København, shopping-rapport

Jeg har gledet meg til å dra på en minitur med kjæresten til København. Jeg hadde bestemte planer om å dra på Next, for å prøve klær som er laget for oss lange damer. Vel fremme i København, en halvtime for sent på grunn av heftig vær natterstid, satte vi nesen mot sentrum. Først gikk vi på Throvaldsens museum, virkelig å anbefale, hvor det er store majestetiske marmorskulpturer og uansett hvor høy man er er man bare en liten pingle i denne sammenhengen.

image

Etter å ha sett alle disse fantastiske skulpturene gikk vi mot Strøget og den første butikken jeg legger merke til, etter å ha vært på Disney og kjøpt prinsesse til datteren min på fire år, er Top Shop. Jeg jubler, da jeg har hørt fra mange i Høye Damer i Høye Hæler at de har TALL-avdeling. Inne i butikken finner jeg ikke andre bukser enn 34’’ og blir litt sur, men fortsetter innover og innover i lokalet med ektemannen på slep. Og der, der troner det store TALL-skilt og det henger bukser og klær i en egen avdeling.

Det er riktig nok ikke mye å velge i, hoveddelene av buksene er hullete og helt ærlig, å henge shorts i en TALL avdeling er meningsløst, alle har en rumpe å skjule og bena stikker utenfor om du er 150 eller 190! Også disse ubeskrivelig teite magetoppene (som jeg ikke har kunnet gå med på 15 år grunnet latskap, fødsel og hat mot moten), hvorfor har så mange TALL-butikker lagt sin elsk på disse minne tøystykkene? Er det for å spare stoff? I stedet for å forlenge plaggene bare kutter de dem av på midten og sier seg fornøyd?

image

Min manglende begeistring er kanskje merkbar. Jeg plukker ned noen bukser, ser på dem noe skeptisk, legger dem mot kroppen og ser de stopper midt på leggen. Jeg leser på merkelappen, det står at det er «Super Stretch», jeg er ikke overbevist. De skal strekke seg til 36’’/91 cm. Jeg plukker med meg noen og går inn i prøverommet. På meg har jeg fra før en Super Stretch fra Vero Moda i 34’’ som er mer en lang nok, og tenker at jeg får gi denne superbuksen en sjanse.

Jeg er 186 (187 på en god dag) og bruker 89-92 cm i innnersøm. Buksen koster 450 danske kroner og er svært tynn, mer en tights. Jeg drar den på, den er fin og høy i livet, men IKKE 91 cm i beninnerlengde. Sur og fornærmet henger jeg buksene tilbake og starter jakten på Next. Men ingen Next var å finne. Jeg hadde nok forberedt meg litt dårlig i alt eksamenskaoset, og glemte å finne adressen før vi dro. Så det ble ingen klær for lange meg, da jeg rett og slett var helt utslitt etter nattens bergogdalbane over Skagerak. Men til info så ligger Next i Nygade 1, så jeg passerte den to ganger uten å klare å få det med meg. Og for dere som finner passende klær på TopShop (mulig jeg bare har blirr for gammel og grinete) så ligger den i Østregade 34.

Tilbake på båten hadde min kjære, fantastiske ektemann litt vondt av sin slitne, klesfrustrerte kone og vi gikk en tur på taxfreebutikken for å bare se litt. Der fant jeg disse fantastiske skjønnhetene.

image

De er vandrende torturinstrumenter i mer en dobbelt forstand, men de ser fantastiske ut på bena og er svimlende høye. Jeg var ikke sikker på om jeg skulle kjøpe dem, jeg har som noen vet over 120 par fra før. Mannen min stod og så på mens jeg prøvde og plutselig kom han med hundre gode grunner til å kjøpe dem og om jeg så ikke kommer til å bruke dem så kunne vi ha dem på peishylla, så gikk han og betalte. ..

Nå er jeg et par sko rikere, det ble ingen bukse, men det er juni og ferie. Jeg har gått 4 dager uten sokker og håper på mange dager med sol og kanskje en mulighet til å bruke disse skjønnhetene.

Ønsker alle en fin dag!

– Anne Marie, Leder

«Passkontroll»

pass

Jeg driver for tiden og planlegger Londontur! *glis*

I den forbindelse fant jeg ut at det var på tide med nytt pass.
Det hadde for øvrig vært nyttig å fornyet det for noen år siden, da det gikk ut i 2009.
Med andre ord ikke den som er mest bereist…

Uansett… Litt ivrig på å få meg pass reiste jeg innom på drop-in i dag, selv om jeg egentlig hadde bestilt meg time til det 19.juni.
Rakk akkurat å sette meg før det var min tur, og så kom de vanlige spørsmålene med hårfarge, øyefarge, og til sist HØYDE!
I passet fra jeg var 15år står det 182cm, og damen skulle til å taste det inn da jeg stoppet henne, og sa at jeg tror nok jeg har vokst litt siden det, men er usikker på hvor høy jeg er.
Sannheten er at jeg har blitt målt til 184,5 og 185cm etter dette, men etter at jeg ble med i denne gruppa har det nesten blitt litt «Oi, er jeg ikke høyere?», så jeg var nysgjerrig på om jeg hadde vokst mer.

«Ok, da må vi ut i gangen og måle» sier damen, og vi reiser oss.
«Og du har høye hæler?» fortsetter hun i et tonefall som før jeg ble medlem av denne gruppen hadde fått meg til å krype ytterligere sammen.
«Nei!» svarte jeg tilbake med rak rygg, og stort smil.
Damen kikket ned på skoene mine som om hun ikke trodde meg, og ruslet ut i gangen.

