At en fremmed som tilsynelatende finner noe vakkert/tiltrekkende/opphissende ved en annen persons eksteriør, altså kropp, og synes det filterløst er «ok!» og rope dette ut, i full offentlighet, er meg uforståelig. Jeg har aldri forstått det, jeg har aldri funnet det smakfullt eller satt noe særlig pris på slike tilnærmelser. Jeg har ledd mye av slikt, nå er ikke jeg ei som får slike utbrudd vendt mot meg i hytt og vær, men det har hendt opp gjennom årene i forskjellige settinger og alvorlighetsgrader. Jeg har lange ben, de er helt ok, de er for så vidt slanke. Jeg har ok rumpe, ingen store komplekser med tanke på den, den er litt liten, men det har aldri plaget meg noe større. Jeg gjør ikke mer for å fremheve hverken ben eller rumpe enn en gjennomsnittdame på min alder.

Det er sommer, jeg går i shorts til midt på låret, shortsen er nok lenger på en gjennomsnittskvinne, da jeg rager 20 cm over en slik, men midt på låret er helt ok. Jeg går i hvit bluse som henger over rumpen. Vanlig mørkeblå cardigan og blå sandaler. Mitt spørsmål vender tilbake, hvordan kan en fremmed, og da mener jeg han ser meg for første gang, synes det er naturlig, på noen som helst måte å gå mot meg, helt opp til ryggen min og si høyt og tydelig, «Du har så fine pornolår, du har så fin pornorumpe!». Hvordan i alle dager skal dette være greit? Jeg svarer ikke, jeg går, ler litt inni meg da det er bare for tragisk. Men så, så er det ikke tragisk lenger, og det er langt fra noe å smile av, jeg har gått vel hundre meter og snur meg og da går han rett bak meg, stirrende, på meg, og jeg vet jo hva han «mener» om min «pornorumpe».

Jeg kjenner at det hele er trykkende og ubehagelig og famler opp en mobil, ringer og kjenner lettelsen over at den i andre enden svarer, snur meg igjen og vips er mannen borte. Jeg går dit jeg skal og må vente på den jeg skal møte, legger ikke på telefonen. Etter noen minutter går mannen som fulgte etter meg forbi og forsvinner i mylderet av mennesker. Jeg kjenner hjertet slå, jeg kjenner at dette er min kropp, jeg kjenner at ingen ting skjedde og at det mest sannsynlig ikke hadde skjedd noe heller, men det jeg kjenner aller mest er sinnet over at noen gir seg selv rom til å både kalle mine helt normale ben og helt litt under gjennomsnittet store rumpe for slik og gi meg den frykten og usikkerheten, på en høylysdag mitt blant alle de andre fremmede menneskene.

Det er ikke greit, mine ben, min rumpe, ikke gi den stygge navn, det er ikke din rett, ikke tru meg med ditt nærvær, min trygghet er også min rett. Jeg har like mye lov til å gå i shorts, som en dame på 167 uten å bli trakassert, mulig hun også blir det, hva vet jeg, men det er våre kropper, det er høylys dag. Personen jeg skulle møte, var mamma, kjære, skumle, mamma. Jeg frykter henne ikke, men det burde du gjøre, kjære mann! Hun fikk høre om hendelsen og så en stresset datter, resten av dagen har hver eneste stakkars mann som har sjekket ut bena mine fått en streng mine fra denne fantastiske 70 åringen. Vi går i stenersgata, møter mange mennesker, plutselig sier hun «Han ble flau han!». Jeg aner ikke hva hun snakker om, men da har hun stirret i senk en mann som sjekket ut bena mine.

Jeg har ikke alltid med mamma, og det er vi nok glade for begge to, men jeg skulle gjerne hatt en par slike øyne på skulderen som pisket på plass lange øyne, eller pornolår-kommentarer. Men det jeg egentlig vet og som er det som uroer meg mest, er at de lange øynene, de er helt ufarlige, men det er den personen som faktisk bryter grensen fra å bare være fremmed, til å gjøre sine tanker til kjenne, som nok mammas øyne aldri ville hjulpet på.

– Anne Marie, Leder