Dagens komforthæler. Skal i bursdag i byen og vet det blir mye gåing. Da blir det kun 6-7 cm hæl.
De er valgt ut av datter på 4 år.
Ønsker alle en riktig god lørdag!
– Anne Marie, Leder
Personlig erfaring
Jubileum
For tre år siden snudde jeg livet på hodet, eller for å se det på en annen måte, jeg snudde livet riktig vei. Jeg sluttet på jobb, jeg begynte å studere noe jeg hadde ønsket meg i mange år, jeg skilte meg og til sist, men ikke minst, på dagens dato 11. august 2012 startet jeg Høye damer i Høye hæler.
Første treffet 2012
Vi var 11 damer som møttes på Egertorget og siden august 2012 har jeg flyttet, giftet meg på nytt og fullført en bachelorgrad i bibliotek og informasjonsvitenskap (ansett meg gjerne). Jeg har kjøpt mange nye sko og kastet noen som er utslitt eller gitt bort noen som trenger et nytt hjem.
Høye Damer i Høye Hæler er i dag 1565 damer! Et fantastisk knippe damer/jenter fra 16 år og oppover. Alle med hver sin bakgrunn og opplevelse av å leve over gjennomsnittet, alle med sine erfaringer om å være kvinne, og alle har sine preferanser når det kommer til sko, klær og kropp. Det eneste vi har felles er høyden.
Jeg vil takke de som har vært med i tre år, jeg vil takke de som fant oss etter saken på NRK.no eller God Morgen Norge, jeg vil takke dere som har snakket med fremmede damer på butikken og de damene som har funnet oss etter slike møter, jeg vil takke de som kom for fem dager siden og du som kom til oss i dag! Tusen takk for at vi sammen kan ha det samholdet, felleskapet, gleden og erfaringsutvekslingen!
Nå går vi for enda et år!
The sky is the Limit!
– Anne Marie Guldahl Jernquist, Leder
2 årsjubileum 11.08.2014
De to øverste er mine. Og ble brukt på første treffet.
Plus size?
Jeg sitter i sofaen etter en lang dag, jeg har vært på bena i ca 13 timer. Jeg slenger kroppen i vater og slår på tven, zapper meg av gårde og på tv2 vises God Sommer Norge. Jeg ser vanligvis ikke så mye på live-tv, og det er ikke gjestene som får meg til å stoppe. I kommentarstrømmen på siden legges det ut kommentarer fra damer ang begrepet plus size som også NRK skrev om i går. Det som får meg til å stoppe er ikke at plus size er et feilslått og forvrengt begrep, men det slår meg at noen av damene som kommenterer oppgir at de er over 180 cm.
Jeg bruker også 44 i gensere, skjorter, bluser, topper og jakker, og jeg er ikke plus size! Jeg er right size! Jeg sier ikke at større eller mindre er feil, for vi er alle right size. Vi er ikke pluss eller minus, vi fyller oss selv. Jeg vet at mange av damene i Høye Damer i Høye Hæler bruker 44 eller større. Høye flotte damer! At vi skal kalles pluss size bare fordi vi har flere høydecentimeter enn normalen og da naturligvis også får flere centimeter andre veien, det heter proporsjoner.
Ut med plus size, in med right size. Og det hadde ikke gjort noe om vi fikk én eneste butikk til Norge som solgte klær som har riktige proporsjoner også.
- Anne Marie, leder
Shopaholic
Jeg har sort belte i shopping, selv om det er lite shopping med en tynn student/arbeidssøkers lommebok så kjøpte jeg dette smykket. Det ser betydelig dyrere ut enn det er.
Bare et ubetydelig lite innlegg om dupeditter.
– Anne Marie, Leder
Fra barnemunn
Jeg har en datter på 4 og et halvt år og hver kveld leser vi bok før hun skal legge seg. Jeg pleier å sitte på gulvet inne på det lille barnerommet og hun pleier å sitte på fanget mitt. Hun velger bok selv og igjen blir det boken om kroppen og hun ønsket å lese siden om musklene for førtiandregang. Hun vil gå ut i stua å fortelle at hun nå har lært forskjell på Biceps og Triceps og går mot døren. Hun legger ikke merke til at jeg trekker til meg bena slik at døren skal gå opp, hun bråstopper og ser skrekkslagen på meg i det hun får åpnet døren uten problemer, «Mamma, har du krympet!?!?!». Jeg svarer betryggende at neida, ingen fare for det, «Så du har fortsatt lange ben?», spør hun bekreftene. Jeg smiler og nikker, vi må nok lese litt mer om vekst og sjelett neste gang…
– Anne Marie, Leder
Fantastisk!
Dette er bare så fantastisk! Jeg takker alle damene som skriver sammen med meg for godt samarbeid!
Ha en fin lørdag!
Vennlig hilsen
Anne Marie Guldahl Jernquist
Leder
Small stuff
Min kjære venninne og jeg sitter ved middagsbordet og snakker om alt og ingenting. Plutselig reiser hun seg og med håp i stemmen, «Kom igjen nå, se her nå!». Hun forter seg rundt bordet i 10 cm hæler og drar meg opp av stolen. Jeg står i et sekund og ser ned på den nå 172 høye dama (inkludert hæler). «Å neeeei, de hjelper jo ikke!», sukker hun før vi bryter ut i latter.