Vel ute i gangen strakk jeg meg så lang jeg er, og damen sto på tå for å se tallet.
«Nei, jeg tror ikke dette ble riktig, så vi får måle en gang til.» sier hun.
Jeg innunder enda en gang, og så sier hun «Jeg tror det er best om du leser av selv».
Hun var vel selv det jeg regner som ganske gjennomsnittlig høy, med andre ord rundt 170cm tipper jeg, men hun klarte ikke å lese av uten å flytte på den.
«185,6» leser jeg høyt.
«Ja, 185cm altså» sier damen halvhøyt på vei tilbake bak pc’n.
Det er første gang jeg nesten har protestert, og fått de til å runde opp!
Og selv om det kommer til å stå 185 i passet, så er jeg sikker på at jeg kommer til å tenke «Komma seks» hver gang jeg leser det.

Takk til denne gruppa(!!), som snur selvtilliten min angående høyden! J

– Julie 185(,6)cm,  26år

Ett år har gått.

I dag er det ett år siden Høye damer i Høye Hæler var på God Morgen Norge på tv2. Mye har skjedd siden da, vi har senket alderen til 16 år og er nesten 1500 damer.

En stor takk til alle damene som stilte opp den dagen!

Se klippet her!

– Anne Marie, Leder

En merkedag!

I dag er for meg en enormt stor dag! Så stor at det nok kan virke rart for noen. Jeg har jobbet mye og hardt for dette, nesten døgnet rundt til tider. Å sjonglere familie, studier, hobbyer og to klubber for høye mennesker, har til tider vært heftige tak. 

I dag fikk jeg endelig brev fra Patentstyret med kongemerket på. Åh, jeg kjenner jeg får klump i halsen. I dag er Høye damer i Høye Hæler registrert i patentregisteret, ingen kan røre oss!

Logo ©

Høye Damer i Høye Hæler ©

For 2 år 11 måneder og 3 dager siden postet jeg bildet under, i De Høyes Klubb på Facebook. Jeg hadde glemt pengene mine da jeg gikk inn i denne butikken, heldigvis hadde jeg med en god venninne som la ut for meg og så var det i gang!

Screenshot_2015-05-05-11-21-24

Det skapte liv, reaksjoner og det er starten på Høye Damer i Høye Hæler! At noe så lite kan starte noe så stort og ha så stor betydning for så mange! Under følger samtalen:

Screenshot_1Screenshot_2

Screenshot_3

Gjengitt med tillatelse

Det var mange med i samtalen, fra hele Norge, og 11.08.2012 møttes 11 fremmede damer på Egertorget. Alle med hæler, fordi jeg var så dum og satt det som et kriterium. Hæltvangen forsvant svært fort da jeg så et behov som for meg var fremmed. Jeg var vant med å gå med hæler, jeg elsker hver centimeter og vil gjerne ha fler. I dag, nesten tre år etter og klok av skade, så er det overhodet ingen hæltvang. Jeg ønsker at man skal gå i det man ønsker og trives i. Det kan være langt nok utenfor komfortsonen å komme på treff om ikke jeg skal gjøre avstanden enda større.

Første treffet 2012

Første treffet,  11.08.2012

I dag er vi 1468 damer/jenter, det er helt fantastisk! Jeg er så glad for at dere finnes, at vi er så forskjellige, tolerante og sympatiske med hverandre. Ingen klubb i verden bør ha større takhøyde enn hos oss!

Takk for alt dere bidrar med, takk for gleder og sorger, klestips og blogginnlegg. Takk til dere som gir umiddelbar respons til dem som trenger hjelp og takk til dere som lar være. Det viktigst er at alle kan si noe når de ønsker det. Hver og en er viktig å ha i klubben, da har jeg tall med tyngde å slå i bordet med når jeg kjemper vår sak.

Ben

The sky is the limit!

Vennlig hilsen
Anne Marie Guldahl Jernquist
Leder

Min første kveld med høye hæler

Det er enkelte kvelder som man bare ikke glemmer. Sånn som første gang jeg turte å gå med høye hæler på fest. Når jeg tenker tilbake på det, så er jeg litt stolt.

De eneste gangene jeg hadde gått på disse skoene før var hjemme i stua, der jeg (bokstavelig talt) måtte støtte meg til tak og vegger med armene for å holde meg oppreist! Jeg måtte jobbe hardt for ikke å bøye knærne når jeg gikk den kvelden, og gikk latterlig sakte for å opprettholde en viss ”eleganse”. Dette var litt over to år siden. Selv om kvelden var fin, følte jeg meg utilpass ved flere anledninger. Å rocke høyden sin er ingen selvfølge!

Det var én kommentar jeg fikk den kvelden som sitter igjen. Jeg var en tur på toalettet og sto foran speilet, da en ukjent dame begynte å snakke til meg. Først på engelsk, deretter slo vi over på tysk. Hun sa til meg at hun syntes det var så utrolig kult at jeg som er så høy likevel velger å gå med høye hæler. Måten hun oppriktig sa det på, som en del av en hyggelig samtale, fikk meg til å stå igjen med en veldig god følelse. Slike kommentarer elsker jeg! Jeg får så alt for ofte slengkommentarer som ”Åj, du var høy”, eller ”Nå følte jeg meg lav”. Kommentarer som kun fokuserer på én ukontrollerbar detalj ved mitt utseende, som jeg ikke kan vri meg unna reaksjonene på. Men det å faktisk få en kommentar knyttet til noe jeg har gjort eller måttet jobbe for…. Det finnes ikke noe bedre!

Er det flere enn meg som synes det er slitsomt å måtte sitte igjen med følelsen av at uansett hva du gjør eller hvordan du går kledd, så vil førsteinntrykket andre får alltid være høyden?
Dette prøver jeg å ikke tenke for mye på, men får stadig påminnelsen. Vanligvis kun gjennom blikk eller en kort kommentar, men situasjonene er mangfoldige!

For eksempel situasjoner der en mann kommer bort til meg og en lav venninne og insisterer på å klemme oss etter tur for å, quote: ”sammenligne følelsen”. Eller situasjoner der læreren ber den høyeste og laveste i klassen stille seg opp ved siden av hverandre, foran alle, for at de andre skal få se høydeforskjellen mellom oss.

