Klestreff

Hei damer.

Det er vår og kanskje trenger du nye klær, kanskje du ikke trenger det en gang, men bare har lyst på en bukse som er lang nok. Diana Rydell kommer lørdag 02. mai med et stort lass med klær. Klær som er lange nok og riktig proposjonert for oss. Sist treff var det mange åpenbaringer og selv fikk jeg meg dressbukse i 38″.
Melding fra Diana:
«Vi har både nya kläder och skor i större storlekar denna gången (42-45)»

På dette treffet er det ingen aldersgrense og du kan ta med søstre, mamma, tanter, venninner eller nabokona.

Dato: 02.05.15
Tid: 11-16

Meld deg på her

Nettside: www.tallvibes.se

Ikkje huk dæ!

Snart fyller min kjære farmor 90 år, og i mine kjipe tenåringsår fra jeg begynte å skyte opp i lufta til jeg «endelig» sluttet å vokse, ga hun meg det beste rådet jeg noen gang kunne fått: «Ikke huk deg! Du kommer til å bli ei høy jente, og det må du bare være stolt av! Og husk at du aldri må huke deg. Skal du først være høy så vær det, og bær det. Du må ha ei god holdning. Da blir farmor glad.»

Det var litt tungt innimellom, å være den høyeste på barneskolen. Å bli ertet for høyden min. Å se alle vennene mine i Buffalo-sko, mens jeg ikke ville for jeg ville ikke bli høyere. Men jeg huket meg ikke fordetom. Ungdomsskolen kom og jeg ble fri fra de som plaget meg, og selvtilliten min begynte etterhvert å fylle kroppen min helt opp til den 183. centimeteren. Etter jeg kom dit har jeg så og si aldri tenkt over at jeg har vært et hode høyere enn vennene mine. Det brydde meg ikke lenger. Av og til skulle jeg ønske guttene var høyere og at jeg kunne brukt litt høyere hæler i diverse sammenhenger, men det var med sjeldenhetene. Det jeg fokuserte mest på var å være rakrygget, og det er jeg utrolig takknemlig for at farmor bestandig minte meg på: at jeg ikke måtte huke meg.

Nå er jeg 183 cm og går i hælene mine med hodet hevet og ryggen rak – og det takket være en liten dame på såvidt 165 cm som visste hvor høyden min kom til å ende, og ba meg bære det med stolthet!

Takk farmor! 🙂

– Trude, 31 år

Skjørt, fortsettelse…

It is outside the comfort zone the magic happens!

Da har jeg gått i skjørt, mange ganger.  Det går bedre og bedre og i uken som har gått hadde jeg kanskje livets siste forelesning på Høyskolen i Oslo og Akershus. Jeg tenkte at det var en gylden anledning til å knuse noen komfortgrenser. Så da ble det både skjørt og hæler. Nå er jeg som dere vet ikke særlig redd for å gå i høye hæler, men til hverdags og til skjørt så er det anderledes. Det er jo ikke til å legge skjul på at en dame på 195 (inkl hæler) synes, flaks at jeg elsker det!

image

Det er som når man har farget håret, eller klippen ble for kort, kanskje man har tatt på seg en farge man vanligvis ikke bruker eller man har en bukse med en snitt som man egentlig ikke liker, man tror alle ser det. Men det gjør de ikke, de ser meg. Medstudentene på skolen er vant til at jeg er høy, om jeg har skjørt eller ikke er det ikke en sjel som bryr seg om. Men veiarbeiderene utenfor skolen likte det…

image

 
Jeg er travel, har alltid mange tanker jobbende i hodet og ser ikke mye rundt meg når jeg er i de travleste peroiodene. Denne gangen, selv om eksamen og bachelor henger som en kvelende boa rundt halsen min, valgte jeg bevisst å se opp. Jeg ville vite om denne frykten for skjørtet var berettiget. Og konklusjon: Bortsett fra han som glemte å kjøre da det ble grønt lys på helsfyr, fordi han stirret på noen lange ben på andre siden av veien, så er skjørt ufarlig. Det er noen som ser her og der, det er fascinasjon og jeg tar det ene og alene som et kompliment.

Jeg fikk dagens beste kommentar fra en medstudinne på 152 cm, «Du må jo gå i skjørt så ofte du kan med de bena der!»
Made my day!

Så gikk vi sammen nedover pilestredet med ca. 40 cm mellom oss, hun hadde mindre hæler enn meg den dagen.

Ja og til sist, det er ikke skjørtet som er kort, det er bena som er lange, and I love it!