Ønsker alle en riktig god søndag!
– Anne Marie, Leder
Fokus
For noen dager siden var jeg sammen med ei venninne på et kjøpesenter i Oslo og vi skulle gå å kose oss på café. Det er sommer og jeg har på shorts og hæler på ca 8-10 cm. Da vi er på vei mot rulletrappen går vi forbi noen bord hvor det sitter mennesker i feriemodus og slapper av. Jeg hører hun sier «Hei!» til noen, men vi går videre med en gang. Litt nedi rulletrappa sier hun, «Han så meg ikke han!». Jeg aner ikke hvem hun snakker om og spør hvem det var. «Det var bare en bekjent, han så rett mot oss, men jeg tror han var så opptatt av bena dine at han ikke så meg!».
– Anne Marie, Leder
Nesten ingenting
Jeg skal fortelle noe, noe jeg ikke hadde tenkt å fortelle. Jeg har ikke bevisst tatt noe valg om å la være å si noe om det, men nå, da jeg stod på kjøkkenet så tenkte jeg på denne bloggen. Jeg tenkte på alt vi skriver her og at det også er rom for andre ting som er mer enn bare teite kommentarer fra tankeløse mennesker eller frykten for å gå i skjørt. Det jeg skal fortelle skjedde, nesten. Jeg vet ikke hva det kunne vært, kanskje ingen ting, kanskje alt.
Jeg var på Høydetreff i Stavanger med De Høyes Klubb. Det er et årlig arrangement som går fra fredag til søndag i løpet av hver sommer, i fjor var det i Bergen og i år som sagt i Stavanger. På lørdagen i hvert høydetreff er det festmiddag, god mat, pent tøy og fine folk. Jeg hadde lånt bilen til venninnen jeg bodde hos slik at jeg ikke trengte å passe på busstider, bussnummer og busstopp. Jeg kjørte fra Sandnes til Stavanger og parkerte i et lett tilgjengelig parkeringshus. Det var ganske fult og jeg måtte ned tre etasjer for å finne plass. Dette var et slikt parkeringshus som ikke ligger under en bygning og jeg fant kun en smijernstrapp for å komme meg opp i dagslyset igjen. Jeg klakket i vei på mine høye hæler og oppmerksomhet i varierende underholdningsgrad lot ikke vente på seg.
Det er ikke denne oppmerksomheten jeg skal fortelle om her. Det er ikke den gode maten vi fikk å spise eller de hyggelige menneskene jeg spiste middagen med, det jeg vil fortelle er hva som skjedde da festmiddagen var over og jeg skulle gå hjem. Ingen ting utenom det vanlige da jeg gikk fra restauranten, jeg ringte mannen min som jeg pleier å gjøre om jeg skulle være ute sent på kvelden. Det er enten han eller mamma, bare for å ikke ha følelsen av å gå alene. Som sagt var det lørdag og det var i tillegg fint vær, mange mennesker moret seg og noen hadde tatt mer enn ett glass vin til maten, noen hadde nok ikke hatt noen mat til vinen i det hele tatt, og det var nok ikke vin som var blitt drukket heller.
Jeg gikk inn i parkeringshuset og skulle betale billetten, da måtte jeg legge på telefonen, for å ha ledige hender. Jeg betalte og gikk innover i parkeringshuset. Helt innerst lå trappen som førte nedover i etasjene og jeg gikk målrettet mot den. Noen meter før jeg er fremme ser jeg det kommer to guttemenn ut fra siden av en bil, de hadde måtte lette på «vinen» som var drukket for å komme i festhumør. Han ene så rett på meg, før han tok et skritt tilbake mot kameraten. Fremme ved trappen gikk jeg raskt nedover mot bilen og av en eller annen grunn dunket hjerte veldig fort, jeg hørte ingen skritt bak meg, men hørte bare lystige mennesker i det fjerne.
Hodet mitt var låst på en tanke, «kom deg inn i bilen og lås døra, bare kom deg inn i bilen!». Jeg gikk ganske fort nedover trappene tross mine 10 cm hæler, men hørte fortsatt ikke noen bak meg. Vel nede var bilen jeg skulle kjøre på nærmeste plass til trappen. Jeg låste opp, satt meg inn, låste bilen og slo på tenningen. Da slo baklysene seg på og der så jeg tre guttemenn som stod bak bilen. Da lysene traff dem, snudde de og løp opp igjen trappen jeg akkurat var kommet ned.
Så det skjedde igjen ting og jeg prøvde å ringe manne min, men det var ikke dekning nede i garasjen. Jeg vet ikke hva de ville, de guttemennene, kanskje de ikke ville noen ting, kanskje bare prate, tulle, skremme. Uansett, er jeg glad jeg slapp å finne det ut.
