høre stemmen til en savnet venn
å høre favorittsangen ut av det blå på radioen
å høre mine kjære le

øynene mine elsker
å se lyset i øynene dine
når du smiler

– Anne Marie, leder

Kiropraktor

Jeg hadde fått en låsning i nakken og etter halvanna uke med å snu hele meg i stedet for å vri hodet mot høyre bestilte jeg time hos kiropraktor. Jeg ble overrasket over at han var så lav da jeg kom inn, men til gjengjeld så han ut som om han konkurrerte i bodybuilding, så jeg husker jeg tenkte at han sikkert kan mye både om skjelett og muskler. Han virka veldig grundig og dyktig, og etter en grundig innledende runde med spørsmål og testing av «balansene» i kroppen masserte han først musklene i nakken og skuldrene varme mens jeg lå på benken. Deretter knakk han opp litt, før han gjentok det samme mens jeg satt på benken.

Til sist skulle jeg stå oppreist mens han la armene mine til over brystet og skulle «løfte-knekke» ved å dra opp mens han stod bak meg.  Han rykker til uten at noe skjer. Sier «hm» og legger til armene mine i posisjon igjen og prøver enda et rykk som ikke knekker. Han slipper armene mine ned og sier «Hvor høy er du egentlig…?» i et litt forsiktig tonefall. Med mine 187 på strømpelesten var jeg faktisk for høy til at han klarte å få til riktig posisjon og retning på rykket. Jeg spurte om jeg kunne stå på kne så han kunne rekke opp, men det ville gi feil holdning, så da endte det med at han henta en skammel i barnehjørnet på venterommet og stod på den selv. 

– Borghild, 34 år

Ta tyren ved hornene

Vi er like forskjellige som vi er mange, vi opplever derfor alt det folk får seg til å si på svært forskjellige måter. Tross dette, så er vi vel hovedsakelig enige om at det er underfundig hvordan noen finner det naturlig å kommentere vårt utseende. Vi er ikke de eneste som er utenfor normen, men noen trives ikke der, og de er ikke alene om det heller. Det hjelper ikke alltid å være en del av noe, mine problemer er størst, fordi de er mine. 

Jeg føler av og til, that I’m preaching to the choire. De fleste av dere vet at jeg er svært komfortabel med å være høy og det gleder meg at mange av dere også er det. Det som gleder meg enda mer er at dere som ikke alltid har vært det, og kanskje ikke enda har blitt komfortable med høyden deres, finner styrke og motivasjon i Høye Damer i Høye Hæler. Jeg har brukt mange år av livet på å være sint på alt som er gjort meg urett. Jeg har brukt masse energi på hat og å bære nag og skyte med kanoner og det som verre er om noen skulle pelle meg på nesen.

Jeg er veldig glad for at jeg, etter svært mange år med «selvutvikling», bruker betydelig mindre energi på hva andre mener og sier til meg. De som kjenner meg personlig vet at jeg fortsatt har tydelige meninger, men har ikke behovet for å hevde dem til enhver tid. Jeg har jobbet mye med noe som kanskje kommer lett for noen, å la tankeløse kommentarer ikke gå inn på meg.

Jeg har en datter på fire år som går i barnehagen. Den pedagogiske lederen på avdelingen hennes har siden jul ved flere anledninger kommentert hvor høy jeg er. Hun har jo helt rett, når jeg kommer i bhg med hæler på opp til 10 cm og blir da rundt 196 cm. Men, og her kommer det, når noen gjentattet ganger kommer med samme kommetaren i situasjoner hvor jeg er helt «naken». Da kjenner jeg at jeg begynner å ruge litt på hva slags meninger som ligger bak. Jeg er der ene og alene for å møte datteren min og når da en tilsyneslatende profesjonell person ikke klarer å motstå fristelsen til å kommentere det opplagte, for hun tror vel virkelig ikke at jeg ikke er klar over hvor høy jeg er?! Da kjenner jeg at dette må jeg til livs.

Og i går var dagen. Så med mentaliseringskunnskapen på baklomma og zen i sinnet, tok jeg på meg ti cm kilehæl for å gå på foreldresamtale. Jeg hadde en plan, og det er det som er hemmeligheten. For det er det å bli tatt på sengen, i såre/ubeskyttede situasjoner, som ofte vipper oss av pinnen. Jeg ønsker at det ikke skal være nødvendig for noen, å måtte ha forsvaret klart til enhver tid, men lets face it, hos noen går ikke heisen helt opp og vi får hjelpe dem til trappa.

Jeg kommer en god stund før samtalen skal starte for å bruke litt tid på avdelingen sammen med de andre ansatte og barna. Ingen, hverken barn eller voksne, kommenterer høyden. Så kommer den pedagiske lederen for å hente oss inn til samtalen og jeg ser det i øynene hennes, det vil komme. Vi går inn på rommet hvor samtalen skal finne sted, hun går bak bordet hvor hun skal sitte. Hun setter seg nesten ned før hun reiser seg og kommer ut på siden av bordet igjen. Hun måler meg opp og ned og sier, «Jeg må bare se, du er så høy!».