– Anne Marie, Leder

Boost

Jeg ønsker å dele en fantastisk opplevelse med dere! Det var virkelig en selvtillitsboost utover det vanlige, og opplevd iført veldig høye hæler!

Fordi høye hæler er elegant, og føles som en nødvendig supplement til de fleste kjoler, går jeg med dem ofte! Som regel har jeg vært litt tilbaketrukken, og valgt å bruke de høyere hælene kun for mer private anledninger.

Jeg var redd for å føle meg utilpass med å være annerledes, og at det ville ende opp med å ødelegge kvelden! Blant fremmede folk med alkohol i blodet, fryktet jeg at terskelen for å slenge ”en kommentar eller to” ville være lavere. Dette har ikke hindret med fra å kjøpe sko med høye hæler! Eller å ta lengselsfulle blikk inn i skoskapet, før jeg likevel har endt opp med en trygg hælhøyde på 5 cm.

Denne kvelden hadde jeg bestemt meg for å ta på meg mine høyeste hæler: 15 cm!

Som en liten innføring i min tidlige erfaring med høye sko kan jeg kort si følgende. Med min høyde er oppmerksomhet noe jeg får, uansett om jeg ber om den eller ikke. Spørsmålet er hvilken type oppmerksomhet jeg får.

Når jeg er i et strålende humør har jeg gjennomgående opplevd masse positiv respons og flotte kommentarer! (Selvfølgelig kan jeg ikke se bort ifra muligheten om at jeg med godt nok humør ikke legger merke til negativitet). Dette endrer likevel ikke det faktum at de positive kommentarene er mye mer varierte enn den dagligdagse ”du er høy”! Spørsmål om hælhøyde har av den grunn for meg ofte vært et spørsmål om grad av selvtillit (det burde ikke være sånn).

Kvelden gikk ut over all forventning! For det første brakk jeg ikke beina mine der jeg tårnet over folkemengden på brosteinen. Det å være høyest på utestedet ble positivt oppfattet! Fikk faktisk ikke en eneste kommentar om høyden min (Vanskelig ikke å legge merke til). Men igjen så var jeg så opplagt mye høyere enn alle andre der, at jeg tviler på at noen følte ”behovet” for å kommentere. Tvert imot virket mange interessert i å ta en prat, og jeg snakket, lo og følte meg helt topp!

Konklusjon: Jeg anbefaler alle å prøve ut høye hæler, uansett anledning! Det er også en fin måte å akseptere seg selv på, for den man er, nemlig høy! Ingen grunn til ikke å være stolt av det!

– Elida, 21 år, 191 cm

Ny uke…

… nye muligheter!
Så da håper jeg denne t-skjorten er en god påminnelse!

image

Keep your heels, head and standards high!

-Anne Marie, Leder

BH-betroelse fra høyde 186

Jeg har gått og ledd av meg selv det siste halve året: tenk at jeg måtte krysse 60-års-grensen før jeg skjønte hemmeligheten bak et av de viktigste premissene for å tørre å rette seg helt opp! Glem høye hæler og lange nok ermer og buksebein et øyeblikk – først må alt det indre på plass. Være komfortabel i sin egen kropp, eie alle centimeterne sine. Hva innebærer det? Heve hode og nakke, rette opp ryggen, og, tørre å stikke puppene godt frem! Puppene frem – aldri i verden! Da kan jo brystvortene synes, og det er kjempeflaut! Tenkte jeg, med mine Sloggi upolstrede bomulls-bh’er som tålte 60grader i vaskemaskinen og kunne byttes hver dag. Med den følge at jeg alltid har lutet litt, eller gjemt meg i to nummer for store klær, eller brukt lag-på-lag teknikken. Det finnes ikke ett bilde av meg med tettsittende klær fra før jeg fylte 60!

Så kom den store åpenbaringen: Det finnes bh’er med litt polstring, nok til å skjule brystvorter som knupper seg, men diskree nok til at man ikke virker mer barmfager enn man ønsker å være. En ny verden! Og under over alle under – Marks & Spencer gir gratis bh-veiledning bare man bestiller time dagen i forveien. En slik time fikk jeg nå i januar på England-besøk. En proff dame målte og forklarte hva som karakteriserer en bh som sitter riktig, og jeg endte opp med fem nye, perfekt sittende eksemplarer i en helt annen størrelse enn den jeg har trodd jeg har hatt! Ikke 90a, men 85b cup.