– Anne Marie, Leder
Sommertreffet 2015
Lørdag 4. juli arrangerte jeg sommerens treff for Høye Damer i Høye Hæler. Hva har man på seg, det er varmt, det blir kanskje kaldt, det er Norge i et nøtteskall.
Det ble shorts og bluse, med cardigan i vesken. Det ble prøvd en del sko, ikke alle er med på dette bildet en gang. Min kjære ektemann fikk siste ordet og det ble hvite pumps til hvit shorts og navy-farget bluse.
Planene var å ha de sorte skoene fra Buffalo, men dagen var ikke helt der da jeg tok de på og husbondens kommentar løste problemet, «Du trenger ikke alltid være på høyden, vet du!». Så da ble det de hvite på 10 cm fra Tamaris og sandalene fra Laura Bellariva i vesken.
Først møttes vi på Friday’s Bar på Aker Brygge for å nyte alt fra milk shake til Chablis. Jeg hadde reservert bord til 15 damer, da ca 12 var påmeldt, men gledelig nok møtte 20 stykker på det litt impulsive vorspielet. Stemningen var upåklagelig høy og jeg bar stoler og puffer til det store gullmedalje med 10 cm hæler. Jeg har stor forståelse for at flere synes det er nervepirrende å komme på treff første gang. Man kjenner ingen, kanskje man har sett noen profilbilder på Facebook, som man jo i bunn og grunn ikke kan vite om det er et ekte menneske bak.
Jeg er også spent og nervøs før hvert treff, men det er aldri for å møte dere. Jeg er livredd for at dere ikke skal ha det bra, at det ikke skal være en fin opplevelse og at jeg ikke har gjort jobben min. Så har vi det med skoene, og jeg er jo glad i sko og elsker høye hæler, men hva damene går i er for meg helt uviktig bare de kommer på treff. En dame hadde sitt første treff i vinter, hvor hun hadde møtt i ballerinasko, på treffet på lørdag, hadde hun 10 cm hæl.
Seks stykker av oss var på plass til avtalte tid og det fyltes raskt opp. Jeg passet på å se døren da høye, flotte, litt nervøse og søkende damer er forholdsvis lette og få øye på. Med en gang et slikt menneske viste seg rakk jeg enten opp armen eller reiste meg opp for å vise at de var kommet riktig. To av damene som kom sammen var veldig målrettet mot bordet og det var som sagt lett å se at de hørte til oss. De smilte fra øre til øre og hadde en morsom opplevelse og meddele. Da de hadde kommet fram til baren hadde de spurt en servitør om han hadde sett noen høye damer, hvorpå han hadde med tidenes bredeste smil, fortalt at ja, det hadde han og det var noe av det mest fantastiske han hadde sett og hørt om noen gang!
Da klokken nærmet seg middag, gikk vi mot Olivia og det er nå jeg blir ekstra stolt av å være en av dere. Der går vi altså, ca 20, høyreiste damer i alderen 25 til over 60 år. Vi er så forskjellige som natt og dag, med forskjellige liv, hobbyer, jobber og historier, og den ene tingen som fører oss sammen er alle være centimeter over bakken. At dette fantastiske privilegiet, å få være høy, gjør at vi kan stoppe alle på Aker brygge i å snakke, å spise, å le, det er helt fantastisk. Det er ikke mange meterne bort til restauranten, men jeg skal si at den boosten det er å gå samlet, satt sine spor, spesielt hos førstereis damene.
Det er deilig å ha et eget avlukke, og på Olivia får vi et eget lokale som kan stenges av, jeg trakk for gardinene, da vi hindret de andre gjestene i å få i seg maten. Servicen er ikke noe å si på og maten er fantastisk. Det så ut til at alle koste seg og jeg med mitt loppefylte blod rullerte som jeg pleier. Det ble til at vi snakket om følelsen av å gå samlet fra Friday’s og en dame hadde merket seg at ingen hadde sagt noe negativ til oss. Jeg bare svarte at, «Nei, hvorfor skulle de det. De er jo bare fascinert.».
Da klokken ble 23 var kvelden over for min del og snilleste Jorun førte damene videre ut i natten, men før vi kom så langt så møttes over 20 stykker av oss utenfor restauranten for å ta et gruppebilde og da kan jeg vel bare kort oppsummere at det igjen ble kaos på Aker brygge.
Takk for en fantastisk kveld damer! Jeg er utrolig heldig som får lov å møte dere!
The sky is the limit!
– Anne Marie, leder
Kort shorts, lange ben
Jeg har vært på ferie i Bulgaria med familien, to voksne, to ungdommer og ett barn. Hotellet var bra, været var dårlig, men temperaturen var deilig. Jeg kan nevne at plassen i flyet (Thomas Cook/Ving) var fantastisk t/r, har reist med dem tidligere og hatt lite plass. Det var store fly med masse benplass, da vi gikk av flyet i Bulgaria slo, på den beste måten tenkelig, varmen i ansiktet og jeg priste meg lykkelig over de tre korte shortsene som lå i kofferten og ventet på å bli brukt. Jeg kjente raskt at det ikke ble annet en skjørt og shorts i den påfølgende uken og det var nettopp det jeg hadde håpet på.