«Ja det er jeg, og er jeg ikke heldig?», svarer jeg med et smil. «Jo, veldig heldig!» svarte hun kontant.

Vi kan vel si at selv om vi var to foreldre til samtale var det kun meg hun så i øynene, i 42 minutter…

Mitt råd, ei deg selv! Det kan ta tid, men et sted må man begynne. Vi kan ikke forandre alle mennesker der ute og det skal vi ikke gjøre heller, men vi kan styrke oss selv.

Man fanger flere fluer med sukker enn med eddik.

– Anne Marie, leder

Skravlekjerringer

Jeg er heldig som stort sett trives med høyden min, så situasjoner som oppleves som kjipe der og da blir fort til gode historier jeg forteller vennene mine. Og siden jeg er like høy som deg [Anne Marie] og trives godt i mine halvhøye ecco-støvletter (ca 6cm)  får jeg jo høre litt av hvert.
Som i dag da flyet fra Molde til Oslo landa og alle stod i midtgangen og venta på at dørene skulle åpne og noen damer et par rader bak meg nok slet med propper i ørene (går jeg ut fra siden de snakket ganske høyt).

«Oj! Hun er et hode høyere enn alle jo! Til og med høyere enn mannfolka framover i flyet!»
«Det er ei dame sant??»
«Ja, guri, hun må da være over 1, 90!!»

Vurderte å snu meg og si at det bare er hælhøyden som lyver, jeg er egentlig bare 168, men stod så trangt at jeg droppa det. Hahaha!

– Borghild, 34 år

Gi mer faen

Gjør som Per Fugelli sier; Gi mere faen!

Du har ett liv og fikk de kortene du fikk. Bruk de som best du kan, gjør mer av det du liker å gjøre, tenk mer på det som gjør deg glad og fornøyd, hold oppmerksomheten din på det du gjør i løpet av dagen mer enn å ha et kritisk vurderende blikk på deg selv. Drit i høyden, finn deg en mann som kanskje er lavere enn deg, husk at alle er likeverdige enten vi er høye, lave, tynne, tykke, stygge, pene, ditt og datt.

Livet er for kort til å lese dumme moteblader med «perfekte» jenter og deretter gruble på hvorfor du ikke er som «alle andre». Negative følelser om deg selv oppstår KUN når du sammenligner deg med andre! stå rett opp og ned, lukk øynene og flytt oppmerksomheten din inn i kroppen. Kjenn etter hvordan du kan kjenne/vite at du faktisk lever, at du «er», at du har en kropp, den mest fantastiske, vidunderlige og det mest avasnerte og intelligente system du noengang vil være i besittelse av. Jeg vedder på at du ikke kan «kjenne» at du er høy ; ).

Å være «for høy» er å gi seg selv en merkelapp, en negativ verdi. Å sanse seg selv har ingen spesiell positiv eller negativ verdi, kun å sanse at du er akkurat her og nå. Strekk deg ut i kroppen, slipp pusten fri og nyt det du kan nyte! Jeg ser mange høye unge jenter i Asker hver dag, noen er høyere enn meg (182). De er alle flotte!

Og bruk kroppen din! Elsk, tren, le, gråt, vær nysgjerrig på livet og igjen; gi mere faen! Ikke la de teite negative tankene og følelsene ødelegge livslykken for deg. Hvem har bestemt at 186 er for høyt? Finnes det bevis på at det er for høyt? For høyt for hva da? Et fantastisk mangfold blir det, med så mange forskjellige mennesker som det er i landet vårt. Og du er så heldig at du slipper å være usynlig, vanlig, medium eller middelmådig (et valg, hvordan vil du se på deg selv  og tenke om din høyde).

Varm klem

– Hege Karin

En merkedag!

I dag er for meg en enormt stor dag! Så stor at det nok kan virke rart for noen. Jeg har jobbet mye og hardt for dette, nesten døgnet rundt til tider. Å sjonglere familie, studier, hobbyer og to klubber for høye mennesker, har til tider vært heftige tak. 

I dag fikk jeg endelig brev fra Patentstyret med kongemerket på. Åh, jeg kjenner jeg får klump i halsen. I dag er Høye damer i Høye Hæler registrert i patentregisteret, ingen kan røre oss!

Logo ©

Høye Damer i Høye Hæler ©

For 2 år 11 måneder og 3 dager siden postet jeg bildet under, i De Høyes Klubb på Facebook. Jeg hadde glemt pengene mine da jeg gikk inn i denne butikken, heldigvis hadde jeg med en god venninne som la ut for meg og så var det i gang!