Kroppsholdningsmessig er dette mitt største vendepunkt siden jeg sluttet å vokse i 18-års-alderen. At det skulle ta ca 40 år før jeg skjønte betydningen av bh-faktoren, er nesten utrolig, og jeg ler fortsatt av det, men sånn kan det altså gå når man er blyg nok og ikke har omgivelser (f.eks. en mor eller søster) som vennlig kommer med noen hint! Kjære dere som har tenåringsdøtre nå eller i anmarsj – spar dem for akkurat denne unødvendige engstelsen – spander en time til bh-fitting på dem (eller deg selv)! Marks & Spencer har for øvrig verdens største utvalg bh’er til en tredjedel av prisen i de fleste norske butikker!

– Hilsen glad dame som nå strekker seg lenger enn langt uten å ha angst for en viss detalj

Skjørt

Ja, skjørt. Jeg skal gå med skjørt, tror jeg. Nå har jeg kjøpt hverdagsskjørt og håper på at ikke motet svikter. Jeg har litt komplekser for å gå med skjørt, føler fort at jeg blir beglodd og får oppmerksomhet jeg ikke vil ha. Som når man går med dyp utrigning og har store pupper. Jeg går med skjørt til fest og fine anledninger, av en eller annen grunn er det mer greit. Det er til hverdags jeg har satt en rar tanke i hodet om at skjørt er feil.

Skjørt fra Lindex

Skjørt fra Lindex

Grunnen til at jeg deler dette er at jeg fant et skjørt fra Lindex som faktisk er fantastisk i lengden. Jeg kan ha det godt opp i livet og samtidig går det ned til knærne. Jeg ser en gjenganger rundt om i butikkene, det er inn med skjørt til nedenfor kneet. Jeg personlig er ingen stor tilhenger, men fordelen er at da blir de riktig lengde på oss med ekstra centimeter.

Bluse fra Vero Moda

Bluse fra Vero Moda

Jeg har tenkt å ha en hvit bluse til og grå/sort heldekkende strømpebukse fra Lindex, den er lang nok i bøtter og spann. Jeg er opptatt av å ha kun ett plagg med mønster, men kan godt ha farger, så lenge det er ensfarget. Lakserosa er veldig fint til grått og jeg ser at det endelig er på vei inni butikkene igjen.

Skjerf fra Kiomi

Skjerf fra Kiomi

Skjerf fra Anna Field

Skjerf fra Anna Field

Skjerf fra Pieces

Skjerf fra Pieces

Skjerf fra Espirit

Skjerf fra Espirit

 

Cardigan fra Vero Moda

Cardigan fra Vero Moda

Siden vinteren ikke slipper taket med det første har jeg denne Cardiganen fra Vero Moda. Den kjøpte jeg fordi den går til skjørtene og alle toppene jeg har. Den er lang, slik at stilen blir litt mykere og hverdags. Man kan raskt bytte den ut med en blazer eller skinnjakke og vips er man kledd for byen. Grå er kjedelig, men safe og fint som basisplagg. Man kan alltid freshe opp med skjerf, smykke eller en knallfarge på blusen, eller skoene, glem for all del ikke skoene.

Boots fra Stocholm

Boots fra Stocholm, store i størrelsen. Bruker 41 til vanlig, måtte ha 39 i disse.

Da det er snakk om hverdagsklær her går jeg for boots, ja jeg går uten hæler, ofte også! Det paret jeg har som jeg har betalt mest for, merket er Stocholm og jeg lette lenge etter blå skinnboots. Nå derimot finner jeg det over alt. Det er ikke de dyreste skoene jeg har, men jeg bare måtte ha dem og kunne ikke vente på noe salg. Da gråt studentlommeboken min en stund.

Skoletter fra Bianco

My all time favorite! Skoletter fra Bianco, 8 cm hæl.

Selv om jeg frykter skjørt, så er det det enkleste plagget og gjøre om fra hverdag til fest, og siden jeg har 119 par sko, hvor 65 har høy hæl, så skal det ikke være vanskelig. Det blir ikke for vane og legge ut kles-innlegg som dette. Jeg liker ikke rosa-blogger, men jeg vil bare skryte litt av meg selv. Jeg prøver noe nytt, utenfor komfortsonen, babysteps.