Da jeg bestilte turen for over hundre dager siden, dere kan tro det er noen unger som har ventet på dette, bestilte jeg med frokost. Det er alfa og omega for oss å ha frokost på hotellet, slik at blodsukkernivået kommer seg på et akseptabelt nivå før dagen begynner. Den første morgenen jeg våkner på hotellet, finner jeg en shorts og en t-skjorte for å gå ned å spise med mann og barn. Jeg er den som har på vekking og passer på at alle som ønsker det blir med ned før serveringen stenger.
Tre av oss går i forveien, ikke overraskende kommer ungdommene i siste liten. Vi finner oss et bord i den flotte, store salen og jeg blir virkelig imponert over utvalget av mat, det er noe for enhver smak! Jeg går sammen med datter på fire og plukker frokost. På vei tilbake til bordet føler jeg at noen stirrer, dere vet, når du kjenner noen ser på deg uten at du egentlig har sett det selv. Jeg ser opp, og joda, der sitter det en mann med kone/kjæreste eller noe slikt og stirrer usjenert på bena mine. Det som overrasket meg kanskje mest er at kona/kjæresten eller noe slikt, gjør akkurat det samme. Jeg passerer dem og på bordet bak sitter det også en mann og stirrer, på bena mine. Fremme ved bordet sjekker jeg smekken, den var lukket.
Frokosten dagen etter forløper på samme måte, jeg kjenner ikke igjen alle menneskene, men det stirres. Det stirres når jeg går for å hente mat og når jeg sitter og spiser. Shortsen jeg bruker dekker både rumpe og trusekant både i topp og bunn, t-skjorten dekker både skuldre, pupper, er tettvevd og løs i modellen. Det er hovedsakelig menn som stirrer, samt noen sure damer. Vi snakker ikke om å kaste et blikk for så å fortsette med sitt. Det er snakk om og feste blikket med nagle og meisel og bli hengende.
Så kommer vi til dag tre, jeg er stolt av bena mine, huden kunne vært glattere og de kunne sikkert vært brunere, slik vi ofte tenker om oss selv, men formen på dem er jeg stolt av. De er muskuløse og lange, jeg bryr meg i hovedsak ikke om at folk stirrer. De kan se så mye de ønsker for min del, men på en annen side følte jeg at det var noe med dynamikken som ble skjev nede ved frokosten. Jeg tar frem shortsen, som min kjære ektemann faktisk har vært med å velge ut, og forteller at jeg kanskje skal ta på meg en bukse i stedet. Men da, åh jeg er så glad i den mannen, hever han stemmen bryskt, mot alle de som ikke var til stede, og sier, «Hvorfor i alle dager skal ikke du få gå i det du vil bare fordi du har lange flotte ben!?!».
Så da var det avgjort, det er godt med litt støtte, det ble shorts til frokost hver dag. Dagen for avreise hadde jeg faktisk bukse da vi skulle dra rett etter frokost. Og bare for å ha sagt det, folk stirret da også…
– Anne Marie, Leder
Gullskoene
Som dere nok har fått med dere var det Høydetreff i Stavanger 12-14 juni. Jeg har også tidligere skrevet om at jeg kan synes det er vanskelig å gå med høye hæler, nei, det var feil, det er skjørt og kjoler jeg har problemer med. Jeg kan med glede fortelle at jeg gikk med skjørt/kjole på begge treffene, og selvfølgelig høye hæler.
På festmiddagen hadde jeg på meg skoene på bildet under, de er ca 10 cm høye og utrolig gode å gå på. Jeg tenker egentlig ikke så mye over dem, det er sko, bare et par av 125 og de passer til antrekket. Når jeg kommer til middag får de mye oppmerksomhet, det er veldig hyggelig og det fortjener de.
Det var ei på treffet som hadde på seg høye hæler for første gang. Hun har kun flate sko, ikke lave, men flate, men i anledning treffet haddde hun på seg hæler på 7-8 cm. Jeg synes dette er fantastisk. Ikke for at alle må gå med høye hæler til en hver tid, men for at man skal få lov til å eie seg selv. Det hanlder om å bryte grenser.
Og så skjer jo det som skjer så og si hvert treff. De som kan, vil prøve skoene mine. Så da gikk de på rundgang. Noen måtte holde seg i veggen, andre spradet rundt, men alle syntes at de var gode på benet.
– Anne Marie, Leder
På tå?
Det er kun ett menneske som kan snakke til meg på måten som følger i dette innlegget uten at jeg på noen måte tar det ille opp eller føler at det er noe feil med høyden min. Det er et menneske jeg har kjent i 13 år, vi er som natt og dag i både personlighet og utseende, men bedre venn i verden finnes ikke!
Vi bodde sammen på 11 kvadrat i 9 måneder for 13 år siden, jeg rotet så fælt at hun flyttet ut i 2 uker, men jeg er i tillegg så distré at jeg ikke la merke til det. Hun var forlover da jeg giftet meg i fjor og er den jeg ringer til både når jeg er på topp og på bunn. Vår største synlige forskjell er at våre toppunkt har en differanse på 25 cm. I tillegg elsker jeg hæler, mens hun foretrekker flate sko, så høydeforskjellen blir fort over 30 cm.
