Jeg har lyst til å si vi, men jeg holder meg til å snakke på veiene av meg selv denne gangen. Det er lett å tro på det man ser i andres blikk. Det kan være vanskelig å skille om det er bedømmelse eller fascinasjon, om personen er i sine egne tanker og bare tilfeldigvis ser min vei. I dag velger jeg og ikke se så mye, ikke gi andre mennesker så mye makt eller rom i mitt liv, det er bare en fremmed. Om det skulle være seg at jeg møter et blikk eller to, om det er bedømmelse eller fascinasjon, så lagrer jeg fascinasjonen i en god boks, mens det bedømmende blikket får medfølelse og jeg håper at det får jobbet med seg selv en vakker dag.

Jeg har ikke alltid vært her jeg er i dag, i den sikre posisjonen om at jeg er bra nok, jeg er ikke perfekt eller fantastisk, og det er jeg så ufattelig glad for. Tenk for et forventningspress slike mennesker må ha hengende over seg. I mange år var jeg en sår person, ikke svak, men skadeskutt. Jeg ble fort farget av hva folk tenkte om meg, eller rettere sagt hva jeg trodde de tenkte. Det er mange år og mange tanker siden og både erfaring og selvutvikling har lært meg en viktig ting:

Du kan ikke hindre sorgens fugl i å fly over ditt hode, men du kan hindre at den bygger rede i ditt hår.
(Kinesisk ordtak)

På min vei mot å kjenne meg selv og verden der ute, så snublet, kræsjet eller smalt jeg innom begrepet mentalisering. Det høres nå ut som jeg har vært helt på bærtur, men jeg var ikke langt unna, for jeg stod en periode på stien og lurte. Da dette begrepet ble forklart og fikk en plass i livet mitt snudde det noe, man er sin egen største fiende. Nå er alle vi damer noe for oss selv, her vi lever over gjennomsnittet. For det er det vi gjør, vi er ikke utenfor gjennomsnittet, vi er over.

Hva er mentalisering?
Begrepet «mentalisering» dreier seg om at vi alltid fortolker hverandre. Det omfatter det å forstå seg selv og andre og er en nøkkelkompetanse i reguleringen av følelser.

(helsebiblioteket.no)

Jeg vet mange høye damer aldri har hatt noen utfordring med høyden sin, annet en kanskje å finne lang nok bukse eller lignende og det gleder meg stort. Jeg har blitt mobbet, blitt fortalt på de verste måter om hvor grusomt det er at jeg er så høy, jeg ser jo nå at det var de stakkars mobberne som hadde det «vondt» og at høyden min var mere et våpen enn et problem. Jeg kunne vært tykk, hatt ett øye, horn, hale eller hva som helst. De ville funnet noe å ta meg for uansett.

Disse årene i barndommen, fra 4 til 18 år, satt jo unektelig sine spor i meg, men nå derimot, føles det som et annet liv, et lukket kapittel som man så enkelt sier. Det som er fint med lukkede kapitler, er at man kan åpne dem igjen når man er sterk nok og lære av det som hendte, man trenger ikke brenne boken for å gå videre.

Ok, jeg skriver ikke denne teksten for å snakke om mobbing eller barndom, men det er jo hvordan familie og samfunnet har møtt oss som har formet oss til den vi er i dag. Og når jeg først har vært noe uheldig, er det flott å kunne lære nye tankemåter og livsmønstre. Dette er ting som ikke er gjort over natten, det tar tid og man må ville. Men jeg er i dag glad for nettopp at det for meg har et ord, mentalisering. At ikke alt jeg tenker er sannhet, selv om det der og da er min sannhet. Det er skrevet bøker og laget sanger om en bestemt og veldig sann setning: «Don’t believe everything you think!». En forenkling av mentaliseringsbegrepet.

Jeg startet Høye Damer i Høye Hæler for 2 og et halvt år siden, vi bikket 1400 damer i uken som gikk, det er helt fantastisk! Jeg ønsker selvfølgelig at alle høye damer skal vite om oss. Uavhengig av hva slags forhold de har til høyden sin, så jeg går alltid rundt med en bunke med visittkort i lommen, og det er nå jeg kommer til et poeng.

Hver gang jeg går bort til en dame, som jeg tror er innenfor høydekravet, utsetter jeg både meg selv, og damen jeg henvender meg til, for faren for å bli mistolket. Jeg kjenner jo at hver gang jeg går bort til noen så setter jeg meg selv på prøve, dette er jo også fordi jeg har erfaring med at ikke alle damer tar det like bra at jeg kommer bort. Av ti damer, så blir kanskje én sur, én benekter sin høyde og de resterende åtte blir tilsynelatende forskjellige former av glade/takknemlige.

Tross mindretall, er det de to som fester seg mest, de to som vender meg ryggen og får meg til å føle at jeg har trampet og ødelagt noens verdensbilde. Og det har jeg kanskje også og det er deres fulle rett å bli både fornærmet og frustrerte, for jeg tipper det fyker ganske mange tanker gjennom hodet til damene jeg går bort til.

Hvordan jeg fremtrer blir ikke alltid oppfattet som hvordan jeg mener/ønsker å fremtre og hvem snakker med fremmede i dag? Jeg gjør det, jeg har alltid gjort det, jeg liker ikke skiller eller avgrensninger. Nå flyr jeg ikke rundt og snakker til gud og hvermann, men jeg er ikke redd for å hverken hjelpe en fremmed, spørre om hjelp selv, smile eller gripe inn i en situasjon. Jeg er oppdratt slik, og jeg skal love at det er på godt og vondt, det gjør meg uredd og litt filter løs og jeg har jobbet i mange år for å få justert dette slik at det også er lettere å være meg.

Tilbake til damene, den siste uken føler jeg at antallet høye damer har økt, jeg ser dem overalt og flest ganger går jeg bort med et visittkort og snakker litt. Som sagt så blir de fleste blide, om det er høflighet eller oppriktig glede får jeg aldri vite, det er ganske uviktig. Poenget er at begge parter har en grei hverdagsopplevelse og vi går fra hverandre uten større mén. Jeg har hatt hele skalaen i løpet av uka som har gått, noen blir takknemlige, noen har kanskje hørt om oss, men har ikke våget å undersøke nærmere, noen blir lettet over at vi finnes, noen synes det er morsomt, mens noen svært få nesten dytter meg vekk eller «løper» sin vei.

Så står jeg der da, litt fortumlet, litt såret og litt undrende om jeg burde sagt noe annerledes og lagrer denne dumme opplevelsen, og hvis slike opplevelser i tillegg kommer etter hverandre har jeg lyst til å drite i hele greia, ikke gå bort til en eneste dame til. En litt sånn umoden fanden som har lyst til å furte for seg selv mens den slikker sine sår.

Men så da, så står jeg bak en høy dame igjen, i køen på matbutikken. Og gårsdagens ubehagelige flukt ligger friskt i minnet og jeg går først et skritt tilbake. Som om jeg for meg selv tar avstand fra denne «høstingen» av høye damer, «Hva driver jeg med? Hvorfor utsetter jeg meg for dette?». Så ser jeg på henne og tenker at hvorfor skal ikke hun få vite om oss og tenk på dem som gruppen faktisk har gjort en forskjell for. Så etter å ha peppet meg selv opp igjen så tar jeg mot til meg, og da viser det seg at hun har hørt om oss, men ikke våget å bli med. Så nå håper jeg hun finner veien, jeg har i hvert fall gjort mitt.

– Anne Marie, leder