– Anne Marie, leder

På fest

For mange år siden var jeg på fest. Jeg kom til å danse polka med en som var ca 20 cm kortere enn meg. Ikke lett for ham å svinge meg under armen. Jeg skjemtes ikke over mine 182 cm, så jeg tok like godt og svingte ham under min arm. Gikk greit det. Men det jeg ikke visste, var hvor store komplekser han hadde fordi han var så kort. Det ble ikke så vellykket, dessverre

– Ragnhild, 55 år

Bare et par sko

Jeg er glad i sko, det er mange ting som er mye viktigere og som jeg er mye mer glad i, men sko er noe jeg kanskje bryr meg mer om enn en gjennomsnittsdame (og mann), en hobby kan man si, på lik linje med luftgevær, maling og kunst. Jeg har godt over hundre par sko, fra 10,- til ca 2000,- i verdi pr par, de er fra flate ballerinasko til 16 cm «tortur-instrumenter». Jeg klarer faktisk av og til å slite ut noen og en stund nå har behovet for nye høst/vår-sko meldt seg.

Jeg er smertelig klar over at jeg til tider kan være svært utålmodig, men i himmelens navn, hvor vanskelig kan det være å lage et par sko jeg liker. Jeg er kanskje ikke bare utålmodig, jeg er kanskje også ganske pirkete og bestemt, ja, sær også om du vil, jeg vet hva jeg vil ha, selv om det av og til ikke finnes. Hælen skal begynne og slutte på akkurat riktig sted, fargen på sålen skal være sånn og sånn, og så skal selvfølgelig tuppen på skoen smalne på en bestemt måte.

I de siste dagene har jeg saumfart alle nettsteder jeg vet det finnes sko, både de som selger og de som bare viser frem merket sitt. Ingen, ikke en forbanna sko er som den jeg vil ha. Jeg frustrerer meg over at så fort hælen blir borte så skal bootsene være så maskuline, hvorfor?, jeg vil ikke ha maskuline, jeg vil heller ikke ha sorte. Og pr 500 sorte par, så finner jeg 10 brune og ett blå og alle kunne westernhelten fra 50 tallet brukt. Ikke noe galt med disse skoene i utgangspunktet, det er bare at jeg vil ikke gå med dem, fordi JEG føler meg ikke vel i dem uansett hvor mye den teite ekspeditøren forteller meg hvor nette de er på foten min.

Jeg har ikke store føtter. Jeg bruker 40/41 og de er smale. I dag, etter å ha prøvd mange sko og blitt sur og frustrert, så fant jeg en butikk jeg ikke har tenkt på, den fører dyre merker (nude, UGGs, Michael Kors osv) og det ga jeg så beng i, i min enorme frustrasjon (altså, jeg vet at dette i det store og det hele er en filleting). Ønske mitt var et par blå, lave skinnboots, brune til nøds. Jeg går inn i denne butikken, damen er opptatt på bakrommet i en tlf, jeg summer rundt, venner meg til prisene, ser på de titalls skoene i sort jeg ikke vil ha og i det jeg nesten oppgitt snur meg får å gå ut igjen, så er det nesten som jeg hører «HAAAAAAAAALELUJAA», runge fra høytalerene og fremfor meg står en hel hylle med mørkeblå sko.

Der er det i tillegg TRE par mørkeblå «nette» boots, jeg (dette er litt flaut), får klump i halsen og er så lettet, røsker med meg de to fineste, setter de på disken og ber om 41. Etter mange prøvinger, mange argumenter for og imot, så ender jeg på et par i (HIMMELOGHAV) størrelse 39, de sitter som en sokk på foten min og jeg klarer ikke stoppe å snakke av ren glede.

image

Jeg har faktisk et poeng her, jeg vet mange trøbler med å finne sko og spesielt høye damer, og jeg vet at jeg faktisk kan være så inne granskauen pirkete fordi jeg er så heldig å ha nettopp de føttene jeg har, men jeg har i svært mange butikker erfart at flere og flere tar inn i hvert fall til 42 til damer (selv om jeg vet at dette ikke er bra nok) og dere skal vite at jeg messer og presser der jeg kan om at behovet er større.

Jeg vil i hvert fall tipse om merket Stockholm, de er store i størrelse, jeg måtte ned to størrelser siden jeg har smale føtter. De er i flott kvalitet og ganske grei pris, 1300,- for skinnboots med rågummi såle er overkommelig. Til dere andre damer som større enn 41 i sko anbefaler jeg disse stedene hvor man kan handle uten at toll/mva kommer i tillegg:
Flere steder for sko- og klestips finnes under klær/sko
http://www.brandos.no/sko

http://www.storesko.no/

http://www.zalando.no/damesko/

Simon P i Tronheim og bigfoot på Gjøvik har også over 41, men ingen nettbutikk.

Ha en fortsatt fin dag!