I forbindelse med De Høyes Klubb sitt årlige Høydetreff, som i år holdes i Stavanger, benyttet jeg sjansen til å ta et fly en dag tidligere for å ha litt kvalitetstid med dette mennesket. Utover kvelden, etter barn er i seng, ble det som vanlig lagt store planer om fremtiden og verdensproblemer ble løst. Et av temaene denne gangen var min lange kropp og min utfordring med å finne bukser og kjoler. Vi snakket om Høye Damer i Høye Hæler og at jeg av og til kan være heldig å finne kjoler som er lange nok, men at de da ofte blir for brede ellers.
Venninnen min er veldig flink til å sy og har sydd mange kjoler til datteren min, jeg spør om hun ikke kan sy en til meg. Vi finnner et mønster jeg liker og prøver å finne et stoff som har mønsteret på langs slik at kjolen kan bli lang nok, etter en stund sier hun, «Vi bør nok ta med mønsteret på Stoff & Stil så de får se hvor høy du er.». Jeg presiserer, «Husk at jeg skal ha høye hæler også!». Hun blir stille noen sekunder,»Hmmm, vi må nok ha en del stoff, ja!».
En veldig avslappende og lattermild kveld avsluttes på badet hvor hun stiller seg ved siden av meg, vi står et hundredelssekund og ser i speilet før hun utbryter, «Herregud så høy du egentlig er, er du sikker på at du ikke står på tå?», begge blir stående å fascinert se i speilen før vi totalt knekker sammen i latter. Hun snur seg mot meg, bitteliten, bøyer hodet bakover, «Når jeg ser deg sånn som dette så er du jo ikke så høy!».
Jeg ber henne gå bak meg og… borte ble hun.
– Anne Marie, Leder (som ikke står på tå på noen av bildene)
København, shopping-rapport
Jeg har gledet meg til å dra på en minitur med kjæresten til København. Jeg hadde bestemte planer om å dra på Next, for å prøve klær som er laget for oss lange damer. Vel fremme i København, en halvtime for sent på grunn av heftig vær natterstid, satte vi nesen mot sentrum. Først gikk vi på Throvaldsens museum, virkelig å anbefale, hvor det er store majestetiske marmorskulpturer og uansett hvor høy man er er man bare en liten pingle i denne sammenhengen.
Etter å ha sett alle disse fantastiske skulpturene gikk vi mot Strøget og den første butikken jeg legger merke til, etter å ha vært på Disney og kjøpt prinsesse til datteren min på fire år, er Top Shop. Jeg jubler, da jeg har hørt fra mange i Høye Damer i Høye Hæler at de har TALL-avdeling. Inne i butikken finner jeg ikke andre bukser enn 34’’ og blir litt sur, men fortsetter innover og innover i lokalet med ektemannen på slep. Og der, der troner det store TALL-skilt og det henger bukser og klær i en egen avdeling.
Det er riktig nok ikke mye å velge i, hoveddelene av buksene er hullete og helt ærlig, å henge shorts i en TALL avdeling er meningsløst, alle har en rumpe å skjule og bena stikker utenfor om du er 150 eller 190! Også disse ubeskrivelig teite magetoppene (som jeg ikke har kunnet gå med på 15 år grunnet latskap, fødsel og hat mot moten), hvorfor har så mange TALL-butikker lagt sin elsk på disse minne tøystykkene? Er det for å spare stoff? I stedet for å forlenge plaggene bare kutter de dem av på midten og sier seg fornøyd?
Min manglende begeistring er kanskje merkbar. Jeg plukker ned noen bukser, ser på dem noe skeptisk, legger dem mot kroppen og ser de stopper midt på leggen. Jeg leser på merkelappen, det står at det er «Super Stretch», jeg er ikke overbevist. De skal strekke seg til 36’’/91 cm. Jeg plukker med meg noen og går inn i prøverommet. På meg har jeg fra før en Super Stretch fra Vero Moda i 34’’ som er mer en lang nok, og tenker at jeg får gi denne superbuksen en sjanse.
Jeg er 186 (187 på en god dag) og bruker 89-92 cm i innnersøm. Buksen koster 450 danske kroner og er svært tynn, mer en tights. Jeg drar den på, den er fin og høy i livet, men IKKE 91 cm i beninnerlengde. Sur og fornærmet henger jeg buksene tilbake og starter jakten på Next. Men ingen Next var å finne. Jeg hadde nok forberedt meg litt dårlig i alt eksamenskaoset, og glemte å finne adressen før vi dro. Så det ble ingen klær for lange meg, da jeg rett og slett var helt utslitt etter nattens bergogdalbane over Skagerak. Men til info så ligger Next i Nygade 1, så jeg passerte den to ganger uten å klare å få det med meg. Og for dere som finner passende klær på TopShop (mulig jeg bare har blirr for gammel og grinete) så ligger den i Østregade 34.