Screenshot_2015-05-05-11-21-24

Det skapte liv, reaksjoner og det er starten på Høye Damer i Høye Hæler! At noe så lite kan starte noe så stort og ha så stor betydning for så mange! Under følger samtalen:

Screenshot_1Screenshot_2

Screenshot_3

Gjengitt med tillatelse

Det var mange med i samtalen, fra hele Norge, og 11.08.2012 møttes 11 fremmede damer på Egertorget. Alle med hæler, fordi jeg var så dum og satt det som et kriterium. Hæltvangen forsvant svært fort da jeg så et behov som for meg var fremmed. Jeg var vant med å gå med hæler, jeg elsker hver centimeter og vil gjerne ha fler. I dag, nesten tre år etter og klok av skade, så er det overhodet ingen hæltvang. Jeg ønsker at man skal gå i det man ønsker og trives i. Det kan være langt nok utenfor komfortsonen å komme på treff om ikke jeg skal gjøre avstanden enda større.

Første treffet 2012

Første treffet,  11.08.2012

I dag er vi 1468 damer/jenter, det er helt fantastisk! Jeg er så glad for at dere finnes, at vi er så forskjellige, tolerante og sympatiske med hverandre. Ingen klubb i verden bør ha større takhøyde enn hos oss!

Takk for alt dere bidrar med, takk for gleder og sorger, klestips og blogginnlegg. Takk til dere som gir umiddelbar respons til dem som trenger hjelp og takk til dere som lar være. Det viktigst er at alle kan si noe når de ønsker det. Hver og en er viktig å ha i klubben, da har jeg tall med tyngde å slå i bordet med når jeg kjemper vår sak.

Ben

The sky is the limit!

Vennlig hilsen
Anne Marie Guldahl Jernquist
Leder

Min første kveld med høye hæler

Det er enkelte kvelder som man bare ikke glemmer. Sånn som første gang jeg turte å gå med høye hæler på fest. Når jeg tenker tilbake på det, så er jeg litt stolt.

De eneste gangene jeg hadde gått på disse skoene før var hjemme i stua, der jeg (bokstavelig talt) måtte støtte meg til tak og vegger med armene for å holde meg oppreist! Jeg måtte jobbe hardt for ikke å bøye knærne når jeg gikk den kvelden, og gikk latterlig sakte for å opprettholde en viss ”eleganse”. Dette var litt over to år siden. Selv om kvelden var fin, følte jeg meg utilpass ved flere anledninger. Å rocke høyden sin er ingen selvfølge!

Det var én kommentar jeg fikk den kvelden som sitter igjen. Jeg var en tur på toalettet og sto foran speilet, da en ukjent dame begynte å snakke til meg. Først på engelsk, deretter slo vi over på tysk. Hun sa til meg at hun syntes det var så utrolig kult at jeg som er så høy likevel velger å gå med høye hæler. Måten hun oppriktig sa det på, som en del av en hyggelig samtale, fikk meg til å stå igjen med en veldig god følelse. Slike kommentarer elsker jeg! Jeg får så alt for ofte slengkommentarer som ”Åj, du var høy”, eller ”Nå følte jeg meg lav”. Kommentarer som kun fokuserer på én ukontrollerbar detalj ved mitt utseende, som jeg ikke kan vri meg unna reaksjonene på. Men det å faktisk få en kommentar knyttet til noe jeg har gjort eller måttet jobbe for…. Det finnes ikke noe bedre!

Er det flere enn meg som synes det er slitsomt å måtte sitte igjen med følelsen av at uansett hva du gjør eller hvordan du går kledd, så vil førsteinntrykket andre får alltid være høyden?
Dette prøver jeg å ikke tenke for mye på, men får stadig påminnelsen. Vanligvis kun gjennom blikk eller en kort kommentar, men situasjonene er mangfoldige!

For eksempel situasjoner der en mann kommer bort til meg og en lav venninne og insisterer på å klemme oss etter tur for å, quote: ”sammenligne følelsen”. Eller situasjoner der læreren ber den høyeste og laveste i klassen stille seg opp ved siden av hverandre, foran alle, for at de andre skal få se høydeforskjellen mellom oss.

Ikke særlig behagelig. I sistnevnte situasjon ba riktignok læreren om unnskyldning, men

… til den lave!

Jeg skrev om et korrelasjonsproblem mellom høyde og alder i mitt forrige blogginnlegg. Dette problemet kan også overføres til tålegrense. De mange slengkommentarene vi får, er jeg ganske sikker på at vi ikke hadde fått dersom vi var lavere. Det er akkurat som om terskelen for vår allment anerkjente tålegrense blir ansett som høyere, kun basert på høyde!

Jeg har hatt både positive og negative opplevelser iført høye hæler. Eller uten hæler, for den slags skyld. For høyere er jeg jo uansett! Jeg har til og med påpekt dette som svar til noen kommentarer av typen: ”Hvorfor ønsker du å se høyere ut?”. Til slike type spørsmål/kommentarer har jeg for eksempel svart (sant som det er): ”Jeg er høyere enn deg uansett, 10 cm mer eller mindre utgjør ingen forskjell”. Til og med jeg er uenig i min egen uttalelse. Men svaret fremhever et poeng som jeg står ved; Nemlig at vi er høyere enn de fleste uansett, og ikke bør drive å kjempe den umulige kampen med å prøve å se lavere ut.