– Anne Marie, Leder

Strømpebukse

Den følelsen når man skal noe, i bursdag, på fest, på jobb eller hva som helst.  Man har dårlig tid, man skal ha skjørt eller kjole og har prøvd et nytt strømpebuksemerke, man tar den ut av pakningen, trekker den på, kjenner man svetter litt fordi man skulle begynt å gjøre seg i stand litt tidligere og så… Så står man der, igjen, med en strømpebukse som stopper akkurat over kneet. Altså, man har kjøpt den største størrelsen butikken hadde, men for det, rett over kneet, så går man i skapet og henter frem jeansen i steden.

Dette har jeg gjort så utrolig mange ganger, kjenner sinnet  og frustrasjonen. Ikke fordi jeg har lange ben, jeg elsker bena mine, men fordi det skal være så vanskelig å få en lang nok strømpebukse. Heldigvis så finnes damene i Høye Damer i Høye Hæler, de har mange tips og erfaringer om noe så alvorlig og viktig som strømpebukser. Jeg har samlet noen av tipsene her.
snapstrømpebukse

I dag fikk jeg frydfult testet ut et av tipsene. Jeg går svært skjeldent med både kjole og skjørt, men prøver av og til å gå i dette. I dag var det bursdag og jeg tok på en helt vanlig kjole og hadde kjøpt meg ulltights fra Pierre Robert, og milde himmel for en glede, den var til og med altfor lang. Og jeg gikk i kjole, uten å måtte dra opp strømpebuksen en eneste gang, fantastisk!

image

Takk damer!

– Anne Marie, leder

Fremmed mann

Sist lørdag fikk jeg en kommentar jeg aldri hadde hørt før. Jeg var på julebord med jobben, iført en (om jeg skal si det selv) veldig pen kjole, og nydelige sko på 10 cm til anledningen. Liker å gå i høye hæler, men velger dem dessverre ofte bort for ikke å tiltrekke meg for mye oppmerksomhet. Med 10 centimeters sko ender jeg tross alt opp med å tårne opp 201 cm. Men denne kvelden var jeg i et fantastisk humør, og på slike kvelder kan jeg virkelig rocke høye hæler! (hehe).

Så der var jeg, på en nesten tom bar, sammen med det som var igjen av julebordfølget. En kollega hadde nettopp tatt på meg de høye hælene mine igjen (hadde gått fra julebordlokalet til baren med andre sko), og så gikk jeg til skranken for å hente en drink. Der satt det en fremmed mann og en dame, sammen på hver sin barstol. Så skjedde det.

Plutselig kommenterte den fremmede mannen om hvor lav han ville vært og hvor langt han ville rukket opp på meg om vi hadde hatt sex.

Jeg bare så dumt på han og svarte: ”Så fint at det aldri kommer til å skje da”, og gikk tilbake til dansegulvet.

Som en person som skiller seg litt ut med høyden, er jeg vant med å få kommentarer. Man blir som en magnet for merkelige folk! Men denne kommentaren skilte seg virkelig ut, og er derfor verdt å dele!

Det hører med til historien at da jeg var tilbake på dansegulvet kom det en annen fremmed fyr bort til meg. I den ene hånden holdt han en knøttliten gullsko, som han insisterte på at jeg skulle ta på meg. (Av alle merkelige ting som kan skje). Jeg bare lo, i godt humør som jeg var, og svarte fint: ”Jeg er ikke Askepott!”, og så fortsatte jeg å danse.

Folk kan virkelig være merkelige! Gla jeg var i det rette humøret + følte meg pen

– Elida, 21 år og 191 cm

Mentalisering

Tankeberg

Jeg har lyst til å si vi, men jeg holder meg til å snakke på veiene av meg selv denne gangen. Det er lett å tro på det man ser i andres blikk. Det kan være vanskelig å skille om det er bedømmelse eller fascinasjon, om personen er i sine egne tanker og bare tilfeldigvis ser min vei. I dag velger jeg og ikke se så mye, ikke gi andre mennesker så mye makt eller rom i mitt liv, det er bare en fremmed. Om det skulle være seg at jeg møter et blikk eller to, om det er bedømmelse eller fascinasjon, så lagrer jeg fascinasjonen i en god boks, mens det bedømmende blikket får medfølelse og jeg håper at det får jobbet med seg selv en vakker dag.