Tilbake på båten hadde min kjære, fantastiske ektemann litt vondt av sin slitne, klesfrustrerte kone og vi gikk en tur på taxfreebutikken for å bare se litt. Der fant jeg disse fantastiske skjønnhetene.
De er vandrende torturinstrumenter i mer en dobbelt forstand, men de ser fantastiske ut på bena og er svimlende høye. Jeg var ikke sikker på om jeg skulle kjøpe dem, jeg har som noen vet over 120 par fra før. Mannen min stod og så på mens jeg prøvde og plutselig kom han med hundre gode grunner til å kjøpe dem og om jeg så ikke kommer til å bruke dem så kunne vi ha dem på peishylla, så gikk han og betalte. ..
Nå er jeg et par sko rikere, det ble ingen bukse, men det er juni og ferie. Jeg har gått 4 dager uten sokker og håper på mange dager med sol og kanskje en mulighet til å bruke disse skjønnhetene.
Ønsker alle en fin dag!
– Anne Marie, Leder
Sommer, dermed basta!
Det er juni, kalenderen sier i hvert fall det. Jeg gikk i skjørt på søndag og barbent i skoene. Jeg kjente solen varmet og smeltet snøfnuggene under huden. Jeg satt i t-skjorte og nøt hvert sekund. Jeg elsker sommer, sol og bare føtter. Sommeren i Norge er altfor kort og altfor kald, så jeg prøver å holde på det lille vi får så best jeg kan.
I går da jeg skulle levere barnet i barnehagen tok jeg på meg kjole, bare en grå, enkel hverdagskjole fra H&M, men kjole. En maxikjole som faktisk hviler på føttene når jeg står. Jeg sjekket gradestokken, 13 grader, jeg lot kjolen bli værende på og fant frem sandaler med hæler. Tok på meg skinnjakken og så dro vi i barnehagen. Jeg vil ha sommer, helst i går!
Ønsker alle en deilig dag, uansett vær!
– Anne Marie, Leder
Femtenhundre!
Det er utrolig, det er fantastisk og det er litt uvirkelig hvordan vi snegler oss oppover i medlemstall. Nå er det 1500 damer i Høye Damer i Høye hæler. Jeg ønsker alle nye velkommen!
De siste månedene har for meg vært noe fjerne da jeg holder på med siste innspurt av Bachelorgraden min i bibliotek og informasjonsvitenskap. På tross av dette ser jeg dere jobber i deres egne kretser og sprer gruppen ut til både kjente og fremmede.
Jeg er svært takknemlig for dette!
Håper alle har en fin pinsehelg, i både flate og høye sko!
The sky is the limit!
– Anne Marie, Leder
Jeg er kvinne!
Gratulerer med dagen! Vi har mange grunner til å feire i dag; Grunnlov, fred og frihet. Frihet er så mye og så forskjellig for hver enkelt. Mye av friheten vår tar vi forgitt, som for eksempel ytringsfrihet i alle dens variasjoner, som denne bloggen. Vi er kanskje ikke banebrytende eller ekstreme, men tenk hvor mange damer som ikke kan ha det fellesskapet vi har.
Jeg har skrevet dikt i mange år, så lenge jeg kan huske egentlig. Det er en fin måte å utrykke mye med lite. Jeg fant igjen dette diktet, det er over to år gammelt. Det er i seg selv ikke så gammelt egentlig, jeg har dikt som er over 20 år gamle, men det er ikke om høye hæler i dem. Vi er kvinner alle sammen, for noen er flate sko et must. Jeg derimot, elsker alle sko, men det er de høye hælene som har fått plass i dette diktet. Noen justeringer har jeg gort i dag. Barnet er ikke to år, men fire og jeg er enda gladere over alle mine centimeter nå enn for to år siden. Høye Damer i Høye Hæler har gjort mye godt for meg også.
Jeg elsker å elske
Jeg elsker
å være kvinne
å være myk, tøff, omsorgsfull og kreativ
Føttene mine elsker
å løpe på jord og mosefylt skogbunn
under trehimmelen
Leggene mine elsker
å få på seg sko
med perfekt plassert hæl på 8-12 cm
Lårene mine elsker
å kjenne sin egen styrke
da de sykler med henger og unge
opp de tøffeste bakkene
De lange bena mine som helhet elsker
å slikke sol
bli gyldenbrune som en kastanje
Magen min elsker
å være mett
å le
å bære frem et liv
Ryggen min elsker
å kjenne de sterke hendene dine
når du stryker meg kjærlig
når vi står i kø på butikken
eller om kvelden før vi sovner
Brystene mine elsket
å kunne være eneste næringskilde
til verdens vakreste, lille jente
Hendene mine elsker
å stryke over kinnet
til det nydelige barnet mitt
Armene mine elsker
å ta i mot en lattermild fireåring
som kommer løpende mot meg
Nakken min elsker
å kjenne varmen fra pusten din
når de myke leppene dine
kysser meg
Kroppen min elsker
å være 20 centimeter over gjennomsnittet
å være sterk, stolt og støttende
Munnen min elsker
å kysse deg
varsomt og trøstende
mykt og lidenskapelig
ørene mine elsker
å høre stemmen til en savnet venn
å høre favorittsangen ut av det blå på radioen
å høre mine kjære le
øynene mine elsker
å se lyset i øynene dine
når du smiler
– Anne Marie, leder
Ta tyren ved hornene
Vi er like forskjellige som vi er mange, vi opplever derfor alt det folk får seg til å si på svært forskjellige måter. Tross dette, så er vi vel hovedsakelig enige om at det er underfundig hvordan noen finner det naturlig å kommentere vårt utseende. Vi er ikke de eneste som er utenfor normen, men noen trives ikke der, og de er ikke alene om det heller. Det hjelper ikke alltid å være en del av noe, mine problemer er størst, fordi de er mine.