Jeg vil konkludere med at alt har to sider. Høyde har et hav av både fordeler og ulemper. Mange bra historier oppleves som følge av høyden. Noen av dem verdt å dele! Både historier som var ubehagelige å bli utsatt for, men også historier som jeg er stolt av å være høy nok til å kunne få oppleve! Det å gå med høye hæler er ikke et enkelt valg. Det understreker høyden, og skaper større bevissthet på høyden både hos deg selv og dine omgivelser. Valget er tøft, men jeg mener det er verdt det!

– Elida, 21 år, 191 cm

Det beste med å være høy (5)

«Det beste med å være høy» er utdrag fra svarene til damene i Høye Damer i Høye Hæler da jeg spurte dem hvorfor og hva de liker ved høyden sin. Det var enorm respons. Jeg vet selv at jeg elsker hver cm, det er en stor del av meg. Og det er fantastisk å se at de fleste av oss både vet å bruke høyden og å nyte den! Jeg har trukket ut ett sitat som vil følge alle innleggene, for det gir essensen av hvordan det er å være en av oss.

«Hadde aldri trodd at en Facebook-side kunne gi meg så mye selvtillit. Tusen takk alle høye damer»

(Alle svar er gjengitt etter tillatelse)

  • God oversikt på uteplassa!
  • Mista dattera mi på en stor leketøysbutikk for ei stund tilbake…»Takk Gud for at du e høy mamma, for da e det lett å se dæ! «
  • Jeg kan ha mer i ryggsekken siden høyden bringer med seg mer vekt. Så jeg kan pakke rasjoner for to uker av gangen, uten å bli ødelagt
  • «Alle» tror jeg er slank selv om jeg er egentlig litt rund, da høyden skjuler kiloene
  • Alle vennene mine er kjempe missunnelige på de lange beina mine
  • Sikkert innbilsk men. Eg blir litt brydd når eg går i hverdagsskjørt og kjoler. Litt for fin, liksom. Ser mer pynta ut med lange bein.
  • Liker å bli hentet for å rekke opp til noe. Da skrider eg frem; -unna vei, nå skal eg ordne opp!
  • Å sjokkere med å stå på gulvet og skifte lyspære i taklampa. Og med å sette meg ned på pulten på skolen.

Hormonbehandling, avisoppslag i Varden

For en tid tilbake fikk jeg mail av en journalist fra Varden. Hun lurte på om vi i De Høyes Klubb (Hvor jeg også er leder), kjente noen som hadde blitt hormonbehandlet på sykehuset i Skien i Telemark, eller om vi kunne tipse om hvor hun kunne finne noen. Jeg la ut en medling i DHK og i Høye Damer i Høye Hæler og fikk svar fra en mor hvor datteren hadde blitt behandlet. Jeg fortalte også at jeg er fra Telemark og ble vurdert behandlet da jeg var 10 år. Hun ringte meg noen dager senere for et telefonintervju og jeg fikk lese saken på mail. Eller ikke hele saken, jeg fikk kun lese det hun siterte meg på. Greit nok, jeg visste at hun skulle intervjue en lege og denne andre jenta og tenkte at, jeg ble jo aldri behandlet så min stemme er svært uviktig i denne saken.

Hun ba om å få noen bilder av meg i helfigur som jeg sendte over. Det gikk noen dager og så fikk jeg en sms om det var greit at det kom en fotograf å fotograferte meg. Jeg tenkte at det var mye styr for ei som bare skulle ha en sidekommentar, men sa at det var bare å ta kontakt.

Jeg er den som trives best bak kamera, jeg gruer meg i lang tid om jeg vet at noen skal ta bilder av meg. Jeg fikk sms av en fotograf og vi avtalte å ta bilder ved Østensjøvannet og ikke nede i asfaltjungelen. En hyggelig mann møtte opp og det har så mye å si hvem som fotograferer! Det ble mye latter og mange bilder. Selv om han måtte stå på tå noen ganger for å få riktig vinkel, jeg hadde selvfølgelig høye hæler, så følte jeg meg aldri utilpass. Stor cred til Joakim s. Enger!

image

«Han lille fotografen på 170!» – Joakim s. Enger, fotograf Varden

Han sa det skulle ta 15 minutter, men det tok 45, tiden bare fløy av sted. Jeg måtte jo selvfølgelig ta et bilde av han og jeg sa at han kom til å få eget innlegg på bloggen. «Haha, ja han lille fotografen på 170!», svarte han. Jeg hadde til og med på meg kjole, og når jeg tenker på det var det lettere å bli fotografert da. Hvorfor? Aner ikke, da var kanskje alt så langt utenfor komfortsonen min at

Jeg gruer meg alltid før jeg skal i media, intervjuene plager meg ikke så veldig. Bortsett fra om det er direkte tv eller radio, da kjenner jeg jo at det kiler i magen. Det jeg synes er ille er når det blir sendt eller trykket, å se seg selv eller lese klønete formuleringer. De sier at øvelse gjør mester, det siste året har det blitt 6-7 forsider/medieinnslag. Jeg er langt fra en mester og jeg blir like nervøs før publisering. Når da i tillegg saken blir utsatt mange ganger pga akutte nyheter går det faktisk på natttesøvnen. Det som betyr aller mest er å spre ordet om disse to gruppene, så håper vi at flere finner oss!

