Noen sier at youth is wasted on the young, andre synes at høye menn er sløst bort på lave damer, jeg synes at jakker med kort liv og lange armer er kastet bort på, ja, hvem som helst.  I lengre tid, vi snakker år, har jeg lett etter en tynn boblejakke. Den må være marineblå og ikke knuse mitt kjære studentbudsjett. Jeg har en, men den er så kort på armene, at det ser ut som den er ¾ dels arm, selv om den på en gjennomsnittsdame nok er smashing.

I dag var jeg innom Vero Moda og hva ser jeg, jo en pen, innsvingt, marineblå boblejakke. Jeg fisker frem den største størrelsen, som jeg er vant til å måtte finne for å få plass til pupper/rygg, skuldre og forhåpentlig lange nok armer. Ofte blir de da noe vide rundt magen, men man kan ikke få i pose og sekk.

Tilbake til Vero Moda, jeg fisker jakken av stativet og finner et speil. Jeg tar av meg min egen jakke, stikker hånden inn i jakken. Da den første armen er på kjenner jeg at mansjetten faktisk når helt ned til hånden. Det sprudler litt inni meg, jeg strekker den andre hånden inni og joda, den er lange nok på armene, uten å være stram over ryggen, og det med god margin. Så ser jeg opp, jeg ser meg selv i speilet. Altså, den når meg til navlen. Den hersens dumme jakka når meg bare til navlen. Jeg skulle så gjerne sett den personen som denne jakken faktisk passer til. Det må jo være en apekatt, med så kort liv og så himla lange armer. Jeg ble så sint, så nær, men så langt fra.

Livet er så mye mer en klær, det er så mye mer enn å finne denne ene jakken, men… en vakker dag. Handelen ble en bukse som er for kort i bena som jeg kan bruke til piratbukse til sommeren.

– Anne Marie, Leder