Ikke særlig behagelig. I sistnevnte situasjon ba riktignok læreren om unnskyldning, men

… til den lave!

Jeg skrev om et korrelasjonsproblem mellom høyde og alder i mitt forrige blogginnlegg. Dette problemet kan også overføres til tålegrense. De mange slengkommentarene vi får, er jeg ganske sikker på at vi ikke hadde fått dersom vi var lavere. Det er akkurat som om terskelen for vår allment anerkjente tålegrense blir ansett som høyere, kun basert på høyde!

Jeg har hatt både positive og negative opplevelser iført høye hæler. Eller uten hæler, for den slags skyld. For høyere er jeg jo uansett! Jeg har til og med påpekt dette som svar til noen kommentarer av typen: ”Hvorfor ønsker du å se høyere ut?”. Til slike type spørsmål/kommentarer har jeg for eksempel svart (sant som det er): ”Jeg er høyere enn deg uansett, 10 cm mer eller mindre utgjør ingen forskjell”. Til og med jeg er uenig i min egen uttalelse. Men svaret fremhever et poeng som jeg står ved; Nemlig at vi er høyere enn de fleste uansett, og ikke bør drive å kjempe den umulige kampen med å prøve å se lavere ut.

Jeg vil konkludere med at alt har to sider. Høyde har et hav av både fordeler og ulemper. Mange bra historier oppleves som følge av høyden. Noen av dem verdt å dele! Både historier som var ubehagelige å bli utsatt for, men også historier som jeg er stolt av å være høy nok til å kunne få oppleve! Det å gå med høye hæler er ikke et enkelt valg. Det understreker høyden, og skaper større bevissthet på høyden både hos deg selv og dine omgivelser. Valget er tøft, men jeg mener det er verdt det!

– Elida, 21 år, 191 cm

Hormonbehandling, avisoppslag i Varden

For en tid tilbake fikk jeg mail av en journalist fra Varden. Hun lurte på om vi i De Høyes Klubb (Hvor jeg også er leder), kjente noen som hadde blitt hormonbehandlet på sykehuset i Skien i Telemark, eller om vi kunne tipse om hvor hun kunne finne noen. Jeg la ut en medling i DHK og i Høye Damer i Høye Hæler og fikk svar fra en mor hvor datteren hadde blitt behandlet. Jeg fortalte også at jeg er fra Telemark og ble vurdert behandlet da jeg var 10 år. Hun ringte meg noen dager senere for et telefonintervju og jeg fikk lese saken på mail. Eller ikke hele saken, jeg fikk kun lese det hun siterte meg på. Greit nok, jeg visste at hun skulle intervjue en lege og denne andre jenta og tenkte at, jeg ble jo aldri behandlet så min stemme er svært uviktig i denne saken.

Hun ba om å få noen bilder av meg i helfigur som jeg sendte over. Det gikk noen dager og så fikk jeg en sms om det var greit at det kom en fotograf å fotograferte meg. Jeg tenkte at det var mye styr for ei som bare skulle ha en sidekommentar, men sa at det var bare å ta kontakt.

Jeg er den som trives best bak kamera, jeg gruer meg i lang tid om jeg vet at noen skal ta bilder av meg. Jeg fikk sms av en fotograf og vi avtalte å ta bilder ved Østensjøvannet og ikke nede i asfaltjungelen. En hyggelig mann møtte opp og det har så mye å si hvem som fotograferer! Det ble mye latter og mange bilder. Selv om han måtte stå på tå noen ganger for å få riktig vinkel, jeg hadde selvfølgelig høye hæler, så følte jeg meg aldri utilpass. Stor cred til Joakim s. Enger!

image

«Han lille fotografen på 170!» – Joakim s. Enger, fotograf Varden

Han sa det skulle ta 15 minutter, men det tok 45, tiden bare fløy av sted. Jeg måtte jo selvfølgelig ta et bilde av han og jeg sa at han kom til å få eget innlegg på bloggen. «Haha, ja han lille fotografen på 170!», svarte han. Jeg hadde til og med på meg kjole, og når jeg tenker på det var det lettere å bli fotografert da. Hvorfor? Aner ikke, da var kanskje alt så langt utenfor komfortsonen min at

Jeg gruer meg alltid før jeg skal i media, intervjuene plager meg ikke så veldig. Bortsett fra om det er direkte tv eller radio, da kjenner jeg jo at det kiler i magen. Det jeg synes er ille er når det blir sendt eller trykket, å se seg selv eller lese klønete formuleringer. De sier at øvelse gjør mester, det siste året har det blitt 6-7 forsider/medieinnslag. Jeg er langt fra en mester og jeg blir like nervøs før publisering. Når da i tillegg saken blir utsatt mange ganger pga akutte nyheter går det faktisk på natttesøvnen. Det som betyr aller mest er å spre ordet om disse to gruppene, så håper vi at flere finner oss!

Forsiden av Varden

Forsiden av Varden 29.04.2015

Saken kom til slutt, bildene er godkjent av mamma og jeg overlevde denne gangen også.

Artikkelen «Friske jenter hormonbehandles», kan du lese her.

– Anne Marie, Leder

 

Bursdag og sko

image

Jeg hadde bursdag for noen dager siden og fikk blant annet gavekort av min kjære ektemann. Jeg hadde mange planer for hva de pengene skulle gå til, men som de fleste vet blir ikke alle planer realiserte. Jeg var på et kjøpesenter og skulle på Kitch’n for å handle bakeutstyr, da jeg hadde fått et eget gavekort til dette av ei venninne. Da jeg kommer opp av rulletrappa er det første jeg ser DNA, ja, skobutikken DNA, hvor man vel mildt sagt kan si at jeg har lagt igjen noen kroner i årenes løp. Denne dagen har jeg noen timer for meg selv, ingen nydelig fireåring som vil i lekebutikken eller kjøpe is og ingen fantastisk ektemann som strengt tatt kan klare seg uten skobutikker.