Forsiden av Varden

Forsiden av Varden 29.04.2015

Saken kom til slutt, bildene er godkjent av mamma og jeg overlevde denne gangen også.

Artikkelen «Friske jenter hormonbehandles», kan du lese her.

– Anne Marie, Leder

 

Shopping i Shanghai

Jeg skulle på jobbtur til Kina og hadde i utgangspunktet 1,5 timer på å bytte fly i Frankfurt. Det er OK med tid, men ikke for mye på en flyplass av den størrelsen. Da flyet fra Oslo ble 45 minutter forsinka innså min kollega og jeg at vi nok måtte forte oss litt i Tyskland. Så det gjorde vi. Etter noe som føltes som et maratonløp på glatte fliser (med innlagte hindre i form av sikkerhetskontroll) rakk vi svette fram til flyet i siste liten og sank gjennomsvette ned på setene våre. 11,5 timer seinere landa vi i Shanghai.

Ved bagasjebåndet ble det tynnere og tynnere i rekken etter hvert som folk fikk koffertene sine. Da det til slutt kom en tilsynelatende tom plastkasse rundt båndet for tredje gang kikka vi oppi. «Ms. Torpe and Ms. Eide, please contact Lufthansa service, your luggage is delayed.» Det viste seg da (kanskje ikke så overraskende egentlig) at koffertene våre ikke hadde løpt like fort som oss for å rekke flyet i Frankfurt.

Siden vi da hadde forflytta oss fra vårfriske Oslo til Shanghai som holdt 36 grader og veldig høy luftfuktighet, var vi ikke akkurat riktig kledd. Når man i tillegg tar med at vi hadde løpt oss gjennomsvette og deretter sovet på flyet i de samme klærne var det ikke så mye å lure på – vi måtte shoppe.

Her er det kanskje verd å nevne at min kollega er ei helt vanlig norsk kvinne, ca 168 og mellom str S og M. Jeg er 187 og bruker vanligvis str L. Hun slet litt med å finne ting hun likte, jeg slet veldig med å finne ting jeg fikk på meg.

Vi gikk innom butikk etter butikk og jeg prøvde en kjole med strikk-overdel der jeg kunne velge om det elastiske feltet skulle gå fra under puppene og halvveis opp (jeg så over lovlig løs ut) eller plassere elstikken over puppene (jeg så ut som en gravid som har tatt på seg et telt) og kollegaen min holdt på å falle om av latter. Artig det. Etter X antall butikker stoppet jeg å kikke selv og spurte i stedet, men de små ekspeditrisene nærmest gjemte seg mellem klesstativene mens de fnisende målte meg opp og ned og ristet på hodet til spørsmålet om de hadde noe i min størrelse.

Til slutt hadde jeg fått kjøpt et par korte kjoler (OK lengde som t-skjorter) en piratbukse (til rett under kneet) og en maxikjole (til det kjipe stedet midt på leggen) og et par Adidas flip-flops (de eneste skoene i str 41 som ikke var utpreget mannlige) og innså at jeg ikke akkurat hadde lyst til å bruke det samme svette undertøyet noe særlig lenger heller. Altså – undertøysshopping i Kina. Først en vanlig rimelig undertøysbutikk med salg. BHene så ut til å være laget til 10-åringer. Trusene også. Men jeg fant til slutt en tre-fire truser i str XL som så ut til å kunne nå rundt rompa mi. Det viste det seg senere at det gjorde de også, men dessverre rakk de ikke helt opp. Truse som stopper ca midt på sprekken er ikke så behagelig i leverandørmøter!

Og kronen på verket var da jeg innså at jeg måtte finne en eksklusiv undertøysbutikk for å finne BH. De stakkars damene så fortvila på puppene mine (ikke akkurat overdrevent store, helt alminnelige egentlig) og leita gjennom skuffer og skap etter den størrelsen jeg ba om mens de mumla seg imellom (sannsynligvis noe om at den størrelsen da vitterlig ikke finnes). Til sist fant de faktisk en BH i tilsynelatende rett størrelse, og jeg tok den letta med meg inn i prøverommet. Det viste seg at jeg bare fikk plass til en og en halv pupp i BHen, noe jeg prøvde å formidle til de hektiske damene utenfor forhenget. Hvorpå sjefen for butikken konkluderer «Nei, da kan vi ikke hjelpe deg, for du skjønner – asiatiske kvinner vil at BHen skal løfte puppene inn og opp, ikke sånn sånn som dere europeiske kvinner ønsker; ned og ut til siden!»

(Det hele endte med en kveld med massasje i Shanghai uten BH, og neste morgen var min egen svette BH nyvasket og fin på hotellet)

– Borghild, 34 år

Ja, de snakker om oss

Det er bare én ting i verden som er verre enn å bli snakket om, og det er ikke å bli snakket om.