Jeg har ikke alltid vært her jeg er i dag, i den sikre posisjonen om at jeg er bra nok, jeg er ikke perfekt eller fantastisk, og det er jeg så ufattelig glad for. Tenk for et forventningspress slike mennesker må ha hengende over seg. I mange år var jeg en sår person, ikke svak, men skadeskutt. Jeg ble fort farget av hva folk tenkte om meg, eller rettere sagt hva jeg trodde de tenkte. Det er mange år og mange tanker siden og både erfaring og selvutvikling har lært meg en viktig ting:

Du kan ikke hindre sorgens fugl i å fly over ditt hode, men du kan hindre at den bygger rede i ditt hår.
(Kinesisk ordtak)

På min vei mot å kjenne meg selv og verden der ute, så snublet, kræsjet eller smalt jeg innom begrepet mentalisering. Det høres nå ut som jeg har vært helt på bærtur, men jeg var ikke langt unna, for jeg stod en periode på stien og lurte. Da dette begrepet ble forklart og fikk en plass i livet mitt snudde det noe, man er sin egen største fiende. Nå er alle vi damer noe for oss selv, her vi lever over gjennomsnittet. For det er det vi gjør, vi er ikke utenfor gjennomsnittet, vi er over.

Hva er mentalisering?
Begrepet «mentalisering» dreier seg om at vi alltid fortolker hverandre. Det omfatter det å forstå seg selv og andre og er en nøkkelkompetanse i reguleringen av følelser.

(helsebiblioteket.no)

Jeg vet mange høye damer aldri har hatt noen utfordring med høyden sin, annet en kanskje å finne lang nok bukse eller lignende og det gleder meg stort. Jeg har blitt mobbet, blitt fortalt på de verste måter om hvor grusomt det er at jeg er så høy, jeg ser jo nå at det var de stakkars mobberne som hadde det «vondt» og at høyden min var mere et våpen enn et problem. Jeg kunne vært tykk, hatt ett øye, horn, hale eller hva som helst. De ville funnet noe å ta meg for uansett.

Disse årene i barndommen, fra 4 til 18 år, satt jo unektelig sine spor i meg, men nå derimot, føles det som et annet liv, et lukket kapittel som man så enkelt sier. Det som er fint med lukkede kapitler, er at man kan åpne dem igjen når man er sterk nok og lære av det som hendte, man trenger ikke brenne boken for å gå videre.

Ok, jeg skriver ikke denne teksten for å snakke om mobbing eller barndom, men det er jo hvordan familie og samfunnet har møtt oss som har formet oss til den vi er i dag. Og når jeg først har vært noe uheldig, er det flott å kunne lære nye tankemåter og livsmønstre. Dette er ting som ikke er gjort over natten, det tar tid og man må ville. Men jeg er i dag glad for nettopp at det for meg har et ord, mentalisering. At ikke alt jeg tenker er sannhet, selv om det der og da er min sannhet. Det er skrevet bøker og laget sanger om en bestemt og veldig sann setning: «Don’t believe everything you think!». En forenkling av mentaliseringsbegrepet.

Jeg startet Høye Damer i Høye Hæler for 2 og et halvt år siden, vi bikket 1400 damer i uken som gikk, det er helt fantastisk! Jeg ønsker selvfølgelig at alle høye damer skal vite om oss. Uavhengig av hva slags forhold de har til høyden sin, så jeg går alltid rundt med en bunke med visittkort i lommen, og det er nå jeg kommer til et poeng.

Hver gang jeg går bort til en dame, som jeg tror er innenfor høydekravet, utsetter jeg både meg selv, og damen jeg henvender meg til, for faren for å bli mistolket. Jeg kjenner jo at hver gang jeg går bort til noen så setter jeg meg selv på prøve, dette er jo også fordi jeg har erfaring med at ikke alle damer tar det like bra at jeg kommer bort. Av ti damer, så blir kanskje én sur, én benekter sin høyde og de resterende åtte blir tilsynelatende forskjellige former av glade/takknemlige.

Tross mindretall, er det de to som fester seg mest, de to som vender meg ryggen og får meg til å føle at jeg har trampet og ødelagt noens verdensbilde. Og det har jeg kanskje også og det er deres fulle rett å bli både fornærmet og frustrerte, for jeg tipper det fyker ganske mange tanker gjennom hodet til damene jeg går bort til.

Hvordan jeg fremtrer blir ikke alltid oppfattet som hvordan jeg mener/ønsker å fremtre og hvem snakker med fremmede i dag? Jeg gjør det, jeg har alltid gjort det, jeg liker ikke skiller eller avgrensninger. Nå flyr jeg ikke rundt og snakker til gud og hvermann, men jeg er ikke redd for å hverken hjelpe en fremmed, spørre om hjelp selv, smile eller gripe inn i en situasjon. Jeg er oppdratt slik, og jeg skal love at det er på godt og vondt, det gjør meg uredd og litt filter løs og jeg har jobbet i mange år for å få justert dette slik at det også er lettere å være meg.