Jeg skal egentlig lese på eksamen, men som verdens beste procastination-lady går jeg en snartur bortom likevel. Jeg går sakte inn i butikken for å få overblikk og de første meterene inn var det ikke en eneste sko av interesse, det hender faktisk det også. Jeg tenker for meg selv, at dette var jo easypeasy, og skal til å snu og gå ut igjen da jeg skimter noen smashing heels og røde salgsskilt innerst i lokalet. Da er jeg ikke vanskelig å be, det koster jo ikke noe å titte litt.

image

Jeg titter litt rundt i hyllene og plukker med meg fire par, jeg har strengt tatt ikke tenkt å kjøpe alle fire, maks to. Jenta i butikken er kjempehyggelig, selvfølgelig. Hun ser jo stjernene i øynene mine når jeg holder opp nok et Jeffrey Campbell par i min størrelse og til 70% avslag, og tenker nok, «Yess, provisjon!». Uansett, det er hyggelig betjening og hun henter alle parene. Jeg får sitte litt for meg selv å prøve, noen jeg setter stor pris på.

JC skoene passer perfekt, noe jeg visste da jeg har to par fra før. Så prøver jeg de fornuftige kakigrønne med kilehæl og vinterfór, disse sitter som hånd i hanske enda de bare er 40 og jeg for det meste bruker 41. Jeg prøver også et par boots som raskt blir satt på plass i hyllen igjen. Så står jeg igjen med de fantastiske highheelsene fra Buffalo. De fleste damer/jenter som er født på slutten av 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet har et elsk/hat forhold til Buffalo, jeg også.

Jeg tar de på meg, forventer smerte, overstrekk og vingling, men neida. De smetter rett på og er overaskende gode på foten. Bak meg hører jeg noen prate med ekspeditrisen og det er to menn som skal levere noe til butikken. De snakker norsk seg i mellom, til de oppdager den to meter lange damen og slår pluttselig over til polsk (tror jeg), før de blide forsvinner ut igjen. Jeg tar av meg skoene og setter meg på puffen, jeg har kommet til den vanskelige avgjørelsen…

Det er 70 % på to av parene og 50% på det ene. Jeg har et gavekort med meg på 1000,- og min spede studentlommebok har ikke råd til å bli tæret på av høye hæler denne dagen. Mens jeg sitter og ikke helt klarer å bestemme meg, kommer den blide ekspeditrisen bort og spør hvordan det går. Jeg svarer, faktisk uten baktanker, at det er dumt at det ikke er 70% på alle tre. Vi snakker litt om Høye Damer i Høye Hæler og hvor fine skoene er og så sier hun, «Om du kjøper alle tre kan du få 70% på alt». Jeg sier helt ærlig, etter å ha takket en del, at da må hun regne ut sluttsummen først. Så ja, for å oppsummere kort et resultat dere nok ante for lenge siden så er jeg eier av tre nydelige par sko og studentlommeboken måtte kun ut med 19 kroner og 40 øre.

Og bare for å ha sagt det, jeg er mye heller med datter og ektemann enn å kjøpe sko.

– Anne Marie, leder

 

Boost

Jeg ønsker å dele en fantastisk opplevelse med dere! Det var virkelig en selvtillitsboost utover det vanlige, og opplevd iført veldig høye hæler!

Fordi høye hæler er elegant, og føles som en nødvendig supplement til de fleste kjoler, går jeg med dem ofte! Som regel har jeg vært litt tilbaketrukken, og valgt å bruke de høyere hælene kun for mer private anledninger.

Jeg var redd for å føle meg utilpass med å være annerledes, og at det ville ende opp med å ødelegge kvelden! Blant fremmede folk med alkohol i blodet, fryktet jeg at terskelen for å slenge ”en kommentar eller to” ville være lavere. Dette har ikke hindret med fra å kjøpe sko med høye hæler! Eller å ta lengselsfulle blikk inn i skoskapet, før jeg likevel har endt opp med en trygg hælhøyde på 5 cm.

Denne kvelden hadde jeg bestemt meg for å ta på meg mine høyeste hæler: 15 cm!

Som en liten innføring i min tidlige erfaring med høye sko kan jeg kort si følgende. Med min høyde er oppmerksomhet noe jeg får, uansett om jeg ber om den eller ikke. Spørsmålet er hvilken type oppmerksomhet jeg får.

Når jeg er i et strålende humør har jeg gjennomgående opplevd masse positiv respons og flotte kommentarer! (Selvfølgelig kan jeg ikke se bort ifra muligheten om at jeg med godt nok humør ikke legger merke til negativitet). Dette endrer likevel ikke det faktum at de positive kommentarene er mye mer varierte enn den dagligdagse ”du er høy”! Spørsmål om hælhøyde har av den grunn for meg ofte vært et spørsmål om grad av selvtillit (det burde ikke være sånn).

Kvelden gikk ut over all forventning! For det første brakk jeg ikke beina mine der jeg tårnet over folkemengden på brosteinen. Det å være høyest på utestedet ble positivt oppfattet! Fikk faktisk ikke en eneste kommentar om høyden min (Vanskelig ikke å legge merke til). Men igjen så var jeg så opplagt mye høyere enn alle andre der, at jeg tviler på at noen følte ”behovet” for å kommentere. Tvert imot virket mange interessert i å ta en prat, og jeg snakket, lo og følte meg helt topp!

Konklusjon: Jeg anbefaler alle å prøve ut høye hæler, uansett anledning! Det er også en fin måte å akseptere seg selv på, for den man er, nemlig høy! Ingen grunn til ikke å være stolt av det!