– Oscar Wilde

Det å være over normalen fører også oppmerksomhet med seg. Det at vi ikke har valgt selv å være høye, bryr ikke folk seg om. Jeg har ikke rosa hår (det gjorde jeg ferdig på ungdomskolen), jeg har ikke tatovert panna mi, jeg går ikke i bikini om vinteren eller har tre hoder, men selv med flate sko så synes jeg godt i terrenget med mine 20 ekstra centimeter mot himmelen.

Jeg personlig trives her oppe. Jeg liker overblikket og oppmerksomheten plager meg ikke nevneverdig. Stort sett er oppmerksomheten positiv, de få gangene den ikke er det, så føler jeg at negativiteten ikke gjelder meg, men den stakkars personen som uttrykker sin misnøye. Sjalusi, misunnelse, undring, uvitenhet, det er strengt tatt ikke midt problem og jeg tar et skritt unna og lar det passere.

Folk sier mye rart, de spør om mye rart og noe som er viktig for meg er å ikke gå «ned» til deres nivå. Ikke det at jeg er på et høyere nivå i utgangspunktet, men når folk setter seg i søla som fireåringer og kaster sølekaker på meg så tenker jeg at de har sine egne problemer de sliter med. Slike teite kommentarer preller forholdsvis lett av og og det er helt ærlig så uhyre sjeldent jeg opplever dem, kanskje jeg er for skummel.

Faktisk, sånn helt ærlig, en ting jeg har hatt litt problemer med, er å omfavne all rosen jeg får. Tørre å ta imot all skryten for lange flotte ben eller generelt hvor «høy og flott» jeg er. Jeg blir pinlig berørt, selv om jeg elsker å være høy, jeg elsker å synes og jeg vet jo at jeg har lange ben (selv om jeg til tider kunne ønske at de var enda lenger).

Men tenk da dere, tenk om vi var gjennomsnittlige.

Og ingen snakket om oss…

– Anne Marie, Leder

I militæret

Etter eget ønske og lang tids drøm ble jeg endelig innkalt til militæret høsten 2013. Jeg hadde gledet meg hele sommeren og var virkelig spent og klar for alt som skulle møte meg. Jeg visste at den største delen av troppen kom til å være gutter, noe jeg ikke hadde noe imot, og jeg regnet også med at av de få av oss som var jenter ville jeg være den høyeste, som alltid. Det stemte selvsagt, for med mine 186 cm er det sjelden jeg møter jenter som er høyere eller i det minste på samme høyde som meg. Men det som også viste seg var at jeg var blant de høyeste også blant gutta. Det var bare et par av gutta i troppen på over 80 rekrutter som var høyere enn meg. Moro!
Allerede i løpet av de første dagene kom utfordringene. Da folkene på depot skulle gi oss uniformer, og de så meg med min høyde, ga de meg automatisk de største uniformene de fant. Det gikk noen uker før jeg fant ut at det var på tide å bytte dem inn mot litt mindre, for bredden og høyden stemte ikke overens med mitt utseende, og uniformene slang rundt kroppen min som potetsekker. Og da vi etterhvert skulle få oss flotte paradeuniformer viste det seg at selv XX-lang jentebukse nådde meg ca til midten av leggen. Løsningen ble å få skreddersydd paradebukse, og guttebukse på permuniformsbuksa. Men jeg skal si jeg jammen er glad det var at jeg var høy som var problemet og ikke at buksene var for store. De litt små jentene i troppen slet gjennom hele tjenesten med at buksene var alt for lange, og sydamene på depot ble etter hvert lei av å legge opp for dem. Og de ordinære uniformene passet fint for meg, for de var nemlig unisex og skulle passe for enhver mann. Da var det synd for de korte jentene at det er få menn i dette landet på under 160 cm….
Å være høy jente i forsvaret har også fordeler på et helt annet nivå. Det har seg nemlig slik at ikke alle menn som velger å bli befal er særlig mye over 170 cm høye. Og da hjelper det ikke, samme hvor mange stjerner og vinkler de har. De vil fortsatt se små ut ved siden av en helt vanlig menig jente på 186 cm. Alle må da være enig i at det ikke er noe galt med å more seg litt med dette, og at å se et mannlig befal, med stor brystkasse, rak rygg, bulende armmuskler, velstelt uniform og et ganske så strengt blikk, lene hodet sitt bakover og se laaangt opp mot himmelen for å kunne møte blikket til menig X, det er det lov å fnise litt av, ihvertfall inni seg til han har gått forbi. Alle lærte seg fort navnet mitt, for jeg skilte meg ut i mengden, og etter hva jeg har hørt senere var det noen befal som helst ikke sto så veldig i nærheten av meg… Så som i alt annet her i livet var det å utføre militærtjeneste heller ikke så værst som høy jente!
– Anonym dame

Bursdag og sko

image

Jeg hadde bursdag for noen dager siden og fikk blant annet gavekort av min kjære ektemann. Jeg hadde mange planer for hva de pengene skulle gå til, men som de fleste vet blir ikke alle planer realiserte. Jeg var på et kjøpesenter og skulle på Kitch’n for å handle bakeutstyr, da jeg hadde fått et eget gavekort til dette av ei venninne. Da jeg kommer opp av rulletrappa er det første jeg ser DNA, ja, skobutikken DNA, hvor man vel mildt sagt kan si at jeg har lagt igjen noen kroner i årenes løp. Denne dagen har jeg noen timer for meg selv, ingen nydelig fireåring som vil i lekebutikken eller kjøpe is og ingen fantastisk ektemann som strengt tatt kan klare seg uten skobutikker.