Jeg føler av og til, that I’m preaching to the choire. De fleste av dere vet at jeg er svært komfortabel med å være høy og det gleder meg at mange av dere også er det. Det som gleder meg enda mer er at dere som ikke alltid har vært det, og kanskje ikke enda har blitt komfortable med høyden deres, finner styrke og motivasjon i Høye Damer i Høye Hæler. Jeg har brukt mange år av livet på å være sint på alt som er gjort meg urett. Jeg har brukt masse energi på hat og å bære nag og skyte med kanoner og det som verre er om noen skulle pelle meg på nesen.
Jeg er veldig glad for at jeg, etter svært mange år med «selvutvikling», bruker betydelig mindre energi på hva andre mener og sier til meg. De som kjenner meg personlig vet at jeg fortsatt har tydelige meninger, men har ikke behovet for å hevde dem til enhver tid. Jeg har jobbet mye med noe som kanskje kommer lett for noen, å la tankeløse kommentarer ikke gå inn på meg.
Jeg har en datter på fire år som går i barnehagen. Den pedagogiske lederen på avdelingen hennes har siden jul ved flere anledninger kommentert hvor høy jeg er. Hun har jo helt rett, når jeg kommer i bhg med hæler på opp til 10 cm og blir da rundt 196 cm. Men, og her kommer det, når noen gjentattet ganger kommer med samme kommetaren i situasjoner hvor jeg er helt «naken». Da kjenner jeg at jeg begynner å ruge litt på hva slags meninger som ligger bak. Jeg er der ene og alene for å møte datteren min og når da en tilsyneslatende profesjonell person ikke klarer å motstå fristelsen til å kommentere det opplagte, for hun tror vel virkelig ikke at jeg ikke er klar over hvor høy jeg er?! Da kjenner jeg at dette må jeg til livs.
Og i går var dagen. Så med mentaliseringskunnskapen på baklomma og zen i sinnet, tok jeg på meg ti cm kilehæl for å gå på foreldresamtale. Jeg hadde en plan, og det er det som er hemmeligheten. For det er det å bli tatt på sengen, i såre/ubeskyttede situasjoner, som ofte vipper oss av pinnen. Jeg ønsker at det ikke skal være nødvendig for noen, å måtte ha forsvaret klart til enhver tid, men lets face it, hos noen går ikke heisen helt opp og vi får hjelpe dem til trappa.
Jeg kommer en god stund før samtalen skal starte for å bruke litt tid på avdelingen sammen med de andre ansatte og barna. Ingen, hverken barn eller voksne, kommenterer høyden. Så kommer den pedagiske lederen for å hente oss inn til samtalen og jeg ser det i øynene hennes, det vil komme. Vi går inn på rommet hvor samtalen skal finne sted, hun går bak bordet hvor hun skal sitte. Hun setter seg nesten ned før hun reiser seg og kommer ut på siden av bordet igjen. Hun måler meg opp og ned og sier, «Jeg må bare se, du er så høy!».
«Ja det er jeg, og er jeg ikke heldig?», svarer jeg med et smil. «Jo, veldig heldig!» svarte hun kontant.
Vi kan vel si at selv om vi var to foreldre til samtale var det kun meg hun så i øynene, i 42 minutter…
Mitt råd, ei deg selv! Det kan ta tid, men et sted må man begynne. Vi kan ikke forandre alle mennesker der ute og det skal vi ikke gjøre heller, men vi kan styrke oss selv.
Man fanger flere fluer med sukker enn med eddik.
– Anne Marie, leder
En merkedag!
I dag er for meg en enormt stor dag! Så stor at det nok kan virke rart for noen. Jeg har jobbet mye og hardt for dette, nesten døgnet rundt til tider. Å sjonglere familie, studier, hobbyer og to klubber for høye mennesker, har til tider vært heftige tak.
I dag fikk jeg endelig brev fra Patentstyret med kongemerket på. Åh, jeg kjenner jeg får klump i halsen. I dag er Høye damer i Høye Hæler registrert i patentregisteret, ingen kan røre oss!
Høye Damer i Høye Hæler ©
For 2 år 11 måneder og 3 dager siden postet jeg bildet under, i De Høyes Klubb på Facebook. Jeg hadde glemt pengene mine da jeg gikk inn i denne butikken, heldigvis hadde jeg med en god venninne som la ut for meg og så var det i gang!