Tilbake til damene, den siste uken føler jeg at antallet høye damer har økt, jeg ser dem overalt og flest ganger går jeg bort med et visittkort og snakker litt. Som sagt så blir de fleste blide, om det er høflighet eller oppriktig glede får jeg aldri vite, det er ganske uviktig. Poenget er at begge parter har en grei hverdagsopplevelse og vi går fra hverandre uten større mén. Jeg har hatt hele skalaen i løpet av uka som har gått, noen blir takknemlige, noen har kanskje hørt om oss, men har ikke våget å undersøke nærmere, noen blir lettet over at vi finnes, noen synes det er morsomt, mens noen svært få nesten dytter meg vekk eller «løper» sin vei.

Så står jeg der da, litt fortumlet, litt såret og litt undrende om jeg burde sagt noe annerledes og lagrer denne dumme opplevelsen, og hvis slike opplevelser i tillegg kommer etter hverandre har jeg lyst til å drite i hele greia, ikke gå bort til en eneste dame til. En litt sånn umoden fanden som har lyst til å furte for seg selv mens den slikker sine sår.

Men så da, så står jeg bak en høy dame igjen, i køen på matbutikken. Og gårsdagens ubehagelige flukt ligger friskt i minnet og jeg går først et skritt tilbake. Som om jeg for meg selv tar avstand fra denne «høstingen» av høye damer, «Hva driver jeg med? Hvorfor utsetter jeg meg for dette?». Så ser jeg på henne og tenker at hvorfor skal ikke hun få vite om oss og tenk på dem som gruppen faktisk har gjort en forskjell for. Så etter å ha peppet meg selv opp igjen så tar jeg mot til meg, og da viser det seg at hun har hørt om oss, men ikke våget å bli med. Så nå håper jeg hun finner veien, jeg har i hvert fall gjort mitt.

– Anne Marie, leder

Det beste med å være høy (4)

«Det beste med å være høy» er utdrag fra svarene til damene i Høye Damer i Høye Hæler da jeg spurte dem hvorfor og hva de liker ved høyden sin. Det var enorm respons. Jeg vet selv at jeg elsker hver cm, det er en stor del av meg. Og det er fantastisk å se at de fleste av oss både vet å bruke høyden og å nyte den! Jeg har trukket ut ett sitat som vil følge alle innleggene, for det gir essensen av hvordan det er å være en av oss.

«Hadde aldri trodd at en Facebook-side kunne gi meg så mye selvtillit. Tusen takk alle høye damer»

(Alle svar er gjengitt etter tillatelse)

 

  • Det å få en naturlig tilstedeværelse når jeg kommer inn i et rom.
  • Lange ben – blir smashing i skjørt og kjoler
  • Fordi jeg fyller meg selv helt, på langs og tvers
  • Kan skifte lyspærer uten å stå på noe
  • Sjekke om det er tomt for kaffebønner i kaffemaskina på jobben uten å stå på noe.
  • Liker dessuten alle komplimentene og den positive oppmerksomheten
  • Det å alltid ha oversikt i folkemengder
  • «Autoritet» ute blant folk, folk flytter seg liksom alltid når man kommer gående
  • At folk synes man er god å klemme på
  • Opplever mer respekt i form av at ingen tør å slå. Niesa mi er politi og sier det samme, ingen som tør å yppe til bråk. Også jeg opplever automatisk autoritet fra elever.

«Lille» mann?

I helgen fikk jeg den merkeligste kommentaren. Hvor høy er du? Jeg er 186 cm. Det kan jo ikke være lett å være så høy! Hvorfor sier du det, svarte jeg da. Han sa da, du går vel ikke med høye hæler. Selvfølgelig gjør jeg det, og hentet skoene mine (bare 6 cm høye). Jeg spurte igjen hvorfor ikke jeg kan gå i høye hæler. Han sa at jeg ikke måtte få guttene til å føle seg små. Så jeg spurte igjen, hva mente du med at det ikke var lett? Det svarte han ikke på. Så jeg sa til han, jeg er høy og går i høye hæler og er stolt av det!!!!!

Men jeg sitter igjen og lurer på hvorfor det ikke er lett å være høy?
Jeg ser ikke problemet med å være høy, bortsett fra å få lange nok bukser!

– Henriette, 31 år

Lekeplassen

image

Jeg har en datter på 4 år, hun er av en eller annen merkelig grunn glad i sko og jo mer det glitrer, jo bedre! Jeg spurte om hun kunne hente sko til meg, da vi skulle en tur på lekeplassen.