Jeg skal egentlig lese på eksamen, men som verdens beste procastination-lady går jeg en snartur bortom likevel. Jeg går sakte inn i butikken for å få overblikk og de første meterene inn var det ikke en eneste sko av interesse, det hender faktisk det også. Jeg tenker for meg selv, at dette var jo easypeasy, og skal til å snu og gå ut igjen da jeg skimter noen smashing heels og røde salgsskilt innerst i lokalet. Da er jeg ikke vanskelig å be, det koster jo ikke noe å titte litt.

image

Jeg titter litt rundt i hyllene og plukker med meg fire par, jeg har strengt tatt ikke tenkt å kjøpe alle fire, maks to. Jenta i butikken er kjempehyggelig, selvfølgelig. Hun ser jo stjernene i øynene mine når jeg holder opp nok et Jeffrey Campbell par i min størrelse og til 70% avslag, og tenker nok, «Yess, provisjon!». Uansett, det er hyggelig betjening og hun henter alle parene. Jeg får sitte litt for meg selv å prøve, noen jeg setter stor pris på.

JC skoene passer perfekt, noe jeg visste da jeg har to par fra før. Så prøver jeg de fornuftige kakigrønne med kilehæl og vinterfór, disse sitter som hånd i hanske enda de bare er 40 og jeg for det meste bruker 41. Jeg prøver også et par boots som raskt blir satt på plass i hyllen igjen. Så står jeg igjen med de fantastiske highheelsene fra Buffalo. De fleste damer/jenter som er født på slutten av 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet har et elsk/hat forhold til Buffalo, jeg også.

Jeg tar de på meg, forventer smerte, overstrekk og vingling, men neida. De smetter rett på og er overaskende gode på foten. Bak meg hører jeg noen prate med ekspeditrisen og det er to menn som skal levere noe til butikken. De snakker norsk seg i mellom, til de oppdager den to meter lange damen og slår pluttselig over til polsk (tror jeg), før de blide forsvinner ut igjen. Jeg tar av meg skoene og setter meg på puffen, jeg har kommet til den vanskelige avgjørelsen…

Det er 70 % på to av parene og 50% på det ene. Jeg har et gavekort med meg på 1000,- og min spede studentlommebok har ikke råd til å bli tæret på av høye hæler denne dagen. Mens jeg sitter og ikke helt klarer å bestemme meg, kommer den blide ekspeditrisen bort og spør hvordan det går. Jeg svarer, faktisk uten baktanker, at det er dumt at det ikke er 70% på alle tre. Vi snakker litt om Høye Damer i Høye Hæler og hvor fine skoene er og så sier hun, «Om du kjøper alle tre kan du få 70% på alt». Jeg sier helt ærlig, etter å ha takket en del, at da må hun regne ut sluttsummen først. Så ja, for å oppsummere kort et resultat dere nok ante for lenge siden så er jeg eier av tre nydelige par sko og studentlommeboken måtte kun ut med 19 kroner og 40 øre.

Og bare for å ha sagt det, jeg er mye heller med datter og ektemann enn å kjøpe sko.

– Anne Marie, leder

 

Korrelasjonsproblemet

sko

Høyde er vidt anerkjent som både elegant og sexy. Det å være høy som dame er et ideal, og noe folk ser opp til. Likevel er flere av høydens biprodukter ikke like idealistisk ansett. Et stjerneeksempel på dette er komplekser med skostørrelse.

I dag kan jeg se tilbake og le av alt det føttene mine måtte gjennomgå bare for å passe inn i sko som jeg ikke en gang likte. Flere kilometer jogging som resulterte i at jeg måtte dusje vekk blod, og vaske skoene i vaskemaskinen. Flere finsko jeg gikk med på trass, selv om de presset og gnagde på føttene fra alle vinkler. Tydeligvis må jeg ha foretrukket den flere timer lange smerten framfor å gå med mine oppgitte skoalternativer. Det skremmer meg å innse at med det utvalget jeg ble presentert i min faktiske skostørrelse, ville jeg mest sannsynlig gjort de samme valgene i dag!

For meg har det å finne sko hovedsakelig handlet om to ting: tidsbruk og kompromisser. Jeg følte meg stadig presset til å kjøpe sko som jeg ikke følte var ”meg”. Utvalget var dystert. Valget besto av: Enten å si ja til et kompromiss, eller si nei, og ha underlagt reisen forgjeves samt sløst bort andres tid i prosessen. Vi har alle sett hvilke sko som selges i de store skostørrelsene. Hva er korrelasjons-logikken?