– Elida, 21 år, 191 cm

Fremmed mann

Sist lørdag fikk jeg en kommentar jeg aldri hadde hørt før. Jeg var på julebord med jobben, iført en (om jeg skal si det selv) veldig pen kjole, og nydelige sko på 10 cm til anledningen. Liker å gå i høye hæler, men velger dem dessverre ofte bort for ikke å tiltrekke meg for mye oppmerksomhet. Med 10 centimeters sko ender jeg tross alt opp med å tårne opp 201 cm. Men denne kvelden var jeg i et fantastisk humør, og på slike kvelder kan jeg virkelig rocke høye hæler! (hehe).

Så der var jeg, på en nesten tom bar, sammen med det som var igjen av julebordfølget. En kollega hadde nettopp tatt på meg de høye hælene mine igjen (hadde gått fra julebordlokalet til baren med andre sko), og så gikk jeg til skranken for å hente en drink. Der satt det en fremmed mann og en dame, sammen på hver sin barstol. Så skjedde det.

Plutselig kommenterte den fremmede mannen om hvor lav han ville vært og hvor langt han ville rukket opp på meg om vi hadde hatt sex.

Jeg bare så dumt på han og svarte: ”Så fint at det aldri kommer til å skje da”, og gikk tilbake til dansegulvet.

Som en person som skiller seg litt ut med høyden, er jeg vant med å få kommentarer. Man blir som en magnet for merkelige folk! Men denne kommentaren skilte seg virkelig ut, og er derfor verdt å dele!

Det hører med til historien at da jeg var tilbake på dansegulvet kom det en annen fremmed fyr bort til meg. I den ene hånden holdt han en knøttliten gullsko, som han insisterte på at jeg skulle ta på meg. (Av alle merkelige ting som kan skje). Jeg bare lo, i godt humør som jeg var, og svarte fint: ”Jeg er ikke Askepott!”, og så fortsatte jeg å danse.

Folk kan virkelig være merkelige! Gla jeg var i det rette humøret + følte meg pen

– Elida, 21 år og 191 cm

Mentalisering

Tankeberg

Jeg har lyst til å si vi, men jeg holder meg til å snakke på veiene av meg selv denne gangen. Det er lett å tro på det man ser i andres blikk. Det kan være vanskelig å skille om det er bedømmelse eller fascinasjon, om personen er i sine egne tanker og bare tilfeldigvis ser min vei. I dag velger jeg og ikke se så mye, ikke gi andre mennesker så mye makt eller rom i mitt liv, det er bare en fremmed. Om det skulle være seg at jeg møter et blikk eller to, om det er bedømmelse eller fascinasjon, så lagrer jeg fascinasjonen i en god boks, mens det bedømmende blikket får medfølelse og jeg håper at det får jobbet med seg selv en vakker dag.

Jeg har ikke alltid vært her jeg er i dag, i den sikre posisjonen om at jeg er bra nok, jeg er ikke perfekt eller fantastisk, og det er jeg så ufattelig glad for. Tenk for et forventningspress slike mennesker må ha hengende over seg. I mange år var jeg en sår person, ikke svak, men skadeskutt. Jeg ble fort farget av hva folk tenkte om meg, eller rettere sagt hva jeg trodde de tenkte. Det er mange år og mange tanker siden og både erfaring og selvutvikling har lært meg en viktig ting:

Du kan ikke hindre sorgens fugl i å fly over ditt hode, men du kan hindre at den bygger rede i ditt hår.
(Kinesisk ordtak)

På min vei mot å kjenne meg selv og verden der ute, så snublet, kræsjet eller smalt jeg innom begrepet mentalisering. Det høres nå ut som jeg har vært helt på bærtur, men jeg var ikke langt unna, for jeg stod en periode på stien og lurte. Da dette begrepet ble forklart og fikk en plass i livet mitt snudde det noe, man er sin egen største fiende. Nå er alle vi damer noe for oss selv, her vi lever over gjennomsnittet. For det er det vi gjør, vi er ikke utenfor gjennomsnittet, vi er over.

Hva er mentalisering?
Begrepet «mentalisering» dreier seg om at vi alltid fortolker hverandre. Det omfatter det å forstå seg selv og andre og er en nøkkelkompetanse i reguleringen av følelser.

(helsebiblioteket.no)

Jeg vet mange høye damer aldri har hatt noen utfordring med høyden sin, annet en kanskje å finne lang nok bukse eller lignende og det gleder meg stort. Jeg har blitt mobbet, blitt fortalt på de verste måter om hvor grusomt det er at jeg er så høy, jeg ser jo nå at det var de stakkars mobberne som hadde det «vondt» og at høyden min var mere et våpen enn et problem. Jeg kunne vært tykk, hatt ett øye, horn, hale eller hva som helst. De ville funnet noe å ta meg for uansett.

Disse årene i barndommen, fra 4 til 18 år, satt jo unektelig sine spor i meg, men nå derimot, føles det som et annet liv, et lukket kapittel som man så enkelt sier. Det som er fint med lukkede kapitler, er at man kan åpne dem igjen når man er sterk nok og lære av det som hendte, man trenger ikke brenne boken for å gå videre.

Ok, jeg skriver ikke denne teksten for å snakke om mobbing eller barndom, men det er jo hvordan familie og samfunnet har møtt oss som har formet oss til den vi er i dag. Og når jeg først har vært noe uheldig, er det flott å kunne lære nye tankemåter og livsmønstre. Dette er ting som ikke er gjort over natten, det tar tid og man må ville. Men jeg er i dag glad for nettopp at det for meg har et ord, mentalisering. At ikke alt jeg tenker er sannhet, selv om det der og da er min sannhet. Det er skrevet bøker og laget sanger om en bestemt og veldig sann setning: «Don’t believe everything you think!». En forenkling av mentaliseringsbegrepet.