Da kom hun med disse!

– Anne Marie, Leder

Født over gjennomsnittet

image

Jeg er født 6 cm lengre enn en gjennomsnittsbaby. På bildet over er jeg 12 år og de 6 centimeterne har blitt til 17 cm. Jeg var 183 som 12 åring. Det var snakk om stopping av vekst, men jeg møtte Tonje Larsen (håndballspiller) og bestemte meg tvert for å la meg selv vokse. I samme tidsrom ringte de fra sykehuset og spurte hvor høy jeg var blitt og siden jeg vokste 12 cm i året vokste jeg så fort at en hormonkur var for sent uansett. Tenk om de hadde satt meg på en hormonkur. Da hadde aldri Høye Damer i Høye Hæler blitt til.

I dag er jeg 20 centimeter høyere enn gjennomsnittskvinnen i Norge.

Jeg elsker det!

Hver eneste centimeter med ben og kropp. Jeg elsker høye hæler og jeg  trives med å bli sett. Det er lov! Jeg er bare meg, her over gjennomsnittet.

– Anne Marie, Leder

image

Det beste med å være høy, på konsert (3)

image

Jeg ønsker alle en god helg og kanskje noen skal på konsert i helgen.
«Det beste med å være høy» er utdrag fra svarene til damene i Høye Damer i Høye Hæler da jeg spurte dem hvorfor og hva de liker ved høyden sin. Det var enorm respons. Jeg vet selv at jeg elsker hver cm, det er en stor del av meg. Og det er fantastisk å se at de fleste av oss både vet å bruke høyden og å nyte den! Jeg har trukket ut ett sitat som vil følge alle innleggene, for det gir essensen av hvordan det er å være en av oss.

«Hadde aldri trodd at en Facebook-side kunne gi meg så mye selvtillit. Tusen takk alle høye damer»

(Alle svar er gjengitt etter tillatelse)

 

  • Jeg elsker at høyden min gir meg fordeler på konserter
  • Konsertopplevelser, kan stå fremst uten å svime av
  • Lett å finne igjen i mengden av «normalhøye».
  • Folk vil ikke stå rett bak deg, så man slipper å stå trangt.
  • Glimrende for å få oversikt
  • At folk ser på meg med store øyne når jeg rocker de høye helene mine!

1400 vekstpriviligerte damer!

For et tall! For et samarbeid!

image

I går var vi 1386 damer i Facebook-gruppen. Bare det er et stort tall, med tanke på at vi var 181 damer 28. mars i fjor. Det at så mange  damer igjen trår til og får oss over nok en milepæl er fantastisk og jeg er svært takknemlig. I kveld bikket vi etttusenfirehundre damer, wow!

Jeg er så glad for at jeg får være en del av dette! Av og til er jeg utslitt,  en sjelden gang vil jeg gi meg,  men aller mest så er det fantastisk! Alt jeg lærer både som menneske, kvinne og som vekstpriviligert er jeg svært takknemlig for! Vi er et godt team!

Takk igjen, damer!

– Anne Marie, Leder

Date nr. 2

Som noen av dere vet så er jeg en sånn evig serie-singel dame. Klarer aldri å finne roen i ett forhold, og ender da opp med en lang rekke kortere forhold, av selvsagt mange forskjellige grunner. Noe jeg må si er både positivt og negativt, men en jeg datet for ett par år siden sa:

«det er bare fordi du er alt for bra til å ikke deles med flere, man bør absolutt dele ting som er bra her i verden».

Når dette er sagt så var jeg jo på date her om dagen med en kar på 180, selv er jeg 185, når jeg er flink og retter meg ordentlig opp. Vanligvis så ville jeg tenkt at, nei dette går jo ikke, og at det ville være rart å skulle se ned på han hele tiden, men så tenkte jeg på venninnene mine som jeg jo alltid ser ned på og dem er jeg jo veldig glade i. Dermed er det jo egentlig ikke negativt å se litt ned på noen, det er jo bare ett ordspråk.

Men altså kvelden før vi skulle på TV2, så sendte denne karen meg følgende sitat fra en kjent (men ikke så mye høyere enn gjennomsnittet kvinne).
Catherine Deneuve:

» EN DAME ER EN KVINNE MAN KAN SE OPP TIL»

Og så tenkte jeg at det kan jaggu hende at han har fortjent en date nr 2 likevel.

Ha en fortsatt fin dag alle flotte damer!

– Anna, 36 år