Denne korrelasjonen mellom høyde og en mer ”konservativ” sko eller klesstil er tydeligvis ganske utbredt. Sist gang jeg var i Tyskland, tok jeg og søstera mi en dagstur til Düsseldorf for å shoppe på Long tall Sally! Vi ville gjenoppleve den suksessen vi hadde opplevd i London!

Da jeg kom inn i butikken fikk jeg den merkeligste kommentaren fra en av de butikkansatte. Jeg hadde kikket litt rundt etter noe annet enn bukser, bare for å se om de hadde en langarmet genser (en stadig mangelvare i mitt klesskap). Den ansatte kom bort og spurte om jeg trengte hjelp. (Damen var forresten veldig lav, noe som gjør det hun sa enda merkeligere). Jeg takket ja, og spurte om de hadde noe som var litt mer passende for min alder. Utvalget var ikke så bra der som i London. Hun så opp på meg, og sa med forklarende bestemt stemme: ”Dieses ist ein Spezialgeschäft für große Frauen!” – oversatt à ”Dette er en spesialbutikk for høye damer!”.

Det var måten hun sa det på som virkelig overrasket meg, og satte i gang diverse indre tankeprosesser. Hennes logiske resonnement tilsa altså at det at denne butikken var en spesialbutikk for høye damer automatisk betydde at min alder ikke var en målgruppe. Akkurat som om høyde og alder korrelerer.

Til og med jeg innser at det gjennomsnittlige klientellet til LTS kan være eldre enn meg, ettersom yngre folk ofte nøyer seg med å finne andre kreative og ofte billigere løsninger på sine klesproblemer. Sånn som mine triks med svarte skjørt under kjolene mine for å gjøre dem lange nok, eller kjøp av store strømpebuksestørrelser for å kunne strekke dem langt nok i lengden. Men likevel må jeg innrømme at den kommentaren gjorde meg litt frustrert. For første gang ble korrelasjonstankegangen mellom høyde og alder uttrykt med faktiske ord, rett foran meg.

(En annen tolkning av situasjonen kan jo være at damen syntes jeg så for lav ut for butikken, men med mine 191 cm går jeg for min korrelasjonsteori). Den ansatte fikk meg til å føle meg feilplassert rundt de eneste klærne på mils omkrets som ville være lange nok for meg. Ganske godt gjort! Er litt imponert egentlig!

Da jeg var mindre ble jeg utsatt for akkurat den samme ”korrelasjons-holdningen” fra ansatte i skobutikker, som snakket som om sko jeg må ha vært minst 30 år for ung for, ville være pene på meg. Tanken om at jeg som høy jente ville gå i ungdommelige sko var tydeligvis fjern for dem!

Gleden av å kjøpe et nytt par sko er fremdeles forholdsvis ny for meg. Internett har vært en åpenbaring, og ”piffet opp” opp skoskapet mitt til nye høyder (bokstavelig talt). Høyhælte sko var en av de tingene jeg i mange år lengselsfullt ønsket meg, men som butikkene rett og slett ikke hadde. Det at det faktisk finnes et marked for høyhælte sko i store størrelser, gjør meg overlykkelig, og er på sett og vis heller ingen selvfølge!

Høyde og skostørrelse er, i motsetning til høyde og alder, noe som faktisk korrelerer!

Jeg har stadig blitt fortalt at jeg ikke kan gå i høye hæler på grunn av høyden min. Det at jeg likevel gjorde det var 100% på eget initiativ. Denne gruppen har gjort meg enda mer sikker i min sak! Så tenker jeg også (egoistisk som jeg er), at jo flere av oss høye damer med store skostørrelser som kjøper høye hæler, jo større vil utvalget i norske nettbutikker etter hver bli!

(Har jo fremdeles mange år med manglende shoppingglede å ta igjen).

– Elida, 21 år, 191 cm

Er du høyere enn deg selv?

tbane

Jeg stod på en full T-bane i dag, i går, i fjor, i morgen. Folk ser litt på meg, det gjør ingen ting. Jeg er jo ikke «så høy», tenker jeg for meg selv. Noen gutter, rundt fjorten år, titter og jenta rundt tyve i hjørnet sender stjålne blikk opp fra mobilen. Jeg er jo ikke «så høy», tenker jeg igjen, lener meg inntil veggen da det er trangt og varmt. Da oppdager jeg at flere titter på meg, ikke stirrer, men stjeler noen blikk og fortsetter med sitt, så reiser jeg meg skikkelig opp, retter ryggen og ser at jeg er den høyeste på hele T-banen, av både kvinner og menn!! Men jeg står på mitt, jeg er ikke «så høy»! Jeg er akkurat passe.

Det er så deilig å stå der, se over alle hodene. En dag slo det meg, alle disse hodene jeg speider over, de ser ingen ting de, stakkars.

– Anne Marie, Leder