Jeg startet Høye Damer i Høye Hæler for 2 og et halvt år siden, vi bikket 1400 damer i uken som gikk, det er helt fantastisk! Jeg ønsker selvfølgelig at alle høye damer skal vite om oss. Uavhengig av hva slags forhold de har til høyden sin, så jeg går alltid rundt med en bunke med visittkort i lommen, og det er nå jeg kommer til et poeng.

Hver gang jeg går bort til en dame, som jeg tror er innenfor høydekravet, utsetter jeg både meg selv, og damen jeg henvender meg til, for faren for å bli mistolket. Jeg kjenner jo at hver gang jeg går bort til noen så setter jeg meg selv på prøve, dette er jo også fordi jeg har erfaring med at ikke alle damer tar det like bra at jeg kommer bort. Av ti damer, så blir kanskje én sur, én benekter sin høyde og de resterende åtte blir tilsynelatende forskjellige former av glade/takknemlige.

Tross mindretall, er det de to som fester seg mest, de to som vender meg ryggen og får meg til å føle at jeg har trampet og ødelagt noens verdensbilde. Og det har jeg kanskje også og det er deres fulle rett å bli både fornærmet og frustrerte, for jeg tipper det fyker ganske mange tanker gjennom hodet til damene jeg går bort til.

Hvordan jeg fremtrer blir ikke alltid oppfattet som hvordan jeg mener/ønsker å fremtre og hvem snakker med fremmede i dag? Jeg gjør det, jeg har alltid gjort det, jeg liker ikke skiller eller avgrensninger. Nå flyr jeg ikke rundt og snakker til gud og hvermann, men jeg er ikke redd for å hverken hjelpe en fremmed, spørre om hjelp selv, smile eller gripe inn i en situasjon. Jeg er oppdratt slik, og jeg skal love at det er på godt og vondt, det gjør meg uredd og litt filter løs og jeg har jobbet i mange år for å få justert dette slik at det også er lettere å være meg.

Tilbake til damene, den siste uken føler jeg at antallet høye damer har økt, jeg ser dem overalt og flest ganger går jeg bort med et visittkort og snakker litt. Som sagt så blir de fleste blide, om det er høflighet eller oppriktig glede får jeg aldri vite, det er ganske uviktig. Poenget er at begge parter har en grei hverdagsopplevelse og vi går fra hverandre uten større mén. Jeg har hatt hele skalaen i løpet av uka som har gått, noen blir takknemlige, noen har kanskje hørt om oss, men har ikke våget å undersøke nærmere, noen blir lettet over at vi finnes, noen synes det er morsomt, mens noen svært få nesten dytter meg vekk eller «løper» sin vei.

Så står jeg der da, litt fortumlet, litt såret og litt undrende om jeg burde sagt noe annerledes og lagrer denne dumme opplevelsen, og hvis slike opplevelser i tillegg kommer etter hverandre har jeg lyst til å drite i hele greia, ikke gå bort til en eneste dame til. En litt sånn umoden fanden som har lyst til å furte for seg selv mens den slikker sine sår.

Men så da, så står jeg bak en høy dame igjen, i køen på matbutikken. Og gårsdagens ubehagelige flukt ligger friskt i minnet og jeg går først et skritt tilbake. Som om jeg for meg selv tar avstand fra denne «høstingen» av høye damer, «Hva driver jeg med? Hvorfor utsetter jeg meg for dette?». Så ser jeg på henne og tenker at hvorfor skal ikke hun få vite om oss og tenk på dem som gruppen faktisk har gjort en forskjell for. Så etter å ha peppet meg selv opp igjen så tar jeg mot til meg, og da viser det seg at hun har hørt om oss, men ikke våget å bli med. Så nå håper jeg hun finner veien, jeg har i hvert fall gjort mitt.

– Anne Marie, leder

«Lille» mann?

I helgen fikk jeg den merkeligste kommentaren. Hvor høy er du? Jeg er 186 cm. Det kan jo ikke være lett å være så høy! Hvorfor sier du det, svarte jeg da. Han sa da, du går vel ikke med høye hæler. Selvfølgelig gjør jeg det, og hentet skoene mine (bare 6 cm høye). Jeg spurte igjen hvorfor ikke jeg kan gå i høye hæler. Han sa at jeg ikke måtte få guttene til å føle seg små. Så jeg spurte igjen, hva mente du med at det ikke var lett? Det svarte han ikke på. Så jeg sa til han, jeg er høy og går i høye hæler og er stolt av det!!!!!

Men jeg sitter igjen og lurer på hvorfor det ikke er lett å være høy?
Jeg ser ikke problemet med å være høy, bortsett fra å få lange nok bukser!

– Henriette, 31 år

Det beste med å være høy, på konsert (3)

image

Jeg ønsker alle en god helg og kanskje noen skal på konsert i helgen.
«Det beste med å være høy» er utdrag fra svarene til damene i Høye Damer i Høye Hæler da jeg spurte dem hvorfor og hva de liker ved høyden sin. Det var enorm respons. Jeg vet selv at jeg elsker hver cm, det er en stor del av meg. Og det er fantastisk å se at de fleste av oss både vet å bruke høyden og å nyte den! Jeg har trukket ut ett sitat som vil følge alle innleggene, for det gir essensen av hvordan det er å være en av oss.

«Hadde aldri trodd at en Facebook-side kunne gi meg så mye selvtillit. Tusen takk alle høye damer»

(Alle svar er gjengitt etter tillatelse)

 

  • Jeg elsker at høyden min gir meg fordeler på konserter
  • Konsertopplevelser, kan stå fremst uten å svime av
  • Lett å finne igjen i mengden av «normalhøye».
  • Folk vil ikke stå rett bak deg, så man slipper å stå trangt.
  • Glimrende for å få oversikt
  • At folk ser på meg med store øyne når jeg rocker de høye helene mine!

1400 vekstpriviligerte damer!