Det skapte liv, reaksjoner og det er starten på Høye Damer i Høye Hæler! At noe så lite kan starte noe så stort og ha så stor betydning for så mange! Under følger samtalen:
Gjengitt med tillatelse
Det var mange med i samtalen, fra hele Norge, og 11.08.2012 møttes 11 fremmede damer på Egertorget. Alle med hæler, fordi jeg var så dum og satt det som et kriterium. Hæltvangen forsvant svært fort da jeg så et behov som for meg var fremmed. Jeg var vant med å gå med hæler, jeg elsker hver centimeter og vil gjerne ha fler. I dag, nesten tre år etter og klok av skade, så er det overhodet ingen hæltvang. Jeg ønsker at man skal gå i det man ønsker og trives i. Det kan være langt nok utenfor komfortsonen å komme på treff om ikke jeg skal gjøre avstanden enda større.
Første treffet, 11.08.2012
I dag er vi 1468 damer/jenter, det er helt fantastisk! Jeg er så glad for at dere finnes, at vi er så forskjellige, tolerante og sympatiske med hverandre. Ingen klubb i verden bør ha større takhøyde enn hos oss!
Takk for alt dere bidrar med, takk for gleder og sorger, klestips og blogginnlegg. Takk til dere som gir umiddelbar respons til dem som trenger hjelp og takk til dere som lar være. Det viktigst er at alle kan si noe når de ønsker det. Hver og en er viktig å ha i klubben, da har jeg tall med tyngde å slå i bordet med når jeg kjemper vår sak.
The sky is the limit!
Vennlig hilsen
Anne Marie Guldahl Jernquist
Leder
Hormonbehandling, avisoppslag i Varden
For en tid tilbake fikk jeg mail av en journalist fra Varden. Hun lurte på om vi i De Høyes Klubb (Hvor jeg også er leder), kjente noen som hadde blitt hormonbehandlet på sykehuset i Skien i Telemark, eller om vi kunne tipse om hvor hun kunne finne noen. Jeg la ut en medling i DHK og i Høye Damer i Høye Hæler og fikk svar fra en mor hvor datteren hadde blitt behandlet. Jeg fortalte også at jeg er fra Telemark og ble vurdert behandlet da jeg var 10 år. Hun ringte meg noen dager senere for et telefonintervju og jeg fikk lese saken på mail. Eller ikke hele saken, jeg fikk kun lese det hun siterte meg på. Greit nok, jeg visste at hun skulle intervjue en lege og denne andre jenta og tenkte at, jeg ble jo aldri behandlet så min stemme er svært uviktig i denne saken.
Hun ba om å få noen bilder av meg i helfigur som jeg sendte over. Det gikk noen dager og så fikk jeg en sms om det var greit at det kom en fotograf å fotograferte meg. Jeg tenkte at det var mye styr for ei som bare skulle ha en sidekommentar, men sa at det var bare å ta kontakt.
Jeg er den som trives best bak kamera, jeg gruer meg i lang tid om jeg vet at noen skal ta bilder av meg. Jeg fikk sms av en fotograf og vi avtalte å ta bilder ved Østensjøvannet og ikke nede i asfaltjungelen. En hyggelig mann møtte opp og det har så mye å si hvem som fotograferer! Det ble mye latter og mange bilder. Selv om han måtte stå på tå noen ganger for å få riktig vinkel, jeg hadde selvfølgelig høye hæler, så følte jeg meg aldri utilpass. Stor cred til Joakim s. Enger!
«Han lille fotografen på 170!» – Joakim s. Enger, fotograf Varden
Han sa det skulle ta 15 minutter, men det tok 45, tiden bare fløy av sted. Jeg måtte jo selvfølgelig ta et bilde av han og jeg sa at han kom til å få eget innlegg på bloggen. «Haha, ja han lille fotografen på 170!», svarte han. Jeg hadde til og med på meg kjole, og når jeg tenker på det var det lettere å bli fotografert da. Hvorfor? Aner ikke, da var kanskje alt så langt utenfor komfortsonen min at
Jeg gruer meg alltid før jeg skal i media, intervjuene plager meg ikke så veldig. Bortsett fra om det er direkte tv eller radio, da kjenner jeg jo at det kiler i magen. Det jeg synes er ille er når det blir sendt eller trykket, å se seg selv eller lese klønete formuleringer. De sier at øvelse gjør mester, det siste året har det blitt 6-7 forsider/medieinnslag. Jeg er langt fra en mester og jeg blir like nervøs før publisering. Når da i tillegg saken blir utsatt mange ganger pga akutte nyheter går det faktisk på natttesøvnen. Det som betyr aller mest er å spre ordet om disse to gruppene, så håper vi at flere finner oss!
Forsiden av Varden 29.04.2015
Saken kom til slutt, bildene er godkjent av mamma og jeg overlevde denne gangen også.
Artikkelen «Friske jenter hormonbehandles», kan du lese her.
– Anne Marie, Leder
Høye Damer i Høye Hæler 