For et tall! For et samarbeid!

image

I går var vi 1386 damer i Facebook-gruppen. Bare det er et stort tall, med tanke på at vi var 181 damer 28. mars i fjor. Det at så mange  damer igjen trår til og får oss over nok en milepæl er fantastisk og jeg er svært takknemlig. I kveld bikket vi etttusenfirehundre damer, wow!

Jeg er så glad for at jeg får være en del av dette! Av og til er jeg utslitt,  en sjelden gang vil jeg gi meg,  men aller mest så er det fantastisk! Alt jeg lærer både som menneske, kvinne og som vekstpriviligert er jeg svært takknemlig for! Vi er et godt team!

Takk igjen, damer!

– Anne Marie, Leder

Første møte

Eg kom i kontakt med denne gruppa Høye damer i Høye Hæler, i mars-14 etter å ha lest om den i avisa på nett. Eg lurte fyrst på om eg skulle tørre å sende ein mld eller ikje. Eg valgte å gjere det, då eg har høgden inne. Eg blei med på ein treff i april trur eg det var, då hadde eg ikje særleg høge hæler på, dei skoene eg hadde,på hadde kun 3,5cm. Men eg følte meg heime blant alle andre høge damer! Glede har det vuri siden den dagen i å bli kjent med enda fleire høge damer og ikje minst, eg har begynt å kjøpe sko med hæler på alt fra 5,5cm til 10cm og eg elsker å bruke dei når anledningen er der !! Eg er så takknemlig for alle tips på sko og klær eg får av dokker !!

Mitt liv ha blitt rikare på mange måter !!

– Mia-Simone, 37 år

Det beste med å være høy (1)

lang

«Det beste med å være høy» er utdrag fra svarene til damene i Høye Damer i Høye Hæler da jeg spurte dem hvorfor og hva de liker ved høyden sin. Det var enorm respons. Jeg vet selv at jeg elsker hver cm, det er en stor del av meg. Og det er fantastisk å se at de fleste av oss både vet å bruke høyden og å nyte den! Jeg har trukket ut ett sitat som vil følge alle innleggene, for det gir essensen av hvordan det er å være en av oss.

«Hadde aldri trodd at en Facebook-side kunne gi meg så mye selvtillit. Tusen takk alle høye damer»

(Alle svar er gjengitt etter tillatelse)

  • Mer behagelig å stå i kø
  • Lettere å finne igjen i en folkemengde
  • Null stress om alle plassene foran i klasserommet er tatt, ser like godt over hodene fra bakerste rad
  • Når lett opp til øverste hylle
  • Nå er ikke jeg spesielt høy med 183…og oppfatter meg heller ikke som spesielt høy egentlig. Men, rakk alltid opp til kakeboksen og kan skifte lyspærer uten hjelpemidler
  • Oppmerksomheten!! Ikke redd for å si det en gang! Jeg elsker oppmerksomheten som høyden min gir meg

 

– Damene fra Facebookgruppen Høye Damer i Høye Hæler.

Skogalskap deluxe

image

Jeg hadde 120 par sko (uten skisko og gummistøvler). Jeg ga bort 4 par, og var stolt av meg selv. I dag kom disse to parene i posten. De er begge i skinn og har en samlet verdi på ca 1900,-. Jeg har betalt 260,-. De sitter perfekt! Jeg har ikke dårlig samvittighet og jeg gleder meg til snø og is er borte så de kan brukes til hver sin skinnjakke. Disse er faktisk «fornuftige». De kan brukes i mer enn 5 timer.

Noen har mange katter, jeg har sko, men skoene er lettere og billigere og holde styr på. Ikke lukter de og jeg kan være borte fra dem så lenge jeg vil. Jeg liker katter altså, men sko røyter ikke.

Jeg vet at noen damer, i Høye Damer i Høye Hæler, bruker min sko-samling som «Hun er verre enn meg»- eksempel til kjærester, mødre og ektemenn. Jeg er glad for at min sko-samling bidrar til ro-i-sinnet-taktikk i tillegg til at jeg føler meg fantastisk med dem på. Også har jeg en fantastisk ektemann som faktisk oppfordret meg til å passere 100.

The sky is the limit, ladies!

– Anne Marie, Leder

Skogalskap

Ok jeg må bare innrømme at jeg går som ei huggærn høne i høyhælte sko, men jeg har ikke tenkt å la det stoppe meg, selv om jeg til tider ser ut som jeg er på vei rett ned i grøfta. Med knekk i knærne, rompa ut som vektstang og litt lettere bøyd fremover så brystene fungerer som airbag, om jeg skulle være så heldig å støte borti noen. Har ikke tall på hvor mange ganger jeg har måttet si unnskyld, fordi jeg helt uten å ha sett personen, som befinner seg langt under mitt synsfelt har kommet innunder en av mine hæler. Den noe vaklende stilen med støttesteg her og der, burde være til skrekk og advarsel for de fleste.

Å skulle motstå å kjøpe disse fantastisk vare kreasjonene som høyhælte sko er, er derimot helt umulig. Jeg kommer inn i skobutikken, det lukter nye sko, mmmm. Jeg tror jeg får samme opplevelsen som mannfolk når de prøver nye biler. Jeg får stjerner i øynene og lar hånden gli sakte over alle skotuppene, mens jeg tenker, «Åhhh, lurer på om de har dem i min størrelse??». Jeg kaster meg deretter over nærmeste salgsassistent og får stilt spørsmålet, har du den i 41 eller 42?? Om svaret er ja kjenner jeg lykkerusen komme krypende, hvert fall om hun har dem i 42. Da er de nesten solgt allerede før prøving. Men så kommer hun som regel tilbake med skoene og jeg tenker, «Ok, jeg får prøve dem for syns skyld.». Og klarer jeg en runde rundt nærmeste skohylle uten å gå på trynet eller gå i frø fordi de er for trange da er de solgt.

Det neste som skjer skjønner jeg derimot ikke. I posen på vei hjem krymper skoene og da jeg tar dem frem for å prøve på nytt går følelsen fra MGP vinner, Loreens Euuuuphoooriaaa, til å føle meg som en av askepotts stesøstre som må kappe av meg stortåa for å få på meg disse vakre skoene. Og mens jeg synger for meg selv, «Splitter piiiiine», så blir de satt vekk i skoskapet til neste gang galskapen tar meg på nytt og jeg tenker, «My Precious …….» i det jeg tørker støvet av dem og håper at i dag, i dag, er det mine føtter som har krympet og jeg har mirakuløst over natten lært meg å gå elegant på høye hæler.

– Anna, 36 år

Det usagte

image

Sko fra Bianco, 8 cm hæl.

Fem personer går inn i en heis,  Mamma på 179 cm (pluss 4 cm hæler) og jeg på 195 (inkl hæler), samt tre fremmede. De andre tre er der sammen, ingen sier noe. Damen som står ovenfor meg er rundt 175 cm og ca. i 70 årene slik som mamma. Damen står og ser på meg, stirrer, jeg ser på henne, ser på den pinlig berørte datteren/svigerdatteren som stirrer på henne igjen. Jeg ser på heisdøren og tilbake på damen som ikke har veket blikket en millimeter. Jeg ser henne rett i øynene, og vi står der, i en liten evighet, og stirrer på hverandre. Jeg klarer ikke,  for en gangs skyld, å tolke blikket hennes, om det er sjokk, fascinasjon, frykt eller avsky og jeg kjenner jeg tar på meg beskyttelsesblikket mitt og hun slår øynene ned.

På denne heisturen,  fra 1. til 6. etasje på et sykehus hvor heisene går umåtelig sakte, får jeg den «sinnafølelsen», en følelse jeg ikke har hatt på lenge. Jeg kjenner svært sjeldent slike blikk. Det er nok ikke fordi de ikke er der, men det er ikke ofte man må stå ansikt til ansikt med slike mennesker i limbo og ikke ha mulighet til å gå sin vei.

Jeg vil spørre henne rett ut, «Plager jeg deg?», men da stopper heisen og det er min etasje, flaks for damen. Da vi går av sier jeg høyt og tydelig til mamma, «For en utrolig uforskammet dame!», så hører jeg heisen lukker seg bak meg.

– Anne Marie, Leder

What the difference a year makes!

28.03.2014 hadde Høye Damer i Høye Hæler 181 medlemmer. I dag, under et år etter, er vi over 1360! Det er fantastisk å gå bort til potensielle medlemmer og se lyset i øynene deres når jeg forteller at det finnes så mange av oss. Jeg er utrolig stolt av å få være en del av dette. Jeg er takknemlig for støtten, gleden og lærdommen jeg har fått helt fra starten i 2012.

Vi er ulike på mange måter,  preferanser, utseendet, yrker og livssituasjon, men fellesnevneren, alle våre centimeter,  gjør at samholdet er trygt og lærerikt. Åpenheten og hvordan vi kan møtes både på nett og i virkeligheten på tvers av og på grunn av forskjeller og likheter er fantastisk!

Det har vært misforståelser ang klubbens navn og krav om hæler på treff. Jeg var kanskje i klubbens oppstart noe blind for hva behovet var. Men la meg si det her, svart på hvitt,  det er ingen krav til hæler på treff. For meg er det viktig at de som kommer trives og går i det de selv føler seg komfortable med. Det kan være skummeltnok å delta for første gang uten at man skal kle seg i noe man ikke trives i.

Jeg  ser frem til mange treff og mange nye erfaringer med dere!  Takk!

– Anne Marie, Leder

Det er aldri for sent

Mitt møte med Høye damer i høye hæler.

For meg har det vært en fantastisk god opplevelse å møte så mange andre damer jeg kan stå å se rett i øynene mens jeg prater med dem. Jeg har vært på 3 treff med disse flotte damene og det har gjort noe med meg. Selv om jeg aldri har vært krokete er jeg i dag enda rakere i ryggen og går med mer hevet hode enn noen gang.

Aldri i mitt nå over 60 år gamle liv har jeg følt meg mer vel og stolt med høyden min. Disse damene har gitt meg et selvbilde jeg aldri har greid å opparbeide før. Jeg kjenner jeg blir rakere i ryggen og fastere i blikket for hvert treff.

La det ikke være noe tvil, dette er en gjeng med masse humor og selvironi, ja vi sender av og til noen sleivspart nedover, men langt mindre og med mye mer glimt i øyet enn vi noen gang har måttet tåle andre veien. Men vi tar også opp mer problematiske og vanskelige tema som plass på fly og annen offentlig transport, hvilke biler passer best for oss, klær og sko og masse andre små og store hverdagslige utfordringer. Hva med barna? Et viktig tema for mange, skal man gå inn å stoppe høydevekst og ikke minst hvorfor og hvordan.

Vi deler erfaringer når det gjelder klær og sko. Når jeg endelig i en alder av over 60 år kan finne klær og sko som passer min kropp, ja da må jeg få lov å synes det er herlig og være stolt av den nettopp jeg er. Da må jeg få lov å gå litt amok i skobutikken og kjøpe mine første sko med hæler. For meg er det et eventyr å være i butikken Store Sko og kunne velge å vrake i alle typer damesko og støvletter, med lave eller høye hæler, til og med finne ut at noen av disse dameskoene er for store for min fot.

Vi har jo i utgangspunktet bare denne ene tingen felles, høyden, men allikevel får en følelse av fellesskap og av å «komme hjem». Alle blir inkludert og mottatt med åpne armer på treffene. Så har du ennå ikke vært på treff bør du prøve, det er absolutt verd det.

– Inger 62 år (187 cm)